Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Holde avstand fra X`en?


Anbefalte innlegg

Det er en kjip situasjon, faktisk totalt ødeleggende for den parten som ikke føler det på samme måte. Men du skal vite at du faktisk er i stand til å reise deg igjen og da som regel ti ganger sterkere. Jeg har vært gjennom to brudd.. En var med min ungdomskjæreste fra jeg var 11-22år, totalt sønderknust deep shit ødelagt. Jeg klarte å reise meg igjen. Nå sist for 3 måneder siden med en sønn på 2.5år inne i bildet, som lyn fra klar himmel selvom ting ikke var helt som det skulle mellom oss. Ganske lik din historie! Det gjør så forferdelig vondt når det står på som værst, men tiden er svaret på hvordan ting ordner seg for deg og hva man gjør ut av den. Gjør ting du liker å holde på med, stikk ut å vær sosial og ikke vis deg fra din svakeste side ovenfor henne. Er aldeles ikke noe negativt å sørge over det, men prøv å ta det med andre du er fortrolig med. Stram deg opp når du er med henne. Det du skriver om å heller skrive det ned er en veldig fin måte å gjøre det på, bruk gjerne litt tid på det å få med alt du har inne i deg så du ikke føler du har noe usagt! Det kan rense kroppen for mye frustrasjon og sinne.. Jeg gjorde det samme.

 

Har dere vurdert familie/samlivs terapi? Spør henne, det kan enten hjelpe dere sammen igjen eller deg på veien videre! Absolutt verdt å prøve

Endret av superjan87
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Skriv litt sjeldnere og se hva som skjer. 

Det kan hende det bare er en periode, men å skrive til henne hele tiden kan nok gjøre at hun tar mer avstand vil jeg tro.

 

Hvis hun vil bli sammen med deg igjen så får du nok vite det. 

 

Kanskje hun vil ha litt pusterom? Jo mindre du maser jo mer pusterom får hun, så møt venner eller gjør noe annet så kan det nok absolutt hende at det blir dere igjen. :D

Lenke til kommentar

Vi er under samme tak ennå. Ikke bare bare å plutselig måtte få tak i ett nytt sted på kort tid. Derfor har hun opplevd at jeg har knekt sammen flere ganger de siste dagene. Etter hver gang merker jeg at hun blir mer distansert og kald. Og da bare baller det på seg sant.

Føler jeg ikke helt klart har fått utrykket meg til henne for hver gang jeg prøver blir jeg ute av stand til å holde maska. Hun får vel heller ikke formidlet så mye annet til meg enn at det er slutt, før jeg knekker sammen og alt blir kaos i hodet. Så da faller alle muligheter sammen.

 

Derfor har jeg nå skrevet noe til henne der jeg får delt av meg selv på en ryddigere måte og har sagt at jeg håper hun vil lese og samtidig skrive til meg på en skikkelig måte.

Jeg strever så hardt med å akseptere alt som har med situasjonen å gjøre, men jeg skal så godt jeg kan prøve å også distansere meg etter hun har lest og svart. Regner med det blir like, om ikke mer, nedslående enn før og da håper jeg det kan bli lettere å gå.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Da har det kommet dit hen at jeg kan pakke sakene mine og dra fra familien. Fikk leie leiligheten til en kompis for en billig pris heldigvis.

 

Blir mer og mer knust jo mer jeg har fått til å gjøre for å dra. Har bedt henne om å sette seg ned med meg og virkelig dele av seg selv og forklare hva som har skjedd mellom oss som gjør at hun tar dette steget. Men viljen er der ikke ser det ut til. Kan hende det er for tidlig for henne på en måte enda. Selv om hun har sagt at dette har vært på vei i lang tid for hennes del. Hun må da ha gjort seg så mange tanker om det i løpet av tiden hun har brukt. Eller så er hun redd for å såre meg enda mer.

 

 

Uansett så signaliserer hun tydelig at hun vil ha avstand. Har begynt å pakke for meg til og med. Vil ha meg vekk.. Hører folk sier at ofte kan avstand hjelpe for begge. Håper det.. men jeg er så utrolig redd for at avstanden blir første steget som sementerer fast for henne at hun tok rett valg.

 

Jeg sitter her midt i sorgen og har ikke fått ta del i forløpet på samme måte som hun, så følelsene mine for henne er ikke forsvunnet. De er der i aller høyeste grad. Så derfor er jeg jo ikke enig at det skal bli bedre for alle at vi skiller lag.

 

Hun har heldigvis såpass respekt for forholdet og familien at hun vil bli med på parterapi. Hun er fast bestemt på at det ikke vil føre noe sted. Og det sier vel sitt egentlig. Men i det minste kan det være en mulighet for henne til å grave dypt i seg seg og få fram i lyset hva som er underliggende.

 

Følelser av denne graden blir ikke bare borte av seg selv. Selv om det er det hun hele tiden har påstått. Det må være noe mer som har vært med på å slukke ilden. Klarer vi å identifisere dette ved hjelp av terapi håper jeg vi kommer inn i en helbredelses fase der alt kan skje.

Blir det ikke noe bedre med terapi kan jeg i det minste vite at selv om det kom i gang alt for sent, så har jeg prøvd alt. Det vil ha en verdi i seg selv tenker jeg fremover og i møte med barna mine.

 

Så nå får man vel se hva avstanden gjør med oss..

Endret av Nerdrage
  • Liker 1
Lenke til kommentar

Henrik:
 

Tunge dager nå. Tror det er en kombinasjon av at jeg er blitt syk og at jeg ikke får gjort noe særlig eller trent. Var også nettopp på ferie med noen kompiser og hadde det veldig gøy uten å ha exen noe særlig i tankene. Men så kommer man hjem, også får man så sykt nedtur....

 

 

Over 3 måneder er gått, og jeg sitter fortsatt med savnet. Er så kjipt når jeg ville være sammen med henne resten av livet, men hun har helt andre tanker. Er så rart å tenke på, da jeg trodde hun tenkte det samme... Forstår fortsatt ikke hvordan hun kan mene at det beste var å gjøre det slutt. At hun ikke ville prøve å fikse det heller. Irreterer meg at jeg vil ha henne tilbake og savner det vi hadde, fordi det ikke er sånn hos henne.

 

 

Føles ut som om det her ikke går over, da jeg ikke har noen vonde ting å si om henne. Kan ikke se tilbake å være irretert på noe heller, som gjør det enda vanskeligere å komme over det her. Jeg har lyst å gifte meg og få barn en gang, men at det ikke er henne kan jeg ikke se for meg... Tror bare jeg må akseptere at det her tar tid, men er redd for at det her skal sitte evig... Er så uvant å være alene også etter årene med henne.

 


 



Anonymous poster hash: 49472...8e7
Lenke til kommentar

 

TS:

 

Takk for svar.2 måneder siden "dommedagen" nå, og føler enda jeg har det like jævlig.. Sliter med å få i meg nok mat og få dagene til å gå...

 

Var kloke ord, vet jeg må være flink til å holde meg unna henne, ikke kontakte henne, selv om det er jææævlig vanskelig nå....

 

Og om det skulle vise seg å være oss, får hun komme til meg... 

 

Anonymous poster hash: 9fe9c...2e0

 

 

Vet hvordan du har det. 5 og en halv måned siden eksen min ikke ville ha noe som helst kontakt med meg lenger. Sliter fortsatt. Har vært på 4 dater etter det, men nå har jeg ikke hatt ork til å date på nesten to måneder. Jeg har det vondt med at det endte slik det endte. Her er det slik at det ikke er noe problem å holde avstand: for han vil ikke vite av meg. Men jeg sliter med å forstå hvorfor han ble så kynisk og tar det innover meg.  

 

Anonymous poster hash: c865a...26f

Lenke til kommentar

Et råd: 

 

Vil ikke vedkommende prate ut om problemene eller fikse det, så har du ikke noe valg. Dersom du har sagt at du ønsker å prate ut, og fikse det, så har du gjort din jobb. Men kan ikke gjøre mer. Jeg hadde det på samme måte. Jeg ville prate ut. Han ville ikke. Og har kommet frem til at da var det ikke mer å gjøre. 



Anonymous poster hash: c865a...26f
  • Liker 1
Lenke til kommentar

Et råd: 

 

Vil ikke vedkommende prate ut om problemene eller fikse det, så har du ikke noe valg. Dersom du har sagt at du ønsker å prate ut, og fikse det, så har du gjort din jobb. Men kan ikke gjøre mer. Jeg hadde det på samme måte. Jeg ville prate ut. Han ville ikke. Og har kommet frem til at da var det ikke mer å gjøre. 



Anonymous poster hash: c865a...26f
  • Liker 1
Lenke til kommentar

 

Et råd: 

 

Vil ikke vedkommende prate ut om problemene eller fikse det, så har du ikke noe valg. Dersom du har sagt at du ønsker å prate ut, og fikse det, så har du gjort din jobb. Men kan ikke gjøre mer. Jeg hadde det på samme måte. Jeg ville prate ut. Han ville ikke. Og har kommet frem til at da var det ikke mer å gjøre. 

 

Anonymous poster hash: c865a...26f

 

Henrik:

 

Det jeg prøver å tenke. Jeg fortalte at jeg vil fikse det, men det ville ikke hun. Det er veldig sant det du sier... Jeg har jo gjort mitt og sagt mitt, og det er ikke mer jeg får gjort. Det er det som er så dumt - at jeg ikke klarer å gi helt slipp selv om jeg har gjort alt. Men jeg tvinger meg selv til å tenke den tanken, at jeg ikke får gjort mer og da må jeg bare komme meg videre. Derfor jeg blir litt oppgitt av meg selv, at jeg ikke klarer å slutte å tenke på det. 

 

Anonymous poster hash: 49472...8e7

Lenke til kommentar

 

 

Et råd: 

 

Vil ikke vedkommende prate ut om problemene eller fikse det, så har du ikke noe valg. Dersom du har sagt at du ønsker å prate ut, og fikse det, så har du gjort din jobb. Men kan ikke gjøre mer. Jeg hadde det på samme måte. Jeg ville prate ut. Han ville ikke. Og har kommet frem til at da var det ikke mer å gjøre. 

 

Anonymous poster hash: c865a...26f

 

Henrik:

 

Det jeg prøver å tenke. Jeg fortalte at jeg vil fikse det, men det ville ikke hun. Det er veldig sant det du sier... Jeg har jo gjort mitt og sagt mitt, og det er ikke mer jeg får gjort. Det er det som er så dumt - at jeg ikke klarer å gi helt slipp selv om jeg har gjort alt. Men jeg tvinger meg selv til å tenke den tanken, at jeg ikke får gjort mer og da må jeg bare komme meg videre. Derfor jeg blir litt oppgitt av meg selv, at jeg ikke klarer å slutte å tenke på det. 

 

Anonymous poster hash: 49472...8e7

 

 

Du har samme problem som meg. Jeg klarer ikke helt å gi slipp på tanken på at min eks vil komme tilbake. Årsaken er at vi skillte oss i en konflikt. Vi kranglet, og så ville plutselig eksen ikke ha noe som helst kontakt med meg. Jeg spurte om vi kunne prate ut og bli venner igjen. Men han sa Nei!. Dermed så har jeg faktisk innforstått meg med at han ikke vil prate. Men tiltross for det, så går jeg fortsatt 5 og en halv måned etter å lurer på om han en gang kommer tilbake for å prate ut. Og dermed kommer jeg meg ikke videre. Har samme problem som deg, men jeg har ingen kontakt med personen. Og vet at jeg har gjort mitt for å redde situasjonen samt prate ut. Men vedkommende vil ikke. Så da er det ikke mer å gjøre!. Man har gjort sitt beste!. 

 

Anonymous poster hash: c865a...26f

  • Liker 1
Lenke til kommentar

 

 

Et råd: 

 

Vil ikke vedkommende prate ut om problemene eller fikse det, så har du ikke noe valg. Dersom du har sagt at du ønsker å prate ut, og fikse det, så har du gjort din jobb. Men kan ikke gjøre mer. Jeg hadde det på samme måte. Jeg ville prate ut. Han ville ikke. Og har kommet frem til at da var det ikke mer å gjøre. 

 

Anonymous poster hash: c865a...26f

 

Henrik:

 

Det jeg prøver å tenke. Jeg fortalte at jeg vil fikse det, men det ville ikke hun. Det er veldig sant det du sier... Jeg har jo gjort mitt og sagt mitt, og det er ikke mer jeg får gjort. Det er det som er så dumt - at jeg ikke klarer å gi helt slipp selv om jeg har gjort alt. Men jeg tvinger meg selv til å tenke den tanken, at jeg ikke får gjort mer og da må jeg bare komme meg videre. Derfor jeg blir litt oppgitt av meg selv, at jeg ikke klarer å slutte å tenke på det. 

 

Anonymous poster hash: 49472...8e7

 

 

Et råd til: Ikke gå rundt å tenk at det er noe du kunne gjort anderledes. For dersom hun ikke vil prate ut, så kan du ikke få fikset det. Da er det henne det står på. Og ikke deg. Så du kan ikke gjøre noe mer. 

Jeg gikk lenge rundt å begravet meg selv ned i tanker om at jeg kunne gjort noe anderledes. Men hver gang tanken dukker opp så tenker jeg at jeg forsøkte å fikse det på slutten. Men han ga meg ikke en sjanse på å prate og forklare at han tok grundig feil av meg. Han sa at jeg var en løgner, og en forferdelig person. Jeg ville forklare og prate ut med han om hva som fikk han til å tro det, og forklare hvem jeg var. Men han lot meg ikke få sjansen. Dermed kan vi ikke klandre oss selv, for vi har forsøkt. 

 

Anonymous poster hash: c865a...26f

Lenke til kommentar

 

 

 

Et råd: 

 

Vil ikke vedkommende prate ut om problemene eller fikse det, så har du ikke noe valg. Dersom du har sagt at du ønsker å prate ut, og fikse det, så har du gjort din jobb. Men kan ikke gjøre mer. Jeg hadde det på samme måte. Jeg ville prate ut. Han ville ikke. Og har kommet frem til at da var det ikke mer å gjøre. 

 

Anonymous poster hash: c865a...26f

 

Henrik:

 

Det jeg prøver å tenke. Jeg fortalte at jeg vil fikse det, men det ville ikke hun. Det er veldig sant det du sier... Jeg har jo gjort mitt og sagt mitt, og det er ikke mer jeg får gjort. Det er det som er så dumt - at jeg ikke klarer å gi helt slipp selv om jeg har gjort alt. Men jeg tvinger meg selv til å tenke den tanken, at jeg ikke får gjort mer og da må jeg bare komme meg videre. Derfor jeg blir litt oppgitt av meg selv, at jeg ikke klarer å slutte å tenke på det. 

 

Anonymous poster hash: 49472...8e7

 

 

Et råd til: Ikke gå rundt å tenk at det er noe du kunne gjort anderledes. For dersom hun ikke vil prate ut, så kan du ikke få fikset det. Da er det henne det står på. Og ikke deg. Så du kan ikke gjøre noe mer. 

Jeg gikk lenge rundt å begravet meg selv ned i tanker om at jeg kunne gjort noe anderledes. Men hver gang tanken dukker opp så tenker jeg at jeg forsøkte å fikse det på slutten. Men han ga meg ikke en sjanse på å prate og forklare at han tok grundig feil av meg. Han sa at jeg var en løgner, og en forferdelig person. Jeg ville forklare og prate ut med han om hva som fikk han til å tro det, og forklare hvem jeg var. Men han lot meg ikke få sjansen. Dermed kan vi ikke klandre oss selv, for vi har forsøkt. 

 

Anonymous poster hash: c865a...26f

 

Henrik:

 

Tusen takk!!! Den trengte jeg... 

 

Er akkurat det jeg gjør! Går rundt og tenker at jeg kunne gjort ting annerledes. Har en slags skyldfølelse. Tenker "hva hvis jeg sier dette, hva om jeg gjør dette, vil hun tro meg" blablabla... 

 

Men jeg prøvde virkelig å fikse det på slutten, men hun sa "uansett hva du gjør, så vil det ikke hjelpe". Så det er virkelig ingenting jeg får gjort for å få forholdet på stell. Det jeg må prøve å tvinge meg selv til å tenke, at jeg har gjort ALT - og nå må jeg virkelig komme meg videre og slutte å gruble over ting. Men det er vanskelig. 

 

Anonymous poster hash: 49472...8e7

  • Liker 1
Lenke til kommentar

 

 

 

Et råd: 

 

Vil ikke vedkommende prate ut om problemene eller fikse det, så har du ikke noe valg. Dersom du har sagt at du ønsker å prate ut, og fikse det, så har du gjort din jobb. Men kan ikke gjøre mer. Jeg hadde det på samme måte. Jeg ville prate ut. Han ville ikke. Og har kommet frem til at da var det ikke mer å gjøre. 

 

Anonymous poster hash: c865a...26f

 

Henrik:

 

Det jeg prøver å tenke. Jeg fortalte at jeg vil fikse det, men det ville ikke hun. Det er veldig sant det du sier... Jeg har jo gjort mitt og sagt mitt, og det er ikke mer jeg får gjort. Det er det som er så dumt - at jeg ikke klarer å gi helt slipp selv om jeg har gjort alt. Men jeg tvinger meg selv til å tenke den tanken, at jeg ikke får gjort mer og da må jeg bare komme meg videre. Derfor jeg blir litt oppgitt av meg selv, at jeg ikke klarer å slutte å tenke på det. 

 

Anonymous poster hash: 49472...8e7

 

 

Du har samme problem som meg. Jeg klarer ikke helt å gi slipp på tanken på at min eks vil komme tilbake. Årsaken er at vi skillte oss i en konflikt. Vi kranglet, og så ville plutselig eksen ikke ha noe som helst kontakt med meg. Jeg spurte om vi kunne prate ut og bli venner igjen. Men han sa Nei!. Dermed så har jeg faktisk innforstått meg med at han ikke vil prate. Men tiltross for det, så går jeg fortsatt 5 og en halv måned etter å lurer på om han en gang kommer tilbake for å prate ut. Og dermed kommer jeg meg ikke videre. Har samme problem som deg, men jeg har ingen kontakt med personen. Og vet at jeg har gjort mitt for å redde situasjonen samt prate ut. Men vedkommende vil ikke. Så da er det ikke mer å gjøre!. Man har gjort sitt beste!. 

 

Anonymous poster hash: c865a...26f

 

Henrik:

 

Skjønner... Det er tungt. Og vanskelig. Kjærlighetssorg suger. Exen min vil faktisk være venner, men jeg er ikke sterk nok til det - så jeg kuttet ut all kontakten selv. Hun hadde svart meg, hadde sikkert møtt meg også, men jeg vet at for at jeg skal komme meg videre må jeg kutte ut all kontakten. Tenk at det er for ditt eget beste. For å komme deg videre - fjern alt som vekker minner. Og fokuser på deg selv. Det jeg prøver, men jeg vet det er vanskelig å gi slipp. Det her tar tid.....

 

Anonymous poster hash: 49472...8e7

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Når ingenting er klart lengre og ting henger i en tråd .... så er det alltid best å begynne å bruke hodet dobbelt så mye som før, da gjelder det å finne ut hva du kan forbedre med deg selv, hva hun sliter med og hva forholdet behøver....

 

Når ting sklir ut er du nødt til å sette gullkontakten fra hodet inn i veggen og se så klart som overhodet mulig, men det er jo vanskelig når følelser styrer nesten alt.

  • Liker 2
Lenke til kommentar

 

 

 

 

Et råd: 

 

Vil ikke vedkommende prate ut om problemene eller fikse det, så har du ikke noe valg. Dersom du har sagt at du ønsker å prate ut, og fikse det, så har du gjort din jobb. Men kan ikke gjøre mer. Jeg hadde det på samme måte. Jeg ville prate ut. Han ville ikke. Og har kommet frem til at da var det ikke mer å gjøre. 

 

Anonymous poster hash: c865a...26f

 

Henrik:

 

Det jeg prøver å tenke. Jeg fortalte at jeg vil fikse det, men det ville ikke hun. Det er veldig sant det du sier... Jeg har jo gjort mitt og sagt mitt, og det er ikke mer jeg får gjort. Det er det som er så dumt - at jeg ikke klarer å gi helt slipp selv om jeg har gjort alt. Men jeg tvinger meg selv til å tenke den tanken, at jeg ikke får gjort mer og da må jeg bare komme meg videre. Derfor jeg blir litt oppgitt av meg selv, at jeg ikke klarer å slutte å tenke på det. 

 

Anonymous poster hash: 49472...8e7

 

 

Et råd til: Ikke gå rundt å tenk at det er noe du kunne gjort anderledes. For dersom hun ikke vil prate ut, så kan du ikke få fikset det. Da er det henne det står på. Og ikke deg. Så du kan ikke gjøre noe mer. 

Jeg gikk lenge rundt å begravet meg selv ned i tanker om at jeg kunne gjort noe anderledes. Men hver gang tanken dukker opp så tenker jeg at jeg forsøkte å fikse det på slutten. Men han ga meg ikke en sjanse på å prate og forklare at han tok grundig feil av meg. Han sa at jeg var en løgner, og en forferdelig person. Jeg ville forklare og prate ut med han om hva som fikk han til å tro det, og forklare hvem jeg var. Men han lot meg ikke få sjansen. Dermed kan vi ikke klandre oss selv, for vi har forsøkt. 

 

Anonymous poster hash: c865a...26f

 

Henrik:

 

Tusen takk!!! Den trengte jeg... 

 

Er akkurat det jeg gjør! Går rundt og tenker at jeg kunne gjort ting annerledes. Har en slags skyldfølelse. Tenker "hva hvis jeg sier dette, hva om jeg gjør dette, vil hun tro meg" blablabla... 

 

Men jeg prøvde virkelig å fikse det på slutten, men hun sa "uansett hva du gjør, så vil det ikke hjelpe". Så det er virkelig ingenting jeg får gjort for å få forholdet på stell. Det jeg må prøve å tvinge meg selv til å tenke, at jeg har gjort ALT - og nå må jeg virkelig komme meg videre og slutte å gruble over ting. Men det er vanskelig. 

 

Anonymous poster hash: 49472...8e7

 

Kjenner meg igjen i den der: hva om jeg gjorde det? og hva om ditt og hva om datt? Ja jeg kjenner meg helt igjen. Har gått i 5 og en halv måned og filosofert om hva om , hva hvis, og så var det en som sa til meg: Nå må du slutte og tenke på hva hvis og hva om for du kan ikke gjøre noe så lenge vedkommende ikke vil gjøre noe med problemet. Da må du bare gå, og la det være. Det fikk jeg beskjed om. Det er vondt, men når hun ikke ønsker å prate så har hun kjørt deg inn i en blindvei, der du ikke kan gjøre noe som helst annet enn å forsøke å komme deg over henne, og videre. 

 

Håper du klarer det. Jeg jobber med saken jeg og. Men jeg er fullt klar over at min eks allerede er helt et annet sted. Han tenker nok ikke et sekund på meg. Og har hoppet videre på nye damer siden den gang. Er det verdt å tenke på? Nei. Det er verdt å gi slipp på en som gir slipp på deg/ samme med meg :) 

 

Anonymous poster hash: c865a...26f

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Ja du var heldig med at eksen din ville være venner og ville prate seg ferdig. Men min eks hatet meg i det han dumpet meg. Derfor sliter jeg mye med at han gjorde det. Men hva kan jeg gjøre? Jo jeg kan tenke at : Han får bare hate meg!. Jeg må videre!. 

 

Ja det er vondt, så min dypeste sympati til dere som er i samme situasjon. Jeg har opp og ned dager. En dag går det bedre enn noensinne, men plutselig så er jeg der igjen: hvorfor? hvorfor hater han meg? hvorfor skulle det stoppe på den måten etter så mye minner? kommer han tilbake? osv. Men vi må bare gi slipp på det som blir en blindvei. Ta den tiden som behøves, og jobbe med oss selv og situasjonen vi kom i. Og forsøke å la det gå langsomt fremover. Lykke til trådstarter :) 



Anonymous poster hash: c865a...26f
  • Liker 1
Lenke til kommentar

Synes det rett og slett er forjævlig om ikke den parten som tar steget ikke vil snakke om det for å få en ordentlig avsluttning! Feigt er ordet.. Synes man skylder hverandre såpass! Kjærlighet kan være så utrolig herlig og så helt forjævlig tungt. Jeg har fortsatt kontakt med min ex, mye pga at vi har ett barn sammen, men følger henne hverken på face, insta eller snap lenger fordi jeg ikke vil ha noe innsikt i hva som skjer for hennes del. Savner henne delvis nå og det stikker litt hver gang jeg treffer henne og har egentlig bare lyst til å holde rundt henne. I mitt tilfelle er jeg ganske sikker på at ny jobb og nye venninder i kombinasjon med friheten var/er mer inntressant for henne da hun er 23 år gammel og jeg 27, dette skjedde ca 6 måneder etter hun fikk ny jobb. Men tiden leger alle sår, det er faktisk sant og den tiden er full av opp og nedturer. Man klarer jo ikke helt slippe håpet, men man må i tillegg være kald og avslappet med det.. Er viktig å gi den andre parten pusterom og det å leve sitt eget liv. Man må tenke på at ting kan brått skje for deg også selvom du kanskje ikke tror det og ting virker håpløst! Jeg tenker litt sånn at det er hennes tap og at jeg hadde vært villig til å endret på ting som ikke var som det skulle i forholdet å gjort det til det perfekte forholdet om det er noe som kan kalles det uten å selvfølgelig miste sin egen identitet... Da får ho heller rote bort tiden sin på noen andre ;) Jeg har hatt mange muligheter de siste månedene, men føler meg ikke klar for noe enda og av respekt for andres følelser går jeg ikke videre med noe nå, med mindre man møter på den perfekte matchen og bare vet at det er riktig.

  • Liker 2
Lenke til kommentar

 

 

 

 

Et råd: 

 

Vil ikke vedkommende prate ut om problemene eller fikse det, så har du ikke noe valg. Dersom du har sagt at du ønsker å prate ut, og fikse det, så har du gjort din jobb. Men kan ikke gjøre mer. Jeg hadde det på samme måte. Jeg ville prate ut. Han ville ikke. Og har kommet frem til at da var det ikke mer å gjøre. 

 

Anonymous poster hash: c865a...26f

 

Henrik:

 

Det jeg prøver å tenke. Jeg fortalte at jeg vil fikse det, men det ville ikke hun. Det er veldig sant det du sier... Jeg har jo gjort mitt og sagt mitt, og det er ikke mer jeg får gjort. Det er det som er så dumt - at jeg ikke klarer å gi helt slipp selv om jeg har gjort alt. Men jeg tvinger meg selv til å tenke den tanken, at jeg ikke får gjort mer og da må jeg bare komme meg videre. Derfor jeg blir litt oppgitt av meg selv, at jeg ikke klarer å slutte å tenke på det. 

 

Anonymous poster hash: 49472...8e7

 

 

Du har samme problem som meg. Jeg klarer ikke helt å gi slipp på tanken på at min eks vil komme tilbake. Årsaken er at vi skillte oss i en konflikt. Vi kranglet, og så ville plutselig eksen ikke ha noe som helst kontakt med meg. Jeg spurte om vi kunne prate ut og bli venner igjen. Men han sa Nei!. Dermed så har jeg faktisk innforstått meg med at han ikke vil prate. Men tiltross for det, så går jeg fortsatt 5 og en halv måned etter å lurer på om han en gang kommer tilbake for å prate ut. Og dermed kommer jeg meg ikke videre. Har samme problem som deg, men jeg har ingen kontakt med personen. Og vet at jeg har gjort mitt for å redde situasjonen samt prate ut. Men vedkommende vil ikke. Så da er det ikke mer å gjøre!. Man har gjort sitt beste!. 

 

Anonymous poster hash: c865a...26f

 

Henrik:

 

Skjønner... Det er tungt. Og vanskelig. Kjærlighetssorg suger. Exen min vil faktisk være venner, men jeg er ikke sterk nok til det - så jeg kuttet ut all kontakten selv. Hun hadde svart meg, hadde sikkert møtt meg også, men jeg vet at for at jeg skal komme meg videre må jeg kutte ut all kontakten. Tenk at det er for ditt eget beste. For å komme deg videre - fjern alt som vekker minner. Og fokuser på deg selv. Det jeg prøver, men jeg vet det er vanskelig å gi slipp. Det her tar tid.....

 

Anonymous poster hash: 49472...8e7

 

 

Jeg har lært meg at det beste er å bare kutte alt. Kutt før hun dumper deg. Greit : det er fint å være venner, men det som kan skje er at hun bruker situasjonen for så å dumpe deg som venn når det passer for henne. 

 

Anonymous poster hash: c865a...26f

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Synes det rett og slett er forjævlig om ikke den parten som tar steget ikke vil snakke om det for å få en ordentlig avsluttning! Feigt er ordet.. Synes man skylder hverandre såpass! Kjærlighet kan være så utrolig herlig og så helt forjævlig tungt. Jeg har fortsatt kontakt med min ex, mye pga at vi har ett barn sammen, men følger henne hverken på face, insta eller snap lenger fordi jeg ikke vil ha noe innsikt i hva som skjer for hennes del. Savner henne delvis nå og det stikker litt hver gang jeg treffer henne og har egentlig bare lyst til å holde rundt henne. I mitt tilfelle er jeg ganske sikker på at ny jobb og nye venninder i kombinasjon med friheten var/er mer inntressant for henne da hun er 23 år gammel og jeg 27, dette skjedde ca 6 måneder etter hun fikk ny jobb. Men tiden leger alle sår, det er faktisk sant og den tiden er full av opp og nedturer. Man klarer jo ikke helt slippe håpet, men man må i tillegg være kald og avslappet med det.. Er viktig å gi den andre parten pusterom og det å leve sitt eget liv. Man må tenke på at ting kan brått skje for deg også selvom du kanskje ikke tror det og ting virker håpløst! Jeg tenker litt sånn at det er hennes tap og at jeg hadde vært villig til å endret på ting som ikke var som det skulle i forholdet å gjort det til det perfekte forholdet om det er noe som kan kalles det uten å selvfølgelig miste sin egen identitet... Da får ho heller rote bort tiden sin på noen andre ;) Jeg har hatt mange muligheter de siste månedene, men føler meg ikke klar for noe enda og av respekt for andres følelser går jeg ikke videre med noe nå, med mindre man møter på den perfekte matchen og bare vet at det er riktig.

Enig. Vi er nok flere som tenker likt. For meg oppleves det helt for jævlig om den ikke andre parten vil prate ut å få en ordentlig avslutning. Ja, med meg og min eks var det "full krig". Han hater meg, og jeg forstår ikke hvorfor han ville ha en så forferdelig dritt av en avslutning han ønsket. Noen sier : det er jo slutt allikevel, spiller det noen rolle. Jo for meg var det helt jævlig at det skulle avsluttes med fiendtlig holdning. 

 

Vi er alle ulike der.  Følelser er noe dritt av og til! 

 

Anonymous poster hash: c865a...26f

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Tror du fleste som mister noen de holder kjær når følelsene ikke er gjensidig vil føle det ganske likt. Det er tungt, sårende og knusende for den som sitter igjen. Man reiser seg alltid, selvom tiden imellom kan være blytung. For meg var det ekstra tungt pga vår 2.5 år gamle sønn. Var riktig nok ikke verdens beste kjæreste jeg heller, men var så mye rusk i forholdet vårt det siste halve året og jeg fikk følelsen av at det var noen andre inne i bildet her(noe det ikke var) da jeg følte hun ikke responderte 100% på noe så enkelt som en klem, samt kyss og andre viktige ting i ett forhold. Jeg sa aldri det til henne men spurte om det var noe galt sikkert 20 ganger iløpet av 6 måneder, det var knusende for meg og jeg begynte også å distansere meg litt og jeg tror ho fikk den følelsen av at jeg ikke var like intressert i ho lenger.. Noe jeg var 100%, men redselen for hva som kunne og var i ferd med å skje med oss ble for stor og det påvirket både meg og ho i forholdet. Men den tanken på at min familie, jeg, ho og vår lille gutt skulle briste var helt utenkelig. Syntes så synd på han og følte jeg hadde feilet. Men man må bare se videre og ta ting som det kommer å ikke glemme man skal leve også oppi dette! Å avslutte ett forhold på en så nedverdigende måte som å bare stikke uten noen forklaring eller å ha fått snakket ut er direkte slemt.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...