farnol

Det er ikke egenskaper ved vindkraften som er årsaken, men skyldes kapitalkostnadene til ny kraft i et marked med svært lave priser. Gjennomsnittsprisen i NO4 var 10,3 øre/kWh i 2025. All ny kraftproduksjon uansett type ville hatt store tap, men ny kraft er i praksis vindkraft. Sist et vannkraftverk av noen størrelse ble satt i drift i Troms var i 1980.

Som en ren batteritjeneste ville det ikke innebært netto krafteksport.

Hvorfor skal ikke Norge med sin magasinvannkraft tilby denne tjenesten med god fortjeneste?

Vi er på ingen måte forpliktet til å ha samme strømpris som Tyskland. Kraft fra vindmøller oppnår den prisen de store magasineierne setter på vannet, unntatt når det er så stor vindkraftproduksjon at den drar prisene ned. Vindkraft presser aldri prisene opp.

Det er ikke vanskelig å sette opp vindturbiner i et industriområde, men ganske dumt i Norge hvor det finnes så mange steder med ulike mye bedre vindressurser enn de fleste av våre industriområder har. Langs kysten av den nordtyske lavsletta er industriområdet like godt egnet som hvilket som helst annet sted langs samme kyst, det er ikke tilfellet i Norge. Vi har en helt annen topografi.

Det er kraft som er relevant i denne sammenhengen, ikke areal eller omsetning, og jeg undres om du forstår hvor ekstremt kraftkrevende smelting av bauksitt er.

Aluminiumsproduksjon i Norge har i praksis alltid vært krafteksport. Likevel er det hallelujastemning når et utenlandsk eid aluminiumsverk får kraften svært billig og gir 0,2 arbeidsplasser per GWh, mens det er gråt og tenners gnissel når et utenlandsk eid datasenter betaler mye bedre for kraften og gir 1 arbeidsplass per GWh.

Den manglende "Südlink" utgjør en ekstrem flaskehals. Når du til tross for en slik flaskehals mellom to regioner med helt forskjellige forutsetninger for fornybar kraftproduksjon tviholder på hele landet som ett prisområde blir markedet fullstendig dysfunksjonelt. Overproduksjon av vindkraft i nord resulterer ikke i lave priser om det er lav solkraftproduksjon i sør, selv om det ikke er mulig å overføre større mengder kraft sørover, og vice versa. I området med overproduksjon må systemoperatøren betale produsentene for å begrense produksjonen fordi prissignalet er feil. Tilsvarende ved kraftunderskudd må systemoperatør betale for å få startet opp fossil balansekraft fordi prisene i markedet ikke er høye nok til at det lønner seg. Feil prissignal gjør også at du får en mindre rasjonell kraftutveksling med landene rundt, som Norge. Du fjerner ikke flaskehalsen med oppdeling i to eller flere prisområder, men du får et mye bedre fungerende marked og lavere systemkostnader.

Om ACER hadde vært i fjerneste nærhet av å ha den makten de tillegges av norske kraftpopulister ville Tyskland forlengst vært delt i minst to prisområder.

Og det er til Utsira Nord alene, og sannsynligvis mer realistisk enn planene for Sørlige Nordsjø II hvor man regnet med at de 23 milliardene i subsidier som var budsjettert for levetiden ville være brukt opp på 6,5 år.

Når det blåser ett sted i sørlige Nordsjø blåser det andre steder i sørlige Nordsjø. Der skal Norge bygge svært dyr flytende havvind på dypt vann, langt fra land og langt fra de store markedene, hvor produksjonen kommer til å svinge i takt med mye billigere bunnfast havvind mye nærmere land og markeder. Jeg besøkte Rotterdam havn høsten 2024. Det er den mudrede kanalen fra oljeterminalen ut til vann dypt nok for store tankskip over 20 km lang. Slike forhold og lignende er det der store mengder konkurrerende havvind bygges ut i Storbritannia, Belgia, Nederland, Tyskland og Danmark. Jeg kan anbefale å lese NVE-sjef Kjetil Lunds lakoniske kommentar under et frokostseminar om havvindkostnader høsten 2024. https://energiwatch.no/nyheter/fornybar/article17661862.ece Norsk flytende havvind vil aldri kunne bli lønnsomt og alltid være avhengig av enorme subsidier. Hverken regjeringen eller Cicero ser disse subsidiene som et problem, selv om havvind vil øke de utfordringene vi har med stadig økende andel uregulerbar kraftproduksjon og ikke vil være i stand til å tilby de systemtjenestene som kjernekraft kan bidra med.

Flytende havvind er planlagt å bli tidenes tilkarringsfest, og vil levere store mengder kraft når prisene er svært lave eller til og med negative og minimalt når prisene er som høyest. De store magasineierne, med Statkraft i spissen, ser for seg en tykt sugerør i subsidiestrømmen til havvind gjennom å kunne holde igjen mye mer vann når prisene er lave og oppnå høyere priser når de produserer.

Det er liten kapasitet, og vi ser i forbindelse med debatten om fordeling av flaskehalsinntekter at Aasland er mer opptatt av å beholde inntektene som tas ut av Statnett som enorme utbytter heller enn å bygge ut nett for å fjerne flaskehalsene mellom nord og sør.

Vi har så vidt passert 50% ikke-fossil andel av vårt energiforbruk. Vi vil trenge mye mer kraft i årene som kommer, langt mer enn det overskuddet vi eksporterer i dag. Det tar mange år å bygge ut ny kraft, og flere år i omkampenes Norge enn i de fleste andre land. Andelen av knuste tall i datasentre som kommer Norge til nytte er neppe mye mindre enn andelen aluminium fra smelteverkene. Den påfallende forskjellen i kraftpopulistenes holdninger tilskriver jeg først og fremst antimodernitet. Den samme type antimodernitet jeg ser hos nordnorske kommuner som gladelig bruker 100 millioner på industriområder som kanskje kan gi tradisjonelle arbeidsplasser for menn med kjeledress en gang i fremtiden, mens de vegrer seg for å bruke en hundredel på tilrettelegging for en turistnæring som gir arbeidsplasser og betydelige inntekter her og nå.

Den nedbetalte vannkraften er ganske uinteressant for andre enn klimafornektere. De er de eneste som ikke mener vi behøver mye mer kraft i årene fremover, og den vil ikke komme fra nedbetalt vannkraft. Vi eksporterte aldri større andel av vår kraftproduksjon enn under Gerhardsen, men kraftpopulistene har aldri forstått det. Det meste av vår eksport av smeltede metaller, og i særdeleshet aluminium, er og har alltid vært krafteksport. Vi har ingen bauksitt i Norge og kompetansen var også utenlandsk langt inn i etterkrigstiden. Du hører aldri kraftpopulistene klage over at et amerikansk eid aluminiumsverk får kraften til noen øre per kWh med 0,2 ansatte per GWh. Betaler derimot et amerikansk eid datasenter ti ganger så mye for kraften med 1 ansatt per GWh, da er det gråt og tenners gnissel fordi "vi gir bort kraften".