Gå til innhold

De tre aksiomene: Filosofiens utgangspunkt


Anbefalte innlegg

Filosofi (her definert som 'an integrated view of existence') må nødvendigvis bygge på visse metafysiske grunnantagelser (aksiomer). Man kan ikke begynne å filosofere uten å ha et grunnlag å filosofere ut fra, men man kan ikke begynne hvor som helst. Dersom utgangspunktet er galt vil hele det filosofiske systemet bli galt :) Så hvilke aksiomer skal man starte med?

 

Et filosofisk aksiom kjennetegnes av at det har en innebygd forsvarsmekanisme, nemlig at det er umulig å argumentere mot aksiomet uten å selv anta at aksiomet er riktig.

 

Det viser seg at den aller mest fundamentale grunnantagelsen er eksistensaksiomet:

 

Existence exists.

 

The axiom of existence states that something exists. This is the most basic fact of reality. It is simply the statement that there is reality; that whatever there is, is, that whatever one perceives is there to be perceived.

 

At noe eksisterer innebærer at det eksisterer som noe spesielt. Det har bestemte egenskaper, det har identitet! Siden det er umulig å eksistere uten å ha en bestemt identitet kan vi like godt si at eksistens er identitet. På engelsk lyder dette identitetsaksiomet:

 

Existence is identity.

 

Alt som eksisterer har en bestemt identitet, og det er umulig å vike fra denne naturen. Det som eksisterer er lik seg selv. Identitetsaksiomet kan derfor også uttrykkes:

 

A is A.

 

As you read this page, you have not the slightest doubt that this text is what it is and not something else. You take it for granted that it has an identity. We may say that every existent has a nature, but in fact what we mean is that every existent is its nature.

 

En annen måte å forstå identitetsaksiomet på er at det ikke finnes selvmotsigelser i virkeligheten. Aksiomet kan uttrykkes ved tre av logikkens lover:

 

- The “Law of Identity:” A is A

- The “Law of Non-Contradiction:” A thing cannot be both A and non-A

- The “Law of the Excluded Middle:” A thing must either be A or non-A

 

Et eksempel på bruk av identitetsaksiomet: A leaf cannot be all red and all green at the same time. A is A.

 

Det tredje og siste aksiomet er bevissthet, eller på engelsk:

 

Consciousness.

 

Just as the axiom of identity asserts that things have identities, without specifying what those identities are, the axiom of consciousness asserts that one is in cognitive contact with something, regardless of what form that contact takes. But in any of its forms, consciousness is always the awareness of something. To be conscious of nothing is to be unconscious. There is always some content of which one is aware. This fact is evident in any experience of being conscious.

 

En annen måte å si det på:

 

Existence is identity. Consciousness is identification.

 

Existence, consciousness og identity er de tre filosofiske aksiomene. De er grunnleggende sannheter som alltid ligger til grunn for enhver observasjon av virkeligheten:

 

In any act of perceiving reality, the three axioms of Objectivism are evident. To look at reality is to know that:

 

There is (existence) something (identity) that I am aware of (consciousness). In every form you are aware, you are aware of this. It is self-evident.

 

Det går ikke an å argumentere mot aksiomene uten å selv anta at de er gyldige:

 

How, for example, would you prove that there is something that exists? What evidence would you cite? Whatever the evidence might be, it would have to be something that exists. Again,

how would you prove that you are conscious? What prior knowledge could you offer? Since knowledge is a form of consciousness, your “proof” would presuppose the fact you are trying to establish.

The inability to prove the axioms does not make them arbitrary. As we have seen, they are self-evident, founded directly on perceptual awareness. But there is a further point to be noted. The axioms are unprovable because they are fundamental. They state bedrock metaphysical facts and so they are implicit in all other knowledge: they are inescapable. And this feature of inescapability means that the axioms cannot coherently be denied. The person who asserts that nothing exists, for example, is taking for granted that he and his statement exist. The person who denies that he is conscious is exercising consciousness in that very act. And, as Aristotle first pointed out, the person who denies the law of non-contradiction—i.e., who asserts that contradictions exist—is implicitly assuming that his own statement to that effect is true and not at the same time false. In other words, the act of denying the axioms actually reaffirms them.

 

The proper response to someone who denies the axioms is to refuse to engage in argument or discussion until he acknowledges the basic presuppositions on which all argument and discussion — and indeed all knowledge — depend.

 

For å oppsummere:

 

Axioms are the foundation of all knowledge. A true axiom is an irreducible primary. It doesn't rest upon anything in order to be valid, and it cannot be proven by any "more basic" premises. True axioms cannot be denied without using them in our denial. There are only a few axioms that have been identified. These are:

 

1. Existence Exists,

2. The Law of Identity, and

3. Consciousness.

 

Triangle.png

 

Her er en demonstrasjon av selvmotsigelsen i å angripe aksiomene.

 

Defender of the axioms: "Your objection to the self-evident has no validity. There is no such thing as disagreement. People agree about everything."

Proponent of the axioms: "That’s absurd; people disagree constantly, and about all kinds of things."

Defender: "How can they? There’s nothing to disagree about; no subject matter. After all, nothing exists."

Proponent: "Nonsense. All kinds of things exist, you know that as well as I do."

Defender: "That’s one. You must accept the existence axiom, even to utter the term “disagreement.” But to continue, I still maintain that disagreement is unreal. How can people disagree when they are unconscious beings who are unable to hold any ideas at all?"

Proponent: "Of course people hold ideas. They are conscious beings. You know that."

Defender: "There’s another axiom, but even so, why is disagreement about axioms a problem? Why should it suggest that one or more of the parties is mistaken? Perhaps all of the people who disagree about the very same point are equally, objectively right."

Proponent: "That’s impossible. If two ideas contradict each other, they can’t both be right. Contradictions can’t exist in reality. After all, A is A."

 

:)

 

Existence, consciousness, identity are presupposed by every statement and by every concept, including that of "disagreement."

 

In the act of voicing his objection, therefore, the objector has conceded the case. In any act of challenging or denying the three axioms, a man reaffirms them, no matter what the particular content of this challenge. The axioms are invulnerable.

 

The opponents of these axioms pose as defenders of truth, but it is only a pose. Their attack on the self-evident amounts to the charge. "Your belief in an idea doesn't necessarily make it true; you must prove it, because facts are what they are independent of your beliefs." Every element of this charge relies on the very axioms that these people are questioning and supposedly setting aside.

Endret av Stagiriten
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Det du snakker om er ikke grunnlaget for filosofi, det er grunnlaget for en spesifikk filosofisk retning; fundasjonalisme (usikker på norsken, engelsk: foundationalism)

 

Kritikken mot denne retningen finner man blant annet i skeptisismen, kanskje best beskrevet i Humes induksjonsproblem, A.J. Ayers The Problem of Knowledge og Russells The Problems of Philosophy.

 

Problemet koker (litt overforenklet) ned til dette: du kan ikke bare bruke logikk for å bevise logikk (eller: et hvilket som helst system kan ikke bevise seg selv), noe som igjen krever en uendelig regress av bevis, og tar bort grunnlaget for grunnleggende kunnskap (pun intended).

 

Aksiomene du snakker om er altså bare grunnleggende til en viss grad (om de da i det hele tatt kan kalles grunnleggende er dermed et spørsmål som følger naturlig) , ikke at jeg nødvendigvis er helt uenig med de Aristotelske tankelovene du beskriver (som du "glemmer" å kreditere), men jeg ville nølt med å kalle dem selvinnlysende med "innebygde" forsvarmekanismer (som ikke forutsetter uendelig regress, men en sirkulær argumentasjon).

 

Det denne søken etter kunnskap, skeptisisme og aksiomatiske grublingen burde lære oss, er således ikke å lete etter sikker kunnskap, det er å søke etter kunnskap ved å gjøre minst mulig antagelser, samt å følge logikk for å utlede ny kunnskap basert på disse, og deretter sette kritiske spørsmål ved grunnlaget for denne kunnskapen.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Det du snakker om er ikke grunnlaget for filosofi, det er grunnlaget for en spesifikk filosofisk retning

 

Det er en spesifikk filosofisk retning på samme måte som evolusjonsteorien er en spesifikk retning innen teoriene om hvordan livet har utviklet seg :) Det er med andre ord den korrekte retningen :) Hvis du tviler på dette kan du bare forsøke å argumentere mot aksiomene, så skal jeg vise deg at argumentene biter seg selv i halen :)

 

du kan ikke bare bruke logikk for å bevise logikk

 

Det er riktig, man kan ikke bevise aksiomene :) Man kan bare vise at det er umulig å argumentere mot dem.

 

We cannot prove the axioms – but we can validate that they are axioms by observing that they cannot be escaped in any statement about reality, that they are implicit in all knowledge, and that they must be accepted in any attempt to deny them.

 

(Jeg glemte ikke å kreditere Aristoteles)

Endret av Gerridae
Lenke til kommentar

Du kan "demonstrere" at ingen kan etablere en sikker posisjon om usikkerhet. Men når noen, på annen hånd, forteller deg at ting er usikkert, så er det kun i kontekstualistisk forstand: det er å si at for alt vi vet er det usikkert om noe som helst er sant. Å si at denne påstanden i seg selv er usikker, er ikke å gjøre en sak for "sikkerhet", det er å gjøre skeptikeren en tjeneste.

 

Bevis beviset som beviser beviset

 

Hvorfor er identitetsaksiomet sant? Du må enten godta sirkulærargumentasjon eller evig regresjon...

 

Du operer med feil begrepsapparat her også: "filosofiske aksiomer" osv. er sprøyt. Men orker ikke skolere deg mer enn jeg har gjort...

Endret av Red_John
Lenke til kommentar
for alt vi vet er det usikkert om noe som helst er sant.

 

Han som sier dette antar at denne påstanden er sann :) Han motsier altså seg selv. Jeg er ikke enig i at påstanden er sann, jeg bare påpeker selvmotsigelsen i å si at "det er sikkert at ingenting er sikkert".

 

Hvorfor er identitetsaksiomet sant?

 

Nå spør du meg om å bevise at aksiomet er riktig, og det er som kjent ikke mulig å bevise aksiomer. Jeg kan bare demonstrere at det er umulig å argumentere mot dem :) Her forutsetter du for eksempel at oppfordringen din er hva den er. Det er en oppfordring om å bevise aksiomet, og ikke en formaning om å gå tur med hunden :)

 

A er A. Det riktige svaret til de som ikke aksepterer dette er å avslutte diskusjonen :)

Endret av Gerridae
  • Liker 1
Lenke til kommentar

Hele innlegget tar utgangspunkt i å tilbakevise det du skriver her, så hvorfor ignorerer du selve forklaringa?

 

1. påstander, setninger, proposisjoner - INGEN av disse påberoper seg nødvendigvis en sannhetsverdi

2. om vedkommende først skulle mene at det er sikkert at ting er usikkert, så har han motsagt kontradiksjonsprinsippet - men her må du huske at alle påstander er like langt fra sikkerhet. Du forstår ikke at han gjør en påstand om all kunnskap (og alle rammeverk for forståelse) og at det også inkluderer logiske regler.

3. du har ikke gjort en sak for din egen posisjon på bakgrunn av dette

 

Aksiomer:

for at du skal kunne argumentere mot det eneste aksiomet i et aksiomatisk system, så må argumentasjonen (gyldigheten) utgå/impliseres med utgangspunkt i aksiomet. Så når jeg sier at, shit, se for deg systemet som har 2 aksiomer: aksiom #1: du er dum og aksiom #2: alle konklusjoner må være i tråd med #1. Så kan ikke du på basis av disse aksiomene konkludere med noe annet. Når du sier at id-aksiomet nødvendigvis er sant, så argumenterer du med utgangspunkt i kontradiksjonsprinsippet (et annet aksiom). Men, når man tar for seg hvorvidt noen ting overhode eksisterer, så kan du ikke, i kraft av antakelser om kunnskap, argumentere mot usikkerhet. Klart jeg kan ta feil - hva så?

 

Forklaringen på at et aksiom er gyldig er at det er umulig å motsi det :) De ligger til grunn for ethvert argument. It is inescapable. Et aksiom er derfor en grunnleggende sannhet som alle andre sannheter bygger på.

Og hvor utledet du dette fra?

 

Forstår du ikke at dette er evig regresjon/sirkulasjon? Seriøst?

Endret av Red_John
Lenke til kommentar

Hele innlegget tar utgangspunkt i å tilbakevise det du skriver her, så hvorfor ignorerer du selve forklaringa?

 

Forklaringen på at et aksiom er gyldig er at det er umulig å motsi det :) De ligger til grunn for ethvert argument. It is inescapable. Et aksiom er derfor en grunnleggende sannhet som alle andre sannheter bygger på.

 

1. påstander, setninger, proposisjoner - INGEN av disse påberoper seg nødvendigvis en sannhetsverdi

2. om vedkommende først skulle mene at det er sikkert at ting er usikkert, så har han motsagt kontradiksjonsprinsippet - men her må du huske at påstander like langt fra sikkerhet. Du forstår ikke at han gjør en påstand om all kunnskap (og alle rammeverk for forståelse) og at det også inkluderer logiske regler.

3. du har ikke gjort en sak for din egen posisjon på bakgrunn av dette

 

Igjen antar du at argumentet ditt er hva det er. A er A :)

Endret av Gerridae
Lenke til kommentar

Hele innlegget tar utgangspunkt i å tilbakevise det du skriver her, så hvorfor ignorerer du selve forklaringa?

 

Forklaringen på at et aksiom er gyldig er at det er umulig å motsi det :) De ligger til grunn for ethvert argument. It is inescapable. Et aksiom er derfor en grunnleggende sannhet som alle andre sannheter bygger på.

 

Dersom du mener en grunnleggende sannhet skal være en hvis sannhet er basert på et sirkulært rammeverk av beviser, så vil jeg si at ditt fundament er usikkert. Og, dersom det ikke er det, men du mener å kunne bevise sannheten ved hjelp av et annet system (som blant annet Gödels incompleteness theorem viser at vil være nødvendig), så vil du få et annet problem.

 

Si at ditt fundament illustreres på den hinduistiske måten; verden på ryggen av en elefant som svever gjennom rommet på skallet til en kosmisk skilpadde. Ved nærmere undersøkelse oppdager du til din forferdelse at skilpadden sitter trygt på ryggen av en annen, som igjen sitter på en annen som igjen etc.. ad infinitum.

 

DETTE vil således være ditt fundament:

 

turtles.jpeg

 

1. påstander, setninger, proposisjoner - INGEN av disse påberoper seg nødvendigvis en sannhetsverdi

2. om vedkommende først skulle mene at det er sikkert at ting er usikkert, så har han motsagt kontradiksjonsprinsippet - men her må du huske at påstander like langt fra sikkerhet. Du forstår ikke at han gjør en påstand om all kunnskap (og alle rammeverk for forståelse) og at det også inkluderer logiske regler.

3. du har ikke gjort en sak for din egen posisjon på bakgrunn av dette

 

Igjen antar du at argumentet ditt er hva det er. A er A :)

 

Igjen; du argumenterer i sirkler. Ja, såvisst beveger vi oss inn i løgnerens paradoks (Denne setningen er en løgn), men forsøk (forsøk mann, det er tragisk om du ikke evner i hvert fall å FORSØKE) å se dette i konteksten "vi setter spørsmålstegn ved selv den mest grunnleggende kunnskap", og ikke "jeg VET absolutt at det IKKE eksisterer ABSOLUTTER!one!!1"

Lenke til kommentar

Her er en demonstrasjon av selvmotsigelsen i å angripe aksiomene.

 

Defender of the axioms: "Your objection to the self-evident has no validity. There is no such thing as disagreement. People agree about everything."

Proponent of the axioms: "That’s absurd; people disagree constantly, and about all kinds of things."

Defender: "How can they? There’s nothing to disagree about; no subject matter. After all, nothing exists."

Proponent: "Nonsense. All kinds of things exist, you know that as well as I do."

Defender: "That’s one. You must accept the existence axiom, even to utter the term “disagreement.” But to continue, I still maintain that disagreement is unreal. How can people disagree when they are unconscious beings who are unable to hold any ideas at all?"

Proponent: "Of course people hold ideas. They are conscious beings. You know that."

Defender: "There’s another axiom, but even so, why is disagreement about axioms a problem? Why should it suggest that one or more of the parties is mistaken? Perhaps all of the people who disagree about the very same point are equally, objectively right."

Proponent: "That’s impossible. If two ideas contradict each other, they can’t both be right. Contradictions can’t exist in reality. After all, A is A."

 

Tada :)

 

Existence, consciousness, identity are presupposed by every statement and by every concept, including that of "disagreement."

 

In the act of voicing his objection, therefore, the objector has conceded the case. In any act of challenging or denying the three axioms, a man reaffirms them, no matter what the particular content of this challenge. The axioms are invulnerable.

 

The opponents of these axioms pose as defenders of truth, but it is only a pose. Their attack on the self-evident amounts to the charge. "Your belief in an idea doesn't necessarily make it true; you must prove it, because facts are what they are independent of your beliefs." Every element of this charge relies on the very axioms that these people are questioning and supposedly setting aside.

Lenke til kommentar

For det første er det stråmannargumentasjon du kommer med; jeg forsøker ikke å argumentere for den motsatte posisjonen i denne tråden, jeg kritiserer absolutte sannheter (forstår du i det hele tatt forskjellen?).

 

Når du setter opp en dialog mellom to stk. hvor du forsøker å komme med et billig poeng, er det eneste du oppnår samme effekt som kristne som kommer med lignende tull, hvor en "ateist" blir satt på plass av alt fra "kjærlighet" til "design".

 

Stråmenn er billige og enkle å argumentere mot.

 

Videre vil jeg råde deg til å omformulere hva du kaller eksistensaksiomet til eksistensprinsippet, bare for din egen del, så slipper du å fremstå som du ikke forstår hva du snakker om.

Lenke til kommentar
jeg kritiserer absolutte sannheter

 

Og samtidig forutsetter du at kritikken din er hva den er :) Det er en kritikk av absolutte sannheter, og ikke en kritikk av spillestilen til det norske landslaget.

 

Altså motsier du deg selv.

Prøver du med vilje å spille dum?

 

Jeg prøver ikke å fortelle deg at A ikke er A - jeg forsøker heller ikke å argumentere mot kontradiksjonsprinsippet, jeg forteller deg i enkle former at å innta en absolutt posisjon - om det så er ovenfor et spesifikt filosofisk prinsipp, at 1+2=3, eller at Jesus var en usynlig rosa enhjørning - alt dette er i prinsippet ikke sannheter man kan ha en absolutt kunnskap omkring. Er det mulig at det vi tror er sant virkelig er så?

 

Ja - for all del, jeg er helt enig at det er mulig, og ikke minst fornuftig å anta visse ting (mer enn andre), det eneste jeg nevner her, er at en absolutt, objektiv sannhet muligens ikke er mulig å inneha, gitt visse epistemiske kriterier og problemer som tidligere nevnt. Den mest illustrative måten å illustrere dette på vil være å peke deg i retning av hvor mange subteoremer en enkel matematisk setning som "2+2=4" har; 2 452 - dog kunne man i prinsippet fortsatt ad infinitum (som Gödel gjorde en god sak for senere):

http://us.metamath.org/mpegif/mmset.html#trivia

Lenke til kommentar
å innta en absolutt posisjon - om det så er ovenfor et spesifikt filosofisk prinsipp, at 1+2=3, eller at Jesus var en usynlig rosa enhjørning - alt dette er i prinsippet ikke sannheter man kan ha en absolutt kunnskap omkring.

 

Dette ser for meg ut som en absolutt påstand :)

 

Her er en nyhet, soulless: 1 pluss 2 er 3 :) Det er en objektiv sannhet som aldri vil bli motbevist og som blir bekreftet gang på gang av stadig nye observasjoner.

Endret av Gerridae
Lenke til kommentar
å innta en absolutt posisjon - om det så er ovenfor et spesifikt filosofisk prinsipp, at 1+2=3, eller at Jesus var en usynlig rosa enhjørning - alt dette er i prinsippet ikke sannheter man kan ha en absolutt kunnskap omkring.

 

Dette ser for meg ut som en absolutt påstand :)

 

Dette tilsier at du ikke forstår hva absolutte påstander er. At soulless her ikke benytter en påstand om absolutt sannhet, har vi allerede fått bekreftet over:

 

"[..]jeg forsøker ikke å argumentere for den motsatte posisjonen i denne tråden, jeg kritiserer absolutte sannheter (forstår du i det hele tatt forskjellen?)."

 

"[..]Ja - for all del, jeg er helt enig at det er mulig, og ikke minst fornuftig å anta visse ting (mer enn andre), det eneste jeg nevner her, er at en absolutt, objektiv sannhet muligens ikke er mulig å inneha, gitt visse epistemiske kriterier og problemer som tidligere nevnt."

 

[..]Ja, såvisst beveger vi oss inn i løgnerens paradoks (Denne setningen er en løgn), men forsøk (forsøk mann, det er tragisk om du ikke evner i hvert fall å FORSØKE) å se dette i konteksten "vi setter spørsmålstegn ved selv den mest grunnleggende kunnskap", og ikke "jeg VET absolutt at det IKKE eksisterer ABSOLUTTER!one!!1"

 

Trenger du å bli lekset i tesktforståelse også?

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...