Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Depresjon og skillsmisse


23:4

Anbefalte innlegg

Vet ikke hvordan jeg skal få lagt dette frem. Jeg har en kone som sliter med depresjoner. Det gikk lang tid før jeg fikk vite at det faktisk var akkurat dette, tanken slo meg ikke en gang. Hvem er ikke sur og tverr til tider, og i et forhold er det jo slikt i perioder. Når jeg nå mange år etterpå tenker etter så ser jeg at dette faktisk var slik nesten fra dag en. Vi ble sammen og fikk barn, etter en tid fikk vi et barn til.Over lang tid så har det blitt gradvis verre for to år siden ble det fryktelig mye verre, og det var da min kone fortalte at hun slet med depresjoner. Det har vært 2 harde år psykisk for meg som ektemann også. Har sterk psyke og stor arbeidskapasitet. Jeg tåler ekstremt mye,og ofrer meg for min familie 100%. Det er dager og uker med oppturer og nedturer, men de siste 2 årene har det bare gått en vei.

Barna er i ferd med å bli voksne, og de vet om at mor er syk. Men å leve med konstant "surhet" og nedstemthet over så lang tid, uten noen glede fra vedkommende uansett det er faktisk knallhardt.

 

Den siste tiden får jeg inntrykk av at min kone prøver å støte meg vekk, snakker om at hun vil finne seg et eget sted å bo, men har overhodet ikke økonomi til dette. Vet ikke hvordan jeg skal takle dette herfra, vil ikke at yngste ungdommen som er i gang med utdanningen skal rammes av dette. Så jeg lider meg gjennom dette dag for dag. Men jeg ser jo at dette ikke kan fortsette i det uendelige, er redd for at en dag så kommer jeg til å eksplodere.

Jeg er ikke ute etter sympati av noen art, men er det andre som har opplevd noe lignende? Fungerer depresjoner slik at man bruker sine nærmeste som lynavleder for all negativ energi man har i seg som menneske?

 

Har tatt dette opp med min kone flere ganger, men hun forstår det bare ikke. Har sagt at jeg kanskje vil skilles om dette ikke blir bedre. Jeg forstår at hun er syk, jeg kan leve med dette  at hun er trist og nedfor, men ikke at hun tar ut alt på nærmeste familie hele tiden. Men det bare fortsetter.

 

Jeg er jo glad i min kone, mor til mine elskede barn. Jeg kan ikke behandle henne dårlig, om jeg skiller meg skal jeg ikke inn i noe nytt forhold overhodet noengang mer. Men jeg fatter heller ikke hvordan hun skal leve alene med sykdommen. Er redd for at det går rett i utforbakke med henne.

 

Derfor holder jeg ut, og har gjort dette i flere år. Men kjenner nå at det begynner å bli nok, det er for barna jeg gjør dette i hovedsak nå. Men det kommer ikke til å gå veldig mye lengre.

 

Min Kone har vært hos psykolog, men det hjelper lite. Fastlege vil medisinere henne, men hun nekter tvert fordi hun er livredd for bivirkningene. Det forstår jeg faktisk, men bivirkningene av hennes tilstand nå kommer til å bli undergangen for ekteskapet. Har tenkt over at det kanskje er dette hun vil? Men ikke har mot til å ta steget ut av. Får aldri skikkelig svar på det når jeg spør henne direkte. Etter sykdommen ble så omfattende som nå, snakker hun nesten aldri "dypt" om noe som helst, iallefall ikke med meg.

 

Håper noen har erfaringer de kan dele.

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Det hun har gjort er å kapsle seg inn for å beskytte seg selv og blitt utagerende (det du kaller for lynavlederen). Dette er som du skriver ikke bare negativt for henne selv men også for de som er rundt henne.

Hun trenger nok en god psykolog over tid. Medisinering er et tveegget sverd, både virkning og bivirkning. Det å rote for mye med metabolismen kan lett skape større ubalanser og man kan risikere å ende opp verre enn det var i utganspunktet. En ide her kan være å understøtte kroppen godt og ha et optimalt kosthold som stemmer for henne og understøtte med tilskudd der det trengs. Trening eller en form for lystbetont fysisk fostring etter evne er viktig. Mange har et høyglykemisk kosthold som holder vedlike problemet, så selv om det føles bedre med sukker / alkohol / røyk / junkfood etc. så utarmer dette kroppen og gjør det værre over tid. Hun føler det nok håpløst og er blitt veldig negativ fordi problemene og frustrasjonen har vedvart over tid.

Endret av vidor
Lenke til kommentar

Jeg har selv vært deprimert og kjenner meg igjen i det du skriver.

Det er fort gjort å la det gå utover andre og i perioder forstår jeg ikke hvordan min samboer holdt ut.

Den eneste som kan prøve å snu dette er din kone og hvis hun ikke engang er villig til å forsøke så synes jeg du fortjener bedre.

 

Jeg valgte selv å prøve medisiner, og ble utrolig mye bedre etter en stund!

Jeg går også til psykolog, men det er noe som for mange tar tid før det hjelper, det er ikke gjort på noen uker eller måneder.

Det tar tid å få tillit til psykologen og det tar tid for psykologen å bli kjent med pasienten og vite hvordan de kan hjelpe på best mulig måte.

 

Bivirkninger på medisiner går som regel over og det må da i det minste være verdt et forsøk?

Det finnes utrolig mange forskjellige også, jeg måtte innom fire typer før jeg fant de rette for meg, men det har absolutt vært verdt både prøving, feiling og bivirkninger.

 

I mine øyne er det egoistisk av henne å ikke engang gi det et forsøk når det går utover deg og helt sikkert andre rundt henne.

Hun fortjener også å ha det bedre enn hun har det nå.

Lenke til kommentar
  • 3 uker senere...

Takker for de få, men gode svarene jeg har fått. Det bedrer seg ikke, bare fortsetter i samme tralten videre. Hun var på en liten ferie med noen venninner, jeg trodde hun skulle ha godt av dette. Men da hun kom hjem knakk hun nærmest sammen, ville bare være for seg selv, noe hun ikke hadde fått på ferien. Jeg satt tilbake som et spørsmålstegn.

 

Det jeg har bestemt meg for nå er en slags styrt avvikling av mitt forhold til henne. Hun vil ikke ta medisiner og heller ikke ha psykolog hjelp. Jeg orker ikke denne kampen over lang tid, får mitt barn gjennom videregående så er det over. For jeg vil aldri svikte mine barn uansett situasjon. Da er det bare å planlegge dette, og så få det avsluttet på best mulig måte for alle. Men jeg er alvorlig bekymret for min kone, og håper at ting kan endre seg over tid.

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...