Euklid

Setter du 15k inn på en BSU konto i løpet av et år så vil du få garantert 3500kr tilbake på skatten.

9494404[/snapback]

Gitt at man betaler minst 3500,- i skatt i utgangspunktet, selvsagt – slett ikke alle på videregående gjør det.

(Men det er jo en garanti der i den forstand at en ikke kan (nominelt) tape penger.)

Hotwire.com - God hotellside om budsjettet er begrenset (eller om man bare er kjip). Man får kun vite hotellets (omtrentlige) beliggenhet og antall stjerner før betaling, til gjengjeld skal rabattene være gode.

En (svært sparsommelig) kollega av meg har booket hotellrom på siden ~40 ganger, beskrivelsene har alltid stemt bra.

Når du sparer må noen betale deg en positiv rente, låner du penger må du betale renten (som vil være langt høyere) til noen andre. Hva som i lengden er mest fordelaktig er rimelig selvsagt. Det dreier seg bare om planlegging og litt disiplin. Om man synes det er "så kjedelig" å spare skal ikke jeg nekte noen å forbli fattige (her først og fremst i betydningen manglende kontroll og handlingsrom), men jeg skjønner ikke at man gidder å utsette seg for det.

Dette handler ikke om å ha råd til å spare men om man faktisk har tid.

 

Edit: De fleste kjøper bil på avbetaling... hvorfor?

9486677[/snapback]

Her har du helt rett, i en del tilfeller kan det være mindre viktig at kjøpet ikke skjer på billigst mulig måte, mens det må skje fort. Å gå 20 år uten bolig (eller bo hjemme til man fyller 40) er ikke noe godt alterantiv, så her velger de fleste å betale en del penger for å løse likviditetsproblemet. Enkel økonomisk teori forklarer rasjonaliteten bak dette, de fleste verdsetter materiell tilgang i dag høyere enn på et senere tidspunkt. Å ikke gidde å vente noen måneder på å få råd til ny PC eller lignende blir en litt annen greie.

Hvis du har råd til 500 kr måneden og vaskemaskinen går til helvete, kjøper du da ny med en gang og betaler den ned eller sparer du opp til ett år før du kjøper den.

Småsummer til dekning av ødelagt vaskemaskin etc. bør man kunne ha stående uansett hva slags økonomi en har (kostnaden ved å binde opp noen tusenlapper er svært lav, selv om det kan være fristende å bruke pengene), men hvis en absolutt ikke har penger har jeg selvsagt forståelse for at en velger å kjøpe vaskemaskin på avbetaling fremfor å drive med håndvask. Når trådstarter nevner TV som et eksempel blir det en litt annen sak.

Oppfordrer alle som vurderer å kjøpe noe på avbetaling til å alltid regne ut totalsummen de ender opp med å måtte betale – ikke bli overrasket om den ligger 50-70% over ordinær pris. Siden trådstarter ikke har jobb blir det ekstra viktig å få maksimalt ut av pengene – å donere en god slump til GE Money Bank er ikke en ideel fremgangsmåte.

Det tyter ut av alle dører med folk som har utdanning i en eller annen form.

Hvilken del av arbeidsmarkedet bekymrer deg? At en del av de som har aktive planer om å drive kunstmuseum (eller har en ettårig utdannelse i interiørdesign, eller ...) kommer til å slite litt, skal jeg tro på, men for med mer brukelig utdannelse er køen av arbeidsgivere større enn mengden som uteksamineres. Det er sannsynliggjøringen av at dette siste forholdet kommer til å endre seg jeg savner.

Det er ingen garanti for noe som helst slik det var før. Det er mitt poeng.

Hvordan en skal måle denne garantien lurer jeg litt på. Arbeidsledighet generelt – og spesifikt blant de med høyere utdannelse – er historisk lav, om det finnes en form for mål på garanti må dette være et av de bedre, og følgelig har man i dag en fantastisk god garanti. Alternativt kan en se på stabiliteten i arbeidsmarkedet, her vil du nok i større grad ha et poeng. Både bedrifter og ansettelsesforhold blir mer kortvarige, så de som ikke makter å omstille seg kan slite.

Reallønnen stiger for de som er etterspurt og som kan bidra til høy profitt for bedriften.

Og per i dag gjelder dette de aller fleste med fornuftig høyere utdannelse. Hvorfor skal det endre seg?

Uten fagforeninger hadde vi sitti fint i det i Norge. Da ville sosial dumping

florert.

9487809[/snapback]

Tja. Historisk har ikke fagforeninger påvirket langsiktig lønnsutvikling, og i de tilfellene påvirkningen har vært betydelig på mellomlangt sikt, har resultatet stort sett vært arbeidsledighet, jfr. Thinnske voldgiftsdommer for de spesielt interesserte, men akkurat det går rimelig langt utenfor tema her.

cybirg: Ønsker ikke ødelegge tråden, men er med på å diskutere fagforeninger i en annen tråd (selv om jeg er helt enig i at de norske ikke er de verste, eller spesielt ille per i dag, – blant annet kan det argumenteres for at halvrasjonelle fellesforhandlinger fører til lavere transaksjonskostnader enn individuelle avtaler).

Minstekurtasje er et lite (men betydelig for de som flytter lite og ofte) unntak som ikke er nevnt hittil i tråden, verdt å tenke på.

Kom over tråden ved en tilfeldighet – sent svar, men det står en del provoserende dumt her, så jeg tillater meg å synse litt.

Kan trådstarter vennligst forklare hvorfor reallønner stiger raskt blant de med høyere utdannelse? Hvis arbeidsgivere vet at det snart blir overskudd på arbeidskraft må det da være meningsløst å skulle by opp lønningene? Hvorfor er din "analyse" mer solid enn den som gjøres av de som faktisk utsetter betydelige midler for risiko? Hvorfor bruker bedrifter heftige summer på å reklamere for seg selv på studiesteder, hvis det snart blir overskudd på arbeidskraften de er ute etter?

At det i enkelte stillinger er mange kvalifiserte søkere er helt naturlig. Markedet klarer ikke justere seg inn mot et optimum i alle mikrotilfeller, men i et litt større perspektiv ser tallene helt annerledes ut. Dette kan dreier seg om tilfeldigheter, spesielt attraktive stillinger eller annet. Igjen, hadde det vært 40-50 kvalifiserte søkere til de fleste jobber som ble utlyst, ville det ikke ha forekommet en økning i lønninger.

Hovedfag er overflødig for å bære postsekker, men, for å være litt bokstavelig, bæring av postsekker kan effektiviseres. Lei inn en økonom, noen ingeniører og en arkitekt, så blir det alltids mulig å automatisere prosessen. Flere postsekker bæres av færre arbeidere. Effektivisering har foregått over rimelig lang tid (dampskip, jernbane, telegraf, oppvaskmaskin, bil, PC ...), og kommer neppe til å slutte med det første. Kunnskapsintensiteten i økonomien øker kontinuerlig. Det er uansett grenser for hvor mange en trenger med mastergrad innen moderne skandinavisk dans, men velger en slikt får en klare å ta konsekvensene.

Et etter mitt syn mer interessant spørsmål – litt på siden av det trådstarter stiller – er hvordan den relative lønnsutviklingen mellom de med og uten høyere utdannelse vil bli fremover. Økt andel med høyere utdannelse tilsier økt knapphet på ufaglært arbeidskraft, samtidig veier arbeidsinnvandring noe opp for dette, og om det tvinger seg frem endringer i trygdesystemet som fører til økt tilbud av ufaglært arbeidskraft vil effekten forsterkes. Hvor lenge en skal gidde å studere blir da et rentespørsmål, og her finnes det ikke noe fasitsvar (personlig legger jeg en høy rente til grunn, og velger likevel å studere ...).

Som en slenger kan det vel påpekes at arbeidsledighet ikke skulle bli noe stort problem over tid med mindre perversiteter som fagforeninger blander seg inn.