Vimsan

Selvsagt var det ikke synd på meg. Jeg har selv valgt å være mamma, og da er det sånn noen ganger. Det er et bevisst valg, og jeg må «kvinne meg opp» og bare gjøre det noen ganger. Jeg synes bare det er trist at de få gangene jeg har fri, så må jeg sitte hjemme parat u tilfelle eksen leverer barna fordi han ikke klarer/orker/vil/er syk eller hva det nå er. I kraft å være mamma, så gjør jeg bare jobben min. Det er helt åpenbart at det ikke er «bare jobben» til far. Der skal det fotograferes at de et ute på tur og han er bare sååå flink for han har barna sine annenhver helg om det passer han. Jeg let heldigvis av det. Synes det et morsomt at han kalles superpappa for å ha barna sine et døgn når de aller fleste andre har barna sine 50/50 uten å skulle skryte av det. Jeg tror han kompenserer med dette skrytet sitt.

Jepp! Forræder kan jo være det ene og det andre. De kan fortelle at jeg klina med Per på en fest om en mann hun har interesse for viser interesse for meg. Hun kan fortelle at jeg var litt løs i 20-årene om en mann hun ikke vil se meg sammen med viser interesse. Og det vet jeg. En skaler fucked up omsorg eller noe. Men vi kvinner er full av feil. Vi har like så mye dårlige egenskaper som menn. Men vi har forskjellige ting å tilby barn. Og som jeg skrev er det positivt.

Og da er du flink, ikke sant? For da gjør du noe som samfunnet ikke forventer av deg. Jeg gjorde alt det samme uten å skryte av det. Og ingen ga meg skryt for det heller. Men, når faren gjorde det, så var det klapp på skulderen. Flink pappa. Altså ligger det mer latent for kvinner å ta seg av barn enn for menn. De trenger oppmuntring og har et behov for å legge til «visste ikke hvor han skulle gjøre av seg» eller «da ble det stille gitt» fordi man føler man har satt noen på plass ved å ta ansvar for eget barn og si det høyt. Jeg har tatt ansvar for mine barn alene i 10 år. Jeg har vært hjemme med de syke, jeg har hatt 7-8 mnd permisjon, jeg har tatt de med til lege, jeg har passet på de når de har skadet seg, jeg har vært på foreldremøter, håndballkamper, fotballkamper og treninger, selv når barna har vært hos far fordi han var sliten og ikke orket. Jeg har reist og hentet barn hos far fordi han var syk. Selv hadde jeg 40 i feber og crp på over 200 uten at far hadde mulighet til å hente barna som da var 3 og 4 år. Men ingen har skrytt av meg. Ikke jeg en gang. Det er en selvfølge for meg. Er det ikke? Når jeg er alene..

Ditto Jeg vet ikke hva de sier om meg. De forteller jo ikke hva de har sagt til meg. I kjent kvinnestil. Men jeg blir likevel invitert hver gang, så de liker meg. Og de betror seg til meg, så de stoler på meg. Jeg slenger ikke så mye dritt, men ja, jeg kan le av ting andre forteller om flaue ting en ikke-tilstedeværende har gjort. Og hadde vi trodd eller visst at våre dypeste hemmeligheter ble fortalt videre, så hadde vi jo ikke fortalt om dem til hverandre.

Nei, det kan man ikke. Genuin omsorg kan ikke en robot gi. Det er et av de menneskelige behovene.

Du kan jo se av navnet «barnefjern» at dette ikke er rett mann til å uttale seg om barnefordeling. Han mener åpenbart at foreldres ønsker går foran barnas rettigheter. I likhet med Fardal. Hvis du kan vise til at han er en av Norges mest kyndige på barnefordeling, så skal jeg ta meg tiden. Men ved goodlesøk, så finner jeg ikke noe om det. Men jeg finner en blogg der han utleverer barn og samtidig mener de har et vern. Det vekker ikke tillit rett og slett. Og det er relevant

Eller: det er kvinners feil fordi de beskylder menn for ting de ikke har gjort ig alle tror på kvinner.

Du har googlet deg frem til en artikkel, lest den, nikket og tenkt «dette kan jeg bruke». Hvem sier at han er den fremste juristen i Norge på dette? Link til bloggen til en av Norges beste advokater: http://www.barnefjern.org/tag/oivind-ostberg/

Det er nok mer vanlig enn du tror. Kommer vel an på om du er mann eller kvinne om du har opplevd det eller ikke. Vennekretsen min er ikke så ille. De aller dypeste tingene, sagt en til en, er ofte godt bevarte hemmeligheter. Likevel er det greit med lekkasje. Og det vet vi selvsagt. Jeg vet at alle de gangene jeg takker nei (som er rimelig ofte), så blir jeg snakket om. Positivt og/eller negativt. Og det går helt fint. Dette har vel menn selv uttalt. Det er ikke noe nytt det.

Det er å dra det litt langt…

Så hvorfor er det da fortsatt ikke naturlig for menn å snakke om følelser med kompisene?

Ingen offer som er blitt klandret her. Men kanskje personer rundt offeret?

Og det er jo ikke usant heller. Kvinner er forrædere så snart det er dem til gavn. Det er ingen hemmelighet? Tro meg. Jeg har vært på mange venninnekvelder, og de som ikke kommer er dømt til å bli samtaleemne.

Men da er det opp til dere å uskadeliggjøre det å kunne snakke om følelser da. Det kan ikke kvinner får skylden for at dere ikke klarer.

De har stor støtte i venninnene sine. Ikke i kjæresten. Det mangler menn. Kompisene hører ikke på sånt. Når kvinner har det vanskelig, er det naturlig for dem å snakke med andre kvinner om det. Når menn har det vanskelig, så er det ikke vanlig å snakke med andre menn om det. Mye fordi de selv har fordommer mot det og fordi kompisene har det, eller han selv tror de har det.

På samme måte er det krav og forventninger som stilles til kvinner og ikke til menn. Hvorfor menn plutselig fikk høyere selvmordsstatistikk kan ha en sammenheng med manglende støtte og omsorg fra kompisene. Så en video en gang der menn ble spurt hvem de kunne gå til og snakke med om de hadde det vanskelig. Svaret var for det meste «ingen» At menn forblir ufrivillig barnløse har mange årsaker. Det går både på dem selv og deres krav, og krav fra det motsatte kjønn At fler menn sitter i fengsel har kanskje noe å gjøre med at de oftere begår kriminelle handlinger.

De bevisste alenemødrene har nok allerede egen bolig og økonomien på stell. Det er ikke gratis å få barn alene. Det er nok ikke de som «forsørges av samfunnet». Det er nok heller de som fikk barn i ung alder, altså før utdannelse, og så ble alene med barna før de fikk tatt noen utdannelse.

Jeg hadde en periode men full fest hver helg jeg hadde barnefri. Jeg var rundt 25 år og den eneste i vennegjengen som hadde barn. Er det innenfor å feste når man er 25 år kun om man ikke har barn da? Det er nok flere fordommer mot alenemødre som fester enn alenefedre som gjør det. Jeg for min del har flest fordommer mot nysingle damer i 50-årene som går på diskotek iført leopardtopp, korte skinnskjørtet og støvletter opp til halsen. Samtidig er det ikke tvil om hva de ønsker å få ut av kvelden da…

Og så har man de fedrene som gjør akkurat det samme som de fake alenemødrene, og det er den vel unt. Ironien i det hele….

Alle, eller bare de til alenemødre? For noen trenger det jo vikrkelig.

Jeg ser ikke noe omsorg i et plaster. Som regel trengs ikke et plaster. Men nå er jeg en mamma da, ikke en pappa, så jeg ser det annerledes kanskje? Kvinner forstår ikke empati bedre, jeg har en del mangler på sådan, men de er bedre på å gi det. Hvem som er best i foreldrerollen er opp til hver enkelt å finne ut av, men når det kommer til de enkle behovene, så er mødre bedre på det. Og det trenger ikke være noe galt i det heller. Begge deler trengs, men skal man velge et av dem, så er basic needs viktigere. Og det er ofte (les ofte) mødre bedre på enn fedre. Derfor har jeg ikke noen innsigelser på at kvinner velger å få barn uten å ha en mann. De klarer å dekke behovene. Og når det kommer til at de skal være en belastning på samfunnet, så har det aldri stått «støtte til alenemor på Hamar» på min lønnsslipp.

Fordi de kan, ikke fordi de må.

Her bekrefter du det jeg sier; du tror at det et barn trenger når det slår seg er et plaster, og det er ikke så viktig. Det de trenger er en klem, empati, nærhet og trygghet. Plaster kommer aldri på før barnet er trøstet og rolig, og har fått dekket sitt behov for omsorg når det har fått vondt

Det er ingen antakelse. De trenger ikke huske det. Barn som ikke får nærhet i sine første leveår har ofte tilknytningsproblemer i voksen alder. Altså er det viktig å dekke bars behov også i tidlig alder. Amming er en viktig tilknytning. Derfor har «flaskebarn» som har fått alle måltider av far ofte mindre knytting til mor. Og så er det sånn. At hvis du tenker etter. Mødre har en helt spesiell lukt. Jeg har aldri møtt noen som har nektet for det. Det er et ubevisst minne Jeg har ikke en nedlatende eller fordomsfull holdning til menn. Jeg bare poengterer at de aller fleste barn klarer seg uten en far. De som mangler en mor har ofte en bestemor eller tante de har knyttet seg ekstra sterkt til. De som mangler far har ikke like stort behov for en bestefar eller onkel. Og det ser jeg på mine egne barn også. Er far tilstede så er det supert! Han har egenskaper mor ikke har (det glemte du å ta med at jeg skrev), men i normalt fungerende mødre ligger det meste av urinstinktet om å beskytte og gi omsorg i mye større grad enn hos menn.

Du kan jo ikke en del av de tingene en kvinne kan. Du kan ikke være gravid, du kan ikke føde et barn, du kan ikke amme ig du kan ikke så senskadene er svangerskap kan gi. Derfor er det helt greit for deg. Hvorfor antar du at alenemødre ikke kan forsørge barna? Jeg har aldri fått noe mer enn vanlige familier. Altså barnetrygd. Jeg kan søke om den ekstra tusenlappen i mnd, men jeg klarer meg fint. Og jeg betaler skatt. Jeg har fått gratis legetimer fordi jeg har vært gravid da. Men det har jeg ikke søkt om.