Ymse vansker i livet, and what to do?

[AnonymDiskusjon]

Jeg har veldig lyst å komme meg ut av hullet jeg befinner meg i, men jeg vet ikke hvordan. Eller, jeg får det ikke til. Dette blir litt langt, selv om jeg kutter hardt, for ikke å gjøre det helt håpløst å komme seg gjennom for de som måtte gidde å prøve.

 

Bakgrunn: Jeg har alltid hatt dårlig selvtillit. Jeg har blitt fortalt både direkte og indirekte så lenge jeg kan huske at jeg ikke er noe særlig å se på. Blitt mobbet i perioder. Men ikke noe voldsomt, og jeg har aldri hatt problemer med å ta vare på meg selv fysisk. Men sånt gjør noe med en likevel. Jeg har ikke sosial angst eller noe sånt (bortsett fra en del sceneskrekk), men siden jeg aldri kommer til å være fornøyd med meg selv, eller føle at jeg er verdt like mye som andre, så syns jeg stort sett ikke det er noe særlig å være ute blant folk eller få for mye oppmerksomhet og denslags.

 

Når jeg tenker bakover, så føler jeg at jeg har vært mer eller mindre deprimert siden slutten av barneskolen. Jeg var alltid skoleflink den gangen, og gjorde det desverre til en stygg uvane å bare surfe gjennom årene, med minimalt med innsats. Det gikk fint helt til videregående. Der krevde skolen plutselig en innsats jeg ikke var vant med å gjøre, i tillegg til at den dårlige selvtilliten og noen kjipe hendelser gjorde alt vanskeligere. Det var da jeg begynte å synke ned i hullet for alvor.

 

Jeg fant fremdeles glede i ting den gangen, så helt på bunn var jeg ikke. Etter videregående gikk jeg på høgskole. Gjennomførte en bachelorgrad, men fremdeles helt uten innsats. Det var ikke noe forsøk på å lære, bare om å gjøre å komme seg gjennom det, og velge de enkleste veiene. Jeg traff en jente da, og ble samboer og fikk barn. Jeg visste egentlig fra starten av at det var en dårlig idé, men jeg var ikke akkurat bortskjemt med interesse fra jenter, så jeg klarte ikke å si nei likevel. Jeg ble behandlet dårlig, og det endte med langvarig utroskap fra hennes side og til slutt brudd.

 

Så nå har jeg barn som bor hos meg annenhver uke. Jeg har en jobb jeg gruer meg til å gå til hver dag. Jobben er forsåvidt ikke verdens verste, men den gir meg ingen ting, og på grunn av at livet har vært tungt så har jeg forsømt jobben i mange år, og burde egentlig vært sparket for lenge siden. Når det én dag går opp for sjef/styre hva jeg egentlig holder på med, så har jeg et stort problem. Dette ligger jeg våken om natten og tenker på. Og ja, det er absolutt så ille som det.

 

Det største problemet føler jeg er penger. Jeg er nødt til å fortsette i jobben, for å ha penger til hus og mat og unger. Men med jobben så følger det dårlig samvittighet og angst for alt der som er ugjort. Jeg har lyst til å studere. Begynne på nytt. Men depresjon og angst suger all energi og vilje ut av meg. Selv når jeg har tid til overs, så klarer jeg ikke å bruke den fornuftig. Prokrastineringen er fullstendig lammende. Selv de minste enkle ting krever enormt med innsats for å få gjort. Hadde jeg hatt råd til å ta en pause og bli kvitt den byrden det er med en jobb jeg har forsømt, så kanskje jeg kunne klart å komme meg ovenpå. Men det går ikke uten penger.

 

Depresjon og angst kommer og går. Jeg føler meg til tider bipolar. Innimellom klarer jeg å innbille meg at ting skal løse seg. Jeg forteller meg selv at jeg skal få det til. Jeg vet jeg egentlig kan, og så lurer jeg meg til å tro at det skal gå. Så letter plutselig alt det tunge en stund, og alt kjennes lettere. Jeg kan klare hva som helst. Men så kommer jeg ingen vei likevel. Og situasjonen er akkurat den samme. Jeg må tvinge meg ut av sengen hver morgen, etter å ha sovet dårlig og for lite hver natt.

 

I det siste har det vært ekstra ille. Jeg har vært av og på småsjuk og forkjølet lenge. Jeg begynner å bli bekymret for at det skal rable for meg. At angsten skal ta helt over. Jeg vet jeg burde vært hos noen for å få hjelp. Jeg snakket med fastlegen for noen år siden da jeg sleit med akutt angst i forbindelse med utro samboer. Da fikk jeg beskjed om at jeg kunne bli henvist til psykolog, men ventetiden var gjerne opp mot et år. Og jeg klarer ikke å se at ting skulle løst seg likevel. En psykolog kan ikke skaffe meg ny jobb. Eller gi meg økonomisk rom til å komme meg på beina igjen.

 

Jeg er rådvill. Og jeg begynner å bli veldig sliten av å ha det sånn. Det er en gammel klisje, men dette er absolutt ikke å leve. Jeg bare eksisterer. Jeg vet ikke hva jeg tror jeg skal oppnå ved å skrive dette her heller. Kanskje noen har vært i en lignende situasjon og har en magisk løsning.

Anonymous poster hash: 4f7e8...793

[Ardenus]

Du skal ha for at du er ærlig i innlegget ditt, du pynter ikke på det, gjør det lettere å forstå hva du går igjennom.

 

Hva hvis du finner deg en annen jobb som du kunne ha trives bedre i, eller at du studerer ved siden av jobb. Så du kan komme deg til en drømmejobb til slutt.

 

Du har et barn, jeg går ut i fra at du bryr deg om barnet og trives med det? hvis ikke, synd. Prøv å ha gleder ved å ha barnet på besøk.

 

Prøv å finn noe som gjør deg glad og kan få deg på bedre tanker enn å bare eksistere, gjør noe du alltid har hatt lyst til, men aldri giddet.

 

Prøv å bryt den onde kjedelige sirkelen som du mest sannsynlig har.

 

Jeg aner ikke hvordan du ser ut, men uansett hvor stygg eller vakker du er, så finnes det noen for deg der ute, du har et barn som bevis på at du kan finne noen andre også.

 

 

Aner ikke om noen av disse ordene hjelper, men håper det ordner seg for deg.

[dag1234]

Enig i at dette var en veldig god beskrivelse av en som ikke har nok innhold og glede i livet, en som ikke vet hva han vil fordi han ikke vet hva han setter pris på og liker.

 

Du har langt på vei det som kalles negativ selvinnsikt, dvs du ser (kanskje for) godt dine feil og mangler, men får dessverre ikke øynene opp for dine ressurser og sterke sider. Det kommer av en form for manglende egenomsorg og bristende selvtillit.

 

Det skyldes mye mulig mobbeerfaringene dine, men noe forteller meg at det er andre og kanskje enda vanskeligere mangler i oppveksten din. Noe med at foreldrene dine kanskje ikke beskyttet deg nok, og hjalp deg til å oppleve at du var en verdifull person og det var viktig at du hadde det bra i livet ditt.

 

Det ser nemlig ut som om mobbingen har truffet en usikkerhet du alt hadde i deg, og at du har gjort mobbernes syn på deg til ditt, dvs du har interanlisert et negativt selvbilde.

Slik jeg leser teksten din er der du henger fast; du vet ikke om du er i stand til å få det bedre og du er heller ikke sikker på om du fortjener å få det bedre.

 

Hvis denne analysen stemmer, sånn i hovedsak, kan det være flere veier ut, og jeg er langt på vei enig med Ardenus, men jeg synes kanskje han går litt raskt frem.

Du virker så pass deprimert at jeg tror du må starte med å ta tak i tristheten din og få behandling for den.

Regelen er at når depresjonen letter vil mange øyne muligheter de ikke ser når de er i kjelleren. Mange tenker for negativt både om utseende og personlige egenskaper når de er deprimert. Men vi kan ikke gå ut fra at tankene gir et realistisk bilde på verken dem selv eller situasjonen.

Når du får hodet over vann igjen vil du mest sannsynlig se muligheter som nå er tilslørt av mismot og tungsinn, og du vil kunne begynne å forske på hva du trenger for å være rimelig fornøyd med tilværelsen, hva som gir overskudd og glede og hvilken vei du ønsker at livet ditt skal ta for deg og dine nærmeste.

 

For å komme dit bør du få behandling. Jeg vil på generelt grunnlag tro at du hadde best effekt av kombinasjonsbehandling psykoterapi + medikamenter, men det kan være du hadde klart deg med bare psykoterapi, og da helst en med vekt på kognitive teknikker, i kombinasjon med jevn fysisk aktivitet én gang om dagen. Jaja, det siste bør du i grunnen gjøre uavhengig av hvilken behandling du får; å drive med vanlig trening og være fysisk aktiv hjelper både på kropp og psyke, du får bedre humør og mer selvtillit, og vil gjøre deg sterkere og gi mestringsfølelse, 

Så kan det være at det ligger problemer i oppveksten din som du også bør ta bedre tak i, til det er kanskje ikke kognitiv terapi førstevalget. Men det må du i fall se an hvordan en eventuell behandling legger seg til for deg og terapeuten.

 

Men, før alt dette, er det som om du må ta noen valg du helt ikke ønsker å ta; noe med å ta tak i problemene dine på alvor, gjøre en innsats og prøve å snu en negativ utvikling eller endre på en tilværelse som ikke er bra for deg. Dessverre kommer din dårlige selvtillit litt for godt frem; det er som om du ikke tør tro du kan klare å endre på noe vesentlig i livet ditt.

Du har kanskje vært for god til å surfe, og har for lite trening i å ta tak i utfordringer og problemer. Det er der du henger fast, tror jeg.

Du vil ikke ha det dårlig sånn som nå, men du har ikke nok tro på at du kan klare å endre på situasjonen. Kjipt, og klart en utfordring, men ikke en umulighet å bestemme seg for å ta et valg om å få det bedre, og så arbeide for å nå det målet.

 

Mine innfall og forslag en søndags morgen. What you think yourself?

[AnonymDiskusjon]

Jeg søker andre jobber, og har vært nærme noen ganger, men ikke fått noe enda. Jeg innbiller meg at det hadde hjulpet en del, men hvem vet. Jeg trenger egentlig litt faglig påfyll og oppfriskning før jeg er særlig interessant for nye arbeidsgivere, men der er jo en del av problemet. Jeg sliter veldig med å komme i gang med ting. Motivasjon og konsentrasjon og denslags er på bånn. Det er ikke lett å forstå hvis man ikke har opplevd det selv, akkurat hvordan det føles og hvor lammende det er. Jeg prøver å få lest fag ved siden av jobben, men det er vanskelig å gjennomføre.

 

Ja jeg har barn, og det er kjekt, for det meste. Unger kan være krevende, så jeg er ganske utslitt når den uken er over.

 

Jeg vet at jeg syns jeg fortjener å ha det bedre, men jeg lurer litt på om verden syns det. Jeg hadde veldig gode forutsetninger en gang i tiden, men så ble ting som dette likevel. Sikkert en blanding av årsaker til det, men jeg føler ikke at alt er min skyld. Den dårlige selvtilliten føler jeg at jeg har fått tildelt av omgivelsene.

 

Jeg skulle gjerne prøvd terapi, men det var ikke mye hjelp å få sist jeg snakket med fastlegen om den muligheten. Jeg har ikke råd til å kjøpe meg foran i køen uten henvisning fra lege. Hadde jeg hatt det så tror jeg ikke resten av problemene hadde vært så store heller.

 

Jeg trener masse allerede, og det er en av de få tingene jeg liker å gjøre, og ser frem til. Kunne godt gjort det hver dag hele dagen. Heller enn å gå på jobb. Da hadde det vært problem solved, hadde bare treningen vært lønnet.

 

Jeg tror stadig vekk at jeg kan klare å endre på ting. Og jeg velger det, stadig vekk. Men jeg får det ikke til. Jeg har utvilsomt vært for god på surfingen. Det var null behov for innsats i de ørten første årene på skolen, og med det som grunnlag og med annet trøbbel på toppen da det plutselig ble behov for innsats og vilje.. Jeg lærte meg aldri å gjøre den innsatsen, og å ha et mål om noe og jobbe mot det. Til å begynne med var alt bare kjempeenkelt, og så gikk det over til bare å komme seg gjennom med hodet over vannet. Jeg trenger å lære meg nye vaner skjønner jeg. Det er vel der jeg sitter fast. Når man er på bunn mentalt i tillegg, så blir det ekstra vanskelig.

 

Takker for tilbakemeldingene!

Anonymous poster hash: 4f7e8...793

[Bytex]

Jeg ser du legger skylden på "verden". Det er typisk ikke bra. Verden vet knapt at du eksisterer i mylderet av andre mennesker. Det er kun du som kan endre noe, ikke skylde på at "verden ikke vil og er imot meg".