Red_John

Enkelt forklart:

For at noe skal være "umulig", må du bevise systemet som "beviser" umuligheten. Dette ender i en uendelig regresjon, da hvert bevis i rekka vil forlange ett til.

Nei, er midt i en pornofilm, og jeg orker ikke skolere deg stort mer.

Lar den ligge, jeg.

Problemet er at noen i utgangspunktet påstår at Gud eksisterer. Mitt poeng var da at dersom man skal påstå dette må man også vise at det er troverdig. Det er irrelevant hvorvidt det er praktiske spørsmål med praktiske svar eller ikke. En påstand skal ha en begrunnelse.

Problemet her er at du ikke forstår at enhver tilnærming til det som faktisk er nødvendigvis må sees i lyset av det som er. Å forlange at en (deskriptiv) påstand skal gjenspeile de virkelige forhold er å sidestille alle (d.) påstander vi kan komme med.

Her var det da alstå ikke snakk om noen av delene. Det var snakk om en klar og tydelig påstand uten ryggdekning.

Og med litt hode forstår du at gudshypotesen står som et eksempel på en påstand uten "ryggdekning" (?) og vitenskapsmani som dem med. Enten-eller er det ingen nevneverdig forskjell.

Visse kriterier er rett og slett universelle. Det sier seg for eksempel selv at en argumentasjon hvis premisser ikke logisk leder frem til en konklusjon ikke er holdbar. Selv ikke den mest svevende filosof setter spørsmålstegn ved dét.

Så du agiterer for at man skal begrunne påstander, utlede argumenter, men ikke at dette er nødvendig for å komme frem til den konklusjonen? Du kunne like gjerne ha vært en teist.

Man må så gjerne lage hypotetiske premisser for å få puslespillet til å gå opp, men da må man også være åpen på et det kun er snakk om en hypotese - ikke en konklusiv påstand (noe religiøse gjerne har for vane å ikke gjøre).

Her stokker du i så stor grad med begreper, at det ikke gir mening lenger.

Omnipotens er en egenskap som inneholder en rekke logiske paradokser, og kan behandles ut fra logikken. Påstår man at noen eller noe er omnipotent må man også svare for de logiske problemene som dukker opp.

Er påstanden at gud er allmektig, så gir det ikke mening å stille spørsmålstegn ved paradoksene. Antakelsen er at det går an, og under den antakelsen er det mulig. Det som riktig er paradoksalt, på annen hånd, er det at du mener logikk kan overstyre og negere allmektighet, til tross for implikasjonene av dette.

Jeg respekterer det å sette opp hypoteser, filosofere og undre seg, men det å frita all påstandsytring fra alle kriterier blir for meg idiotisk.

Og forskjellen er i essens 'hva som er praktisk å anta'.

Omnipotens er fri fantasi, det er en tanke, en ide, et luftslott, bare tullball... Bare tullball uten noen nytte.. Det er tomsnakk.. Det er tåkeprat...

Nei, du gjør nå den eldgamle feilen at du sidestiller to forskjellige typer tro bare fordi de begge pr. definisjon må anses som tro.

Det winger åpenbart gjør en sak for her, er at alle påstander om virkeligheten kommer til kort i å bevise det. Jeg forstår det som at han utviser apati for ontologiske spørsmål av den grunn at det ikke er praktiske spørsmål med praktiske svar. Forsøk på å ta stilling til hvorvidt gud eksisterer gir ikke stort mer mening enn å ta erfaringen, fornuften til tvil.

Det er ingen feil å sidestille ontologiske sannhetsgehalt, være det gudshypotese eller vitenskapsmani.

Men det er veldig stor forskjell mellom å anta noe basert på solid argumentasjon, og å anta noe basert på føleri.

Og denne konklusjonen kom du frem til ved å vise til solid argumentasjon? Kom igjen, kompis, du kan bedre.

En person som antar, og dermed påstår, at Gud eksisterer, må kunne fremme temmelig god argumentasjon for påstanden sin.

... for at den skal aksepteres av mennesker som stiller disse kravene. Merk deg at du like dogmatisk som noen teist klynger deg på en bunt av kriterier for hva som kan etablere et riktig forhold mellom påstand og virkelighet.

Det er ytterst sjelden en påstand utelukkende er metafysisk av karakter. (...)

Straks du snakker om omnipotens, må du kaste alt du vet om logikk og vitenskapelig metode på bålet.

Når det gjelder moralskeptisisme undres jeg alltid litt over "hvorfor akkurat moral?". Er det ikke nok å si skeptisisme? Det er da ikke noe som tilsier at den samme skeptisismen man tillegger moral ikke skal kunne benyttes ovenfor andre områder (til syvende og sist er jo all kunnskap aksiomatisk, bevis beviset som beviser beviset and watnot), men mulig dette ikke var poenget uansett.

Forsåvidt et godt poeng. Følte det var nevneverdig da a) det var nærliggende tema vi snakket om, og jeg vil ikke komplisere 'det kompliserte' mer enn nødvendig for turbonello her, og b) det er forskjellige grader av skeptisisme (se fallibilisme o.l. som har en del andre implikasjoner). Den skeptisismen jeg antar du snakker om er pyrrhonian, men i "filosofisk sammenheng" er det ikke sedvane at posisjonen er gjennomsyrende (forbundet med epistemologi).

Jeg tror jeg sitter på sikker viten... Jeg tror jeg kan si med sikkerhet at Gud er en filosofisk idé... At det er en tankekonstruksjon. Jeg som gnostiker påstår like hardnakket som en kristen eller en ateist at det jeg oppfatter av virkeligheten er sant!

Jeg utfordret deg egentlig ikke til å redegjøre for livssynet ditt, jeg bare rettet på en av leksjonene dine. At du unngår å ta det til etterretning og fortsetter å betingelsesløst bruke uttrykket, illustrerer igrunn ganske godt posisjonen du selv beskriver.

Det ligger forøvrig ikke i begrepet 'ateisme' at man holder et spesielt verdenssyn - i de aller fleste tilfeller er det heller snakk om et fravær.

Det sier seg selv...

Dette uttrykket står støpt i grunnmuren på dumhetens kapell.

Kilden til den objektive innsikten ligger i erfaring og læring... Man har lært å kjenne til verden man lever i, og man forsøker å forstå det naturlige, og seg selv oppe i det hele. Når man baserer seg på det som man tror er mest fornuftig, så vil man etterhvert oppnå gnosis, innsikt...

Hadde du dog en dag funnet ut at du egentlig har vært på en LSD-rus hele livet ditt, og at verden egentlig er et sted ulikt noe du hadde forestilt deg hadde du muligens forandret verdenssyn. Det er kunnskapen om at dette er en mulighet som forbinder "fornuft" med "skeptisisme", og ikke "troen på det tilsynelatende".

1. Man er ikke 100% god når man skaper ondskap.

Her er litt gnosis for deg: godtar man antakelsen om et omnipotent vesen, vil autoriteten som forteller deg at dette er umulig nødvendigvis underkastes allmektighet, slik at den ikke lenger (nødvendigvis) er tilregnelig.

2. Jeg syntes det høres bare latterlig ut.... Gud kan gjøre grusomme ting, som går ut over alle oss, men han er like fordømt god fordi han selv mener det? DET er ulogisk det....

Det handler om definisjoner. Du tror åpenbart at godhet/ondskap er intuitive sannheter, mørke skoger, døde rosa kaniner og rosa regnbuer med flyvende valper. Er gud sannheten og det er tilfellet at gud kun handler av godhet, vil det du assosiere med ondskap være gode handlinger. Tankefeilen du gjør her, og i øvrig punkt er å ikke forstå premisset.

Hvis du dreper et barn på fem år, så kommer livet ditt til å gå i dass! Du vil bli utstøtt av samfunnet. Samfunnet og generelt fornuft tilsier at det er umoralsk.

Nei, feil, feil. Det er en god handling, bare se bevis A.

Bevis A er beviset du legger til grunn for ditt synspunkt.

Umoralsk er et begrep som tidligere mennesker har funnet på, og det er på et svært subjektivt nivå.

1. "Umoralsk" er åpenbart et konstruert ord, hvilken direkte implikasjoner har det på definisjonen? Ingen. Litt på samme måte som at det ikke spiller noen rolle om vi faktisk har laget et "romskip av bacon", til tross for at definisjonen er menneskeskapt. Forstår du?

2. Du må først definere "moral" for at det skal gi mening å snakke om det. Moral, i filosofien, blir brukt opp og ned, og er etter hva jeg har erfart, et av de begrepene med mest sprikende definisjoner. Tenker du på verdisystemet vi mennesker har og legger til grunn når vi vurderer handlinger? Tenker du direkte på godhet/ondskap og hva som utgjør slike handlinger (etikk)? Er det førstnevnte så gir det ikke mening å snakke om uttrykket på måten du gjør, skal vi anta at det har direkte med godt og ondt å gjøre, så må du igjen forstå at 'hvorvidt det er tilfellet at moralen er knyttet til en objektiv sannhet' er et emne som fortsatt diskuteres.

Begrepet er ment til å gjøre et skille på gode og onde handlinger, hva som er fornuftig og hva som ikke er fornuftig, hva som fører godt med seg og hva som ikke fører godt med seg.

Gi meg kilde på at det er hensikten med begrepet. Mens du er i gang kan du gi meg kilden på definisjonen som knytter det opp mot rasjonalismen (fornuften) også.

Kom igjen nå bedreviter! Kom forklar meg med så mye fremmedord som overhodet mulig, om du kan, hva MORAL er for noe, og hva som skiller god moral fra dårlig moral, og hvorfor! Kom igjen!!

http://plato.stanford.edu/entries/morality-definition/

Her kan du lese om begrepet.

http://plato.stanford.edu/entries/skepticism-moral/

Her kan du lese om mitt syn på saken.

En gnostiker er en filosof, ikke en troende.. Det ligger i navnet; gnosis (kunnskap) (...)

Det er ikke nevneverdig å gjøre en distinksjon mellom de to. Hva gnosis, eller 'gnostiker' impliserer er heller ikke eksplisitt. Rent etymologisk, har vi belegg for å bruke ordet om dem som tror de sitter på sikker viten - ordet blir også brukt slik i mange sammenhenger (se antonymet 'agnostisk'). En kort visitt på google med søkeord som "gnostic claims", "gnostic atheism", vil gi deg en lit bredere forståelse av begrepet.

Jo, jeg sa jo at det er ulogisk å hevde at det finnes noe over naturen når naturen er alt, og det ikke eksisterer noe over, under, eller ved siden av naturen...

Hva i alle dager betyr det at noe er ulogisk? At proposisjonen (les konklusjonen) ikke kan støttes opp av logisk deduksjon? Det er ikke en gang riktig å si at argumentet er logisk inkonsistent, da definisjonen du inkluderer i begrepet "natur" ikke holder. Skulle det uansett være tilfellet at dette er "ulogisk", hva enn det betyr, sitter du med shit opp til nesa når det kommer til å gjøre en sak for hvorfor logikk bærer høyere autoritet enn hemoroideputer. Tror du og Baron Münchhausen har mye til felles.

Det er også ulogisk å snakke om mulige verdener når det bare er en verden. Det finnes jo åndelige verdener, slik som: fantasiverdenen, drømmenes og bildenes verden, din og min verden og sånt, men når du snakker om generelt "verden" så snakker du om den virkelige verden og den virkeligheten vi alle deler sammen, gjør du ikke? Det eksisterer ingen max i alle de verdener, bare fordi du hevder at guden max er maximal. Jeg velger å kalle guden din max, sånn for å korte ned litt... Max er noe som eksisterer i dine tanker når du tenker på max, men max eksisterer ikke når du ikke tenker på max... Max er kun en idé skapt av dine egne tanker, som igjen er påvirket fra andres tanker om max/gud/shiva/tor/jahve etc... Jeg velger å kalle din Gud Max, siden du hevder at din Gud er maksimal, og helt sikkert mener at Tor med hammeren ikke er like maksimal, som din Max...

Du må forstå at dette er en positiv posisjon, én du vil finne like vanskelig å forsvare som noen teistisk. Du kan f. eks begynne med å dele kilden til denne objektive innsikten vi andre har kommet for kort til?

En allmektig og 100% god gud, kan ikke skape noe ondt, da det ikke er plass til ondskap i et 100% godt vesen... Å være 100% god, og skape ondskap ville kunne sammenliknes med dette regnestykket: 2+2=25...

1. En allmektig gud kan gjøre alt, skape alt, uansett hvor paradoksalt det måtte høres ut. Om du hadde forstått implikasjonen av allmektighet, vil du straks lagt fra deg logikk som "høyere autoritet".

2. Godhet og ondskap kan være hva gud måtte mene det skal være, det er ikke nødvendigvis hva vi føler er notorisk.

Ondskap finnes, men den finnes ikke fordi Max finnes, men fordi mennesket har skapt begrepet for å kategorisere handlinger som er ondskapsfulle.

... eller for å kategorisere handlinger vi ikke er tilfreds med, ser ned på eller bare helt arbitrært misliker?

Objektiv moral er følgende: Er moral som blir sett godt av andre enn seg selv.

-

Subjektiv moral er følgende: Moral som blir sett på som godt av seg selv.

-

Det gjør jeg ikke fordi Gud er moral, men fordi, jeg er konsekvensialist,

-

Da forklarer jeg at en ond handling er en ond handling dersom resultatet av handlingen ikke medfører noe godt.

-

Ondt er motsetningen til godt.

-

Moral når den settes i sammenheng med konsekvens-tenkning er mer objektiv og rasjonell enn bare en oppfatning av rett og galt.

-

Jeg kan for eksempel først tenke at en ting er rett eller galt på impuls, men når jeg tenker etter og måler og tenker logisk på om en ting er umoralsk eller ikke etter konsekvenser handlingen gjør av godt og ondt, så blir dette et lite regnestykke egentlig.

-

DETTE skal jeg få med i doktoravhandlinga! Har du studert filosofi, evt. i hvilken barnehage/sølepytt?

Det er ikke greit å være dum, bare fordi du diskuterer med en idiot.