Samværsvegring og manipulasjon

[mad.cat]

Gjest 5bdeb...274 skrev (3 minutter siden):

Ja men det er jo det jeg sier i innlegget. At jeg frykter at jeg må gi opp, for det å gi opp er det samme som å akseptere dette. 
Jeg må gi opp å kjempe for at barnet mitt skal komme til oss, jeg må gi opp å kjempe for at barnet mitt skal få bli med på ferier.kjeg må akseptere at jeg mister barnet mitt. Det er det du i bunn og grunn sier. Dersom jeg skal godta alt det den andre forelderen legger opp til, ender det med at barnet aldri er her. Skjønner du? 

Anonymous poster hash: 5bdeb...274

Nei det er det ikke. Det du gjør nå er svart/hvitt.
Du sier at du ikke klarer å både opprettholde kontakt med barnet ditt og at du samtidig endrer forventninger og adferd mot barnet og mor.

Du fortsetter å kjempe for barnet ditt med å invitere deg med.
 

Derfor spør jeg deg igjen: har du overhodet spurt barnet ditt ville på den sydenturen? Og har du nevnt det for barnemor og forsøkt å få til en god ordning ? 

Endret 27. desember 2025 av mad.cat

[Gjest 5bdeb...274]

mad.cat skrev (14 minutter siden):

Det vet du allerede selv:

 

Jeg mente ikke med deg. Jeg mente en avtale mor har med barnet eller en uoffisiell avtale (behov) mor har med seg selv. Du beskriver en utrygg foreldre (du er åpenlyst veldig klar over dette) - så at hun ringer bør ikke komme som noe bombe, enda mindre enn at hennes utrygghet trigges når hun verken får tak på deg eller barnet.

La meg understreke:

det betyr ikke at jeg er enig med mor.

La meg påpeke:

Det betyr ikke at jeg mener mors oppdragelse er riktig.

Les gjerne de to setningene igjen.

For alt du vet kan det jo være mor gjør dette men det kan også være at hun i likhet med deg plasserer skyld utenfor seg selv; hun mener du har dårlig samarbeid når du burde vite at barnet vegrer seg, sliter med forskjellige ting (ensomhet/mangler venner) og du ikke har dialog med henne. 
 

La meg gjenta for deg:

Det betyr ikke at jeg mener mor har rett. 
Som leder meg igjen til det viktigste budskapet jeg har å gi deg:

Nei du er ikke hennes fastlege (og om du så var det hadde du nok ikke da heller klart å endre henne) - men du er dette barnet sin far.

Hvis dette barnet har ei nervøs og utrygg mor som har opplevd det hun anser som svik og ett stygt brudd, hva tror du barnet trenger? Flere voksne som skaper utrygghet hos barnet? Eller trigger utryggheten i mor? 
 

Hvordan kan du best mulig støtte sønnen din med den moren han faktisk har, som er hans hovedforeldre? 
 

Da er dette barnet kun på besøk i ditt hjem. At den andre foreldren med hovedomsorgen bestemmer er altså ganske naturlig likeså at barnet kan bli utrygg og få hjemlengsel, for hjem er tross alt ikke hos deg. 

Igjen: dette er ikke for å kritisere deg men for å nyansere hvordan virkeligheten oppleves for de du faktisk skal samarbeide med; barnet og barnets mor.

Det du forteller her er at du har en støttespiller som kaster mer bensin på bålet i konflikten med mor. Det er flott at du har noen som tar ditt parti men dessverre trenger du nok heller noen som bidrar med nyanser for det er nyansering som vil best ruste deg til å håndtere denne situasjonen på en god måte.

og igjen: jeg er ikke enig med mor, men dette er kortene du har fått på hånda i denne avtalen. Du kan ikke bytte de ut. Dette er den mora du må samarbeide med, så dette her;

- kan du ikke bruke til noe.

Det er en klisje; men det går en sånn trend på TikTok hvor noen sier at hvis en slange biter deg så springer du ikke etter slangen og spør hvorfor den biter. Nå sier jeg ikke at denne mora er en slange, men hun er som sagt den hun er og den du må forholde deg til.

Jeg skjønner at det kan være en stor sorg for deg å akseptere. Du må gjerne sørge over det. Men så må du komme deg videre og finne strategier for å håndtere det. Den første strategien er 

å akseptere: 

Når du har akseptert dette så kan du begynne å jobbe med hvordan du best mulig får ting til å fungere med dette som forutsetning.

Mitt råd er at du aller først jobber med dine forventninger. Slutt å forvent at ting skal foregå ut ifra dine eller samboers premisser når det gjelder barnets ønsker og behov. Selvsagt betyr det ikke at barnet skal ha grenseløse friheter, men slike ting som: barnet vil hjem: det må du akseptere. Barn og mor snakker hyppig sammen:

det må du akseptere.

Barnet føler på ensomhet/mangler venner: Det må du akseptere.

Barnet vegrer seg: det må du akseptere.

 

Du har brukt de siste 7-8 årene (hele barnets levetid) - på noen helt andre! For ikke kom her å si at det å møte noen ny, flytte sammen, og få tre barn på rappen, ikke er ressurskrevende.

Og bare tenk hvor mye denne 8 åringen da skal forholde seg til! Det er jo babyer produsert hos dere gjennom hele barnets levetid. Alltid noen yngre som har store behov. Også er du overrasket over at barnet vegrer seg? Jeg vil påstå det er det mest naturlige i hele verden. Og det er ikke en refleksjon på at du er en dårlig far. For det er vel hva du frykter aller mest som er årsaken til at vegringen til barnet blir så vanskelig å akseptere? Men barnet vegrer seg ikke fordi du er en dårlig far. Barnet vegrer seg rett og slett fordi det mest sannsynlig blir veldig mye å forholde seg til! Som igjen er helt normalt. Barnet er normalt. Du er normal. Din samboer er normal. Alle reaksjonene er normale, det er summen av mange ulike behov som kolliderer med hverandre, som gjør dette vanskelig.

Barnemor, enten hun er normal eller ikke, vet du at sliter. Du kan ikke endre eller reparere henne men du kan være en voksne som ikke trigger symptomene hennes - det vil være til barnets fordel. Er du ikke enig?

Jeg skjønner at innleggene mine sikkert er provoserende for deg, men hvis du klarer å ta inn over at jeg har ett budskap til deg, så tror jeg faktisk at det jeg sier er noe av det beste rådet du kan få. For: Det at du tenker det er personlig for meg er nok en måte å gå i forsvar på. Jeg er sammen med mine barns far, vi har to barn og tyve års samliv, så nei: jeg er ikke biologisk mor i din historie hvis du mistenker det. Jeg kjenner dog historien din, enten via en far som deg, en stemor som din samboer, eller en biologisk mor som ditt barns mor. Alle rollene er veldig gjenkjennelige, for din historie er dessverre ikke spesielt unik.

Det unike hadde vært om du klarte å bryte mønsteret. 

Å ja du har rett. Det er provoserende, men ikke av de grunnene du ramser opp. 

Jeg skjønner at det er forhold hos meg som kan føre til at barnet synes det er kjipt, men jeg tror ikke du skjønner omfanget av dette. Barnets andre forelder arbeider i utlandet og er sjelden hjemme. I den perioden forelderen er borte, er barnet sammen med besteforeldrene på dens side av familien. Dette var en ordning som den andre forelderen presset gjennom (ikke via rettsapparatet, men privat). Jeg tror det er flere faktorer på dens side som fører til ustabilitet og urolighet, mer enn det er hos oss. 

Anonymous poster hash: 5bdeb...274

[mad.cat]

Gjest 5bdeb...274 skrev (7 minutter siden):

Å ja du har rett. Det er provoserende, men ikke av de grunnene du ramser opp. 

Jeg skjønner at det er forhold hos meg som kan føre til at barnet synes det er kjipt, men jeg tror ikke du skjønner omfanget av dette. Barnets andre forelder arbeider i utlandet og er sjelden hjemme. I den perioden forelderen er borte, er barnet sammen med besteforeldrene på dens side av familien. Dette var en ordning som den andre forelderen presset gjennom (ikke via rettsapparatet, men privat). Jeg tror det er flere faktorer på dens side som fører til ustabilitet og urolighet, mer enn det er hos oss. 

Anonymous poster hash: 5bdeb...274

Jeg kan jo umulig vite om ting du ikke har fortalt, men uansett så forsøker jeg å gi deg det jeg mener er det beste rådet du kan få, som er å samarbeide med den foreldren dette barnet har og ut ifra premissene til barnet slik det er, for å være ærlig føles det nå mer som at du allerede har bestemt deg for å gi opp dette barnet, eller du har allerede gjort det, du ønsker bare legitimering om at det ikke er din skyld men barnet sin mor og barnet selv.

Ser at du hopper galant over spørsmålet jeg har vedrørende  sydenturen. 

[Martan]

Slutt å skylde på hvem og finn andre løsninger. 

Snakker mer generelt enn om dere men det er så utrolig tragisk at familier går igjennom hele livet med å skylde på hverandre som løsninger på vonde følelser og tilslutt også alvorlige helseplager. Norge skiller seg veldig ut iforhold til resten av verden hvor løsninger er å finne hvem som har skyld selv når det ikke foreligger kriminalsaker. Og myndighetene synes også det er veldig fint å løse alt med skyld spørsmål når det ikke foreligger noe kriminalitet som er blitt gjort. Det er ganske irriterende å gå gjennom ett helt liv med skyld spørsmål og "alle" er med på den "bøtte balletten", veldig ofte noe man arver fra egen familie når man stifter egen familie selvom man er veldig bestemt på at man ikke skal repetere det man selv har opplevd så blir det ofte satt igang av storfamilie og de blir som regel hørt i storsamfunnet. 

Ett tips til trådstarter er å gjøre det man har gående så godt som mulig og ikke legge skyld på hverken tidligere partner, besteforeldre eller barn men det blir fort da du som får skyld for at noe ikke fungerer og plutselig så kan du stå i det med den samboeren du har nå også. Slik er det å stifte familier i Norge. Skillsmisse raten ligger på 50% og enda høyere andre steder i Europa som i Spania så ligger den på 65% så ikke noe å føle på.

Jeg har 5 barn med 3 damer og vært gift og skilt så har en del erfaring itillegg til å komme fra en familie hvor det var krig i hele oppveksten med skillsmisse.