internaut

Tråden trenger noe Bongripper.

 

Jeg er relativt ny til denne delen av forumet og jeg synes at det man har fått til her er rimelig bra. Som ateist og realfagsstudent er det interessant å se hvordan andre her filosoferer og diskuterer i lange baner med de få religiøse og semi-religiøse som har funnet veien hit. Jeg har selv i det siste skrevet lange innlegg i respons på noe en religiøs skrev, der jeg har prøvd å forklare artsbegrep, evolusjon og så videre etter mitt beste evne. Vi kom ikke særlig langt før det gikk i det samme som det begynte med, og jeg anser den debatten som over.

 

Etter å ha brukt en del tid på dette her (skrive om hunder og hjorter blant annet) har jeg lurt på om det egentlig er verdt det. Bortsett fra noen plusser på karmakontoen ser det ikke ut på overflaten som at jeg selv har noe igjen for det. Det kan jo se ut som jeg har kastet vekk en god del tid som jeg kunne hatt brukt på noe annet. For det virker ikke som om det jeg skrev hadde noen effekt på diskusjonen. Jeg tror ikke noen fikk et Eureka!-øyeblikk og realiserte at evolusjonen er en fantastisk elegant og ryddig måte å forklare hvorfor naturen rundt oss ser ut slik den gjør, ut fra det jeg skrev. Jeg kunne sikkert hatt hevdet at det flyvende spaghettimonsteret har stått bak alt og stått igjen med samme resultat.

 

Så dersom jeg feilet i å overbevise en religiøs om at evolusjon er til nå den beste teorien på det feltet, var da hele greia meningsløs? Er det egentlig noe poeng å diskutere med religiøse som klamrer seg fast til noe de selv ikke vet hva er?

 

Jeg tror det. Slike personer og andre religiøse gir oss en fantastisk mulighet til å tenke over kunnskapen vi har samlet gjennom mange år med skole, internett og bøker. Å prøve å svare på grunnløse religiøse argumenter med vitenskapelig teori betyr at man må gå gjennom hva man kan, bearbeide informasjonen fra hodet til fingertuppene og jobbe med språket til beste evne for å få frem det man vil få frem (på en mest mulig objektiv og presis måte). Denne prosessen tror jeg er svært verdifull. I mitt daglige liv er jeg omringet av professorer og andre vitenskapelig interesserte mennesker og har derfor ingen behov for å forklare ting enkelt slik at alle kan forstå. I noen tilfeller tar vi kanskje vitenskap for gitt, og vi er kanskje ikke helt på linje med resten av verden. Desto viktigere er det å utfordre oss selv ved å prøve å snakke med og diskutere vitenskap med folk som ikke er helt innenfor. Desto lenger avstand fra vitenskapen noen har, desto større er utfordingen.

 

Jeg oppnår kanskje ikke å "snu om" noen fra religion til rasjonell tenkning med mine ord, men det hjelper meg å finne ordene når jeg snakker med personer som ikke er troende, men ikke tror selv at de har interesse for vitenskap. Jeg mener at alle egentlig er interessert i vitenskap. Hvem har da ikke lurt på noe som helst, spør jeg. Problemet er at vitenskap virker noe døllt, vanskelig og ukult for mange. Men kan vi si ting på en slik måte at det trigger en nysgjerrighet eller gjør til at det ikke virker så vanskelig å forstå seg på tror jeg mye er gjort. Og det hjelper hardbarka religiøse oss med. Trolig uten å vite det selv. Blir vitenskap gjort mer forståelig (her har det gledelig skjedd mye på få år) og gøy vil vi helt sikkert se en verden i fremtiden som gjør lange fremskritt langt raskere. Kanskje en verden uten religion. Og det kan vi kanskje delvis takke religiøse for, utrolig nok.

 

Dette ble langt, men jeg lufter noen tanker her siden jeg ikke får sove. Sannsynligvis kommer jeg ikke til å være enig med meg selv i morgen.

Jeg leter etter en kortfilm som er en spinoff på Bambi. Litt surrealistisk og mørk i tonen. Den lå på YouTube da jeg så den men finner den ikke lenger. Lurer på om det var resultatet av et studentprosjekt av en nordmann, men her kan jeg ta feil.

Jeg har allerede skrevet langt og lenge om dét (hvordan evolusjon fungerer i korte trekk). Dessuten finnes det mye bra litteratur som går mer i dybden og forklarer ting bedre. Du kan jo ta å lese mer av Dawkins siden du liker det sitatet. Anbefaler The Selfish Gene som en start. Den finnes også på norsk. Til tross for bokens tittel er den ikke ment som et forsvar for egoisme, og den går ikke så offensivt til angrep på religion som flere av hans senere bøker.

Men da er vi jo tilbake til det Dawkins sa, da. Vi er begge enige om at det er rett.

Satanisme er en religion.

 

Ateisme er å fornekte guds eksistens, eller å ikke være overbevist om at noen gud finnes.

 

Om du ikke tilber Satan er du ateist.

 

Hat er bare hat. Man trenger ikke å hate religiøse selv om man ikke er religiøs selv. Det kan være vanskelig å forholde seg til dem, men man bør ha en viss respekt for mennesker uavhengig av tro. Men jeg synes det er vanskelig selv når jeg ser ting som Jesus Camp. Men å slenge kjeften til religiøse bare overbeviser dem om at ateister er forferdelige mennesker uten et moralsk kompass. Noe som kan være sant for noen få ateister (og religiøse, selvsagt), men det er en minoritet. Mange religiøse er også ålreite folk, men kanskje ikke den personen du møtte den dagen ville vært en person jeg hadde orka å hengt med. Jeg hadde nok bare ignorert han.

Fantasifullt, men som du selv sier alikevel en hund. Det er nettopp det som er problemet med teorien. Det blir aldrig et annet dyr.

I det avsnittet svarte jeg på påstanden "Hunden får aldrig horn." og bare det. Fantasifullt er det kanskje, men teoretisk sett er det mulig om alle forhold er lagt til rette for det. Men jeg har liten tro på at det noen gang vil skje. Det er mulig jeg kunne sitert bedre.

 

En hund med horn trenger ikke nødvendigvis å bli en ny art, det kommer an på hvordan man definerer artsbegrepet som nevnt i avsnitt to. Innebærer horn reproduktiv isolasjon fra andre hunder, og store genetiske forskjeller i tillegg til de åpenbare klare morfologiske forskjeller, da kan vi vurdere å kalle det en ny art. Da kan det være riktig å påpeke at jeg sier "hund med horn" blir litt feil. På samme måte som å si at mennesker er "aper med språk" blir litt upresist. Ja, vi stammer fra aper som ikke lenger eksisterer, men vi er ikke aper i "layman's terms".

 

Men nå legger vi oss opp i ord. Det jeg prøver å få frem her i korte trekk er at:

 

1) Moderne arter kan ikke bli til andre moderne arter (det Dawkins sier i sitater du siterte)

 

2) Utvikling (evolusjon, naturlig seleksjon) tar meget lang tid, så lang tid at endringer ofte bare kan følges ved å sammenligne fossiler - om mulig med dagens dyr. Dette gjør man for å trekke linjer i historien til naturen rundt oss.

 

3) Vi bør ha klar forståelse og konsensus rundt hva en art er. Ellers blir det veldig vanskelig å i det hele tatt diskutere dette (refererer til dine tidligere poster på denne siden). Vi må ha et logisk grunnlag for å skille hunder fra katter, hjort og mennesker. Utseende på dyra er ikke nok om vi har to estetisk like arter med helt forskjellig opphav og atferd som i tillegg ikke kan parre seg med hverandre. Eksempler finnes blant annet hos amøber og protozoer. Umulig å skille fra hverandre uten at man kjører gentester eller gjør "parringsforsøk".

Det er litt vanskelig å vite hva du mener IHS, men det er rett at en hjort

 

- ikke kan spontant forandre til en annen form innen samme generasjon (shapeshifting)

 

- ikke kan forandre til en annen moderne art vi ser rundt oss i dag, selv over lang tid (f.eks islandshest).

 

- MEN over millioner av år kan det tenkes at "hjorter" slik vi kjenner de i dag har blitt til noe annet,...

Nei, du vil bare i det uendelig få nye hjorte raser og hjorte arter aldrig noe annet dyr. Moderne hundeavl beviser det. Det blir bare hunder samme hvor mange kombinasjoner du prøver. Hunden får aldrig horn. Og selv om hunden ligner en rotte, kan du ikke med rette si at det er en rotte.

Om hannhunder etterhvert utvikler en atferd der de skaller mot hverandre for å vinne retten til en tispe, skal man ikke se bort i fra at harde hodeskaller og deretter hornlignende strukturer blir selektert for (seksuell seleksjon). Da er hunder med horn en mulighet. Men for at dette skal skje må det være en stabil utvikling mot at horn for hunder har en fordel, for alt koster. Hjort har ikke gevir bare på gøy, og for alle arter bortsett fra reinsdyr er det bare hannen som har gevir. Dette fordi de nettopp skal sloss om hunnene. Reinsdyrshunnene eller simlene har antageligvis gevir som en adaptasjon til det harde miljøet de lever i (enten for mattilgang eller for å forsvare ressurser/avkom). Dette gjelder forsåvidt for reinsdyrshanner også, men dette alene forklarer ikke hvorfor de har større gevir enn simlene.

 

Angående det andre du skriver så kommer det vel an på hvordan man vurderer hva en art er (som er et viktig spørsmål i biologien) og hvordan man skal systematisere dyr. Skulle hunder evolveres mot å bli identisk lik på utseende på en rotte (over ekstremt lang tid, selvsagt, her er det ikke nok at Ola og Kari driver krysningsforsøk i kennelen) ville nok man med et artsbegrep som går på utseende og anatomi si at dette er en ny art. Alle kan se at rotter og hunder ser svært forskjellige ut. En "rottehund" hadde nok ikke kunnet parre seg med en vanlig hund, i hvert fall ikke naturlig, altså reproduktiv isolasjon. Nytt argument for at det har oppstått en ny art. Genetisk sett hadde denne hunden som ser ut som en rotte vært i nær slekt med hunder, men med tanke på alle egenskapsendringene som måtte ha skjedd for å se ut som en gnager kan man tenke seg at avstanden mellom "hund" og "rottehund" hadde blitt stor nok til at man kan kalle det en ny art, også genetisk.

 

I utgangspunkten ser jeg ikke hvordan hunder kan evolveres til rottelignende dyr dog, jeg har ikke helt troa på at dette er fordelsmessig om det ikke skjer noe helt crazy genetisk eller økosystemmessig. Men større undre har skjedd før.

Moderne forskning har vist at dette ikke går, derfor biologen Richard Dawkins uttalelse "There's a popular misunderstanding of evolution which says that, fish turned into reptiles and reptiles turned into mammals..."

Resten av sitatet:

 

...we ought to be able to see the intermediates between fish and reptiles and reptiles and between reptiles and mammals, we ought to be able to see…fish…kind of …on the way to becoming reptiles. But of course that’s not the way it is at all."

 

"Fish are modern animals, they’re just as modern as we are. They’re descended, from ancestors, which we’re descended from, way back three hundred million years ago there would have been an ancestor, which was the ancestor of modern fish, and the ancestor of modern humans. And that ancestor, if you could have been there then, you could have seen the first steps towards a fish, say, coming out onto the land, and becoming, um, something like an amphibian. But that was a long time ago. You wouldn’t expect to see that today.”

 

Det er litt vanskelig å vite hva du mener IHS, men det er rett at en hjort

 

- ikke kan spontant forandre til en annen form innen samme generasjon (shapeshifting)

 

- ikke kan forandre til en annen moderne art vi ser rundt oss i dag, selv over lang tid (f.eks islandshest).

 

- MEN over millioner av år kan det tenkes at "hjorter" slik vi kjenner de i dag har blitt til noe annet, det vil si at det oppstår nye arter. Denne "forvandlingen" skjer ekstremt sakte, og går gradvis over mange generasjoner. Siden hjorter lever relativt lenge (lang generasjonstid) vil da ikke et menneske i sin levetid se svært drastiske endringer for en hel hjorteart. Men, om vi finner fossiler fra mange generasjoner bortover kan vi se og måle endringer over mange generasjoner. Kanskje det i en fremtid langt borte oppstår en rekke arter ut fra dette genbassenget av hjorter uten gevir og med fem ben i steden for fire (lite sannsynlig, men bare for eksempelhetens skyld). Da vil det ikke lenger være hensiktsmessig å kalle disse nye artene hjorter, på samme måte som at vi skiller mellom hjort og hest selv om de er utskuddarter på den samme greinen. Men for å ha system i kaoset har det vært lønnsomt for mennesker å skille mellom hester og hjorter, siden de har forskjellige bruksområder for oss og siden de har tydelige morfologiske forskjeller. Hjort er best i panna, hesten er bra til arbeid for eksempel. Fra et genetisk standpunkt er ikke hjorter og hester veldig forskjellige, og mye av genmaterialet er likt.

 

Det evolusjonen går ut fra, og det Dawkins mener i sitatet over, er at andre dyr vi ser rundt oss i dag ikke er gamle steg i evolusjonen på vei mot mennesket. Vi er ikke "sluttresultatet" av evolusjon, og er på ingen måte på toppen. Vi har ikke tidligere vært sjimpanser. Men sjimpanser og mennesker stammer fra en stamart fra langt tilbake i tid som ikke eksisterer nå lenger. Denne stamarten var i sin tid det ytterste skuddet på en grein der stammen av denne greinen var en felles stamart for det som etterhvert ble fisk, amfibier og pattedyr. Det er klart at all denne utviklingen tok ekstrem lang tid, men det betyr ikke at den var planlagt.

 

Edit: Oi, der kom det et innlegg foran mitt gitt.

Island

 

Mange gode lister her ja (svært enig med en del av dem), og folk bør ikke være redde for å legge ut sine lister (så lenge de ikke inneholder Avatar).

 

Så Shepitkos The Ascent i går, og den kommer rett inn på listen min. Normalt venter jeg litt med å legge en film til en personlig toppliste, men jeg gjør et unntak med denne filmen. Fantastisk antikrigsfilm som jeg setter høyere enn "nabofilmen" Idi i smotri som jeg synes slår meg for hardt over hodet med propaganda. Da var det jaggu en kvinnelig regissør inne på listen min også. Trivia: Denne dama var kjerringa til Elem Klimov, regissøren bak Idi i smotri, frem til hun døde i en bilulykke 41 år gammel.

Det nye albumet til Oneohtrix Point Never Replica er et meget interessant og hypnotisk verk som har inspirert meg i det siste. Om du er ute etter musikk med sangtekster finner man ikke det her siden dette er ren stemningsmusikk, men dette betyr ikke at det er kjedelig og lite originalt for dét. Det er for meg et ganske utfordrende album, rare samples preger de spesielle lydbildene utover albumet, men jeg liker det meste av det. Tror jeg. Gjerne et album som krever mange gjennomlyttinger, helst hele veien fra spor 1 til siste spor siden jeg føler det er en slags story gjennom det. Albumet er ikke særlig langt, eller det føles ihvertfall ikke slik siden det er såpass varierte stemninger og relativt korte låter.

 

Hele albumet ligger på Spotify. Åpningslåten:

 

Favoritten min på albumet:

Huff, Brakhage. Det er mulig det er mer verdt tiden om man har skaffet seg bluray-versjoner av kortfilmene hans. Også mulig at jeg bare har sett det verste han har laget. Dog Star Man serien har gjerne mer for seg enn dritt som Glaze of Cathexis for alt jeg vet.

Filmer sett i November

 

1. Sweet Smell of Success (1957) 9/10

 

2. Hoop Dreams (1994) 9/10

 

3. Amadeus (1984) 8/10

 

4. The Tree of Life (2011) 8/10

 

5. Seven Chances (1925) 8/10

 

6. Sanshô dayû (Legend of Bailiff Sansho) (1954) 8/10

 

7. The Thin Red Line (1998) 8/10

 

8. Pusher II (2004) 8/10

 

9. The Adventures of Robin Hood (1938) 8/10

 

10. Gion no shimai (Sisters of the Gion) (1936) 8/10

 

11. Pusher (1996) 7/10

12. Cool Hand Luke (1967) 7/10

13. Pusher III (2005) 7/10

14. 28 Up (1985) 7/10

15. 35 Up (1991) 7/10

16. Sin Nombre (2009) 6/10

17. Manhattan (1979) 6/10

 

blårai

Har du et eksempel på noe som ikke passer? "Musikk til lesing" er litt vel vagt.

Ja, men trenger forslag til klassisk musikk. Sånn generelt. Hører ikke så mye på det fra før, så vet ikke om så mange komponister.

Pianosonater eller andre rene pianostykker er å anbefale dersom man vil ha lesemusikk som ikke "tar av" for mye. Tror jeg hadde mistet konsentrasjonen ganske lett om jeg hadde hørt på de mer dramatiske symfoniene for eksempel.

 

eks.

 

Chopin - Mazurkas No. 1-41

Chopin - Nocturne No. 2

Chopin - 24 Preludes Op 28

Liszt - Sonata B minor

Mozart - Sonata No. 10 KV 330

Mozart - Sonata No. 13 KV 333

Beethoven - Sonata No. 15 Op 28

Beethoven - Sonata No. 30 Op 109

Beethoven - Sonata No. 32 Op 111

 

osv

En god sesong, med mange artige løp (Canada spesielt). Tror det hjalp en del at jeg så BBC sendingene i år i steden for Viasat sine, mye bedre opplegg rundt det hele og færre ting å irritere seg over for en selverklært F1 nerd.

 

Kampen om fører-VM og konstruktør-VM varte ikke helt til siste løp denne gangen desverre, men det har vært mye bra kjemping lenger nede i feltet. Massa og Hamilton sørget for mye underholdning. India-banen var veldig bra. Korea fungerer dårlig i sola. Litt synd at vi må lide oss gjennom Abby Dabby og Valencia også neste år, muligens også Bahrain. Gøy med DRS + KERS på baner der det ikke ble altfor gode hjelpemidler (ser på deg, Tyrkia).

The Tree of Life (2011)

 

"Tell us a story from before we can remember."

 

Malicks The Tree of Life har av en eller annen grunn fått rykte på seg for å være en vanskelig film. Folk har flyktet fra lerretet i hopetall som om dette skulle vært den nye Salò, men hva vi egentlig sitter igjen med er et høyst personlig familiedrama malt med usedvanlig brede pensler. Her er det ikke nok med Sean Penns karakters (Jack) minner fra barndommen og hans drømmer, her får vi også servert selve begynnelsen og dinosaurer uten fjær.

 

For mange som ser The Tree of Life for første gang kan dette virke noe 'liksomkunsterisk', men jeg tror ikke Malick selv har gått inn for å gjøre dette så merkelig og vanskelig å forstå som mulig for å blidgjøre enkelte 'kritikere'. Han fremstår for meg som en usedvanlig ærlig regissør, og med denne filmen forsøker han å visualisere en voksen manns reflekteringer over fortiden, fremtiden og meningen med livet. Når jeg selv tenker på min barndom er det bare fragmenter av den jeg husker, enkeltsituasjoner som er noe utydelige, og det er noe lignende vi ser her. I en scene ser man unge Jack bre en kjole utover naboens seng, i neste scene ser man den samme gutten kaste kjolen i en elv i ren skam. Helt sikker kan vi ikke være på hva som skjedde med den kjolen, men hva som er sikkert er at den voksne Jack ikke vil huske det. Slik fungerer minner. Vi klipper og limer i dem slik vi vil for å kunne overleve i nåtiden. Fra utsiden får vi derfor ikke et dokumentarisk innblikk, men de fragmentene som er igjen for oss å se er nok til at vi kan sette sammen noen punkter og samtidig reflektere over våres egne fragmenter.

 

Familiedramaet er for meg den sterkeste delen av filmen, trolig fordi det er den delen jeg kjenner meg mest igjen i, med en far som prøver å oppdra sønnene sine slik at de best mulig klarer å takle virkeligheten. Når sønnene blir eldre ser de at faren ikke er sjefen over universet og forstår til en viss grad hvorfor faren var så hard mot dem. Jeg deler ikke Malicks (eller Jacks) visualisering av universets opprinnelse hundre prosent, men det er uansett utrolig vakkert å se på slik som resten av filmen. The Tree of Life hadde trolig hatt en større emosjonell effekt på meg dersom Sean Penn hadde hatt en mer fremtredende rolle i filmen, og det er til tider vanskelig å holde styr på alle ungene i tilbakeblikkene. Jeg liker dessuten ikke den fremførelsen av Smetanas Vtlava som blir brukt i filmen. Likevel er dette en utrolig vakker film som må sees, helst når man er i et filosofisk hjørne. 8/10

Vittig.

 

Fra nå av skal det kun legges ut bilde, eller bilder, av filmsamlingen bestående av fysiske covre - det være seg DVD, BD eller VHS stående/liggende på ei hylle, skap etc.

Go' gammel norsk bygdefilm? Fante-Anne?

Noen sider sier Melancholia ble utgitt 2003, og andre sier 2005. Hva som er riktig vet jeg ikke, så valget havnet på 2005.

Utgaven som kom ut i 2003 var begrenset til 300 eksemplarer på CD-R format, albumet ble senere rereleaset på standard CD i 2005 ifølge Discogs.

Da vet jeg hva jeg skal høre på utover de små nattetimer. Susumu Yokota og Juno er nytt for meg, Stars of the Lid er jo selvsagt innertier evt. innernier. Det meste har jo egentlig vært innertiere i denne tråden, bortsett fra Disco Inferno.

Mye britpop er bakgrunnsmusikk og denne sangen fra The Verve er ikke noe unntak. Bra spilt, men ikke særlig interessant for meg som liker mer progressive greier innenfor den type lydbilde. 6/10

 

http://www.youtube.com/watch?v=0FCvy4GAkzg

Hva heter sangen/ artisten som spiller sangen litt ute i denne videoen? Du, så fint!

http://www.vgtv.no/#!id=46303

Nomad Soul - Murmuration

1. Seven Samurai (1954, Kurosawa)

2. The Good, the Bad and the Ugly (1966, Leone)

3. Vertigo (1958, Hitchcock)

4. 12 Angry Men (1957, Lumet)

5. A Clockwork Orange (1971, Kubrick)

6. Wild Strawberries (1957, Bergman)

7. The Enigma of Kaspar Hauser (1974, Herzog)

8. The Fiends (1955, Clouzot)

9. Ace in the Hole (1951, Wilder)

10. Days of Heaven (1978, Malick)

 

11. 2001: A Space Odyssey (1968, Kubrick)

12. Memento (2001, Nolan)

13. The Pianist (2002, Polanski)

14. The Return (2003, Zvyagintsev)

15. Amélie (2001, Jeunet)

16. Casablanca (1942, Curtiz)

17. The Diving Bell and the Butterfly (2007, Schnabel)

18. City of God (2002, Meirelles & Lund)

19. The General (1926, Bruckman & Keaton)

20. The Thin Blue Line (1988, Morris)

 

21. Taxi Driver (1976, Scorsese)

22. Sweet Smell of Success (1957, Mackendrick)

23. The Hole (1960, Becker)

24. Rififi (1955, Dassin)

25. The Exterminating Angel (1962, Buñuel)

 

26. Rear Window (1954, Hitchcock)

27. Good Morning (1959, Ozu)

28. Bicycle Thieves (1948, De Sica)

29. Schindler's List (1993, Spielberg)

30. Mr. Smith Goes to Washington (1939, Capra)

 

31. The Ox-Bow Incident (1943, Wellman)

32. Le samouraï (1967, Melville)

33. There Will Be Blood (2007, Anderson)

34. Stalker (1979, Tarkovsky)

35. The Great Escape (1963, Sturges)

36. The Seventh Seal (1957, Bergman)

37. Lawrence of Arabia (1962, Lean)

38. White Sun of the Desert (1970, Motyl)

39. To Kill a Mockingbird (1962, Mulligan)

40. Time of the Gypsies (1988, Kusturica)

 

41. My Neighbour Totoro (1988, Miyazaki)

42. The Class (2008, Cantet)

43. Dekalog (1989, Kieslowski)

44. Castaway on the Moon (2009, Lee)

45. The Man with a Camera (1929, Vertov)

46. The Ascent (1977, Shepitko)

47. The Pier (1962, Marker)

48. Dogtooth (2009, Lanthimos)

49. Up (2009, Docter & Peterson)

50. Three Colours: White (1994, Kieslowski)