Aspergers - spør meg

[Zakke]

Jeg har også aspergers syndrom. Jeg husker at jeg ble sjekket for det da jeg var liten. Da møtte jeg og min mor opp på et sted hvor jeg fikk masse ledninger og styr festet i hodet med noe kitt, og hun hadde medbrakt litt hverdagslige ting som vi skulle holde på med, mens det sto noen karer og observerte fra et bakrom og tok dette opp på video. Sånn akkurat helt i detalj hva som ble gjort og slikt husker jeg ikke, og jeg ble heller ikke fortalt om diagnosen før mange år senere, men jeg ble ihvertfall den gangen diagnostisert med aspergets syndrom.

 

De mente at jeg også hadde en veldig mild variant av det, og ville derfor ikke gi meg en offisiell diagnose, fordi de mente at dette kanskje kunne være ødeleggende for karierer senere i livet hvis jeg f.eks skulle søke jobb et sted som krevde at man var "helt normal". De sa også at dersom vi av en eller annen årsak trengte den offisielle diagnosen for å søke om støtte eller lignende, så skulle det ordne seg.

 

For å prøve å beskrive meg selv og sammenligne meg med andre folk (noe som kanskje er litt vanskelig, siden jeg ikke vet hvordan det er å være "normal") så kan jeg si at det henger litt hyperaktive fakter igjen av dette, men som gradvis går over.

 

Et eksempel er at hvis jeg sitter i en klasse og hører på en undervisning, så er jeg nødt til å ha noe å fikle med, f.eks en kulepenn som jeg kan ta fra hverandre og sette sammen igjen et par ganger, eller så må jeg folde hendene eller dulle med et eller annet. Ellers kan jeg lett bli rastløs av å sitte lenge i ro, og må av og til reise meg og gå noen runder frem og tilbake i stuen for å riste av meg litt av denne rastløsheten som kribler i kroppen.

 

Det er også slik at jeg av og til kan tenke på en morsom eller spennende situasjon som har skjedd, gjerne noe der det har vært flaks at noe gikk bra, og jeg selv var del av at det ble slik. Da får jeg et slags utbrudd som gjør at jeg må reise meg og gå litt rundt i ring, og gjerne headbange litt med hodet.

 

Jeg prøver stort sett å holde meg rolig når det er andre folk til stedet for å ikke virke rar, men jeg har blitt tatt noen ganger i å gå ved siden av en av kompisene mine, hvor vi diskuterer noe spennende, slik at det sier "pling" i hodet og jeg begynner å gå fortere slik at jeg går fra kompisen min, mens hodet mitt stenger ute hele verden mens jeg tenker på denne saken, før jeg plutselig kvikner til igjen og tenker "oi faen, hvor var jeg hen?"

 

Ellers når det kommer til personlighet, så har jeg litt sosial angst, noe som sikkert kommer av at jeg som barn aldri lærte meg å være sosial på en naturlig måte. Jeg føler at det å være sosial blir en litt unaturlig og kunstig ting, som jeg på en måte prøver å sette sammen ved bruk av logisk intelligens, noe som fungerer så som så.

 

Jeg interesserer meg mest for tekniske og logiske ting. Jeg er veldig flink i ting som matte, og det å forstå litt tunglest fagstoff og slikt, men er elendig på å skrive oppdiktede fortellinger, og føler selv at jeg har null peiling på sosiale ting som f.eks å spøke, finne damer, bli kjent med nye folk - med andre ord ting som ikke er så logiske.

 

Jeg har problemer med å se jevnaldrende jenter inn i øynene, og er skeptisk til å møte nye folk på samme alder. Jeg klarer fint å snakke med folk som er noen år eldre enn meg selv, og tror kanskje dette er fordi jeg føler at jevnaldrende personer lettere klarer å se at det er noe litt spesielt med meg, mens de eldre ikke klarer det, og jeg føler meg derfor tryggere blant de noe eldre. Jeg er gjerne en litt stille kar, og ofte den siste til å forstå spøken når noen kommer med en spøk, men det er heller ikke sånn at jeg tar alt som blir sagt dønn alvorlig av den grunn. Jeg trenger bare noen sekunder ekstra på å forstå spøken, mens de andre allerede har begynt å le fra seg. Jeg deltar mest aktivt i fagrelaterte diskusjoner, og føler jeg er mer på hjemmebane der, men faller altså ut på det vanlige sosiale "pjattet".

 

Ellers jobber jeg med elektrorelaterte jobber, og møter private kunder nesten daglig, og har ingen problemer med det. Det kan godt være fordi dette er folk jeg ikke kommer til å ha mye med å gjøre, eller fordi jeg føler meg trygg på at jeg kan jobben min her, og kunden ikke alltid forstår seg på det som skal gjøres.

 

Ellers anser jeg meg selv som en snill og grei gutt uten noen form for dårlig intensjon. Jeg føler av og til kanskje at folk tror jeg blir fornærmet av en spøk hvis jeg er litt treg med å forstå den. Folk merker gjerne at de sier noe til meg, og forventer at jeg ler med, mens jeg må gruble litt på den. Da kan de plutselig oppfatte det litt som at jeg blir truffet og blir fornærmet, uten at jeg egentlig blir det, og at jeg derfor kanskje kan oppfattes som en litt vanskelig person å være med, og å ha det kjekt sammen med.

 

Jeg sitter mye foran PCen, og føler meg trygg der. Da har jeg alltid god tid på å formulere meg, og jeg trenger ikke å møte noen ansikt til ansikt.

Jeg har ikke fortalt noen av vennene, kollegene eller sjefen min at jeg har aspergers syndrom. Jeg er usikker på om jeg burde det, for selv om det kanskje kunne vært en lettelse å fortelle det for å gi folk en forklaring på hvorfor jeg ikke er helt normal istedenfor å kunstig prøve å gjøre meg selv så "normal som mulig", så tenker jeg samtidig at det lett kan bli et slags rykte som går rundt om at "Der er han skrullingen som ikke er helt frisk, han er visst autistisk eller noe sånt", fordi folk ikke helt vet hva det er/hva det vil si, og derfor lager sine egne fordommer om hva det er for noe.

 

Det er ihvertfall mine ord om saken.

[Vice]

Fantastisk svar! Takk!

[Emily1]

Tusen takk for et kjempegodt og utfyllende svar, Zakke89! Bravo bravo! Du virker som en kjempeålreit gutt.

 

, og gjerne headbange litt med hodet.

Hihi, så søtt! ♥

[AnonymDiskusjon]

Som en med Asberger kan jeg svare på hvordan jeg oppfatter ting som vill være forskjellig fra andre med asberger da det er en veldig bred diagnose.

Når det gjelder offentlig transport tar jeg det ikke bortsett fra fly, om jeg må en plass uansett om det er 10km går jeg heller enn å ta buss eller tog.

Kjøpesenter er det nærmeste jeg kan tenke meg at helvete er.

På plasser med mye folk som på fest eller selv på en kaffe oppfatter jeg ikke samtaler, de blir som støy selv om det ikke er noe i veien med hørselen.

Jeg har ofte et svart/hvit syn på verden og er ekstremt sta.

Dere får unnskylde skrivefeilene da jeg også har dysleksi.

Anonymous poster hash: fd2c0...d1c

Anonymous poster hash: fd2c0...d1c

[AnonymDiskusjon]

Dere får beklage at jeg poster anonymt som i forrige post men sist jeg sto fram med diagnosen min ble innboksen min fylt opp av "snakeoil" selgere som skulle selge meg vidunderkurer.

Jeg har vært åpen med diagnosen til familien min og venner og ikke fått noen negative tilbakemeldinger.

Anonymous poster hash: fd2c0...d1c

[Superbia]

En av mine beste venner har asbergers. Han har mye spesielle ting som foreks. han tenker aldri konsekvens. han er veldig bestemt på at han har rett når han tror han vet noe, hvis jeg sier noe i mot så får jeg alltid "skal jeg banke dritten ut av deg?" det er en setning som kommer veldig ofte når vi spiller fifa og jeg vinner, hvis jeg så mye som bare smiler litt, eller skal se på reprise av målene jeg scorer så for jeg som regel en trussel i tryne. han er rastløs, eneste gangen han er i ro er når han sover og den første timen etter han har røyket weed.

 

Nå lurer dere sikkert "hvorfor er han venn med han fyren der?" og grunnen til det er at han er en god venn, han svikter meg aldri! trusslene er noe jeg som "normal" lærer meg hvordan jeg skal håndtere det. jeg vet hvor grensene går så jeg er ikke redd for å bli slått ned. når jeg er med han så er det spenning hele tiden, jeg drar til han når jeg har hatt en kjedelig uke eller periode og vil ha litt spenning. han vet alltid hvor han skal dra og jeg er glad for at jeg har en venn som han. Han er klar over at han har asbergers og at han ikke henger helt med i enkelte situasjoner. jeg har prøvd å ta det opp med han men det prøver han å spore over til et annet tema så jeg skjønner at det er vanskelig og snakke om.

han er veldig følelsesløs, han er den jeg kan satse mest penger på at forblir ungkar livet ut. hvis han får dame/kone i fremtiden så kommer jeg til å få bakover sveis. han er en one night stand'er som drar damer greit. så han har ikke noen sosial sperre.

 

glad for at jeg har en venn som han og jeg mener jeg forstår asbergers folk ganske godt for verken å være psykolog eller lege. jeg kommer til å stille noen spørsmål etterhvert, herlig tråd

[SonicDragon]

Veldig bra skriving Zakke89.

 

Ihvertfall håper jeg du får innfridd ønsket om å bli en spill designer

Hvorfor håper du på det? det er da ikke deg det er snakk om har aldri skjønt hvorfor folk sier slikt til folk de ikke kjenner

 

Hvor gammel var du da fikk diagnosen? Og var det noen problemer som førte til at du ble diagnostisert, eller var det generelle trekk på AS som gjorde at du ble undersøkt nærmere?

Jeg var 18 når jeg fikk diagnosen. Det var mange trekk på aspergers som gjorde at foreldrene mine ville sjekke det ut. Tegnene var: veldig få interesser, spesielt ordforråd, lite kommunikasjon med jevnaldrede, ofte opphengt i en spesifikk ting og vanskeligheter med å holde samtaler gående. Det at jeg trenger å ha klar oversikt over hva som skal skje i uken for eksempel så de på som et sterkt tegn, og at jeg ofte utførte ting på samme måte med liten variasjon. Undersøkelsen ble utført hos psykiatere som gikk gjennom journalen min samt stilte meg forskjellige spørsmål. Det er det jeg klarer å huske

Har redigert denne posten fordi jeg måtte finne ut hva det var som gjorde at de tok meg til undersøkelse

Endret 12. desember 2013 av SonicDragon

[AdNauseam]

Hvorfor håper du på det? det er da ikke deg det er snakk om har aldri skjønt hvorfor folk sier slikt til folk de ikke kjenner

Hah, tenker ofte det samme. Folk sier så mye meningsløst og det gjelder egentlig meg også.

 

Og alle uttrykkene som er helt tomme. Som f.eks. "slik går no dagan". Men de gjør jo ikke det, dagene går jo ikke sånn... Er kanskje noe som skjer et par ganger i året. Det å si meningsløse ting gjør deg normal, og kanskje også morsom. Og generaliseringen om typisk mannfolk og kvinnfolk, hvor samfunnet grupperes og forventes å være det som tittelen på båsen sier. Fuck dat shit.

Endret 12. desember 2013 av Stian Aarskaug

[Gjest Slettet-x7D6du0Hjb]

Hvorfor håper du på det? det er da ikke deg det er snakk om har aldri skjønt hvorfor folk sier slikt til folk de ikke kjenner

 

Så du syne det var egoistisk av med å si at jeg håper du får innfridd ditt ønske om å få jobbe med det du vil?

 

Forstår ikke helt problemet med det. Men la den gå.

[Zakke]

Fantastisk svar! Takk!

 

 

Tusen takk for et kjempegodt og utfyllende svar, Zakke89! Bravo bravo! Du virker som en kjempeålreit gutt.

 

 

 

Hihi, så søtt! ♥

 

 

Veldig bra skriving Zakke89.

 

Takker for de positive tilbakemeldingene

 

Jeg kan også tilføye at jeg har store vanskeligheter med å huske igjen ansiktet til folk, og hvordan folk går kledd osv. Det har flere ganger skjedd lignende ting som at jeg f.eks nettopp har vært og spurt noen om noe bak en disk, for så å stikke avgårde et lite ærend, og ikke huske igjen hvem av dem bak disken det var jeg snakket med når jeg kommer tilbake. Det kan jo være fordi jeg ikke pleier å ha like god øyekontakt som andre ofte vil ha i en samtale. Jeg har av og til lekt med tanken at hvis jeg hadde vært vitne til en eller annen voldsepisode eller lignende så hadde jeg sannsynligvis ikke klart å beskrive gjerningspersonen for politiet.

[AdNauseam]

Så du syne det var egoistisk av med å si at jeg håper du får innfridd ditt ønske om å få jobbe med det du vil?

 

Forstår ikke helt problemet med det. Men la den gå.

Fordi det ofte i sånne situasjoner sies bare fordi folk vil være hyggelige, ikke fordi de faktisk håper dette. Sier ikke alltid, men ofte. Da kan det føles litt falskt. Folk tenker vel heller ikke over det når de sier "ha en fin dag", fordi det er rutinemessig. Men jeg liker når folk sier det uansett, høflighet er bra.

[Gjest Slettet-x7D6du0Hjb]

Fordi det ofte i sånne situasjoner sies bare fordi folk vil være hyggelige, ikke fordi de faktisk håper dette. Sier ikke alltid, men ofte. Da kan det føles litt falskt. Folk tenker vel heller ikke over det når de sier "ha en fin dag", fordi det er rutinemessig. Men jeg liker når folk sier det uansett, høflighet er bra.

 

Åja, men jeg mener faktisk at jeg har et håp om at dette individet vil kunne få jobbe med det han vil. Jeg skriver ikke slikt bare fordi jeg skriver det, men fordi jeg faktisk håper det.

 

Men hva er egentlig galt med at jeg sier at jeg håper han vil kunne få seg en jobb som en spilldesigner?

Endret 12. desember 2013 av Slettet-x7D6du0Hjb

[AdNauseam]

Jeg kan også tilføye at jeg har store vanskeligheter med å huske igjen ansiktet til folk, og hvordan folk går kledd osv. Det har flere ganger skjedd lignende ting som at jeg f.eks nettopp har vært og spurt noen om noe bak en disk, for så å stikke avgårde et lite ærend, og ikke huske igjen hvem av dem bak disken det var jeg snakket med når jeg kommer tilbake. Det kan jo være fordi jeg ikke pleier å ha like god øyekontakt som andre ofte vil ha i en samtale. Jeg har av og til lekt med tanken at hvis jeg hadde vært vitne til en eller annen voldsepisode eller lignende så hadde jeg sannsynligvis ikke klart å beskrive gjerningspersonen for politiet.

Interessant lesning, fint at du deler av deg selv.

 

 

Føler du at du tenker på en annen måte en folk flest? Og tror du at du ved trening og fokusering kan nedre tankemønsteret til noe annet? Ikke det at det er noe mål.

 

Det med ansiktene er interessant. Hvorfor tror du at det er slik?

 

Jeg husker f.eks. ansiktene til kunder på jobben idag og de i butikken på vei hjem. Men så er det jo andre ting igjen som jeg er fryktelig dårlig på å huske.

 

Tror du at dette med å huske ansikter kan ha noe med at de med "AS" ikke tolker ansiktsuttrykk like lett, samt ironi? Dette er jo noe alle må lære seg når de vokser opp, man er jo ikke født med denne tolkeevnen.

[AdNauseam]

Åja, men jeg mener faktisk at jeg har et håp om at dette individet vil kunne få jobbe med det han vil. Jeg skriver ikke slikt bare fordi jeg skriver det, men fordi jeg faktisk håper det.

 

Men hva er egentlig galt med at jeg sier at jeg håper han vil kunne få seg en jobb som en spilldesigner?

Det er jo ikke noe i veien med at man ønsker godt for andre som man synes virker som greie folk. Så nei, ikke noe galt med det.

 

Men. Det er i mange sosiale situasjoner litt kaldt og falskt. Det er ofte bare en høflighetsgest. Folk er egentlig ganske egoistiske og kyniske. Mye av dette tror jeg er fordi at vi ikke forstår hverandre. Spør du meg så har mennesker lite empati, men heller mer sympati.

 

Det er sinnsykt mange situasjoner hvor folk ikke forstår hvorfor noen er opprørske, sinte, lei seg osv., nettopp fordi de ikke forstår hvordan de føler.

 

Se for deg at du er blind, da blir du plutselig veldig avkoblet fra verden. Er du døv, ja da er det ikke mye du får med deg. Vi tolker liksom hvordan andre har det via kroppsspråk, uttalelser, tonefall, inntrykk (tolkning) av personen, referanser gjennom livet (assosiasjoner og forståelse) samt mange flere faktorer. Mange feilkilder, men også mange ledetråder. Men jeg tror ikke at folk flest tenker veldig hardt på akkurat dette. Det er så mange tilfeller jeg har hørt folk lange ut om andre når de tar helt på tryne feil og bare har mistolket vedkommende.

 

Vi mennesker er veldig usynkroniserte og forstår hverandre veldig dårlig. Det er derfor vi har krig, krangler, mobbing, drittslenging, depresjon, fagpersonell på nettopp dette etc. Og respekt, det glemte jeg nesten. Verden har ikke mye respekt og aksept for hverandre.

 

Man bruker også egne erfaringer og følelsesreferanser og assosiasjoner for å prøve å forstå andre. Når det gjelder humor så er dette en god måte å relatere til andre på, men på en annen side så er humor ofte generaliserende, fordomsfull og forenklet.

Endret 12. desember 2013 av Stian Aarskaug

[Zakke]

En av mine beste venner har asbergers. Han har mye spesielle ting som foreks. han tenker aldri konsekvens. han er veldig bestemt på at han har rett når han tror han vet noe, hvis jeg sier noe i mot så får jeg alltid "skal jeg banke dritten ut av deg?" det er en setning som kommer veldig ofte når vi spiller fifa og jeg vinner, hvis jeg så mye som bare smiler litt, eller skal se på reprise av målene jeg scorer så for jeg som regel en trussel i tryne. han er rastløs, eneste gangen han er i ro er når han sover og den første timen etter han har røyket weed.

 

Nå lurer dere sikkert "hvorfor er han venn med han fyren der?" og grunnen til det er at han er en god venn, han svikter meg aldri! trusslene er noe jeg som "normal" lærer meg hvordan jeg skal håndtere det. jeg vet hvor grensene går så jeg er ikke redd for å bli slått ned. når jeg er med han så er det spenning hele tiden, jeg drar til han når jeg har hatt en kjedelig uke eller periode og vil ha litt spenning. han vet alltid hvor han skal dra og jeg er glad for at jeg har en venn som han. Han er klar over at han har asbergers og at han ikke henger helt med i enkelte situasjoner. jeg har prøvd å ta det opp med han men det prøver han å spore over til et annet tema så jeg skjønner at det er vanskelig og snakke om.

han er veldig følelsesløs, han er den jeg kan satse mest penger på at forblir ungkar livet ut. hvis han får dame/kone i fremtiden så kommer jeg til å få bakover sveis. han er en one night stand'er som drar damer greit. så han har ikke noen sosial sperre.

 

glad for at jeg har en venn som han og jeg mener jeg forstår asbergers folk ganske godt for verken å være psykolog eller lege. jeg kommer til å stille noen spørsmål etterhvert, herlig tråd

 

Det er da synd det med den voldelige siden hannes. Jeg hadde en klassekamerat med ADHD som var litt på samme måten. Vi kunne gjerne spille spill og slikt, og hvis han tapte og jeg lo av det, så kunne han bli truende, eller kanskje gi et lite slag med knuklene mot skulderen. Jeg mistet kontakten med ham/droppet ham etter ungdomsskolen, for han var ikke en pålitelig venn uansett, dessverre.

 

Jeg er ihvertfall en veldig rolig kar, og kan ikke se for meg at jeg er truende verken i måten jeg snakker på eller er på. Når jeg leser om diagnosen så ser det ut som de fleste artikler om emnet også bekrefter det samme, at folk med aspergers ikke typisk har voldelig adferd. Det kan jo være han kompisen din har et snev av ADHD eller noe, da AS og ADHD skal være ganske nært beslektet.

 

 

 

Føler du at du tenker på en annen måte en folk flest? Og tror du at du ved trening og fokusering kan nedre tankemønsteret til noe annet? Ikke det at det er noe mål.

 

Det med ansiktene er interessant. Hvorfor tror du at det er slik?

 

Tror du at dette med å huske ansikter kan ha noe med at de med "AS" ikke tolker ansiktsuttrykk like lett, samt ironi? Dette er jo noe alle må lære seg når de vokser opp, man er jo ikke født med denne tolkeevnen.

 

Det er ikke godt å si. Jeg vil heller si at det kanskje er litt mer det at jeg "glemmer" å se etter på personen for å huske dem igjen. Hvis jeg er litt bevisst og husker å se etter, så vil jeg kjenne dem igjen. Det kan f.eks være slik at hvis jeg går inn på MC Donalds for å kjøpe burger, så må jeg være litt mer bevisst på at jeg skal huske hvem det var bak kassen som solgte den, slik at jeg kan henvende meg til dem igjen når burgeren er ferdig. Hvis jeg derimot ikke er helt våken/oppmerksom, og bare går bort og betaler, så kan det godt være at jeg glemmer litt hvem det var, og står der og ser dum ut helt til vedkommende kommer bort "her var cheeseburgerene"

 

Det hele med å ikke kjenne igjen folk kan jo være at heller henger mer sammen med den sosiale angsten jeg har, og ikke aspergerdiagnosen i seg selv. Sosial angst og aspergers er noe som ofte henger litt sammen, fordi etter man begynner å vokse seg fra aspergeren, så er man ikke helt up to date på hvordan det sosiale fungerer, og da får man litt dårlig selvtillit slik at man blir asosial. Det kan godt være at det høres rart ut at dette i det hele tatt kan være et problem noen har, for det å kjenne igjen folk er vel noe man tar for gitt at alle bare har i seg, men jeg føler ihvertfall at jeg ikke har den evnen helt 100% utviklet for å si det sånn

 

Jeg vil også si at ting har kommet seg mye etter jeg begynte å jobbe. Da møter jeg nye folk hver dag, og de fleste er folk jeg ikke vil ha mye mer med å gjøre fremover, og da er det kanskje ikke like viktig å prøve å fremstå som 100% perfekt i motsetning til på en skole hvor man vil henge med samme klassen over flere år.

 

Ellers tror jeg ikke at jeg tenker så mye annerledes enn andre. Det er vel heller mer det at jeg har litt andre interesser enn andre, og plutselig kan henge meg opp i å prøve å se mønstre i ting som andre ikke hadde giddet å ta seg tid til. Noe må jo hjernekapasiteten brukes på når det sosiale er litt utelatt.

 

Bare for å ta et rent eksempel her nå så skrev jeg opp et tilfeldig tall: 341787. Da kan jeg begynne å snu tallet både baklengs og opp-ned, og gruble over ting i hodet som at "3+4 = 7, og med det 1-tallet mellom 34 og 7 så har man altså 3+4+1 = 8, som er det neste sifferet etter 7-tallet" - ting som ikke nødvendigvis er noe imponerende, men som bare jeg hadde giddet å bruke tid på å tenke over, for å studere alt som er mulig å finne ut angående det tallet. På en annen side så er jeg veldig flink til å huske tall som ikke er skrevet ned, slik som pinkoder, telefonnumre og annet.

[Irrasjonell]

Jeg var 18 når jeg fikk diagnosen. Det var mange trekk på aspergers som gjorde at foreldrene mine ville sjekke det ut. Tegnene var: veldig få interesser, spesielt ordforråd, lite kommunikasjon med jevnaldrede, ofte opphengt i en spesifikk ting og vanskeligheter med å holde samtaler gående. Det at jeg trenger å ha klar oversikt over hva som skal skje i uken for eksempel så de på som et sterkt tegn, og at jeg ofte utførte ting på samme måte med liten variasjon. Undersøkelsen ble utført hos psykiatere som gikk gjennom journalen min samt stilte meg forskjellige spørsmål. Det er det jeg klarer å huske

 

Har redigert denne posten fordi jeg måtte finne ut hva det var som gjorde at de tok meg til undersøkelse

Så vidt jeg forstår lider svært mange av de som får diagnosen i voksen alder, altså de har store problemer i livet og også gjerne flere komorbide lidelser. Å få diagnosen uten at den har skapt problemer håper jeg kan være deg til hjelp og kanskje også har vært til hjelp? Det lærer deg kanskje mer om deg selv og hvor dine grenser er, da det ofte kan være litt annerledes enn personer uten AS(nevrotypiske personer), da man i stor grad lærer å tenke og leve etter personer uten AS sine preferanser og forventninger. Men det avhenger nok av graden av AS og hvert enkelt individ, da personer med AS er like forskjellige som personer uten.

[Superbia]

Vennen min har ADHD som kanskje forklarer den voldelige og den ekstreme rastløsheten. han tar ikke ADHD medisiner pga av at han hater det faktum at han er litt annerledes. Han vil tro at han er like normal som alle andre selvom når han vet innerst inne at han ikke er det. Den voldelig siden hans har jeg jo vendt meg til og jeg vet hvordan jeg håndterer den, jeg vet hvor grensene går og jeg er aldri redd for at han noen gang skal gjøre noe voldelig mot meg. Han har også en veldig lav IQ, noe som kan gjøre ting litt vanskelig for han. han sliter på skolen med stort fravær og IV i mange fag. foreldrene hans tror jeg er de snilleste jeg har møtt i hele mitt liv, de har hatt 4 unger der alle guttene har hatt ADHD (3 gutter, 1 jente) de 2 eldste var utrolig slemme og ondskapsfulle mot kompisen min i barndommen hans, noe som også kan forklare den voldelige adferden hans.

 

Det finne jo utrolig mange formere fra asPergers, 2 personer med asPergers kan jo virke helt forskjellig. denne sykdommen fasinerer meg litt faktisk, jeg vet ikke om det er sånn med de fleste med asPergers, men kompisen min er utrolig lett og manipulere. kan kan nesten velge hva han skal synes og mene om de fleste ting (ikke det at jeg gjør det ) men er det sånn at det er veldig enkelt og manipulere/påvirke personer med asPergers generelt?

Endret 13. desember 2013 av Superbia

[SonicDragon]

Så vidt jeg forstår lider svært mange av de som får diagnosen i voksen alder, altså de har store problemer i livet og også gjerne flere komorbide lidelser. Å få diagnosen uten at den har skapt problemer håper jeg kan være deg til hjelp og kanskje også har vært til hjelp? Det lærer deg kanskje mer om deg selv og hvor dine grenser er, da det ofte kan være litt annerledes enn personer uten AS(nevrotypiske personer), da man i stor grad lærer å tenke og leve etter personer uten AS sine preferanser og forventninger. Men det avhenger nok av graden av AS og hvert enkelt individ, da personer med AS er like forskjellige som personer uten.

 

har bare blitt fortalt at jeg har den rolige typen av Aspergers

 

Og kan folk slutte å skrive AsBergers med en "B" !? xD

Endret 13. desember 2013 av SonicDragon

[Emily1]

Var en som nevnte at kompisen med AsPergers er god til å dra damer. Så det er ikke alltid at en med Aspergers mangler sosial intelligens?

Synes dere, Sonic Dragon, Anonymbruker og Zakke89 at jenter er skumle eller er det generelt folk dere har vansker med å bli kjent med/stole på?

Hvordan reagerer dere om ei jente viser interesse for dere? Blir dere avvisende?

[SonicDragon]

at jenter er skumle?

Hvordan reagerer dere om ei jente viser interesse for dere? Blir dere avvisende?

 

HELL NO!! xD

 

Jeg opplever ikke så masse oppmerksomhet fra det motsatte kjønn. Men det har hendt et par ganger at noen gir meg flørtete blikk. Jeg har bare ikke tatt neste steg. Jeg er nok sjenert for jenter på det nivået som er normalt for gutter uten aspergers, det er alltid litt spennende med det motsatte kjønn og det vet vi alle. Men ellers, nei jeg elsker jenter. Jeg er ikke homo. Jeg har faktisk hatt dame før, om det er sykt viktig å vite

 

EDIT: Snakker kun for meg selv ja

Endret 13. desember 2013 av SonicDragon