30 årene, står fast i livet og alene, lav lønn, og føler jeg har “falt bakpå”. Noen som kjenner seg igjen?

[Gjest 66eac...81e]

Hei,
jeg skriver dette fordi jeg har slitt mye med psyken de siste årene, og håper kanskje noen der ute kan dele sine tanker eller erfaringer.

Jeg er 34 år, har fagbrev og fast jobb – men lønna er ganske lav, og jeg går i praksis i null hver måned. Jeg klarer ikke å spare, og det føles helt urealistisk å kunne kjøpe egen bolig alene. Det tærer på motivasjonen.

Hverdagen min går egentlig helt greit sånn på papir; jeg står opp, drar på jobb, spiser, trener, og ser en serie før jeg legger meg. I helgene er jeg som regel sosial, enten med en tur ut på byen eller middag hos venner som stort sett er etablerte med familie. Det er ikke noe galt med det, men det føles som livet bare repeterer seg, uke etter uke. Slik har det vært i omtrent seks år nå, og det skremmer meg å tenke på at de neste ti årene kan se helt like ut. Jeg gjør alt jeg “skal”, men føler ikke at jeg egentlig kommer noen vei.

Jeg har heller ingen kjæreste eller barn, og føler ofte jeg ligger “bak” i forhold til mange på min alder som har etablert seg. Det inkluderer i vennegjengen min. Jeg har et 7 år langt forhold bak meg, noe som er en god erfaring. Tenker ofte på denne perioden av livet mitt. Et enormt savn her.  Jeg har gode venner, men det sosiale gir meg ikke like mye lengre. Men det blir gjort. Jeg vet at en kjæreste ikke løser alt, men jeg skal være ærlig og si at det hadde gjort mye å ha noen å dele livet med, både følelsesmessig og praktisk. Det er også vanskeligere å møte folk nå i 30-årene enn det var i 20-årene.

Jeg har ADHD og går til DPS, men opplever dessverre at hjelpen der er ganske begrenset. Det er litt overvurdert hjelp akkurat det der.  Det føles ofte som systemet lover mer enn det klarer å levere, og jeg står fortsatt mye alene med tankene mine. Samtidig prøver jeg å ta vare på meg selv fysisk, jeg trener jevnlig og holder meg i god form, og det hjelper en del på energien, selv om det ikke alltid lindrer de mørke tankene.

Jeg tenker en del på om jeg burde bytte jobb eller ta mer utdanning, men jeg er redd for å skyte meg selv økonomisk i foten. Med en ADHD diagnose er det en enorm risiko og begynne med studiegjeld da jeg går utrolig opp og ned. Ikke har jeg generell studiekompetanse heller. Jeg har ikke mye å gå på, og tanken på å starte “på nytt” føles både skremmende og uoppnåelig.

Er det noen som har vært i lignende situasjon?
Hvordan har dere håndtert følelsen av å stå alene og litt fast i livet?
Hvordan finner man fred i at livet ikke ble helt etter “oppskriften”? Den er utrolig vanskelig å akseptere. Jeg føler nesten jeg er i ferd med å gi opp all håp. Og for dere som har byttet retning i voksen alder, hvordan klarte dere det økonomisk og mentalt?

Alle refleksjoner, råd og erfaringer tas imot med stor takk.

Anonymous poster hash: 66eac...81e

[Milhouse85]

Først; du skriver veldig bra. Det gleder meg å se. Sjelden man ser et så velskrevet innlegg her inne.

Min historie ekstremt kort.
Mann på 40 med trøblete barndom. Tok utdannelse, jobbet (lavtlønnet) til jeg møtte veggen i 20-åra. To år innlagt på psyk, depresjon, psykose og dritt. Omskolerte meg. Jobbet så i helseomsorgen. Fagbrev. Gjorde det bra der. Ble så kronisk syk, havnet helt i uføre. Gjeldsslave og gjeldsordning som tok 10 år å komme ut av. Forhold, vennskap, familie  - alt røk. 100% ufør. Mye innlagt på sykehus, nesten døden nær pga sykdom. Men får nå god behandling. 
Har en helt OK uføretrygd grunnet høy inntekt i årene før jeg ble syk. Har vært i et forhold fem år nå.

Jeg tenker at alle har sine begrensninger - noen større og flere enn andre. Sånn sett er livet nokså urettferdig. Mens livet for mange kan oppleves bekymringsfritt og som en lek. Er det tyngre for oss som måter en del motstand på veien. Jeg syns det blir feil å sammenlikne "oss" som er på den andre, litt tyngre siden av livet, med den delen (flesteparten) som tilsynelatende ser ut til å ha ting på stell. (Selv om det er mye rusk bak fasaden hos de fleste).

Det å elske seg selv kan være vanskelig. Men jeg mener det er veldig viktig, og du kan ikke gi kjærlighet til andre uten å ha kjærlighet til deg selv. Vel; flåsete sagt gjerne. Men er du ikke tilfreds med den du er - på tross av det man måtte ha av skavanker og "feil" - så vil den misnøyen ødelegge for mye her i livet.

Jeg ser ganske mange lignende innlegg som ditt her inne. Og de fleste "klager" - selv om de har det tilsynelatende greit. Og det har du jo? Fast jobb, venner, fagbrev, du har erfaring med forhold (så det skulle ikke være noe problem å finne en/ei ny kjæreste). 

Du skriver ikke hva slags yrke du har. Men deltidsstudier kan du gjøre på siden av jobb. Det er garantert ikke umulig for deg å ta en høyere utdannelse. Men vær ærlig på begrensningene du har. Så må man ofre fritid, og leve litt enklere for å få det til å gå rundt. Jeg hadde ikke bekymret meg så mye ift lånekassen. Og du er ikke for gammel til å bli student. Men jeg hadde vært ytterst forsiktig med de dyre private høyskolene som koster flesk, med fjernstudie som kun passer dem med høy grad av selvdisiplin. (Noe jeg har til gode å se folk med ADHD ha, no offence).

Jeg syns det er sunt at du tenker over livet, reflekterer og søker svar.

Ta deg noen lage gåturer, joggeturer eller bussturer om du vil.... og legg igjen mobilen hjemme (viktig!). Distanserer du deg for forstyrrelser, og da særlig mobilen... og du er ute, i bevegelse - så vil tankene surre å gå, og du vil ha en liten "oppvask" i topplokket som de fleste av oss har godt av. Du kan jo begynne i det små.... gå en tur 20 min hver dag? Øk til 30... osv.

Det å lese bøker er til god inspirasjon for min del. 

Og ta vare på deg selv. Gjør ting DU liker, som gjør at DU føler deg bra. :)))
 

[Gjest 66eac...81e]

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare så ærlig og utfyllende.
Det du skriver treffer meg, spesielt det om at livet kan være urettferdig, og at vi alle har våre egne begrensninger. Jeg er nok en av dem som ikke har alt på stell, og befinner meg på den litt tyngre siden av livet, og det har jeg ofte gjort.

Helt ærlig, jeg hadde nok mer orden på ting i 20-årene, både når det gjaldt jobb og det sosiale. Og den gode troen på seg selv. Det føles som jeg forsto livet bedre da enn jeg gjør nå i 30-årene. Voksenlivet har vist seg å være mye vanskeligere å navigere i enn jeg trodde. Følelsen av å ligge litt bak, mens venner ser ut til å leke seg gjennom livet, kan være ganske tung. Samtidig er jeg selvfølgelig glad på deres vegne, selv om det stikker litt.

Når det kommer til det fysiske, har jeg det bra. Jeg går turer og trener jevnlig, og det har blitt en fast del av rutinen min. Når jeg leser gjennom innlegget mitt, ser jeg jo at jeg egentlig er heldig som fortsatt har både jobb og venner. Jeg har iallfall noe gående. 

Det jeg savner mest, er nok en kjæreste. Det føles litt surt at det har blitt færre naturlige arenaer for å møte folk nå i 30-årene. Jeg prøver av og til å slå av en prat med det motsatte kjønn når jeg er ute, og jeg er egentlig ikke ute etter noe kortvarig, men heller å bygge vennskap som kanskje kan utvikle seg til noe mer. Samtidig merker jeg at jeg begynner å bli litt lei av byen og hele jakten. Det sies at vi menn skal like utfordringen, men jeg kjenner meg ikke helt igjen i det lenger. Det er ikke rølp på byen lenger, men jeg begynner å bli litt lei helg etter helg. Kanskje jeg har mistet litt håp, og blitt en dose utålmodig. Mest av alt blir jeg utrolig matt av tanken på at livet de neste ti årene skal se ut slik det gjør nå.

Uansett, igjen takk for svaret, og hvis noen andre har noen innspill og erfaringer, setter jeg stor pris på det.

Anonymous poster hash: 66eac...81e

[Milhouse85]

Gjest 66eac...81e skrev (10 timer siden):

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare så ærlig og utfyllende.
Det du skriver treffer meg, spesielt det om at livet kan være urettferdig, og at vi alle har våre egne begrensninger. Jeg er nok en av dem som ikke har alt på stell, og befinner meg på den litt tyngre siden av livet, og det har jeg ofte gjort.

Helt ærlig, jeg hadde nok mer orden på ting i 20-årene, både når det gjaldt jobb og det sosiale. Og den gode troen på seg selv. Det føles som jeg forsto livet bedre da enn jeg gjør nå i 30-årene. Voksenlivet har vist seg å være mye vanskeligere å navigere i enn jeg trodde. Følelsen av å ligge litt bak, mens venner ser ut til å leke seg gjennom livet, kan være ganske tung. Samtidig er jeg selvfølgelig glad på deres vegne, selv om det stikker litt.

Når det kommer til det fysiske, har jeg det bra. Jeg går turer og trener jevnlig, og det har blitt en fast del av rutinen min. Når jeg leser gjennom innlegget mitt, ser jeg jo at jeg egentlig er heldig som fortsatt har både jobb og venner. Jeg har iallfall noe gående. 

Det jeg savner mest, er nok en kjæreste. Det føles litt surt at det har blitt færre naturlige arenaer for å møte folk nå i 30-årene. Jeg prøver av og til å slå av en prat med det motsatte kjønn når jeg er ute, og jeg er egentlig ikke ute etter noe kortvarig, men heller å bygge vennskap som kanskje kan utvikle seg til noe mer. Samtidig merker jeg at jeg begynner å bli litt lei av byen og hele jakten. Det sies at vi menn skal like utfordringen, men jeg kjenner meg ikke helt igjen i det lenger. Det er ikke rølp på byen lenger, men jeg begynner å bli litt lei helg etter helg. Kanskje jeg har mistet litt håp, og blitt en dose utålmodig. Mest av alt blir jeg utrolig matt av tanken på at livet de neste ti årene skal se ut slik det gjør nå.

Uansett, igjen takk for svaret, og hvis noen andre har noen innspill og erfaringer, setter jeg stor pris på det.

Anonymous poster hash: 66eac...81e

Kan det være at du, som mange andre i 20-årene - var litt mer "leken og naiv" til livet? At du blander med å ha kontroll med naivitet? Når jeg skriver om det å være naiv får jeg mye kjeft og kritikk. Men for meg er det ikke nødvendigvis et negativt ord. Barn for eksempel, helt uvitende om livets bekymringer og store spørsmål. De er som regel mer i nuet, og har et enkelt (men allikevel kompleks) forhold til livet. Litt sånn som jeg følte 20-årene også var. Man hadde all verdens tid, følte ikke på noe press. Man utforsket voksenlivets goder med penger, fest og da ofte alkohol, reiser og mye mer. Før man "slo seg til ro", der mange da ofte blir "låst" i familiebobla. Er man sent ute der, så blir man ofte utenfor. Slik som jeg er.

MEN; det er jo en gigantisk fordel! Du er IKKE låst til barn, forhold og noe som helst. Det betyr at du kan flytte på deg, ta videreutdannelse uten å kombinere det med å være småbarnsfar. Du skriver du har lav inntekt, vel, får du deg en deltidsjobb - helgejobb eller lignende. Gir det fort 10k mer i måneden. Samtidig så "sparer" du på å jobbe i helgene, fordi du ikke blir fristet eller har tid til å jobbe i helgene..... 

Veldig mange som er låst i forhold, med barn og alt det der. Har ikke de mulighetene du fremdeles har. Så jeg hadde forsøkt å utnyttet dette. Istedenfor å sammenlikne deg selv med andre, og heller ønske deg dit saueflokken er. Det kan føles litt ensomt å være utenfor, særlig uten en partner. Men det kommer som regel når du minst venter det - og ofte uten at du leter. Og en ting skal jeg love deg; på byen finner du ikke den "rette" (joda, det finnes unntak).

Du skriver at du er sosial, og du skriver ikke om problemer knyttet til det. Jeg hadde lett litt etter aktiviteter og treff for single. Det finnes ganske mye av disse. Kombinert med en felles aktivitet, enten det er turer med DNT, kurs der du lærer om ditt og datt, singel-turer, yoga-camp og ymse.... Et hot tips: Dansekurs. Da får du i tillegg utfordret deg selv litt. Det å gå utenfor sin komfortsone kan by på mye spennende. Og helt ærlig - ingen bryr seg om du er ræva i det du gjør. Kan du ikke danse? Det betyr ikke at et dansekurs IKKE er for deg.

Personlig har jeg møtt utrolig mange flotte damer på mine mange reiser. Reiser du alene, og hevet blikket og legger mobilen igjen i lomma. Er det utrolig enkelt å komme i kontakt med folk. Det skjer faktisk helt uten at jeg trenger å løfte en finger. Det er nok å bare være tilgjengelig, smile å ha et åpent blikk. Det er i tillegg utrolig god sosial trening. Og man må ikke reise til utlandet for å gjøre det. Det å hoppe på en chartertur for eksempel en uke alene; kan anbefales.

Har du et politisk engasjement, eller engasjerer deg i noen saker. Kan du melde deg inn i en organisasjon, parti eller klubb. Eller dersom du har en hobby, finnes det en mengde klubber, lag og grupper man kan melde seg inn i. Enten det er brettspill, veteranbil (som jeg har), turgåing, yoga, matlagning eller hva nå enn det skulle være. Da møter du folk, og plutselig - møter du noen du liker. Det gjelder bare å komme seg ut.... ;p 

Bor du litt avsides til, er det som regel enkelt å komme seg til bykjernene med offentlig transport uten at det koster skjorta. Folk flest er veldig flinke til å finne på unnskyldning på ditt og datt. Det irriterer meg. For er det enkelt et problem? 99% av gangene handler det bare om vilje. Har man ikke vilje, og dermed ikke lyst - så gidder man ikke, og vil lete etter grunner til å være hjemme. God gammeldags latskap. 

Ønsker man å møte noen, tror jeg ikke byen og fylla er rette plassen. Men man må være tilgjengelig.   Enkelt og greit. 

Og til sist...

Nå sitter nesten alle mennesker begravet i mobilskjermen 24/7 - også ute i det offentlige. Det er faktisk til din fordel, fordi dersom du går mot strømmen - og legger mobilen i sekken, løfter blikket og er åpen og tilgjengelig. Så er "konkurransen" mindre. Folk i dag evner neste ikke å snakke med hverandre "irl". Og det må ikke nødvendigvis være 1:1 kontakt, jeg har ofte gått rett bort til et bor med 4-5 damer og spurt om å få sitte med dem, eller rettere sagt, vurdert om det er et rom for det. Faktisk er det en fordel at det er flere, fordi de da vil føle seg tryggere - enn om du hadde spurt ei som sitter alene om det samme. Har du ADHD skulle jeg tro at du ikke har noe problem med slikt? ;P 

Et siste tips er å ikke gjør slikt i din hjemby. Jeg slet med det i Stavanger, der jeg bodde i mange år... fordi det så godt som alltid var bekjente av meg rundt og kring. Det begrenset meg mye. Mens når jeg reiser, besøker andre byer eller er i ukjent landskap. Så slipper jeg å tenke på "å drite meg ut". Det er nok med mentalt, men det å vite at "om tre dager reiser jeg vekk herfra, og da vil jeg aller høyst sannsynlig ikke se noen av disse menneskene igjen..." gjør jo at du kan tillate deg å gi litt faen og være så pågående du bare ønsker, så lenge du viser respekt å tåler litt avvisning innimellom. Det er jo bare hoppe ut i det. For mye alkohol er ikke tiltalene, men en øl - er nok. For å "løsne snippen" litt.