Lever på minnene, på bedring vei men gruer meg til livet starter igjen

[Urealistisk]

Noen her beskrev depresjon så bra at jeg fikk forklaringen slik jeg har ønsket jeg kunne forklart det. 
Det var ikke min tråd, men svaret beskrev meg. 
Depresjon kan føles forskjellig, og jeg vet hvorfor jeg har den typen jeg har. Det er fordi jeg over tid har følt meg dårligere enn alle andre. Og har fått det bekreftet. «Du må ha mer tro på deg selv» «den dagen du har riktig selvtillit». Hvordan vet man at man er selvsikker/glad i seg selv når man ikke vet følelsen? Jeg kan da ikke kjenne den igjen? Noen ganger føler jeg at folk bare ser det de vil se. Er jeg kjent som «hun usikre» , sjenerte osv så blir jeg det selv om jeg ikke er det. Folk er treige i skallen. 
 

Jeg har mistet lederskap, mål, mening, verdier og tilhørighet, som noen skrev. Det er nettopp derfor jeg er deprimert. Men jeg fatter ikke HVA som er galt med meg, og det er så irriterende. Klisje, men jeg sier det, mamma sier det, at hun bare skulle ønske vi kunne trykke på en knapp så kan jeg leve det livet jeg vil. Men for min del virke det som at man ikke skal være glad. Hele tiden jeg trives, må det liksom avsluttes. Så det er nesten så jeg er redd for å trives. Alt skal gå så treigt! 

Jeg vet ikke om det på en måte er tillært underbevisst, men jeg har liksom fått det for meg at ingenting skal komme lett. Det kan jo være noe der, for jeg føler ofte at ting er for godt til å være sant. Jeg har hatt lange gode perioder i livet, men nå er jeg tilbake «der jeg hører hjemme», og hvis dette her er fremtiden så er det egentlig bare å planlegge grava. Så tomt er det faktisk. 
Ingen tar kontakt for å høre hvordan jeg har det. De har sine egne. De har de som de hadde fra barndommen. Og de de møtte i livet og fikk god kjemi med. 
Jeg kom tilbake med en like taus mobil som jeg hadde som 14- åring. 
 

[Gjest Slettet-x7D6du0Hjb]

Fjernet en del innlegg da de overhode ikke går på temaet i tråden. 

Kommentarer tas på PM. 

Endret 10. desember 2020 av Slettet-x7D6du0Hjb