29 år og mamma de siste 8 årene...

[Gjest Jente29]

Ordrett skrevet på vegne av Jente 29:

 

Jeg er ei jente på snart 30 år. Har de siste årene vært mamma til en gutt og en jente som nå er 8 og 5 år.

Har vært alenemamma de siste 2, og er forsåvidt "alene" - har opplevd det jeg føler er den store kjærligheten, men vi har vært nødt til å sette dette på vent av forskjellige grunner. Faren har vi ett greit og distansert forhold til, med gjensidig forståelse.

 

Ungene er nå blitt så store at de går i barnehage og på skole. Tiden de er der, går jeg hjemme uten å vite hva jeg skal ta meg til. Føler meg litt "ferdig". Utslitt. Finner ikke mening med ting og er så å si ingenting jeg har interesse for å gjøre eller finne på. Venner er bare masete og vil dra meg med på ting jeg ikke har interesse av. Møte en ny er ikke noe som er aktuelt nå, så jeg er ikke på leting.

 

Jeg koser meg med barna mine, og de får alt de trenger, men personlig føler jeg meg helt utmattet.

 

Jeg aner ikke hva jeg nå skal gjøre!! Er som sagt ingenting jeg greier å glede meg til! Engasjere meg i! Blir bare å gå rundt her hjemme, rydde, holde rent. Lufte hundene. Vente på at ungene skal komme hjem.

 

Jeg har helt siden barneskole alder fått erfare mye, og har hatt en fot inne i de fleste miljøer. Føler selv jeg har sett og opplevd mye, og har en god forståelse av livet.

 

 

Vet jeg kanskje nå burde fokusere på arbeidslivet, studie, jobb og alt det der, men det er ingenting som fenger eller interesserer meg. Jobber jeg, mister jeg støtten fra stat og kommune, og da er det bedre å holde seg i ro. Bor også litt unna bysentrum, så pendling hadde tatt mye tid og kostet penger, og hadde vel heller ikke passet inn med ungenes timeplan. Videre har jeg ingen formell utdanning, derfor ville en eventuell jobb vært lite givende og ville vel kanskje bare gjort "vondt" verre.

 

Prøver å tenke positivt i de situasjonene jeg kan, og er som oftest positiv i min fremtreden mot andre, der fasaden skjuler mye tristhet, håpløshet og "depresjon".

 

Siden mange har så mye gode svar og forslag på alt mellom himmel og jord her på forumet, ville jeg bare kaste mitt lille store personlige problem ut i nettverden...

 

Kanskje har noen vært i samme situasjon?

 

Vet ikke hva jeg skal gjøre nå, å blir gal av bare å gå sånn her, dag ut og dag inn! Er så meningsløst! Håpløst! Tiden står stille!!!!

 

Håper noen vil dele sine tanker og meninger. Erfaringer og forslag.

 

 

Klem fra Jente 29.

[AvidGamer]

Søsteren min er så å si i samme situasjon som deg. Hun er 33. Har slitt med deperasjon osv.

 

Trening er noe hun har fått stor glede av. Det gir engeri overskudd, og hjelper det sosiale. Hun har begynt på noe som heter Zumba, som er en type arobic/dans greie. Er vist nok kjempe gøy. Har aldri sett henne så blid. Nå sier jeg ikke at Zumba er løysningen, hva som helst hjelper.

 

 

Studie er jo smart. Fins mangen nettkurs du kan prøve deg på. Eller rett og slett prøv å lær noe du har alltid hatt lyst til. Guitar? Male...ja kanskje male noe rom i hjemmet? Hagearbeid? Foto (veldig gøy siden du kan ta av ungene), og lære å bruke noe foto software på PC for å fikse opp bildene? osv osv....

 

Mulighetene er mangen!

 

Du kan faktisk jobbe uten å miste støtte. Snakk med saksbehandleren din, tror du kan jobbe 20% eller noe.

[lperik]

Ungene er nå blitt så store at de går i barnehage og på skole. Tiden de er der, går jeg hjemme uten å vite hva jeg skal ta meg til. Føler meg litt "ferdig". Utslitt.

 

Jeg koser meg med barna mine, og de får alt de trenger, men personlig føler jeg meg helt utmattet.

 

Jeg aner ikke hva jeg nå skal gjøre!! Er som sagt ingenting jeg greier å glede meg til! Engasjere meg i! Blir bare å gå rundt her hjemme, rydde, holde rent. Lufte hundene. Vente på at ungene skal komme hjem.

 

 

Vet jeg kanskje nå burde fokusere på arbeidslivet, studie, jobb og alt det der, men det er ingenting som fenger eller interesserer meg.

 

Prøver å tenke positivt i de situasjonene jeg kan, og er som oftest positiv i min fremtreden mot andre, der fasaden skjuler mye tristhet, håpløshet og "depresjon".

 

 

Kanskje har noen vært i samme situasjon?

 

Vet ikke hva jeg skal gjøre nå, å blir gal av bare å gå sånn her, dag ut og dag inn! Er så meningsløst! Håpløst! Tiden står stille!!!!

 

 

Klem fra Jente 29.

Har markert noen linjer som stikker frem i innlegget ditt. ALLE disse problemene her er veldig vanlig å få når en går hjemme dag ut og dag inn. Man blir fanget i sin egen verden, og går man lenge nok sånn har man ikke ork eller lyst til noe lenger. Jobb blir ett fremmedord man frykter.

 

Hardt og brutalt; Kom deg ut i jobb, få noe å drive med så skal du se at ting forandrer seg fortere enn du hadde trodd! INGENTING blir noe bedre av å sitte på ræva hjemme og syns synd på seg selv.

 

Når du har kommet så langt at du er redd for å jobbe fordi du da mister kommunale stønader, da burde det gå på ett lys ett sted.

[citronen]

Jeg har verdt sykemeldt i en lang periode, og det førte til at jeg endret meg på mange måter. Du derimot, burde kanskje se på mulighetene for en deltidsjobb eller noe liknende. Du vet kanskje ikke dette, men du kan tjene inntil 2G mens du mottar AAP-stønad fra Das NAV-kontor.

 

Kanskje løsningen kan være så enkel som salsa-kurs en kveld i uka.

 

 

Uansett. Psykisk helse er helse det også,

Citronen