Grinemomenter i spill

[Nesumar]

Har hatt mine momenter i de fleste ting, kanskje noen tårer her og der... og ofte klump i halsen.

Ang. spill så vil jeg nok si Final Fantasy er de spillene som har de triste og mest gripende historiene.

(Og det ser jeg jo flere her mener)

Men jeg kan helt seriøst si at jeg tror jeg aldri har felt en tåre for et spill, men mener ikke det er galt.

 

Faktisk, hvis vi skal høre på utviklerne av spillene, hvis du gråter til et spill så har de klart hva de som oftest prøver på. Å gripe spilleren så mye at han/hun føler nærhet av de forskjellige karakterne, og bryr seg om dem. At historien er så god, enten trist eller lykkelig, at spilleren feller en tåre... da har de klart hva de er ute etter.

 

Så gråt i vei folkens for det dere liker Finnes geniale spill der ute som tar oss med storm, og setter merke i oss.

 

Nesumar

[hvorre]

Hmm....Tror faktisk jeg fikk klump i halsen på slutten av Call of Duty 4....merkelig nok!

 

Når først Mr. Mg-gunner(Griggs?) får seg litt bly, før Gaz får seg en i panna. Det verste var vel helt på slutten når du ser han ene russiske soldaten begyner å hamre løs på Capt. Price.

 

[Shepards]

Hmm .. Slutten av MGS4 tenker jeg meg

[bear^_InnleggNO]

Har hatt mine momenter i de fleste ting, kanskje noen tårer her og der... og ofte klump i halsen.

Ang. spill så vil jeg nok si Final Fantasy er de spillene som har de triste og mest gripende historiene.

(Og det ser jeg jo flere her mener)

Men jeg kan helt seriøst si at jeg tror jeg aldri har felt en tåre for et spill, men mener ikke det er galt.

 

Faktisk, hvis vi skal høre på utviklerne av spillene, hvis du gråter til et spill så har de klart hva de som oftest prøver på. Å gripe spilleren så mye at han/hun føler nærhet av de forskjellige karakterne, og bryr seg om dem. At historien er så god, enten trist eller lykkelig, at spilleren feller en tåre... da har de klart hva de er ute etter.

 

Så gråt i vei folkens for det dere liker Finnes geniale spill der ute som tar oss med storm, og setter merke i oss.

 

Nesumar

 

Enig i den ja, virkelig bra når de klarer det i spill men det er veldig få spill som klarer å oppnå dette, mye fordi spillerne er ikke så opphengt i ting som klisjé og dette vet spillutviklerne å gjøre nytte av, så de kjører på med klisjéfylte øyeblikk i fleng med klisjéfylt innhold som topping. Og mange ser ikke ut til å bry seg mye om dette, f.eks i skytespill driter man i at f.eks (Gears of War) at hovedpersonen er en så stereotypisk badass i en stereotypisk verden med et stereotypisk oppdrag å utføre. Så fremst man har en gunner og et mål å plassere kuler i så er det tilstrekkelig.

 

Synes faktisk at RPG spill er flinkest på å renovere innhold, bytte ut elementer ofte nok til at de ikke blir klisjé (til tross for at Cambells teori er innholdet i etvært spill, spesielt RPG) og legge dybde til historien.

 

Et spill som har rørt meg godt er faktisk Warcraft 3 og Frozen Throne, et semi RTS med RPG elementer (opprinnelig ment som RPG men endret grunnet kamerasystem som ikke funket). Historien rundt Arthas er en av dem jeg synes er blant de beste men også forholdet mellom brødrene Stormrage samt Maiev's oppheng i å fakke Illidan (en historie mye lik Arthas' forfølgelse av Mal'Ganis) er gode historie.

 

Gleder meg til Bioware kommer med Dragon Age. Tror det kan bli et rimelig heftig og bra RPG spill.

[ShampooMacTavish]

Når du nevner det, Bear, så tror jeg at jeg begynte å snufse litt da Warcraft III: Reign of Chaos var slutt, ikke på grunn av den trist historien, men fordi det beste spillet jeg noensinne hadde spilt brått var ferdig. Sukk.

 

Men så kom jo The Frozen Throne

[Kenichi-san]

Jeg begynte å gråte litt når jeg leste en av de "bøkene/minnene" i Lost Odyssy :unsure:

[Statuen]

Angående JRPG of Fjortisberter er LO et unntak. Med titler som Eternal Sonata, Infinite undiscovery og the Last Remnant kan en virkelig ikke kalle de mannlige personene mannlige..

[bear^_InnleggNO]

Chopin er da rimelig matcho når han svinger batongen i Eternal Sonata

[Dunedain]

Crisis Core: Final Fantasy VII

PSP

Skjul

Selv om jeg viste hva som kom til å skje, merket jeg alikevel klumpen i halsen. Zack, som etter å ha ofret sitt liv for å redde Clouds, sakte men sikkert overlater alle sine drømmer og planer til Cloud og gir han grunn til å leve videre. Det var nesten som om jeg var Cloud og mistet min venn.

[Vaenas]

Enig med Dunedain her, Satt faktisk på skolen da og begynte å grine. Men da brydde jeg meg faktisk ikke om det.

 

Ser at folk her synes Lost Odyssey er trist har lest 3 historier der til nå har akkurat startet og må si meg så enig som det går ann å bli. Nå gråter jeg av den minste triste ting og gjerne opp til flere dager i slengen også. Så merker tårene komme nå som jeg spiller Lost Odyssey. Men det har allerede satt sine merker i meg.

[Statuen]

Ser det er stort sett Crisis Core og LO folk sikter til i denne tråden... Det kan umulig være tilfeldig

[radiohodet]

Slutten på Dreamfall er i boka min også. Levde meg virkelig inn i karakteren Zoe. Ellers så er det vel ikke så mange øyeblikk kanskje....

 

Scenen i The Dig når Maggie får i seg noe som hun helst ikke skulle ( ), husker jeg vel også som trist. Dvs hun får vel ikke i seg noe hun ikke skulle i utgangspunktet, men all den viraken rundt det er vel det jeg prøver å hinte til uten å gi for mange spoilere....

 

Lost Odyssey synes jeg prøver for hardt, og er litt vel klisje til at det blir trist. Synes heller ikke karakterene er så veldig interessante, men av de bedre når det gjelder karakterer i et JRPG-spill.

Endret 16. februar 2009 av radiohodet

[Cutthroat Bill]

Jeg begynte å gråte litt når jeg leste en av de "bøkene/minnene" i Lost Odyssy :unsure:

Mange av de drømmene er utrolig rørende. De historiene alene gjør spillet verdt å kjøpe.

 

Ellers synes jeg slutten av Half-Life 2 var veldig trist. I hvertfall første gangen jeg spillte gjennom det, for da var jeg ikke klar over at det skulle komme mer Half-Life 2 gjennom Episode 1-3.

 

Mange andre spill som har fått meg på gråten også, slik som slutten på CoD4 og MGS4.

[Gal_ape]

Veldig følelsesladd moment for meg i GTAIV

 

Skjul

Når man endelig får skutt han som forrådte deg i gamlelandet. Og når kona til Roman blir myrda

 

Correct me if i'm wrong

[Morten_H]

you are wrong

 

 

hu som blir skutt er kjærasten te niko

 

 

men ja slutten av gta er litt triste uansett vilke av dei alternative sluttane du velger.

Endret 16. februar 2009 av Morten_H

[Svinepelz']

 

I Half Life 2 ep 2, når faren til alyx dør

 

husker ikke navnet :/

 

 

 

EDIT: La til spoiler-tag -Shicca

Endret 17. februar 2009 av Shicca

[bear^_InnleggNO]

Når du dreper en koloss i "Shadow of the Colossus", i alle fall jeg følte meg rimelig råtten. Normalt sett har "styggingene" i spillene gjort meg noe som gjør dem fortjent dødens kalde stål, men hva vondt har disse kolossene gjort meg? De bare vandrer der, det er jeg som angriper dem, jeg som gjør dem sint, jeg som dreper dem. For hva, for å redde min kjære. Men hva galt har de gjort for å måtte dø på en slik måte?

 

Så må sette Shadow of the colossus på den listen og.

[Rata101]

Haha, du har et poeng der Bear. Hadde spillet vært lagt til vår verden, så hadde kolossene vært verneverdige og hatt miljøvernere kjedet fast til seg.

[nub_nutz]

Syns spesielt slutten til SotC er veldig rørende, med sin fortryllende musikk og det som utfolder seg på skjermen Bear har også eit veldig godt poeng med sin post ang. fellingsløyven til disse colossene.

 

 

 

Når hesten til vår kjære vandrer faller! Men det endte jo godt for hesten finner vi ut av

 

Endret 16. februar 2009 av Mala

[Gjest Slettet+981287349]

Call of duty 4:

 

Når Captain Price dør på slutten, damn den va kjip.

 

og den gode slutten i Bioshock.

 

Når jeg var mindre begynte jeg å grine fordi jeg mista alle savegamene mine i Diablo 2