Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Sliter med meg selv.


AnonymDiskusjon

Anbefalte innlegg

Hei.

 

Jeg er en 20 år gammel jente som ikke har det bra med seg selv. Arbeidsledig, ukysset osv.

 

I det siste har jeg følt at alt jeg sier til folk har blitt kleint, også driver jeg å kritiserer meg selv. Det er ensten som jeg har mistet litt av mine sosiale antenner. Skjønner ikke hva som skjer fordi jeg er like sosial som før, men det kan være det at jeg har mye å tenke på.

 

Angående kjæreste biten så er dette noe som plager meg. Folk sier jo at 20 år ikke er en alder, men tro meg hvis du er 20 år og alltid har vært singel så er det en alder. Jeg vet at noen har vært interesserte i meg, har også følt at noen jeg har vært litt betatt av har vært det tilbake, men har aldri fått bekreftet om de faktisk har vært det. Med dette konkluderer jeg med at jeg ikke er stygg.

 

Det er forferdelig å gå rundt å føle seg så elendig som jeg har gjort i det siste. Verste er den sosialebiten. Jeg kan snakke og føle at de andre mister helt interessen, at jeg forteller for mye om en ting, går for mye i detaljer, og jeg kan føle at jeg har sagt noe uninterssant eller galt, eller at de synes jeg er rar. Dette kommer bare mer og mer. Det gjelder alle jeg snakker med.



Anonymous poster hash: aa11d...364
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Om du tror det du sier er interessant, og tar det som en selvfølge at andre også vil finne det interessant, så vil folk flest finne det interessant ;) .

 

Eller, sånn i teorien i hvert fall, hahahahah.

 

 

Neida, føler med deg rundt det med kjærestebiten, føler meg ganske ensom til tider jeg også. Men ukysset? Som ikke engang på en fest?

 

Arbeidsledighet fikser du kun ved å skaffe deg jobb :p .

Lenke til kommentar

 

Jeg vet at noen har vært interesserte i meg, har også følt at noen jeg har vært litt betatt av har vært det tilbake, men har aldri fått bekreftet om de faktisk har vært det. Med dette konkluderer jeg med at jeg ikke er stygg.

 

Det er forferdelig å gå rundt å føle seg så elendig som jeg har gjort i det siste. Verste er den sosialebiten. Jeg kan snakke og føle at de andre mister helt interessen, at jeg forteller for mye om en ting, går for mye i detaljer, og jeg kan føle at jeg har sagt noe uninterssant eller galt, eller at de synes jeg er rar. Dette kommer bare mer og mer. Det gjelder alle jeg snakker med.

 

Anonymous poster hash: aa11d...364

 

Kanskje de har følt det samme som deg men ikke turt å tatt initiativet. Det hjelper heller ikke så mye hvis du ikke tør å ta initiativet selv.

--

Hvilke ting liker du å snakke om?

Lenke til kommentar

Jeg forstår at det kan være veldig tungt å plutselig føle at man har mistet "seg selv" og sine sosiale ferdigheter, at ting som var greit før plutselig ikke er like ålreit lenger.

Jeg tror heller ikke du er alene med å føle det slik. Alle både sier og gjør dumme ting iblant, og føler at man har sagt litt for mye av det man egentlig burde eksponere av seg selv... Men tro meg, jente20, det er menneskelig, og ingenting å bebreide seg selv for.
Hva slags ting er det du har sagt som du mener blir kleint? Personlige ting, eller har du ytret meningene dine? Hvis det er sistnevnte, så se på det som en styrke.

 

Jeg kan lese mellom linjene at det ligger noe mer underliggende bak, er det noe spesielt som har skjedd i det siste for at du har mistet mer troen på deg selv?

 

Det er bare flott at du er bevisst på deg selv.

Lenke til kommentar

Jeg hadde forsåvidt en slag "oppvåkning" for nesten to år siden, hvor jeg innså jeg var helt fette gal :p .

 

Du har nok ikke forandret deg, du har nok bare fått et klarere bilde av hvem du er, sikkert på grunn av at du ikke er fornøyd med din livssituasjon.

Endret av Because I need change!
Lenke til kommentar

Hei.

 

ts her.

 

Takk for svar.

 

Det kan være meningene mine jeg sier, (ikke noe slemme meninger), og det kan være alt annet. Mulig det ligger mer psykisk at jeg føler det blir feil.

 

Du har lest helt riktig gjennom linjene. Jeg har fått beskjed om at jeg ikke er jobbkla enda. Det gjør at jeg føler meg helt elendig. I tilegg føler jeg at mister en av mine kjæreste venner. H*n har gjentatte ganger sagt at jeg skal ringe, men h*n tar ikke telefonen, og glemmer og fortelle meg ting, Eller dropper å være med meg.

 

Ting er ikke som det pleide å være. I tilegg til dette sliter jeg med dårlig samvittighet. Jeg har nemlig snakket med noen om denne vennen fordi jeg var så lei meg over hvordan jeg ble behandlet. Ikke ment som å snakke bak ryggen, og jeg har prøvd å snakke med min venn om det.

Så jeg føler veldig på det. Også skjedde det noe som gjorde at jeg måtte fortelle det til min bestevenn. Noe jeg egentlig ikke skulle si, men jeg føtle at det var riktig å si det. Det jeg fortalte beviser at jeg har snakket med noen andre, så føler at h*n kanskje har merket det.

 

Jeg ringte en nødtelefon for noen dager siden. Jeg måtte bare prate med noen. Hun jeg snakket med rådet meg til å finne en annen bestevenn. Grunnen til at jeg kaller h*n bestevenn er fordi jeg aldri har kommet så godt overens med noen før, .men har det siste året følt at ting har forandret seg mot den negative fronten. Da tenker jeg på det å ikke svare på mobilen, droppe avtaler, osv. føler meg erstattet.

Damen jeg snakket med sa det at min såkalte bestevenn ikke behanlder meg bra. Problemet er at h*n stiller opp for meg uansett hva som skjer, og er noen ganger en utrolig god venn.

 

Så det er mye greier som foregår. Det verste er at jeg føler meg så ubrukelig, og det med at den nærmeste relasjonen min ikke ser at det ikke er greit å behandle meg slik. Nå har denne personen mye å tenke på selv, så jeg vil ikke ta det opp. Har prøvd å hinte det litt frem.

 

 



Anonymous poster hash: aa11d...364
Lenke til kommentar

Kan jeg spørre hvordan selvfølelsen/selvtilliten din har vært og eventuelt utviklet seg opp gjennom tiden frem til nå? Har det skjedd drastiske ting gjennom prosessen?

Jeg tror det er flere faktorer som spiller inn som gjør at du føler deg akkurat slik som du gjør. For det første:
1) Du forteller at beskjeden du fikk om at du ikke var jobbklar har tært mye på selvtilliten din. Er dette en jobb som du lenge har sett frem til, og som betyr mye for deg?
2) For det andre virker det for meg som om du har basert deg selv veldig mye på denne "bestevennen", at du er blitt avhengig av vedkommende på en måte?

Spør du meg, så var det utrolig tøft gjort av deg å fortelle vennen din om følelsene dine. Ikke bebreide deg selv, du mente jo ikke å baksnakke vedkommende, du trengte bare å lufte vonde tanker og følelser, noe som er et viktig menneskelig behov. Det kan hende at vennen din er "sint" nå, men i fremtiden vil h*n nok sette pris på ærligheten din. Jeg tror dere begge trenger tid til å bearbeide dette.

Er det noe spesielt som har skjedd mellom dere siden h*n ignorerer deg på denne måten?

Kort oppsummert har jeg utifra det du har beskrevet fått inntrykk av at dere begge har hvert deres å tenke på og styre med akkurat nå i livet. Slik jeg ser det er det flere alternativer inne i bildet.
1) Gi hverandre tid, ikke mas på vedkommende, og prøv å konsentrere deg om deg selv først og fremst(få orden/bearbeide egne følelser).
2) Prat åpent med vedkommende. Si at du merker at ting ikke er som det pleide å være, og at det virkelig tærer på deg. Ikke angrip personen når du snakker til h*n, men fortell hvordan du selv tenker og føler om hele situasjonen, og om han har lyst å fortelle deg hva han føler?
3) Dere begynner rett og slett å vokse fra hverandre. Men jeg forstår at det er veldig trist å ikke få ordnet opp en gang for alle før dere går hver deres vei, i og med at dere har betydd utrolig mye for hverandre en gang i tiden.

Kan du identifisere deg med noe av det jeg sier? Gjerne utdyp om det er noe jeg ikke har forstått/fått med meg.

Lenke til kommentar

Er gutt 20, kan se meg selv igjen i mye av dette. Har aldri hatt et "ekte" forhold osv., har alltid vært bekymret for det.

 

Noe av det jeg har lært er at så lenge du går rundt å tenker på hva folk synes, tror og tenker om deg så kommer du ingen vei. Du må utfordre deg selv. Det du gjerne unngår og gjemmer deg for, er akkurat det du skal gjøre! Ikke sett grenser for deg selv. Tro meg, det er bare inni hodet ditt.

 

Selv har jeg slitt mye med sosial angst, men man blir veldig god på på skjule det. Vel, til slutt blir man ekspert på å skjule følelser og late som man er glad osv. Denne kunnskapen kan brukes til å bli mer trygg på seg selv. Nå er det ikke sikkert at du har sosial angst, men du tviler ihvertfall på deg selv. Prøv å vise ekte følelser, når du begynner å tenke over hvordan folk oppfatter deg, slutt med en gang og si positive ting til deg selv isteden.

 

Jeg aksepterte at jeg kom til å være "forever alone" og sikkert kom til å miste de få vennene jeg hadde. At det ikke var noe poeng med livet osv., heldigvis gikk ikke tankene i handling. Ikke la det komme til dette punktet, da mister du livlysten og det blir enda vanskeligere å komme seg opp igjen. Så tro på deg selv, du kommer til å møte motstand, men ikke trekk deg tilbake selv om.

 

Så, utfordre deg selv. Er det situasjoner du unngår? F.eks. folkemengder, fest, samtaler eller andre ting? Ja, da begynner du på det som er minst skummelt og bygger deg opp igjen.

 

Kan også tenke meg at du rakker ned på deg selv, dette vil bare bryte deg ned. Oppmuntre deg selv, du er den du er! Du gjør så godt du kan, og det får være godt nok! Og hvis du ikke gjør det perfekt i alle situasjoner så gjør det ingenting. Du lærer av disse feilene, så jo mer du feiler jo mer lærer du.

 

Alt i livet er egentlig en øvelsessak, og da mener jeg alt.

 

Ikke si til deg selv at det du sier er kleint eller teit, du er bare deg selv. Og hvis du gjør noe feil, ikke vær redd for at folk legger merke til det, de som klarer å erkjenne dette og ikke snur seg med halen mellom beina blir respektert for det uansett.

 

 

Slipp deg mer fri, flytt fokuset ut på samtalen og hvor du er, enn å grave deg inn i deg selv.

 

 

Kjenner du deg igjen i noe av dette? :)Anonymous poster hash: 18c93...c96

Lenke til kommentar

Takk for svar begge to :)

Ja, jeg kjenner meg litt igjen i det dere sier. Jeg rakker veldig ned på meg selv. Kritisrer veldig mye. Føler jeg ikke er bra nok.

 

Aner ikke hva som skjer med meg og min venn. Tror kanskje at det er pga av h*n sliter litt med seg selv også. Har veldig mye å tenke på. Jeg merket allerede i sommer at vi sklei litt fra hverandre. Det er utrolig trist....

 

Ingen grunn til at h*n skal ignorere meg slik h*n gjør. Det er dt virklig ikke heller. Så jeg skjønner ikke hvorfor. Vi var faktisk sammen i noen timer i dag. Og jeg merket det litt da. Hvis jeg sa noe så kunne h*n reagere annerledes enn jeg forventet.

 

Var på fest, kom akkurat hjem. Alt gikk fint, men jeg følte meg litt teit. Ble herjet med av en kamerat, og følte det var litt flaut, fordi det er ikke helt meg. Jeg drakk ikke så var edru. Ble lei meg da jeg kom hjem å så meg selv i speilet. Jeg liker ikke det jeg ser, og jeg var hetl blå under øyene. Dette er ltit rart fordi jeg har sovet lenge i dag, men blir aldri ordentlig uthvilt. Sliter med å sove også.

 

Hvordan skal jeg få det bedre med meg selv? Er alt dette i hodet? Alle bekymringer og alt jeg føler.

 

Hvordan skal jeg få godfølelsen som jeg hadde før. Den følelsen av at jeg var verdt noe, jeg fikk folk til å le, følte meg ikke teit, følte at jeg var verdt like mye som andre. Jeg hadde den for noen år siden.

 

Igjen tusen takk for svar. Jeg leser godt igjennom alle som svarer, og jeg er utrolig glad for alle jeg får :)

 

 



Anonymous poster hash: aa11d...364
Lenke til kommentar

Ja, jeg kjenner meg litt igjen i det dere sier. Jeg rakker veldig ned på meg selv. Kritisrer veldig mye. Føler jeg ikke er bra nok.

 

Aner ikke hva som skjer med meg og min venn. Tror kanskje at det er pga av h*n sliter litt med seg selv også. Har veldig mye å tenke på. Jeg merket allerede i sommer at vi sklei litt fra hverandre. Det er utrolig trist....

 

Ingen grunn til at h*n skal ignorere meg slik h*n gjør. Det er dt virklig ikke heller. Så jeg skjønner ikke hvorfor. Vi var faktisk sammen i noen timer i dag. Og jeg merket det litt da. Hvis jeg sa noe så kunne h*n reagere annerledes enn jeg forventet.

 

Var på fest, kom akkurat hjem. Alt gikk fint, men jeg følte meg litt teit. Ble herjet med av en kamerat, og følte det var litt flaut, fordi det er ikke helt meg. Jeg drakk ikke så var edru. Ble lei meg da jeg kom hjem å så meg selv i speilet. Jeg liker ikke det jeg ser, og jeg var hetl blå under øyene. Dette er ltit rart fordi jeg har sovet lenge i dag, men blir aldri ordentlig uthvilt. Sliter med å sove også.

 

Hvordan skal jeg få det bedre med meg selv? Er alt dette i hodet? Alle bekymringer og alt jeg føler.

 

Hvordan skal jeg få godfølelsen som jeg hadde før. Den følelsen av at jeg var verdt noe, jeg fikk folk til å le, følte meg ikke teit, følte at jeg var verdt like mye som andre. Jeg hadde den for noen år siden.

 

Igjen tusen takk for svar. Jeg leser godt igjennom alle som svarer, og jeg er utrolig glad for alle jeg får :)

 

 

 

 

Anonymous poster hash: aa11d...364

Mhm, og der har du problemet. :) Du skal ikke være din egen bølle, du skal være kamerat. Støtt deg selv, vær den du egentlig vil være og med øvelse og tid vil ting endre seg.

 

Hvis du klarer kan du jo prøve å konfrontere dette, men ikke på en angripende måte selvsagt. Bare si hva du føler og spør om hva du lurer på.

 

Hvordan reagerte vedkommende annerledes?

 

 

Så når du ble herjet med tenkte du på at andre så dette, og var bekymret over hvordan du ble oppfattet? Lev deg inn i situasjonen, ignorer alle andre. :)

 

Men det skal sies at det alltid er litt akward å være den edrue på fest.

 

Det er en av tingene du ikke skal si eller synes om deg selv. Når du ser deg i speilet, si positive ting til deg selv. Aksepter deg, det er bare i hjernen. Leter etter bekreftelse.

 

 

Så ja, det er "alt" i hodet. Alt ellers har jo selvsagt noe, eller mye, å si, men du kan snu alt ved å bare tenke på en annen måte og jobbe med det som er vanskelig. Og ikke bry deg om hvis du dummer deg ut, tenk på det som om at du var flink som prøvde ditt beste og var deg selv. Og hvis ikke, så er det ok det også.

 

 

Jeg kan garantere deg at dette fungerer om du virkelig klarer å endre måten du tenker på. Finn styrken i deg, gjør ting du vanligvis ikke gjør. Vær mer i kontakt med folk, ikke vær for mye alene. Gjerne tren litt, fysisk aktivitet hjelper nemlig også. Og mat, søvn etc. spiller også inn. Du vet at, hvis du ikke gjør noe med situasjonen så skjer ingenting.

 

Jeg hater å si det, men det er bare deg selv som kan gjøre noe med det. Samme med meg, er bare jeg som kan endre mitt liv. Det tok litt tid for meg å forstå, eller slutte å benekte, gode ting skjer bare ikke av seg selv. Og det du tror skjer, skjer mest sannsynlig ikke. :)Anonymous poster hash: 18c93...c96

Lenke til kommentar
Gjest Bruker-95147

 

Dette kommer bare mer og mer. Det gjelder alle jeg snakker med.

 

Anonymous poster hash: aa11d...364

 

 

Det kan være fordi du egentlig ikke snakker med den andre, men er helt oppslukt i å passe på deg selv og bedømme, les: kritisere deg selv ..

 

Du er kanskje din egen verste venn ..

 

Du må slutte å bekymre deg, og heller ta sjansen på at du er god nok.

Lenke til kommentar

Tusen takk for svar.

 

Ja, dere har nok rett. Jeg må rett og slett godta at ting er som det er, og ikke kritisere meg selv så mye. Det gjør det bare verre.

 

Jeg er også veldig flink til å tro at folk tenker negativt om meg, også er jeg veldig usikker på meg selv., og hvordan jeg blir oppfattet av hvordan andre oppfatter meg. Og selv om jeg har fått litt motgang så har jeg klart meg, og det at jeg har det litt vansklig nå betyr ikke at jeg blir sett ned på. Det kan faktisk styrke meg.

 

Tusen takk! :)

 

 

 

 



Anonymous poster hash: aa11d...364
Lenke til kommentar

Det er viktig å sette grenser også. Hvis man har lav tro på seg er det vanskelig å sette grenser.

 

http://www.hieronimus.org/artikkel/behandling/selvhevdelsestrening-mennesker-med-angst-og-depresjon

Kjenner meg litt igjen i det som stod der.

 

Skyldfølse og rett til å skifte meninger. Jeg kan ofte bli bekymret over det. Jeg kan si "nei" og jeg tør å si mine meninger. :)

Men har nok ikke den beste selvhevdelsen.

 

Anonymous poster hash: aa11d...364

Lenke til kommentar
Gjest Bruker-95147

 

Kjenner meg litt igjen i det som stod der.

 

Skyldfølse og rett til å skifte meninger. Jeg kan ofte bli bekymret over det. Jeg kan si "nei" og jeg tør å si mine meninger. :)

Men har nok ikke den beste selvhevdelsen.

 

Anonymous poster hash: aa11d...364

 

 

Jeg har en annen link, til endel stoff som kanskje kan være til opplysning og hjelp ..

 

Lykke til

 

:)

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...