Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Samboer er helt uten ambisjoner og mål


Gjest Gutt23

Anbefalte innlegg

Gjest Gutt23

Jaja, håpet i det lengste at jeg skulle slippe å lage denne tråden her men..nå ble jeg tilslutt nødt. For nå trenger jeg råd, jeg aner ikke hva jeg skal gjøre..

 

Min kjæreste har jeg vært sammen med i over to år, og samboer i over ett. Hun har ikke alltid hatt det så greit, og jeg har støttet henne en god del opp igjennom vårt forhold. Jeg elsker henne utrolig høyt, og vi går godt sammen når humøret er bra. Jeg er i fast jobb og har vært det i flere år..mens hun ikke gjør noe i det hele tatt annet enn å være hjemme, og sånn har det vært i halvannet år.

 

Men..jo mer jeg tenker etter, og jo mer som skjer så har jeg etterhvert måttet se at hun er uten ambisjoner..uten noe mål. Da vi ble samboere i fjor vinter, sa hun at hun skulle skaffe seg jobb..få ordnet noe..men det ble liksom aldri noe av det, hun sendte aldri inn noen søknader, dro aldri rundt med CV'er eller noe. Når jeg spurte hvordan det gikk, ba hun meg slutte å mase om det.

 

Så flyttet vi etter et halvt år, på et nytt sted - hun kom ikke inn på studiet hun ønsket, og sa at hun hadde lyst til å finne seg en jobb i et spesifikt yrke - et yrke som burde være greit å få jobb i og...

 

Men hun dro heller ikke nå rundt med søknader eller noe, og alle mine måter å ta det opp på gjør at hun ble sur, irritabel og alt..Nå i vinter så kom hun inn på ex phil, og skulle studere det, sa hun skulle gå på forelesinger og alt. Så når forelesningene startet sa hun at de ble lagt ut på nettet i etterkant så hun trengte egentlig ikke gå. Så hun har vært på 2 forelesninger totalt, de første to..

 

Første oppgave skal leveres om en uke, og i dag fikk jeg vite at hun ikke kom til å skrive noe - hun hadde ikke starta på oppgaven og sa hun var for dum til å klare å skrive noe på det.

 

Og nå sitter jeg her og kjenner meg helt utafor - jeg aner virkelig ikke hvordan ting skal gå. Jeg elsker jenta..hun betyr utrolig mye for meg - og jeg skulle virkelig ønske at alt var helt fint og at hun studerte aktivt. Men hun gjør ikke det - hun skal søke seg inn på en bachelor til sommeren, men jeg tør ikke tro at hun klarer å studere på 3 fag samtidig når det her var resultatet på 1 :(.

 

Mesteparten av dagen hennes siste året har gått med til spilling..det er det hun driver med. Og siste halvåret så har vi ikke gjort særlig sammen heller..vi bare bor sammen, sover sammen. Jeg har, siden hun har vært mentalt sliten når hun flytta ut hjemme fra, også vært den som har handlet, lager mat, rydder og vasker, for det meste - vil anslå at sånne ting er fordelt ca 70/30...Og jo mer jeg tenker over det så er det ikke sånn jeg vil ha det...

 

Hele oppveksten har hun blitt fortalt mye av sin mor at hun ikke duger til noe..det tror jeg er mye av årsaken her. Jeg vil at hun skal få ambisjoner, få følelsen av å mestre noe, å klare noe - å bety noe..jeg elsker henne som sagt, og når ting er "fine", så er de fantastiske - da er hun verdens beste kjæreste.

 

Så..hva gjør jeg egentlig? Jeg vil jo fortsatt være sammen med henne..jeg vil at vi skal ha en framtid sammen, for hun betyr utrolig mye for meg...men jeg klarer ikke lengre å være den alene som har inntekt, som tar ansvar og som "ordner opp".

 

Har noen noen gode råd til meg? Er det noen utvei her? Om noen har lyst til å skrive "dump idiotkjærringa", så la være å skrive, ok?

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse
Gjest Gutt23

Kan legge til en liten ting..vær gang jeg forsøker å ta det opp, snakke med henne..og finne ut hvordan hun har det med seg selv, så blir hun sur..stenger meg ute. Jeg tror hun har mange ting hun ikke klarer å snakke med meg om, og reaksjonsmåten hennes da blir sinne. Forsøker å nå fram..snakke, fortelle at jeg er der for henne men det når ikke alltid fram. Jeg er ingen wonderboy på å snakke om ting heller dessverre, men blir bare blokkert ut når jeg forsøker føler jeg.

Lenke til kommentar
"dump idiotkjærringa"

Noen spesiell grunn til at du forventer at folk skal foreslå akkurat dette? Kanskje vet du innerst inne at det er det beste for din egen del. Det er ikke din jobb å fikse andre, selv ikke kjæresten/samboeren. Om det tapper deg så har du ikke godt av det, og det blir ikke bedre med det første.

 

Det høres ut som du egentlig venter på at hun skal bli en annen, fordi du ser for deg alt som hun kunne ha vært og gjort. Men det er og blir en fantasi inntil det faktisk skjer. Dette er det beste rådet jeg kan gi, selv om du ikke liker det.

 

Ellers er det nok mange, mange år med støtte og hjelp fra deg (gitt at hun er villig til å forandre på noe). Om du ønsker å legge i så mye jobb for å beholde henne så er jo det opp til deg. Følelser går over, og det finnes andre der ute som er bedre stilt – som du ikke trenger å fikse først.

Endret av TrondH86
Lenke til kommentar

Her er det litt av hvert å ta tak i (dette er det beste rådet JEG kan gi deg.)

 

Først og fremst virker det som at moren har demoralisert henne en del, at hun blokker ut følelser er ikke heldig. Virker som hun har problemer med å stole på folk, og lett for å bruke unnskyldningen: "dette klarer jeg ikke" til å gi opp før hun egentlig har prøvd. Slik som jeg ser det er det største problemet foreløbig at hun ikke vil snakke om det, det gjør det veldig vanskelig å ta tyren ved hornene for å finne en løsning : /

Lenke til kommentar

Tror det er så enkelt som at hu har blitt lat. Når du går så lenge hjemme uten å gjøre noe blir alt et ork, og tanker som fikser det i morgen kommer fort. Jobbsøknader hvorfor haster det sånn, kan ta det i morgen. Skoleoppgave, er jo enda 3uker til den skal levers haster ikke så mye da. Oi nå var det vist bare en uke igjen ja, men nå har jeg ventet så lenge så da kan jeg ta det i morgen.

 

Hu trenger et spark i ræva.

 

(Snakker her om min egen erfaring når jeg var sykemeldt i 1år, utrolig hvilke unskyldinger jeg fant på for å slippe å gjøre ting. Og ikke minst hvor vanskelig det var å gå tilbake på jobb).

Lenke til kommentar
Gjest Gjest

Jeg tror du er inne på kjernen i dette problemet. Dama di mangler totalt selvtillit på at hun duger til noe. Tenk deg om selv... " dersom du tror at du aldri vil klare det, fordi du er udugelig, hvordan klarer man da å motivere seg"??

 

Hun mangler motivasjon (tror jeg), og mangel på motivasjon kommer nok av at hun tror at hun ikke duger, hun har lavt selvbilde. Det er ganske alvorligt spør du meg, og jeg tror at hun kanskje innerst inne ikke har det så bra. Egentlig tror jeg at de fleste som har fått høre gjennom oppveksten at de ikke duger til " noe", bør gå i terapi. Noen må forklare dem at de virkelig duger....Får man høre at man ikke duger i mange år, ja så tror man jo på det selv. Hadde jeg vært deg hadde jeg prøvd å grave litt, og høre hvorfor hun ikke vil jobbe. Ikke gi deg når hun blir sur, for det kan være av at du treffer et ømt punkt, men som hun egentlig burde fortelle deg om, om ikke annet innrømme at hun har et problem. Da kan du kanskje si at hun bør oppsøke hjelp, psykolog...Lykke til, du høres ut som en veldig bra gutt foresten:)

Lenke til kommentar

Jeg har også vært borti ambisjonsløse jenter og det er veldig plagsomt, men ja, skjønner jo at du er veldig glad i henne, men det er nok ikke alt du kan fikse uten videre. Det eneste du kan gjøre er vel egentlig ta opp hele dette emnet med henne på en ordentlig måte. Hvis dere ikke kan prate om sånt uten at hun blir sur og ikke vil høre på deg så er vel kanskje kommunikasjon det største problemet deres.

 

Og hun kunne nok ha god nytte av en psykolog siden det definitivt høres ut som en depresjon eller lignende. Og det å gå rundt å gjøre ingenting, og å ikke lykkes med ting kan lage en depresjon i seg selv og gjøre den værre.

Lenke til kommentar

Noe av det du skriver minner meg om noe en organisasjon som jobbet med ungdom som trøblet litt når det gjaldt det med motivasjon og oppmøte og den slags.

Virker som om du vil prøve å gi henne motivasjon og slik få henne til å delta litt mer aktivt, i så fall;

 

*snip*

Nå i vinter så kom hun inn på ex phil, og skulle studere det, sa hun skulle gå på forelesinger og alt. Så når forelesningene startet sa hun at de ble lagt ut på nettet i etterkant så hun trengte egentlig ikke gå. Så hun har vært på 2 forelesninger totalt, de første to..

*snip*

Det heter ikke (ovenfor henne i alle fall) at hun var på bare to forelesninger. Hun var på hele to forelesninger.

 

*snip*

Jeg elsker jenta..hun betyr utrolig mye for meg - og jeg skulle virkelig ønske at alt var helt fint og at hun studerte aktivt. Men hun gjør ikke det - hun skal søke seg inn på en bachelor til sommeren, men jeg tør ikke tro at hun klarer å studere på 3 fag samtidig når det her var resultatet på 1 :(.*snip*

Det er ikke "hun klarte ikke den ene", her er det "hun klarte nesten den ene".

 

Nå vet ikke jeg om dette er noe for dere, om det kan funke, det med å gi ros for det som er bra og vri det litt negative til noe bra. Belønning i form av ros og smil og klapp på skulderen når hun har gjort noe bra, men ikke noe kjeft når det er noe hun ikke får til eller ikke orker. Spesielt med den barndommen du forteller om er det kanskje ekstra viktig med mest mulig ros.

Lenke til kommentar

Gratulerer. Du er jenta i forholdet.

 

Her er hva jeg hadde gjort:

 

Satt meg ned med henne og fortalt at med mindre hun skjerper seg så mister hun meg på dagen.

 

Hun kan velge da:

 

a - Skjerpe seg

b - Jeg stikker

 

Det er faktisk ikke verre enn det.

 

Neste gang du da kommer inn i et forhold så setter du rammen (framen) med EN gang for hvilken form for oppförsel du tolererer/ikke tolererer. Dermed må neste dame enten akseptere din realitet eller vite at du ikke er der lenger. Utrolig nok leder dette ofte til ökt tiltrekning fra hennes side

Endret av PUA
Lenke til kommentar

Hei!

Dette var nesten skummelt å lese. Var i et forhold for en tid tilbake som var svært likt, forutenom at jeg er jente og typen (eksen) var den tiltaksløse. Han ble plutselig en dag "syk" uten at noen fant ut hva som var galt i det hele tatt. Alle mulige prøver ble tatt, men det kom ingen resultater. Jeg jobbet fulltid i begynnelsen, men fant etterhvert ut at jeg ville studere for å komme meg videre i livet (kunne ikke bare vente på han..) Jeg begynte derfor å studere deltid, for å kunne tjene penger ved siden av studiet, samtdig som alt av vask og kokkelering hjemme tilfalt meg da han kun spilte data.. (Hadde tatt heltid om det ikke var for han, og har nå søkt det til høsten:) Sykmeldingen drøyde og døyde, til slutt nektet legen å sykmelde han mer fordi de ikke fant noe som helst (burde vel vært henvist videre til hypokonderklinikk..) så da var han arbeidsledig..! Jeg kom meg til slutt ut av dette, da jeg og fant ut at dette vil jeg virkelig ikke! Han var svært agressiv mot meg, og det tror jeg at enkelte blir av å gå rundt uten å gjøre noe som helst. I ettertid føler jeg virkelig at jeg har kastet ort 2 år på vedkommende, samtidig er jeg glad det er over, men det tok lang tid å komme seg ut av dette. Det høres ut som du har langt mer følelser for kjæresten din enn jeg hadde for eksen min, så jeg ser at dette er vanskelig for deg. Jeg ville i hvertfall dele min erfaring. I dag er jeg sammen med verdens herligste gutt (forøvrig Killerquo;)<3) og har aldri hatt det bedre! Har ikke angret en eneste dag på at jeg satte ned foten og sa at nok var nok. Uansett så må alle finne ut hva som er best for en selv, ingen forhold er like. Håper du finner en løsning du blir fornøyd med:)

Lenke til kommentar

Forklar henne at nå er det nok, at hun ikke skal komme med flere unnskyldninger og ta seg sammen. Du er ikke morra eller faren hennes, og det er ikke din oppgave å forsørge henne livet ut. Ikke begynn med å true henne om å gå fra henne nødvendigvis, men sett foten ned mann. Hvis hun kjefter på deg, eller nekter, så er hun ikke verdt deg uansett.

Endret av Erasus
Lenke til kommentar

De fleste her inne har kommentert det jeg også tenkte da jeg leste dette. Jeg tror en mulig løsning er å fortsette å snakke om det, selv om hun viser motvilje. Hvis du som samboer ikke kan få vite hva som er årsaken til alt du har fortalt om, tror jeg det vil gjøre deg enda mer sliten med tiden. Det kan hende at en ordentlig samtale om problemet er det som skal til for å få henne til å forstå hva det hele gjør med deg, og hva hun kan gjøre for å få en bedre hverdag (noe hun må gjøre hvis du ikke er der lenger).

 

Det at du er der og bøyer deg for hennes motvilje kan også kanskje føre til at hun tar mer lett på ting, at hun ikke trenger å gjøre mye selv. Hvis hun forstår at hennes hverdag dytter deg ut av forholdet, kan det hende at hun (ut fra det du har skrevet) innser hvor snill samboer hun har som ønsker å gjøre det beste ut av forholdet.

 

Det er vanskelig å gi råd til hva du kan gjøre. Det beste er at du gjør det du føler er det riktige, og tar det derfra. Det viktige er at du gjør noe, ettersom dette må være slitsomt og vanskelig for deg.

Lenke til kommentar

Det finnes mange måter å motivere et menneske på. Det er også med stor sannsynlighet at dette mennesker deprimert pga oppveksten, jeg ville prøvd å kontakte en psykolog. Dra henne med til fastlegen. Sitte på venteværelsen med henne og få tak i en henvisning.

 

Men personlig så må jeg si at vist jeg hadde prøvd hundre prosent å motivere et menneske til å gjøre noe med livet sitt. Prøvd alt i boken, og likevel var situasjonen den samme så hadde jeg nok pekt på døren. Latskap og mangel på ambisjoner og mål er noe jeg er enormt lite glad i. Det hadde slitt meg så mye ut at jeg hadde til slutt måtte velge mellom å slite meg ut, eller droppe denne personen i livet mitt.

Lenke til kommentar

Du kunne jo eksempelvis spørre henne om hun ville ta en tur til studentrådgivningen eller noe i første omgang, det ser jo helt klart ut som hun har hatt problemer en stund.

Forhåpentligvis ville de ha både individuell- og gruppeterapi i tilbudet uten at jeg er sikker på det.

 

I relasjon til studiene, har hun mulighet til å være med i lesegrupper på studiet ?

Lenke til kommentar
Satt meg ned med henne og fortalt at med mindre hun skjerper seg så mister hun meg på dagen.

Ja, veldig smart å dra noen som ligger nede enda lenger ned i gjørma. :roll:

Det er jo tydelig at dama sliter!!

 

Det er ikke det jeg snakker om.

 

Her må man uansett ta et valg:

 

1. En altruistisk handling. Altså ofre noe for the greater good. Mao ofre livsstilen sin og leve ulykkelig for å støtte dama som tydeligvis er egoistisk

2. En egoistisk handling - I mine øyne den riktige - Gi hun et valg. Enten skjerp deg (noe alle oppegående mennesker bør klare) eller nexte hun.

Lenke til kommentar

Ut fra det trådstarter forteller oss om fruen så er hun den som gir opp før, å gi henne et slikt dilemma vil etter det jeg gjetter bare jage henne bort. Hun har fått prentet inn at hun ikke klarer, at hun ikke kan, foreløpig tror jeg det er motivasjon hun trenger, ikke et dilemma som vil dytte henne enda lengre ned i søla.

Lenke til kommentar
Det er ikke det jeg snakker om.

 

Her må man uansett ta et valg:

 

1. En altruistisk handling. Altså ofre noe for the greater good. Mao ofre livsstilen sin og leve ulykkelig for å støtte dama som tydeligvis er egoistisk

2. En egoistisk handling - I mine øyne den riktige - Gi hun et valg. Enten skjerp deg (noe alle oppegående mennesker bør klare) eller nexte hun.

Empati er tydeligvis noe som ikke tilhører ditt vokabular.

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...