farnol

Det er kraft som er relevant i denne sammenhengen, ikke areal eller omsetning, og jeg undres om du forstår hvor ekstremt kraftkrevende smelting av bauksitt er.

Aluminiumsproduksjon i Norge har i praksis alltid vært krafteksport. Likevel er det hallelujastemning når et utenlandsk eid aluminiumsverk får kraften svært billig og gir 0,2 arbeidsplasser per GWh, mens det er gråt og tenners gnissel når et utenlandsk eid datasenter betaler mye bedre for kraften og gir 1 arbeidsplass per GWh.

Den manglende "Südlink" utgjør en ekstrem flaskehals. Når du til tross for en slik flaskehals mellom to regioner med helt forskjellige forutsetninger for fornybar kraftproduksjon tviholder på hele landet som ett prisområde blir markedet fullstendig dysfunksjonelt. Overproduksjon av vindkraft i nord resulterer ikke i lave priser om det er lav solkraftproduksjon i sør, selv om det ikke er mulig å overføre større mengder kraft sørover, og vice versa. I området med overproduksjon må systemoperatøren betale produsentene for å begrense produksjonen fordi prissignalet er feil. Tilsvarende ved kraftunderskudd må systemoperatør betale for å få startet opp fossil balansekraft fordi prisene i markedet ikke er høye nok til at det lønner seg. Feil prissignal gjør også at du får en mindre rasjonell kraftutveksling med landene rundt, som Norge. Du fjerner ikke flaskehalsen med oppdeling i to eller flere prisområder, men du får et mye bedre fungerende marked og lavere systemkostnader.

Om ACER hadde vært i fjerneste nærhet av å ha den makten de tillegges av norske kraftpopulister ville Tyskland forlengst vært delt i minst to prisområder.

Og det er til Utsira Nord alene, og sannsynligvis mer realistisk enn planene for Sørlige Nordsjø II hvor man regnet med at de 23 milliardene i subsidier som var budsjettert for levetiden ville være brukt opp på 6,5 år.

Når det blåser ett sted i sørlige Nordsjø blåser det andre steder i sørlige Nordsjø. Der skal Norge bygge svært dyr flytende havvind på dypt vann, langt fra land og langt fra de store markedene, hvor produksjonen kommer til å svinge i takt med mye billigere bunnfast havvind mye nærmere land og markeder. Jeg besøkte Rotterdam havn høsten 2024. Det er den mudrede kanalen fra oljeterminalen ut til vann dypt nok for store tankskip over 20 km lang. Slike forhold og lignende er det der store mengder konkurrerende havvind bygges ut i Storbritannia, Belgia, Nederland, Tyskland og Danmark. Jeg kan anbefale å lese NVE-sjef Kjetil Lunds lakoniske kommentar under et frokostseminar om havvindkostnader høsten 2024. https://energiwatch.no/nyheter/fornybar/article17661862.ece Norsk flytende havvind vil aldri kunne bli lønnsomt og alltid være avhengig av enorme subsidier. Hverken regjeringen eller Cicero ser disse subsidiene som et problem, selv om havvind vil øke de utfordringene vi har med stadig økende andel uregulerbar kraftproduksjon og ikke vil være i stand til å tilby de systemtjenestene som kjernekraft kan bidra med.

Flytende havvind er planlagt å bli tidenes tilkarringsfest, og vil levere store mengder kraft når prisene er svært lave eller til og med negative og minimalt når prisene er som høyest. De store magasineierne, med Statkraft i spissen, ser for seg en tykt sugerør i subsidiestrømmen til havvind gjennom å kunne holde igjen mye mer vann når prisene er lave og oppnå høyere priser når de produserer.

Det er liten kapasitet, og vi ser i forbindelse med debatten om fordeling av flaskehalsinntekter at Aasland er mer opptatt av å beholde inntektene som tas ut av Statnett som enorme utbytter heller enn å bygge ut nett for å fjerne flaskehalsene mellom nord og sør.

Vi har så vidt passert 50% ikke-fossil andel av vårt energiforbruk. Vi vil trenge mye mer kraft i årene som kommer, langt mer enn det overskuddet vi eksporterer i dag. Det tar mange år å bygge ut ny kraft, og flere år i omkampenes Norge enn i de fleste andre land. Andelen av knuste tall i datasentre som kommer Norge til nytte er neppe mye mindre enn andelen aluminium fra smelteverkene. Den påfallende forskjellen i kraftpopulistenes holdninger tilskriver jeg først og fremst antimodernitet. Den samme type antimodernitet jeg ser hos nordnorske kommuner som gladelig bruker 100 millioner på industriområder som kanskje kan gi tradisjonelle arbeidsplasser for menn med kjeledress en gang i fremtiden, mens de vegrer seg for å bruke en hundredel på tilrettelegging for en turistnæring som gir arbeidsplasser og betydelige inntekter her og nå.

Den nedbetalte vannkraften er ganske uinteressant for andre enn klimafornektere. De er de eneste som ikke mener vi behøver mye mer kraft i årene fremover, og den vil ikke komme fra nedbetalt vannkraft. Vi eksporterte aldri større andel av vår kraftproduksjon enn under Gerhardsen, men kraftpopulistene har aldri forstått det. Det meste av vår eksport av smeltede metaller, og i særdeleshet aluminium, er og har alltid vært krafteksport. Vi har ingen bauksitt i Norge og kompetansen var også utenlandsk langt inn i etterkrigstiden. Du hører aldri kraftpopulistene klage over at et amerikansk eid aluminiumsverk får kraften til noen øre per kWh med 0,2 ansatte per GWh. Betaler derimot et amerikansk eid datasenter ti ganger så mye for kraften med 1 ansatt per GWh, da er det gråt og tenners gnissel fordi "vi gir bort kraften".

På papiret får vi den miksen eksportlandet til enhver tid har, det er ikke slik at de eksporterer en bestemt type kraft til Norge. Men det er høy produksjon av sol- og vindkraft som utløser eksporten gjennom å senke prisene i eksportlandet, og eksportmuligheten gir bedre utnyttelse av investeringene i fornybar energi samtidig som importmuligheten gir et mindre behov for fossil balansekraft. Det er vinn, vinn, vinn – for begge land og ikke minst miljøet.

En datafeil hvor en transformatorstasjon ble meldt ut av drift, og med det bortfall av en 400 kV forbindelse mellom Fyn og Sjælland som er viktig for å overføre vindkraft fra vestkysten av Jylland til Øst-Danmark.

Hvilken strømkrise? Det er i høyden en lokal nettkrise noen steder i landet. Ingen med tilkobling mangler kraft og vi har et betydelig overskudd til eksport.

Overflatevann kan underkjøles og dras ned mot inntaket, og vil fryse så snart det kommer i kontakt med en overflate. Det er gjerne selve inntaksristen som fryser mer eller mindre igjen om dette skjer. I Norge ligger de fleste inntakene på større kraftverk så dypt, spesielt på høsten, at dette ikke er et problem. For småkraften er det et veldig aktuelt problem, og det er utgitt en egen veileder fra NVE. https://publikasjoner.nve.no/veileder/2006/veileder2006_01.pdf Les ellers gjerne om fenomenet "sarr". https://snl.no/bunnis

Panelovner er dyrere enn vedfyring, varmepumper er billigere.