Gå til innhold

Hvordan starte observingingen fra scratch av, igjen?


Anbefalte innlegg

.

OK, jeg vet det virker veldig dramatiskt, men jeg mener det alikevel er veldig relevant informasjon, uten å begrunne hvorfor, så fryktelig, annet enn at det f eks senker sansynligheten for overfladiske tilbakemeldinger~ :

Jeg har i mange år prøvd å svare på om man lever et "neste liv" ved å analysere hvordan vi ble skapt fra starten av; hva vi egentlig er - nettopp fordi at "den verdenen" jeg lever i her og nå, ikke står til forventningene (eller minimums-kravene, rettere sagt) - for å igjen bare kunne avslutte livet, "eller" nå et dypere nivå av bevisthet.

Jadajada, mumbo jumbo, new age: jeg har følt denne typen virkelighet siden jeg var 6-7 år gammel, selv om jeg ikke får beskrivd hvordan..

Om du ikke tror på noe av dette (eller hvordan du enn vil formulere det), så hjelper det uansett ikke å komme med et wanna-be-betryggende: jeg-er-glad-i-deg eller du-er-teit-svar.

Jeg vil stå bom fast på den "troen" jeg har, til jeg støter på argumenter som er sterkere/mere logisk enn Kvantemekanikk/Kabbalah eller whatever, kall det hva du vil, med litt filosofi er konklusjonen den samme.

 

Alternativene er:

1) Virkeligheten er som klassisk fysikk beskriver, hvor vi faktisk bare lever i gjennomsnittlige 70år, også er alt over.

No offense, men uten å kunne (eller orke) å beskrive hvorfor, så er dette like overfladisk som å blindt lese gjennom bibelen og dermed følge den fra punkt til prikke. Dvs: Om min tro er feil, og denne troen er virkelig, er ikke dette livet vært å leve uansett, den har 0 hensikt annet enn det du "putter inn selv", noe jeg ikke har tenkt til å gjøre (just lemme be like that, plx)

 

2) Virkeligheten er som kvantemekanikk beskriver, uten å gå dypt inn i dette (det burde du allerede ha gjort, siden du leser denne tråden), så er åpenbart min eneste mening med livet, å "nå et dypere nivå av bevisthet".. Høres veldig New Age ut når man putter det på den måten, men sånn kan det gå.

 

Konklusjonen er da, at om virkeligheten ikke er som jeg beskriver i 2), blir neste skritt å "avslutte" (åååå, så drama queen det høres ut :p).

"Nyt det eneste livet du har", jada fint at du har en sånn moral, det har ikke jeg.

Jeg har heller ikke tenkt til å gå inn i dette, men det er mere enn pessimisme som gjør at jeg ikke "går der".

En likesinnet forstår hva jeg mener.

 

Håper folk tar seg tid til å lese, at tråden ikke blir slettet, osv osv.

Dette er ganske åpenbart viktig for meg.

Mads

 

Edit: "Noe midt i mellom" de to forskjellige mulighetene av virkelighet, for eksempel som adressert

; "maybe this, maybe that, we've got no clue" er jeg helt åpen for, men trenger.... Et lite push (finner ikke de rette ordene) for å akseptere det. En liten energi-bombe, litt hjelp, en liten tanke på hva virkeligheten egentlig kan være, om den verken er 1 eller 2. Endret av Dark Fire
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

bunny-pancake.jpg

 

Og folk sier religion ikke er skadelig...

 

 

1) Virkeligheten er som klassisk fysikk beskriver, hvor vi faktisk bare lever i gjennomsnittlige 70år, også er alt over.

No offense, men uten å kunne (eller orke) å beskrive hvorfor, så er dette like overfladisk som å blindt lese gjennom bibelen og dermed følge den fra punkt til prikke. Dvs: Om min tro er feil, og denne troen er virkelig, er ikke dette livet vært å leve uansett, den har 0 hensikt annet enn det du "putter inn selv", noe jeg ikke har tenkt til å gjøre (just lemme be like that, plx)

 

Det som skiller den virkeligheten du beskriver her, fra å blindt tro på religion, er at det finnes bevis for ting som at vi lever i gjennomsnitt ca 70 år og det er ingenting som tyder på at det finnes noe liv etter døden. Det et basert på noe annet enn feberfantasier, nemlig vitenskap. Jeg vil ikke gå så langt som å si at "om noe ikke kan observeres eller bevises, så eksisterer det ikke", men jeg ser ingen grunn til å tro på ting som ikke kan observeres eller bevises (there's a difference).

 

 

2) Virkeligheten er som kvantemekanikk beskriver, uten å gå dypt inn i dette (det burde du allerede ha gjort, siden du leser denne tråden), så er åpenbart min eneste mening med livet, å "nå et dypere nivå av bevisthet".. Høres veldig New Age ut når man putter det på den måten, men sånn kan det gå.

 

Jeg går utifra at denne teorien din om kvantemekanikk ikke akkurat er den samme som står på wikipedia, så kan du gi en kort oppsummering, plx?

Lenke til kommentar

Akkurat den samme som blir beskrivd i Wikipedia.

http://en.wikipedia.org/wiki/Quantum_entanglement

http://en.wikipedia.org/wiki/Uncertainty_principle

http://en.wikipedia.org/wiki/Canonical_conjugate_variables

 

Ang #1, så har jeg ikke funnet et paradox enda, men det ligger noe der jeg ikke får tak i, siden den klassiske fysikken sier at vi er et resultat av fortiden, og fremtiden er bare tomhet, men noe mere enn det klarer jeg ikke sette ord på atm.

 

PS: Hva du enn søker på i Youtube (Consciousness, Quantum Physics, etc), så sier alle kvantefysikere det samme, at vi er alle 1, at alt vi opplever og sanser er en manifestasjon av en illusjon, og i konklusjon er derfor bevisthet ikke inne i hjernen, men spredt rundt, som i at alt er spredt rundt.

Hvorfor vi alle er 1?

Fordi alt var "entangled" når Big Bang forekom, dermed er alt fortsatt entangled og vil alltid være "entangled".

Endret av Dark Fire
Lenke til kommentar

Ok, Mads.

 

Jeg har i mange år prøvd å svare på om man lever et "neste liv" ved å analysere hvordan vi ble skapt fra starten av; hva vi egentlig er - nettopp fordi at "den verdenen" jeg lever i her og nå, ikke står til forventningene (eller minimums-kravene, rettere sagt) - for å igjen bare kunne avslutte livet, "eller" nå et dypere nivå av bevisthet.

Jeg er delvis med på tankegangen din her, og er enig i at det ser ut som vi befinner oss i en skuffende meningsløs eksistens. Så kommer du til det med bevissthet, og et dypere nivå av dette; selv om jeg har utforsket dette litte grann, falt jeg av her (strengt tatt kunne jeg lagt godviljen til, men jeg er nysgjerrig). Du må gjerne forklare hva du mener med dette, for det kan bety så mangt. Selv om jeg kan sitte med min egen oppfatning av hva det er for noe, er det langt ifra et standardisert begrep — definisjonene flyter ennå fritt og ubegrenset.

 

Jadajada, mumbo jumbo, new age: jeg har følt denne typen virkelighet siden jeg var 6-7 år gammel, selv om jeg ikke får beskrivd hvordan..

Prøv. Beskriv iallfall hva du mener med «denne typen virkelighet».

 

Jeg vil stå bom fast på den "troen" jeg har, til jeg støter på argumenter som er sterkere/mere logisk enn Kvantemekanikk/Kabbalah eller whatever, kall det hva du vil, med litt filosofi er konklusjonen den samme.

Tro, eller ønske?

 

Alternativene er:

1) Virkeligheten er som klassisk fysikk beskriver, hvor vi faktisk bare lever i gjennomsnittlige 70år, også er alt over.

No offense, men uten å kunne (eller orke) å beskrive hvorfor, så er dette like overfladisk som å blindt lese gjennom bibelen og dermed følge den fra punkt til prikke. Dvs: Om min tro er feil, og denne troen er virkelig, er ikke dette livet vært å leve uansett, den har 0 hensikt annet enn det du "putter inn selv", noe jeg ikke har tenkt til å gjøre (just lemme be like that, plx)

Ergo burde du iallfall prøve å finne ut om det er noe mer som foregår? Til dels enig, men det er uhyre mange feller å gå i, hvor man tenker med følelsene (ønsketenkning). En må lære seg å identifisere symptomene på ønsketenkning dersom man skal kunne klare å skille mellom det man ønsker skal være sant, og det som noe virkelig tyder på er sant. Evolusjonistisk sett har du all grunn til å lete desperat etter en mening med livet, selv når det ikke finnes en. Er du interessert i sannheten først og fremst, vær obs på dette.

 

2) Virkeligheten er som kvantemekanikk beskriver, uten å gå dypt inn i dette (det burde du allerede ha gjort, siden du leser denne tråden), så er åpenbart min eneste mening med livet, å "nå et dypere nivå av bevisthet"..

And then what? ;)

 

Konklusjonen er da, at om virkeligheten ikke er som jeg beskriver i 2), blir neste skritt å "avslutte" (åååå, så drama queen det høres ut :p).

"Nyt det eneste livet du har", jada fint at du har en sånn moral, det har ikke jeg.

Jeg har heller ikke tenkt til å gå inn i dette, men det er mere enn pessimisme som gjør at jeg ikke "går der".

En likesinnet forstår hva jeg mener.

Jeg forstår — og du om det. :)

 

Håper folk tar seg tid til å lese, at tråden ikke blir slettet, osv osv.

Dette er ganske åpenbart viktig for meg.

Mads

 

Edit: "Noe midt i mellom" de to forskjellige mulighetene av virkelighet, for eksempel som adressert

; "maybe this, maybe that, we've got no clue" er jeg helt åpen for, men trenger.... Et lite push (finner ikke de rette ordene) for å akseptere det. En liten energi-bombe, litt hjelp, en liten tanke på hva virkeligheten egentlig kan være, om den verken er 1 eller 2.

Dan Dennett: Can we know our own minds?

 

Universet er der. Det var der før du ble født, og vil være der etter du dør. Men når du ble født så var det ikke noe som oppsto, ei heller er det noe som forsvinner når du dør. Du er rett og slett et punkt i universet, en singularitet, som er innpakket i visse molekyler, og underlagt visse begrensninger; du er universet som ser på seg selv. Du er universet. Vi er alle universet — ulike perspektiver innad i universet, med evnen til å forflytte oss en smule. Illusjonen av egen identitet kommer av at en er konstant atskilt fra alle andre, at en ser fra en lokasjon i universet som ikke forandrer/forflytter seg raskere enn at en klarer å følge med (ikke du, og ikke omgivelsene dine). Hadde ens perspektiv hoppet fra én kropp til en annen, hadde ens identitet vært langt vanskeligere å fastsette. Hukommelse er dermed et viktig element av bevisstheten og ikke minst identiteten. Når du våkner opp etter å ha sovet, husker du å ha vært den samme kroppen hele livet — du har jo selv vært vitne til den gradvise forandringen, mens andre som ikke ser deg like ofte, kjenner deg kanskje knapt igjen fra gang til gang.

 

Det er det alt tyder på så langt (fra mitt ståsted). Utover det florerer ønsketenkningen vilt og gir stadig opphav til nye baner å tenke i — mange av dem er potensielle religioner for framtiden. Folk skriker etter en overordnet mening. Hva gjør man så hvis det viser seg å ikke være en? Man finner opp en, og overbeviser seg selv om at det er sant. Overlevelsesinstinktet i desperat-modus.

 

PS: Hva du enn søker på i Youtube (Consciousness, Quantum Physics, etc), så sier alle kvantefysikere det samme, at vi er alle 1, at alt vi opplever og sanser er en manifestasjon av en illusjon, og i konklusjon er derfor bevisthet ikke inne i hjernen, men spredt rundt, som i at alt er spredt rundt.

Hvorfor vi alle er 1?

Universet er en entitet, tross alt. Den sterkeste illusjonen av dem alle er separasjon, men samtidig står vi alle (vi, de subtilt ulike gruppene av molekyler) totalt sett for ulike egenskaper som påvirker vår yteevne overfor hverandre, og i et samfunn er det nyttig å skille mellom hver av disse gruppene som vi kollektivt refererer til som individer. Det eneste som virkelig kan sies å være separat er perspektiv.

 

Fordi alt var "entangled" når Big Bang forekom, dermed er alt fortsatt entangled og vil alltid være "entangled".

At universet og alt i det kan ses på som en enhet er ikke ensbetydende med at alle partiklene i universet er koblet sammen med hverandre. Hvis vi leser det samme og kommer frem til ulike konklusjoner, er det noe som er muffens. Da har nok minst én av oss lest noe som ikke sto der, eller oppfattet noe som ikke var ment. Fantasien har en lei tendens til å fylle igjen hull, og det kan gi opphav til alt mulig rart.

Endret av TrondH86
Lenke til kommentar
Universet er der. Det var der før du ble født, og vil være der etter du dør. Men når du ble født så var det ikke noe som oppsto, ei heller er det noe som forsvinner når du dør. Du er rett og slett et punkt i universet, en singularitet, som er innpakket i visse molekyler, og underlagt visse begrensninger; du er universet som ser på seg selv. Du er universet. Vi er alle universet — ulike perspektiver innad i universet, med evnen til å forflytte oss en smule. Illusjonen av egen identitet kommer av at en er konstant atskilt fra alle andre, at en ser fra en lokasjon i universet som ikke forandrer/forflytter seg raskere enn at en klarer å følge med (ikke du, og ikke omgivelsene dine). Hadde ens perspektiv hoppet fra én kropp til en annen, hadde ens identitet vært langt vanskeligere å fastsette. Hukommelse er dermed et viktig element av bevisstheten og ikke minst identiteten. Når du våkner opp etter å ha sovet, husker du å ha vært den samme kroppen hele livet — du har jo selv vært vitne til den gradvise forandringen, mens andre som ikke ser deg like ofte, kjenner deg kanskje knapt igjen fra gang til gang.

There you go, vi er jo helt enige :)

Jeg har ikke gått noe lengre enn det, jeg er ikke like desperat som jeg kanskje virker (forhåpentligvis)..

På overflaten, det du ser av meg her og nå, det jeg skriver og på måten jeg oppfører meg i virkeligheten - er på energi-spare-modus.

Jeg har tenkt altfor hardt og lenge siden jeg var liten, og har endelig sluttet å bruke bevistheten til alt mulig, fordi jeg stoler på underbevistheten min nok <og uansett så er ikke bevistheten noe 'smartere' enn underbevistheten> til at uten bruk av "vitenskapelig" tenking, som jeg ganske enkelt tror kan blocke ut mye, klarer jeg (forhåpentligvis) å filtrere ut mesteparten, eller alt av det som er "fake".

Alt jeg skriver her, er på måfå, hva jeg krysser fingrene for kan være i det minste litt relevant, men jeg ser ikke over det, sitter ikke og tenker over hva jeg skal skrive lengre~

Mye mere avslapende, og jeg tror jeg får mere ut av å slappe mye mere av, slutte å tenke over alt (dette startet etter mine første mediteringsstunder)..

Takk for svar Trond, forresten.

Heldig at du var her (; <få folk som forstår seg på "dette">

Lenke til kommentar

Her fikk jeg forresten konformert logikken bak mitt tankemønster, gjennom et sitat av Einstein:

"It would be possible to describe everything scientifically, but it would make no sense; it would be without meaning, as if you described a Beethoven symphony as a variation of wave pressure." -- Albert Einstein

 

Dvs: det er ikke det at jeg nødvendigvis er desperat, men at jeg har funnet ut at jeg har sett på verden på en altfor "scientific" måte.

"mening" er nå, etter mye refleksjon, et begrep jeg har "abused", ved å ikke inkludere min overfladiskhet: jeg ser en fotball og tenker at dens hensikt er å bli sparket, fordi det er det jeg har lært, det er dermed dens hensikt.

Når livet derimot, ikke har en praktisk hensikt på samme måten, står man fast.

Man har en overfladisk definisjon av "mening"; man har glemt at "mening" er alltid relativt til noe annet, og uten å sette "hensikten med livet" opp til noe, ender man opp med ingenting, som en fotball man ikke vet skal sparkes; man kaster den i den nærmeste søppelkasse.

Endret av Dark Fire
Lenke til kommentar
Hvorfor er et endelig liv uten verdi? Hvorfor erstatte det vi vet med ufundert spekulasjon om det vi ikke vet? Hvorfor mener du det er overfladisk å ta verden for slik den ser ut til å være, når vi likevel ikke har adgang til hva som eventuelt måtte finnes utenfor?

Jeg fortsetter på den. Hva er verdien av et uendelig liv?

Lenke til kommentar
Hvorfor er et endelig liv uten verdi? Hvorfor erstatte det vi vet med ufundert spekulasjon om det vi ikke vet? Hvorfor mener du det er overfladisk å ta verden for slik den ser ut til å være, når vi likevel ikke har adgang til hva som eventuelt måtte finnes utenfor?

Jeg fortsetter på den. Hva er verdien av et uendelig liv?

 

Siden livet vårt her på jorden er det eneste vi vet om og den eneste virkelige verdien vi har, så blir jo et uendelig liv også uendelig verdifullt.

Lenke til kommentar
  • 4 uker senere...

Kunne aldri tenkt meg å leve evig, for en skremmende tanke. Enda værre hvis jeg hadde blitt tvunget til å leve evig i lykkerus(himmelen).

 

Jeg synes det er langt mer beroligende å tenke at det livet jeg lever nå er alt jeg har, så jeg gjør det beste ut av det. Kunne aldri tenke meg å støtte meg på en "evig liv"-krykke hver gang livet blir vanskelig.

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...