Kalevala

Still deg selv noen spørsmål:

Vil du være sammen med en som egentlig ønsker å være singel?

Hvilke positive effekter har forholdet deres på ditt liv? Er de mest positive?

Det du beskriver gjelder nok for noen svært få unntak. De aller fleste foreldre er glad i barna sine akkurat slik de er.

Når man pusher litt på for å ta en utdanning, handler det for de aller fleste om omsorg for barnets fremtid. Som tenåring ser man ikke alltid selv hva som er fornuftig å gjøre for å sikre fremtiden sin. Der har foreldre en oppgave i å dytte dem litt fremover, og hjelpe til med motivasjon for å gjøre det bra på skolen.

Politikk og religion kan være betente temaer som folk gjerne unngår når man skal hygge seg. Allikevel vil man jo gjerne vite litt om preferansene til en man er på vei inn i et forhold med.

Du kan jo spørre om barndommen hans?

Ellers så er jeg ikke så sikker på at forskjellene er medfødte (kanskje de er det, kanskje ikke). Kan jo bruke meg selv som eksempel. Da jeg var ung så stemte jeg først på SV og siden på AP... to ganger. Men siden den gang så har jeg sett at staten slettes ikke er noen god aktør når det kommer til å utlikne forskjeller og gi oss et bedre samfunn. Tvert i mot så synes jeg politikernes innblanding kun er med på å gjøre ting verre, ikke bedre. Det er godt mulig jeg tar feil, men det er slik jeg ser det.

 

Fint å høre om din politiske utvikling. Jeg har jo helt omvendt erfaring.

Da jeg var 16-17 var Carl I Hagen ny i politikken, og den første av det slaget som snakket rett i kameraet med korte setninger og enkle løsninger. Et argument han brukte var: "Du forsikrer jo bilen din - det blir akkurat det samme med kroppen. Hvorfor ikke forsikre den også."

Det syntes tenårings-jeg hørtes veldig fornuftig ut, og jeg bestemte meg for å stemme FRP.

I årenes løp har jeg erfart helsevesenet via familie og venner, og sett at flere har fått god hjelp de ikke ville hatt råd til med helseforsikring/privatisert helsevesen.

Egentlig tror jeg nok at jeg - basert på personligheten min - alltid har vært sosialist, med et lite unntak som tenåring.

Ja, jeg mener absolutt at det i dag fordeles så rettferdig som det er mulig å få til. Av og til hører vi historier om folk som ikke er fornøyd. Det store flertallet som er fornøyd går ikke til media og får oppslag.

Ellers er jeg ganske sikker på at du og jeg ikke kommer til å overbevise hverandre. Vi har hver vår bakgrunn og verdisett. Kanskje er forskjellene til og med medfødt :-)

Det høres enkelt ut fordi at de er enkelt. Dersom du eller jeg ser at noen sliter og trenger hjelp, da står vi helt fritt til å hjelpe disse. Dersom problemet er at folk ikke er oppmerksom på at en gruppe trenger hjelp, da er det vel fullt mulig å kjøre kampanjer o.l. for å gjøre folk oppmerksom på dette, for på den måte å samle inn penger? Mange muligheter her ser du.

Du bruker jo deg selv som eksempel. Du aksepterer jo at du blir trekt i skatt hver måned, så hvorfor kunne du da ikke selv frivillig satt opp et månedlig trekk som går til de trengende? Dette bør være rimelig enkelt å gjøre i en nettbank.

Ellers sier du at du ikke har noe i mot dagens system, hvilket jo er kjempeflott for deg; men det er ikke spesielt flott for de som ikke liker det.

 

Jeg tror ikke problemet er at folk ikke er oppmerksom på at andre trenger hjelp. Jeg tror bare ikke at et høyt nok antall vil velge å faktisk hjelpe. I dag er det 100% av personer med inntekt som bidrar. Alternativet er bidrag fra et usikkert prosenttall.

Det er enkelt å sette opp et trekk i nettbanken ja, men det må allikevel gjøres, og jeg kan velge å la det være. Det vil mange velge.

Dette er et valg mellom et sikkert system som garanterer hjelp til de svakeste, og et usikkert system som muligens vil gi dem hjelp, og hvor hjelpen ikke vil fordeles rettferdig - men basert på personlige, individuelle meninger om hvem vi andre ressurssterke synes fortjener det mest.

 

Personlig mener jeg at staten sine oppgaver bør begrense seg til å opprettholde de institusjoner som sikrer enkeltindividets rettigheter: dvs forsvar, politi og rettsvesen. Skattenivået bør ligge på et nivå som holder til å opprettholde disse tingene, intet mer. Betyr det at jeg har rett? Nei, selvsagt ikke. Men et system der vi som borgere selv kan velge hva våre penger skal gå, det mener jeg må være mye bedre enn dagens system der ansiktsløse byråkrater og politikere sitter og deler ut penger til formål de selv synes er gode.

Det høres så enkelt ut, og om det var slik at folk flest uoppfordret gjerne gir av sine egne penger og sin egen tid til de svakest stilte - ville jeg kanskje vært enig med deg.

Jeg har imidlertid liten tro på at det vil skje. I land som har et privatisert helse -og skolevesen har det vist seg at det ikke skjer i stor nok grad til at de svakeste er garantert hjelp.

Selv mener jeg at ressurssvake personer som ikke makter å bidra selv bør få hjelp og støtte til å ha et verdig liv. Imidlertid er jeg både bedagelig og introvert, og ville nok ikke ha bidratt noe særlig i praksis om staten ikke sørget for å trekke skatt fra meg og fordele til de som trenger det.

Jeg foretrekker blant annet derfor at dette foregår etter de metodene vi bruker her i landet.

De som jobbet hardt på skolen og fikk bra karakterer også videre burde jo få mer tilbake en det de som ikke gjør en dritt?

Det gjør de også. De som jobber hardt på skolen og oppnår gode karakterer, får godt betalte jobber med høy grad av fleksibilitet.

 

Kan godt være, men kanksje jeg da hadde fått muligheten til å gå på en skole drevet av frivillige ildsjeler som synes synd på slike som meg. Eller så kunne jeg fått hjemmeundervisning. Mange muligheter ser du.

 

Det ville du antakelig fått. De fleste land har en eller annen form for offentlig skole. Problemet er at den mangler ressurser fordi flertallet av de beste lærerne jobber i den private skolen. Dette vet de private videreutdanningsinstitusjonene, som ikke tar inn folk fra de offentlige skolene. De mest populære arbeidsgiverne vet også dette, og i søknadsbunkene fjerner de folk som kommer fra offentlig skole.

 

Det kan hende. Det kan også hende at en av foreldrene dine ikke hadde tenkt på/hatt råd til å betale for utvidet helseforsikring, og så på et tidspunkt fikk en ikke-standard sykdom som ikke dekkes av standard helseforsikring.

 

Ute av stand til å jobbe, og med store ekstrautgifter til lege/sykehus/medisiner, ble det dessverre ikke råd til å betale for din skolegang.

Men det skjedde ikke. Og uansett om så var tilfelle: da kunne kanskje mine foreldre fått frivillig hjelp av noen sosialistiske alutrister?

 

Det kunne det hende de fikk. Det er også sannsynlig at helseutgiftene ble så store at en slik hjelp ikke var nok til å dekke din skolegang, men måtte prioriteres til mat og husleie for familien din.

 

Det er da virkelig ikke slik at staten er en forutsetning for at man skal kunne få seg en utdanning. Hadde mine foreldre sluppet å betale skatt så hadde de hatt mer penger, penger de kunne brukt til å sende meg på skole for.

 

Det kan hende. Det kan også hende at en av foreldrene dine ikke hadde tenkt på/hatt råd til å betale for utvidet helseforsikring, og så på et tidspunkt fikk en ikke-standard sykdom som ikke dekkes av standard helseforsikring.

Ute av stand til å jobbe, og med store ekstrautgifter til lege/sykehus/medisiner, ble det dessverre ikke råd til å betale for din skolegang.

Greit at samfunnet blir bedre når man betaler skatt, men hvorfor skal familien min og meg la andre fore seg på min familes økonomi?

Her tror jeg du besvarte ditt eget spørsmål, men i omvendt rekkefølge :-)

http://www.kortshop.no/invitasjon-c-38_44.html

Hvorfor skal vi betale skatt????

 

Fordi en viss type mennesker ikke gidder å jobbe eller få utdanning til å tjene nok penger selv? uansett hvor de er fra så er det jo dems feil at de ikke jobbet hardt nok på skolen og er i økonomisk problemer.

La oss ta utgangspunkt i at du har rett i dette. Da vil det allikevel rent egoistisk være fornuftig for deg og meg å betale skatt for at disse skal ha tak over hodet, spise seg mette, og være fornøyd med livet.

Årsaken er så enkel som at fornøyde mennesker vil holde seg i ro og være tilfreds med det - mens fattige mennesker som ikke har nok mat eller får dekket andre viktige basale behov, i stort flertall vil begå kriminelle handlinger av varierende alvorlighetsgrad.

Altså: Betal skatt og få et fredeligere samfunn.

Jeg så en psykolog i finalen på Forsker-GrandPrix, som forklarte hvordan og hvorfor dette virker.

Kort fortalt fungerer standard ukentlig behandling dårlig på OCD, fordi tilbakefall skjer mellom hver time. Ett skritt frem og ett tilbake. Noen får ikke bedring, og for de som får bedring tar det veldig lang tid.

4-dagersbehandlingen gir intensiv trening og unngår disse tilbakestegene.

Det var ikke mer mystisk enn det, og jeg synes det virker lovende. Det gjenstår selvsagt resultater over tid - etter 5 år og 10 år f.eks. Men jeg vil jo tro at det hører med en form for oppfølging.

Her er TV-overføring av finalen i FGP. Psykologen er på scenen to ganger. Det starter på ca. 1:12

Cipralex hjalp ikke meg. Men det kan jo hende det kan hjelpe deg. Dette er vel individuelt, skulle jeg tro?

Den nyeste forskningen tyder på at du har rett. Det er funnet indikasjon på at genetiske forskjeller bestemmer om vi har best nytte av kognitiv/samtaleterapi eller medikamenter mot depresjon:

http://well.blogs.nytimes.com/2015/01/08/to-treat-depression-drugs-or-therapy/

Selv ble jeg et nytt menneske med Cipralex. Riktigere sagt, er jeg nå igjen den (ganske) ubekymrede, lykkelige og optimistiske personen jeg var i 20-åra.

 

Sliter med å spise nok som følge av depresjon og bruk av antidepressiva. Noen som har vært gjennom det samme og som kan anbefale meg noe å drikke eller spise de dagene matlysten ikke finnes?

 

Anonymous poster hash: eaabf...32b

 

Kan ernæringsdrikker kanskje være noe for deg? De er ganske lette å drikke og inneholder mange kalorier, samt den næringen du trenger.

1. Hvilke utfordringer har dere ute på arbeidsmarkedet i dag?

   Ingen egentlig. Jeg er i 100% fast jobb, og har vært det i mange år. Imidlertid har jeg behov for en jobb hvor det er mulig å være introvert.

2. Hvilke muligheter synes dere det er ute på arbeidsmarkedet i dag?

I min bransje har det i mange år vært gullalder. Nå er det strammere.

3. Hvilke verdier synes dere er å ha en jobb?

Å kunne forsørge meg selv og barna

" eie en stor nok leilighet, og uten problem betale de månedlige utgiftene.

" eie og drifte en bil.

" dra på de feriene/turene jeg ønsker

" stå opp hver morgen og ha noe meningsfylt å gå til.

" nyte helgene/fridagene fordi man ikke har fri alle dager.

4. Hva mener dere kjennetegner et godt arbeidsmiljø?

Der er jeg low-maintenance og trenger egentlig bare at folk rundt meg er passelig hyggelige. Da går resten av seg selv.

 

-Folk i Norge er late og egoistiske så dermed gidder de ikke å få barn.

Nja, det er nok ikke helt sånn

Anbefaler Hans Roslings foredrag "Don't Panic - The facts about population"

Her er noen spennende tanker om muligheter for liv på andre planeter:

The Fermi Paradox

Det kan absolutt være psykisk. Mange blir svært overrasket over hvor fysisk dårlig man kan bli av f.eks. en depresjon.

1 av 10 som legges inn på sykehus med symptomer på hjerteproblemer, blir skrevet ut igjen med diagnosen panikkangst. (Tall fra Storbritannia)

Da jeg begynte på antidepressiva, forsvant kvalmen jeg hadde slitt med i tre år.

Er det lovlig?

 

 

Her er oversikt over hva som er lovlig:

http://www.dsb.no/no/Ansvarsomrader/EL-sikkerhet/Lavspenningsanlegg1/Hva-kan-privatpersoner-gjore-selv-pa-det-elektriske-anlegget/

Hvor gammel er han?

 

Gjentar det jeg skrev i den andre tråden, som jeg antar du sikter til:

 

Det finnes en gyllen regel noen finner nyttig:

 

For å finne grensen for laveste alder på en du vil ha et seksuelt forhold til:

Del alderen din på to og legg til 7. Da er du alltid innenfor både moralske lover og Norges lover.

 

Isåfall vil det si at gutten/jenta burde være minst 20 år for og være sammen med en på 26 år.

 

Ja, det er da godt innafor Ingen sure miner verken hos rettsvesenet, foreldrene eller naboene.

Kommer ikke dette litt an på barnets alder? Behovet for å ha omgang med begge foreldre øker proporsjonalt med alderen. Et barn på seks mnd har ikke behovet for å flyttes fra en forelder til en annen like hyppig som en barn på to.

Det er et viktig poeng ja. Så små barn har nok best av å være der de er til de er friske igjen.