Gå til innhold

Skriver en "historie"/roman, ville du lest den?


Anbefalte innlegg

Fra en skribent, til en annen: Kan du stige ned fra fjellet ditt, eller hvilket fjell kan bevege seg i din retning?

9378805[/snapback]

Hyggelig med med-lidende skrivebrødre. Jeg kommer om litt (jeg trenger ikke hentes), bare gi meg litt tid. :)

 

Edit: Lidende = 50% lidenskap + 50% lidelse

Endret av Gaidaros
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Hei igjen. :)

Har ikke hatt anledning til å delta i debatten før nå. Jeg ser at trådstarter har bearbeidet teksten til det bedre. Den er blitt mer leseverdig, og flere detaljer er tilføyd.

La meg først gratulere forfatteren med en god historie. Den griper deg og er irriterende tilstedeværende med sin kobling mellom den absolutte (tilsynelatende) tragedie i nåtid og fortidens hendelser som uvilkårlig har ført til hovedpersonens faste overbevisning. Det ligger en aura av mystikk, komplott og skjebne i historien som er nærmest klassisk i sin form. For min egen del har historien satt seg fast i lillehjernen og vil ikke slippe taket. Jeg er nysgjerrig og ivrig etter å lese videre for å finne ut hvilke hendelser og konflikter som kan være så uløselige, at dette er den logiske/eneste utgangen for hovedpersonen. Det er en vaskelig sjanger som forfatteren har valgt. Han skal holde oss i ånde, samtidig som han skal holde tilbake tistrekkelig informasjon til at vi ikke får løsningen presentert før han selv ønsker. (need to know information). Dette gjør han allerede så tidlig at han etter få setningen fanger leseren. Min kompliment.

 

Selve teksten bærer preg av at forfatteren mangler erfaring i å uttrykke seg i skriftlig form. Han har et godt ordforråd, tatt sin unge alder i betraktning, men likevel mangelfullt i forhold til sine lesere. Variasjon og oppfinnsomhet i ordvalg, samt mer bruk av synonymer hadde vært ønskelig. Gjentagelser bør unngås (eks. snøen gjentas i tre setninger etter hverandre, tilsynelatende ulogisk, men mer om det senere). Grammatikken bør være riktig, i alle fall i gjennomsnitt, ellers irriterer det både forlagets konsulent og leserne.

 

Jeg er stort sett enig i de forslag til forbedringer som er kommet. Smetho har en lengre, og meget velformulert forslag til forbedring av teksten. Han søker å få mer flyt og logikk inn i den eksisterende teksten, og det trenger den. Men det er likevel noe som mangler. Teksten bærer preg av muntlighet og oppramsing. Hendelsene skjer den ene, etter den andre, uten en fornuftig kobling. Og det er her svakheten er størst, mener jeg.

 

Det er fire elementer i teksten som skal veves sammen og sorteres i riktig rekkefølge.

1)Fortid 2) Nåtid 3) Bilder/metaforer 4) Tanker/følelser. I forfatterens tekst er alle medvirkende, men jeg savner den glidende, eller bevisste bruken av nr. 3 og 4 for å koble 1 og 2. Jeg forstår fullt ut at hovedpersonen har tatt et valg ut fra hendelsene i London og at han derfor føler seg distansert fra hverdagens vrimmel. Han er på en måte mentalt gjennomsiktig, tatt i betraktning hans endelikt og derfor uinteressert i hvermann bekymringer. Dialogen med informasjonsdama virker kunstig, fordi den er altfor sterk i sammenhengen. Man forventer liksom et poeng ved dette og blir forvirret da det uteblir. Hendelsene i seg selv er altfor spennende og elektriske til å bli skjøvet til side av denne trivialiteten. Genialt å bruke lommeboka til å antyde at verdinormene i denne stunden ikke har noen verdi lenger, men mangelfullt av forfatteren å ikke forme hendelsen fastere til situasjonen. Man kunne med letthet ha brukt snøen, menneskevrimmelen, og den absolutte besluttsomheten som et hjelpemiddel til å koble fortiden og nåtiden mer forståelig sammen. Hovedpersonen fremtrer litt for glatt og kald i forhold til de dramatiske hendelsene som han er involvert i. Jeg savner en klam håndflate, en svettedråpe i panna, en smule tvil. Det kunne kanskje ha forsterket hans besluttsomhet og valg, og kanskje økt lesernes nysgjerrighet. Allerede i begynnelsen kunne forfatteren ha brukt ”kullissene” til å få frem følelser og bakgrunn. Den ruvende bygningen , som kanskje kan sammenliknes med en gravstein, den dystre snøen som vekker til minne følelsen av kulde og utrivelighet, akkurat som i London, hovedpersonens totale isolasjon i en menneskevrimmel som en krisemaksimering mot undergangen. Bedre beskrivelse av selve klimaks; Man fornemmer togets ankomst som en dyp knurrende bass av kraft som slår i dobbelt hjerterytme, forunderlig samstemt med hans eget hjerte. Føttene som av egen vilje nærmer seg kanten, folks gisping og den fullkomne stillhet idet han faller utover kanten, i et vakuum av tid, kun avbrutt av togfløytens skingring i samme høye tone som det enslige kvinneskriket ….

 

Men, men, så er jo dette bare min personlige mening. Det er lett å hakke på andres tekster. Omtrent som å oppdra andres barn. Genialiteten og skapertrangen ligger likevel hos forfatteren. Jeg ønsker å lese mer, men kanskje med litt mer blomstrende og kreativt språk. Historien er veldig god, men krever kontroll og selvdisiplin. Godt gjort av en så ung forfatter å skape en slik spenning og oppbygging allerede i prologen.

 

Stå på. :thumbup:

 

edit: Småleifer

Endret av Gaidaros
Lenke til kommentar
  • 2 uker senere...

Jeg har ikke noe stort peiling på romaner og historier, siden jeg "bare" har lest Harry Potter serien.. Men må si at historien virker utrolig bra, og jeg synes språket virker utrolig bra siden du bare er 15 som du sa =)

Husker meg selv når jeg var 15.. Stilene jeg skrev da var noe slikt som "Også gjorde han det, også gjorde han det. Og så gikk han dit også ble alt bra. Teh End."

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...