Euklid

Muligheten for å opprette konti uten at de på noen måte kan kobles til personer er blitt noe begrenset i de siste årene, men systemet er fortsatt rimelig lukket. I utgangspunktet må en nå vise legitimasjon for å opprette kontoen – deretter kan den registreres og benyttes anonymt, slik en nummerkonto tradisjonelt har vært brukt.

Grunnen til at sveitsiske banker opererer slik de gjør er delvis historisk, men det er også viktig å være klar over at det er rimelig lønnsomt å drive den typen geskjeft. Det er for eksempel verdt å legge merke til antallet småstater som prøver å komme med et 100% anonymt banksystem for å konkurrere med Sveits etter at kravene er økt noe der. Det vil alltid være noen som har penger de ønsker å unndra fra skattemyndigheter eller andre – penger de er villig til å betale godt for å gjemme.

Rentenivået avhenger vel helst ganske mye av hvilken valuta man plasserer pengene i ...

BI vs. NHH er en evigvarende diskusjon. BI har bedre bygg, NHH har færre studenter med totalt fravær av hjernevirksomhet (selv om også de finnes, om man bare leter litt!), det regner i Bergen, Oslo er stygg, min onkel har en blå bil, nei!, jo!, osv. Hva som betyr noe for deg er vanskelig for andre å gjette seg til, uansett om man ellers har kunnskap om begge studiesteder.

Hva mener trådstarter med at BI er mer åpent enn NHH? Opptakskrav eller det sosiale? Førstnevnte kan sikkert stemme, ville beskrevet studiemiljøet på NHH mer som sammensveiset enn lukket.

Sliter du med å få 4 i 3MX er mitt råd å sette seg ned. Bli sittende. Lær pensum. Reis deg når du er ferdig. Sliter du med å beherske matte er det mye som blir unødvendig tungt i økonomistudiet. Ikke la det skremme deg for mye, mange presumtivt flinke økonomistudenter får krampetrekninger så fort de ser snurten av en ligning og klarer seg likevel helt greit. Mitt poeng er heller i retning av at man får stor nytte av matte om man gidder å sette seg litt ned med det.

Kuriøst nok studerer man for øvrig ikke «siviløkonomi» selv om man blir siviløkonom.

Alt avhenger av evner, interesser og ambisjonsnivå. En bachelor innen «finans eller shipping» eller noe i nærheten er sikkert verdt en del (langt bedre enn mye annet man kan bruke tre år på), men det er vel ikke til å legge skjul på at det ikke er der man begynner om man har ambisjoner i retning av HNWI. Det viktigste er å være 100% bevisst på hvilke avveininger som ligger bak valget en ender opp med å ta, og å være fortrolig med dette.

Shipping eller finans? Tja. Er du klar til å velge bransje så tidlig? Begge utdannelser er relativt spesifikke. Finans er kanskje mindre spesifikk, men på dette nivået er finansen relativt begrenset hva bruksområder angår, ikke ekvivalent med siv.øk. som har master i finans etter mine inntrykk.

Tenk fundamentalt gjennom to ting;

1: Hvorfor i alle dager vil jeg studere dette?

2: Hvorfor skal noen ha lyst til å ansette meg når jeg er ferdig utdannet?

Et idiotisk enkelt tips: shop around. Se hva forskjellige banker kan komme med av tilbud.

Når det er sagt, så er det jo ikke umulig at jeg satser på hype-GOGLen når jeg nå kan satse gratis. Er det et bra tidspunkt å gå inn nå? Håper på litt råd til en som ikke har peiling og er dum nok til å satse uten tilstrekkelig kunnskap.

Hadde jeg følt meg sikker på at GOGL ville stige, ville det vært med grunnlag i fundamentale fakta også andre hadde hatt tilgang til. GOGL ville da vært bydd opp, og kursen ville allerede vært høyere. All informasjon som er offentlig tilgjengelig er allerede priset inn i kursen.

Å anta at markedet er så effisient at denne forklaringen holder er kanskje en overdrivelse, alternativt kan man ha et argument i retning av Spetalens; inntil det motsatte er bevisst er alle aksjer feilpriset – det gjelder bare å finne ut om de er under- eller overpriset. Imidlertid er det rimelig mange flinke mennesker som jobber mye og hardt for å finne ut av dette, så man bør ha rimelig god tro på deg selv før man blir voldsomt skråsikre i sine konklusjoner.

Hvis noen anbefaler en aksje er det viktig å alltid spørre seg noen fundamentale spørsmål;

-hvilket incentiv har de til å gi anbefalingen? (De aller fleste markedsaktører har incentiv til å gi kjøpsanbefalinger – (nesten) ingen tjener på dårlige nyheter!)

-hvorfor kommer anbefalingen nå?

-hva kan en tolke ut av at anbefalingen kommer?

De fleste som opptrer som analytikere, rådgivere eller annet er i realiteten selgere på ett eller annet plan. Revisorer ønsker å fortsatt få kunder, selskapets ledelse ønsker bonus og fortsatt stilling, meglere ønsker kurtasje, osv ...

Bare for å slenge inn noen uttrykk for de som vil sette seg litt mer ordentlig inn i dette. Hvis dekket renteparitet (covered interest parity) ikke holder har man et risikofritt pengetrykkeri, er det udekket renteparitet som ikke holder tror man at man har en pengemaskin, men det sier ikke noe om hva som faktisk vil inntreffe av valutakursendringer. Dekket renteparitet innebærer kjøp av et sikringsinstrument for å garantere gevinst, udekket paritet er utelukkende basert på forventninger.

... men hvis man tror man har funnet opp en pengemaskin er det greieste å regne om igjen for å finne ut hva slags galskap man har lagt inn i antagelsene i modellen en bruker.

Oppgave 1: Sjekk definisjon av elastisiteter. Jeg kan selvsagt regne ut svaret for deg, men det gir deg ingenting. Sjekk wikipedia, det du trenger er første ligning under mathematical definition, men les hele – så har du en sjans på eksamen.

Oppgave 2: sett opp profittfunksjon, deriver, sett lik 0. (Hint: π=PQ-CQ)

Oppgave 3: Sett totalkostnad lik inntekt (minus MVA), finn x.

Er det mulig å leve på å være musiker? Ja! Lykkes en stor andel av de som prøver det? Nei!

Er det så ille å tilbringe neste 40 år bak kassen på 7-11 at musikerdrømmen ikke er verdt risikoen? Tja, avhenger vel av ens preferanser ...

Jeg ville heller siktet på en solid utdannelse og latt musikerhobbyen utvikle seg som et morsomt tillegg til det sikkerhetsnettet en utdannelse gir, og så ta det derfra, men det er kun du som kan avgjøre hva som blir den rette prioriteringen for deg.

Å komme inn på siv.øk. på BI er én ting – å komme gjennom med anstendige resultater kan nok fort bli verre, avhengig av hva en duger til og hvilken innsats man legger inn. Forsøk å finne et realistisk nivå, og gjør ditt aller beste på det nivået. Prøv gjerne å se hvor hardt du kan presse deg til å lære noe (Så godt som uansett hva! Kan du lære én ting kan du lære det meste, så sant det går et stykke utover ren pugging).

Noen trives med å jobbe som pokker (og oppnår tilsvarende resultater), andre er subbende slubberter som helst vil spise vafler og prate skit. Bestem deg for hva du vil og sikt høyt, men realistisk, og jobb det du kan – så vil nok det meste ordne seg ...

Hvis du finner organisasjonspsykologi et.al. spennende kan det være lurt å styre unna NHH, personlig har jeg mer sans for utpreget analytiske og kvantitative fag, det går litt på personlige preferanser og interesser. Er man flink stopper sjelden valg av profil yrkesmuligheter (selvsagt med en del spesialiserte unntak), det er langt viktigere å finne noe man blir god i (les: kan finne på å bruke en del tid på). Se ellers PM.

Bare som et lite tillegg – om du skulle være interessert i «mykere» fag som organisasjonspsykologi, ledelse og annet fjas er det etter mitt syn greit å holde seg et godt stykke unna NHH. En tristere gjeng nisser som ikke har klart å få seg ordentlig jobb skal man lete en stund for å finne.

Angående rankinglister generelt: disse sier noe, men kanskje ikke alltid allverden. Skoler som er ranket høyt vil ofte være preget av høye inntakskrav (og dermed oppegående medstudenter), forskning på høyt nivå og god tilgang på attraktive arbeidsgivere. Dette sier imidlertid ikke så alt for mye om studiesituasjonen og læringsmulighetene – som tross alt også har en del å si om en har for intensjon å bli drivende dyktig.

Spesifikt angående LSE: oppfølging, kvalitet på forelesere og nivå varierer etter det jeg har klart å få et inntrykk av sterkt. En kan ende opp med briljante forelesere, eller stotrende, indiske doktorgradsstipendiater som snakker komplett uforståelig engelsk – mest sannsynlig får man en passelig blanding. Med dette sagt vet jeg heller ikke om noen andre institusjoner som utelukkende opererer med gode forelesere; LSE har imidlertid tildels ligget et stykke under pari hva prioritering av bachelor-studenter angår.

Velger du rett linje på LSE kan du fint ta master i Norge, kommer du fra NHH kan du ta master (eller utvekslingsopphold) ved LSE – forutsatt at du gjør det bra, selvsagt.

Ellers er det lite intervjuer ved LSE, går helst i standard UCAS-søknad om du vil inn på bachelor-nivå – men ikke forvent å få uttelling for opphold på folkehøyskole, alderspoeng og andre særnorske underfundigheter.

Mulig jeg har tatt vann over hodet her – så jeg burde nok moderere mitt utsagn noe, men det jeg i alle fall kan si er at byggebransjen generelt er svært utsatt for konjunkturer (investeringer svinger langt mer enn produksjon som helhet), i tillegg til at byggingeniører i lavkonjunkturer har vært blant de som har hatt store problemer med å få jobb.

Rent intuitivt ville jeg anta at maskiningeniører i gjennomsnitt sikter seg inn mot (og er egnet for arbeid i) bransjer som er mindre utsatt for svingninger, men om det var kritisk for meg å være sikker på saken ville jeg gjort vesentlig mer research.

Ellers er vel 60 timer + ukentlig blant de mer ekstreme utfallene, de aller fleste jobber mindre. Imidlertid verdt å være klar over før man sikter seg inn mot toppen. Tilsvarende er ikke snittet på 41 timer spesielt avskrekkende, men det finnes gode muligheter for å ligge over snittet på de fleste områder, så også dette.

Stusser litt på sammensetningen av de tre forslagene du kommer med. Ind.øk. er et generaliststudium, mens de to andre i langt større grad dreier seg om en spesialisering. Alle tre er sikkert gode på mange måter – er du flink finner du alltids på noe å tjene (gode) penger på også. Hadde jeg vært i din situasjon ville jeg grublet en del på om jeg følte meg klar til å velge noe spesifikt, eller om det er bedre å velge noe mer generelt. Kjøp gjerne noen forskjellige introduksjonsbøker, hør med de som studerer på de forskjellige linjene nå om nivå på forelesere osv.

En ting det imidlertid kan være verdt å reflektere litt over er at de som tjener mye oftest også jobber mye. I Norge blir det neppe snakk om helt ekstreme mengder, noe særlig mer enn 60 timer ukentlig i snitt finnes det få som driver med i Norge – og da finnes det strengt tatt gode muligheter for fritid, om man klarer å prioritere litt, men det er ikke alle som føler seg komfortable med å komme hjem fra jobb etter ti hver mandag-torsdag.

Angående konjunkturfølsomhet – de flinke får stort sett jobb uansett. Etter min kunnskap er ingen av de du nevnte veldig konjunkturømfintlige som helhet (i alle fall ikke om en sammenligner med andre linjer, f.eks. bygg), det blir kanskje mer sentralt hvilken bransje og arbeidsgiver en sikter seg inn mot. En fra ind.øk. kan ende opp i et konsulentselskap som lever godt både i gode og dårlige tider (... når det går nedover er noen nødt til å gjøre «kostndsarbeid», dvs. kvitte seg med klienters overflødige ansatte ...), mens andre bedrifter har sparket halvparten av sine ansatte når det har gått dårlig tidligere.

... men jeg studerer ikke ved NTNU, så dette bør tas med en passelig (stor) mengde salt.

Før du gjør noe som helst annet skaffer du en del tidligere eksamensoppgaver i faget. Ikke usannsynlig at det finnes en del standardoppgaver, i enkelte fag ender en med 10-12 slike. Skriv en god disposisjon til hver, så er mye gjort. Det er fullt mulig å sette seg inn i pensum på kort tid før eksamen (selv om en kanskje ikke lærer på best mulig måte med tanke på ettertiden, men det har du ikke tid til å bekymre deg for nå ...) om en bare går inn for det. Sov så lite som mulig (men nok!), stå opp tidlig, finn ut hvor mye kaffe du takler. Resten går på disiplin og strukturering. Lykke til!

Det eneste almene jeg kan si om nivå, arbeidsmengde og annet ved NHH er at det varierer veldig, andre studiesteder vet jeg lite om. I løpet av fem år får en noen direkte håpløse forelesere, men også noen ytterst briljante. Tilsvarende finnes det studenter en ikke skjønner har klart å stille vekkerklokken sin, langt mindre fått poeng nok til å komme inn, mens andre jobber beinhardt i tillegg til at de er smarte.

Det jeg kanskje opplever som «verst» er obligatoriske innleveringsoppgaver i svadafag, som krever en hel del tid uten at en får noe ut av det. Mange har ingen store kvaler for dette, jeg foretrekker å lære meg ting selv i størst mulig grad. Det beste ved utdannelsen for min del er medstudentene og de foreleserne en får god kontakt med, i tillegg er friheten en får til å sette seg inn i det en ønsker og mulighetene etterpå mye verdt.

Lite vits i å si noe om antallet timet man vil ende opp med å bruke på å studere – har variert det mye selv også. Du blir ikke alene på lesesalen om du er der 70 timer i uken, men det finnes også de med snitt over B som kjøper bøker noen uker før eksamen, ikke går på forelesninger og stort sett tar de fleste fag på noen få dager ... Men, for å si det slik, mange av de som jobber mye sitter på en del mildt sagt attraktive jobbtilbud. Typisk «gode» jobber for siviløkonomer krever gjerne en del innsats, så hvis man ikke er villig til å legge din også når man studerer er det kanskje verdt å spørre seg selv hvorfor man studerer det man gjør.

angåend motivasjon, er økonomistudiene noe spesielt vanskeligere / tøffere / kjedeligere eller hva du måtte kalle det enn f.eks ingeniør utdannelse eller eiendomsmegler?

Det finnes en hard kjerne av økonomistudenter som sitter på lesesalen til 8-10 hver kveld, akkurat som det finnes de som tilbringer dagene med øl og kantinestudier. Tilsvarende finnes det siviløkonomer i ledelsen av en masse store selskaper, akkurat som det finnes siviløkonomer med ekstremt triste regnskapsjobber.

Xezutal: Etter hva jeg har oppfattet slipper man ikke inn alt som kan krype og gå på CEMS-programmet, men det er ikke et utpreget eliteopplegg heller (sett i et NHH-perspektiv, that is). Det greieste alternativet for tredje språk er kanskje å ta et par språkfag i løpet av bachelor-graden, NHH lar stort sett skandinavisk telle som ett språk.

Regner med du har en liste over slike forskermillionærer?

Hørt om REC? Al Gore? Hva med all klimaforskning som foregår nå, det er ingen som tjener noe særlig på dette?

Behov for vedlikehold av offentlige bygg etc. er veldig reelt, og mangelen på vedlikehold øker uten tvil totalkostnadene. Problemet her er vel gjerne at det er mer attraktivt for politikere å skulle vedta et nybygg enn å vedta sårt tiltrengt oppgradering av gamle bygg. Et herlig eksempel på dette er Universitetet i Oslo som nå stedvis har fått montert innendørs takrenner.

monzilla: Hvordan henger dette sammen med all finansteori og -empiri som tilsier at norske bedrifter, om noe, investerer for mye heller enn for lite? Hvorfor skal det være mer å tjene på å putte enda mer penger inn i norsk næringsliv enn å plassere pengene i effisiente kapitalmarkeder? Vi trenger ikke økte investeringer for å tjene penger i Norge – om noe burde noe av det som investeres i dag allerede vært flyttet ut.

Spesielt punkt fire i Simen1s liste er verdt å merke seg. «There was a connection, but 'the two graphs do not establish what Mr Gore asserts'» er en mildt sagt vag formulering av et ekstremt sentralt moment.

Gore viser historisk endring av CO2-nivå i atmosfæren mot historiske endringer i temperatur, og sier temperaturen er en konsekvens av CO2-nivå. Hadde det vært mulig å sammenligne de to datasettene på filmen skikkelig ville en imidlertid sett at temperaturen stiger ~500 år før CO2-nivået. Etter denne grafen å dømme er det altså temperaturendringer som forårsaker endringer i CO2-nivå, ikke omvendt!

Kanskje kjekt å være klar over hvilken vei koblingen går før en svir av noen titalls tusen milliarder på å begrense CO2-utslipp ...

Det har jeg dessverre ingen stor tro på.

Du har ingen tro på at man kan leve på oljefondet om det blir tilstrekkelig stort? Skal man kun leve på oljefondet må størrelsen være enorm, men slik er det naturlig nok ikke. Hadde det blitt tilstrekkelig stort skulle det uansett gå ganske så greit å leve av det.

Realavkastninen fra SPU (Statens Pensjonsfond - Utland) skal dekke en del av økningen i pensjonsutgifter vi vet vil komme, for å unngå sterke skatteøkninger/reduserte pensjonsutbetalinger. I og med at det er realavkastningen av fondet som brukes, ikke realavkastningen fra petroformuen, er vi nå i ferd med å få en gradvis innfasing av bruk. Etter hvert som fondet øker i størrelse blir realavkastningen større, og forbruket kan etter handlingsregelen øke tilsvarende.

Det sentrale er uansett at SPU er omplassering av formue, ikke inntekt.

De risikoaverse. Det burde dere da som gode investorer ha innsett.

Det finnes mange forskjellige perspektiver en kan se ting fra når en skal vurdere bruken av oljepenger. Ett alternativ er å se på oljen i nordsjøen som formue. Når vi pumper opp oljen tjener vi ikke egentlig penger, vi foredler formuen og får den inn i et mer praktisk format – oljefondet, styrt gjennom NBIM (Norges Bank Investment Management).

Basert på dette synet tjener vi dermed ikke så vanvittig med penger som inntektene per i dag skulle tilsi, alternativet er tross alt å la en stor verdi ligge igjen i nordsjøen.

Den praktiske løsningen Stoltenberg i samråd med sine rådgivere og det øverste embedsverket i Finansdepartementet kom frem til, var at man skulle basere seg på å bruke fondets realavkastning, og at denne ble stipulert til 4% av fondets størrelse. Dermed får man et mål politikere og innbyggere skal basere seg på, for eksempel når de velger mellom å bruke lite penger (og spare til de pensjonerer seg) nå eller å bruke mye penger nå og satse på at oljeformuen løser problemet.

Det mest grunnleggende en må forstå økonomisk er at oljen representerer en valutagave; vi får mulighet til å kjøpe et hav av varer fra kinesere, amerikanere og andre på grunn av oljen – uten at dette i seg selv endrer norsk økonomis sammensetning. Imidlertid vil økt tilgang på kinesiske klær gjøre at man kan bygge ned produksjonen av klær i Norge (slik man allerede har gjort), kjøpe programvare fra USA (slik man alltid har gjort) og biff fra Botswana (slik man etter mitt syn burde ha gjort). Fra politisk hold har det ofte blitt hevdet at det er olje som kommer fra nordsjøen, ikke sykepleiere eller veier – men på sett og vis er det faktisk veier og sykepleiere vi får.

Tok utgangspunkt i dagens priser. 3 kroner literen for olje på råvaremarkedet og 10 kroner for bensin her hjemme. Hovedårsaken til den høye prisen her hjemme er høykostland og en C02-avgift som vil stige sammen med råvareprisen.

CO2-avgift kan forklare en del, men om en legger dagens kvotepriser til grunn betaler norske bilister faktisk mer CO2-avgift enn det kvoteprisen skulle tilsi, så basert på dette skulle prisen vært lavere med dagens crudepriser. Uansett er det vel liten grunn til at naftakuttene skulle vært priset voldsomt mye høyere enn andre kutt med tanke på utslipp, men det begynner å bli meningsløst teknisk.

Den enkle løsningen er at prisnivåer i nærheten av det du stipulerer ville gjort mye alternativ teknologi svært lønnsomt, og ville ha faset energikonsum over i andre former så fort overgang til ny infrastruktur tillater det.

Mulig peak oil-folka bommer med 10 år eller 50 år, men poenget er at det tar slutt en dag og vi vil merke konsekvensene i lang tid før det tar slutt...

9661045[/snapback]

De får ikke rett hvis alternativene blir mer lønnsomm enn olje før vi går tom – noe som vil reguleres av seg selv gjennom markedet. De årner sæ', som de sier i Fredrikstad.

Jeg sier ikke at løsningen er privatisering av helsevesenet men at staten bør legge av seg uvanen med å misbruke sin arbeidsgiverposisjon til å diktere lønninger som er kunstig lave. Hvis det skal skje noen privatisering i helsevesenet så bør det gjøres med stor forsiktighet og at de private foretakene i så fall jobber på anbud for staten. Noe sånt. (med fare for at jeg ikke har tenkt gjennom dette skikkelig)

9659520[/snapback]

Intet i veien for å opprettholde et alment helsetilbud om en privatiserer helsevesenet – det trenger ikke være en tett kobling mellom finansiering og drift. Personlig tror jeg det kunne vært fornuftig, først og fremst for å få ryddet av banen de institusjonene som alltid satser på å gå med en miliard eller tre i underskudd; slike utskudd klarer man seg greit uten.

Å gå over til en privat ordning der også finansieringen skal være privat er en ganske annen sak, og selv om jeg er tilbøyelig til å være for en slik variant er ikke det noe man innfører på dagen. Etter mitt syn er det langt viktigere at det er langsiktig klarhet i hvem som betaler (slik at det er mulig å planlegge rasjonelt) enn akkurat hvordan betalingsordningen legges opp.