StrangeWorld

Har lyst å se gode filmer som jeg har gått glipp av oppigjennom årene.

Tenker gjerne på virkelig kjente filmer som veldig manger har sett og ofte blir qutet for de er gode.

 

Feks så så jeg American History X for første gang i går, noe som jeg mener er en veldig kjent film som de aller fleste har sett (men som av en eller annen grunn jeg har hoppet over)

 

Andre filmer jeg mener går under denne katogorien er:

Donny darko

Pulp Fiction

Fight Club

Greenmile

og feks Pianisten som jeg laster ned nå

 

Men de fleste av slike filmer ligger vell kanksje på topp 250 IMDB? Men tar gjerne imot anbefalinger uansett om de er der.

-12 Angry Men

-Rear Window

-Mulholland Drive

-Drive

-Black Narcissus

-Blue Velvet

-Blade Runner

-No Country For Old Men

-Lost in Translation

-Oldboy

-Taxi Driver

-Once Upon a Time in the West

-A Clockwork Orange

-2001: A Space Odyssey

-Apocalypse Now

Også liker eg Amelie ganske godt

Elles burde du jo sjekke ut europiske regissørar som Tarkovsky, Bergman, Haneke osv... og mindre "kommersielle" amerikanske, som Terrence Malick, Wes Anderson m.m...

Jeg tror faktisk det ville vært ganske interessant for de fleste, om det endte med det.

Meh... sex og festing er aldri særlig interessant i amerikanske hollywoodfilmar. Man trenger ofte meir vågale regissørar.

^Sist jeg leste emnetittelen stod det "Mini-anmeldelse av den siste filmen du så", ikke "Mini-diskusjon av den siste filmen du så".

Men me befinn oss jo framleis på eit diskusjonsforum vel? Dessutan, hadde alle her inne vore mest opptekne av å skrive mini-anmeldelsar i staden for å diskutere, hadde det jo ikkje blitt ein veldig interessante tråd.

Greit også med karakterer, for da vet man om det er negativt eller positivt før man geynner lese.

Lol nei... Eit av problema her på forumet er jo at folk veldig ofte lirer av seg eit par ord før dei så slenger inn ein ubetydelig karakter. For dette er vel eit diskusjonsforum? Og det blir ikkje akkurat særlig spennande diskusjonar ut av karakterar...

Mener dette ikke som kritikk, men det er ganske vanskelig å lese sånne store bunker med tekst. Kan du legge til litt 'luft', så det blir enklere?

Hehe, du treng ikkje legge til ting som "mener ikke dette som kritikk" berre for å virke snill, for eg forstår jo at det nettopp er det og om dette er eit problem for fleire her kan eg godt prøve å skrive litt luftigare ja. Men om du sliter med å forstå, kan eg prøve å oppsumere filmen litt enklare for deg: Når Zack Snyder lagar film runkar han mykje og får store, kraftige, langvarige ereksjonar. I Man of Steel runkar han derimot med venstrehanda og presterer heller dårlig.

Man of Steel

Zack Snyders Supermannepos representerer eit trist kappittel i Hollywoods historie. Det som ein gong var sjarmerande og gledesspredende eventyr, har blitt til mekaniske og humørlause oppvisningar i teknologi. Før blei man tatt med på spennande skattejaktar eller utforskingar av ukjente dimensjonar saman med både heltar og skurkar fulle av liv, no tilbringar med heller to timar i eit bleikt og nitrist postapokalyptisk univers, der karakterane som ein gong fungerte som drivkraft, no kunn står fram som flate, eindimensjonale og umenneskelige stereotypar. Problemet er ikkje at Snyder lar vær å prøve, for ambisjonar for å gjere supermannuniverset meir seriøst og truverdig, samt tilføre det ein ekstra dimensjon og utforske konseptet djupare har han absolutt, men heller at alle forsøka han presterer er overflatiske og har like mykje djupnadd som eit flatbrød. For effektonanist Snyder er meir interessert i å flekke musklar og strekke strikken, men kva er vel gigantiske overdrivingar om dei manglar alt som kjem i nærleiken av humør, glede og generelt liv? Når det heile i staden ender opp som ein repiterande og endelaus orkan av ufølsamt maskineri. Tidlegare kunne man halvegs tilgje Snyders manglande evne til å skape noko anna enn CGIsandstormar, fordi leikent kameraarbeid, lekre fargar og herlig overdrivne slow-motion sekvensar drog filmane hans opp frå resten av elendigheten. Men når fotoet no er tamt og rotete, fargetoninga til tider fargelaus og dristige og gjennomførte enkeltsekvensar manglande, står ein igjen med fint lite. Mot slutten skvisas eit lite kyss innimellom alle eksplosjonane, men også dette er eit kaldt og umennesklig augneblikk.

Du er klar over at 300 ikke er Snyders eget verk, men sterkt basert på Frank Millers tegneserie? Det meste av dialog, og mange av scenenes utsnitt er direkte kopiert fra tegneserien.

Ja, men det gjer jo ikkje nødvendigvis filmen noko betre. Alle tre Snyder filmane eg har sett har vore svake på alt utanom det visuelle, Sucker Punch den tynnaste, og den er jo basert på eit originalt manus.

300

Ekstrem effektorgie og CGI-runk som badar seg i slow-motion, blod og store, saftige overdrivingar. For kunsten å smørje tjukt på kan Snyder, og i form av vakre og stiliserte, overkomponerte bilete og haugevis av lange, lekre enkeltsekvensar blir dette filmens drivkraft. Men når det stort sett er det einaste å hente, og den tynne historieforteljinga tidleg svulmar totalt opp i ingenting, blir heile affæren til slutt ein smule uinteressante. Mange av sekvensane kjenst unødvendige og er nok kasta inn kunn til fordel for effektane (der spesielt 2000-tallets latterligaste sexscene må trekkast fram). Snyders blod-og-sand-epos er slettes ikkje forutsigbar, men karakterane står fram som flate og eindimensjonale pappfigurar, og deira skjebne betyr etterkvart berre mindre og mindre. Kanskje er det eit snev av ironi å hente i 300, men på den andre sida er Snyder mykje meir sjølvhøgtideleg. Krigarane lirer frå seg patriotisk piss og ende verre er den kvasipoetiske dritten som kjem frå den malplasserte forteljaren. Musikkvideo-stilen blir også ganske fjasete. Likevel verkar Snyder å bry seg lite om det meste anna enn den oppblåste effektorkanen han har prestert, og hans elles temmelig patetiske Spartansfilm er i det minste episk eye candy utan form for begrensninger.

Mrs. Robinson, you're trying to seduce me?

Tok eit gjensyn med Dressed To Kill. Hitchcockbaronen og sleazmeisterns lekre, leikne og perfekt iscenesette dans med giallosjangeren, og ikkje minst, ein sikkert smaklaus, men likevel herlig, utsøkt og absolutt gjennomført Psycho ”rip-off”. Skitten, erotisk og sensuell, De Palmas kikkartematikk skinner stadig igjennom. Tempoet kunne knapt vore meir behagelig, til tross for ultraintense spenningssekvensar, presterer også filmen ein dempa og rolig atmosfære. Genialt detaljrik er den også, ein frå første til siste minutt, fantastisk leik med filmmediet og oppvisning i De Palmas kapasitet som regissør.

Gjensyn med Erik Løchens meisterverk Jakten. Eksperimentell, leiken og original. Løchen tar ein stilarta og vågal nybølgeinnspirert forteljarstil til høgaste nivå. Poetisk og filosofisk. Jakten funderer over kjærleikens komplikasjonar på vakkert vis. Eit studie av ein evig konflikt. Ein menneskeleg og indre film som dykkar djupt inn i tankegangen til tre karakterar, bunde til kvarandre. Nydelig skutt er den også. Norsk fjell og natur kunne knapt vore utnytta betre. Evig øyde landskap. Og morosam til og med, i det den briljerer sin forteljarstil. I det ein av karakterane ber forteljaren halde kjeft, fordi han øydelegg naturopplevinga hans.

Seven Psychopaths er kul.

Og ikkje minst In Bruges, av same regissør.

Tja, selv synes jeg at The Descent var nokså bra gjennomført. Fikk sikkelig angst i den.

 

Men grøsser filmer har egentlig aldri vært skumle IMO. De er kun laget for..ja...grøssen.

 

Filmer som "The Orphanage"...DET er skumle filmer det.

The Orphanage er jo ein grøsser då. Elles, for gode moderne skrekkfilmar, vend blikket mot Europa. Martyrs og franske Inside må nemnast. REC er også god.

PASSION – Brian De Palma

Eit teknologirunk, der kvart bilete er som tatt ut av ein interiørkatalog. Datamaskiner og smarttelefonar flyter over i Brian De Palmas nyaste film, ein overdriven ultramoderne thriller i regissørens klassiske format. Lydsporet bærer frå første sekund eit tydlig Hitchcock preg. Blåfargane skinner igjennom i den noirinspirete lyssettinga. Det er ingen tvil om at Passion både ser og høyres aldeles praktfull ut, men dei første førti minutta skapar eit overraskande stort tomrom. Eg kan verken finne De Palmas osande sensuelle utforsking av kvinner eller hans sleazy Hitchcock sekvensar. Her får me heller presentert eit slags studium av ein evig maktkonflikt mellom to kvinner. Ein mann og ein jobb står i mellom dei, samt ein sekretær som skapar ei dobbelhistorie. Så treffer filmen eit vendepunkt. Det klassiske mordet. Der De Palma utan tvil presterer ein av sine mest storslåtte og nervepirrande augneblikk. Ein drøymelikande og nydelig gjennomført splitt-screen sekvens utan like. Herifrå beveger me oss klart inn i regissørens erketypiske stil. Sjølv om Hitchcock referansane ikkje står i kø, er likevel inspirasjonen no tydelig. Men når De Palma til slutt rundar av sin nyaste film, på brått og sjokkerande vis, blir eg, til tross for eit par maktdemonstrerande scenar, sittande igjen med fint lite. Kanskje var Passion berre ein leik med publikum? Mykje kan tyde på det, etter alle dei brå overgangane og vendingane. Mysteriet står opent, men kor interessert er man eigentleg i å løyse det?

Hadde filmen vært seriøs så hadde nok Arnold gjort en OK jobb......

Tips til bra skrekk/horror/thrillere som ikke inneholder jumpscares? Synes jumpscares bare blir billig. Liker det best når det liksom er stemningen som gjør filmen spennende.

Skrekk:

Rosemary's Baby

Profondo Rosso

The Innocents

Black Christmas (74)

Nattevagten

Martyrs

The Texas Chan Saw Massacre (74)

Thriller:

The Vannishing (88)

Mulholland Drive

Lost Highway

Caché

Ønsker abefalinger til franske filmer som er verdt å se?

Som ikkje er nemnt:

Cache


Holy Motors


Eyes Without a Face


Au revoir les enfants


The Double Life of Veronique


Entre Les Murs


Persepolis

Skal se en film med en "bedre jentevenn" i morgen, med en jente som virkelig ikke liker skremmende filmer. Tips tilgode filmer som kan ende opp i "tett sofasitting og kosing"?

Happiness av Todd Solondz... neida... ehm... Silver Linings Playbook er søt. Love Actualy? Ganske klisette og sentimental, men kan vel funke. Eller kanskje Woddy Allen. Scoop eller Midnight in Paris.

Åhh.. var det som var poenget. Og hva er det du tror du er, som mener din forståelse av en film er å anse som mer riktig enn andres da, som gjør at du skal ha en slags merksnodig fortrinnsrett til å slenge med leppa, surmule og irritere deg over det?

Alle kan då slenge med leppa, har aldri sagt noko anna.

Angåande eldre film, var uansett kommentaren min ein reaksjon på at Danek totalt avist alle gamle filmar, berre fordi dei var gamle.

12 Angry Men er eit godt tips ja. Elles har man jo stumfilmar som: The General, noirfilmar som: Night and the City og The Maltese Falcon, andre Hitchcock klassikarar: Strangers on a Train og Rope, Noregs eige meisterverk: Jakten og elles: Black Narcissus, Le Samourai og The Innocents til dømes.

Hva slags logisk sans og selvinnsikt har sånne som deg, lurer jeg på. Var det ikke deg som "sutret" her da, ved å klage

og syte over en anmeldelse du ikke likte..? Tror nok det var det du.

Hvis en klarer å holde seg til saken, og skrive hva man selv mener om filmene i stedet for å gå på person, så er det en

fordel tenker jeg

Lol. Syntest du er litt drøy når du hevder at eg kjem med personangrep. Dessutan så skreiv eg jo kva eg syntest om filmen. Poenget mitt var jo at filmen har blitt missforstått av mange og det irriterte meg, om du må ha det inn med teskei. Så syntest det er meir sutring over det å ta seg så forferdelig nær av det, kvar gong man får kritikk for meiningane sine eller nokon er uenige.

Jeg beklager virkelig at min mening ikke er lik din. Jeg skal sette meg ned med en gang og se den for en tredje gang, slik at jeg kan skrive en hyllest til den i morgen.

Herregud, det her forumet er fullt av sutrekopper og grineunger sånn som deg. Beklager så meget om du fann innlegget mitt så forferdelig støtande, men eg har sett meg godt lei av innhaldslaus filmdiskutering aka "smaken er som baken".

 

Det er bare i tråd med utviklingen det, ganske enkelt. Blir det bedre teknisk blir det også generelt relativt bedre filmopplevelser. Skepsisen har jo sammenheng med den prioriteringen man dermed naturligvis vil stå ovenfor.

No må du gje deg. Eit av problema med dagens filmar er jo nettopp at dei har blitt så tekniske at dei heilt gløymer å fortelje ei historie.

Hugo var for meg en massiv skuffelse, til tross for at jeg var så hypet på det for en gangs skyld skulle komme en hyggelig film fra Scorsese. Men akk.

 

Kjedelig, fantasiløs, klisjéfull og verdens mest overbrukte fargekombinasjon av blått og oransje. Greit nok at det er en barnefilm, men det ble skrevet i anmeldelsene at historien skulle være egnet for voksne i tillegg.

Er så lei alt maset om kor dårlig Hugo var, definitivt Scorceses mest undervurderte film. Klisjéfull? Var jo akkurat det den ikkje var. I det Scorcese byggjer den opp som ein klassisk, typisk og uorginal barneeventyrfilm i klassisk and, ender den heller opp som ein nostalgisk og søt hyllest til filmen. Eit overraskande og vellukka trekk. Dessutan er den så kjølig gjennomført med eit så rolig tempo. Kvifor det er meir vaksenfilm? Sjå den på nytt du...

Stiller meg generelt noe skeptisk til film laget før 70-80-tallet.

 

It's utter shit.

 

Er vel kun hodejegerne og Oslo 31 august som er verdt å se, og det kun så vidt.

 

 

edit: Kan vel også svare på signaturen din samtidig

Synes ikke sex hører hjemme i noen film annen enn kanskje porno, hollywood faser ut sex i film, og takk gud for det, kleineste scenene noen gang. bare kutt det helt ut

Nei, kva faen? Joda, Oslo, 31. August var veldig god, men finnes då fleire bra norske filmar. Jakten og Den Brysomme Mannen til dømes. Hodejegerne derimot, representerer slettes ikkje det beste ved norsk film.

Det du skriver om at sex ikkje høyrer heime i film er så dumt at eg blir kvalm.

Har ikkje sett originalen, men remaken av The Woman in Black sugde jo. Forhasta, rotete, uinnspirert, klisjéfylt, tom og forutisgbar. Uhyggeleg dårlig med andre ord.

Vanskelig å vite kva for smak du har og kva du har sett då, men kan godt gje deg nokre tips...

Kva med Hitchock? Rear Window og Vertigo er praktfulle. Krigsfilm? Lebanon, The Thin Red Line, Idi i Smotri eller Apocalypse Now. Ein bra film om kjærleik. Heartbeats av Xavier Dolan. Eller kva med ein god norsk film? Oslo, 31. August eller Løchens Jakten. Ein rå actionfilm. The Raid. Lynch? Mulholland Drive, Blue Velvet, Lost Highway, Eraserhead osv... Wes Anderson? Moonrise Kingdom. DePalma? Dressed To Kill og Body Double. Ein god Western? Leone... Skrekkfilm då? Ein god slasher: Black Christmas. Spøkelsesfilm? The Innocents. Zombie? Dellamorte Dellamore. Moderne skrekk? Martyrs.