Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Hvordan jeg ble kvitt min sosiale angst


AnonymDiskusjon

Anbefalte innlegg

Hei der!

 

Har skrevet om min sosiale angst på forumet her før. Ser også at det er ganske mange andre poster om dette temaet.

 

Jeg er i utgangspunktet en veldig sosial person, som liker å omgås andre mennesker. Men et skolebytte gjorde at jeg endte opp uten venner en lang stund, og dette fikk en del følger, bla sosial angst. Tror jeg ikke var med en eneste person på et år. Etter en stund kom jeg inn i "den kule" gjengen på skolen, og ting virket veldig bra. Men tingen var den at vi var en veldig sammensveiset gjeng, som alltid var sammen. Dermed hadde jeg ingen problemer med å kommunisere med da ukjente personer, som vi var med. Jeg fikk aldri noen nye gode venner, bare en haug med bekjente. Slik var det ut hele videregående, og alt virket veldig rosenrødt.

 

Men da jeg begynte på universitetet la jeg merke til at ting ikke var som de pleide. Jeg måtte begynne på null igjen, og jeg fikk flashbacks til sist gang jeg måtte begynne fra scratch. Jeg skalv når jeg snakket med folk på skolen, og klarte aldri å bli kjent med noen. Det endte med at jeg sluttet på universitetet etter et halvt år, da jeg ikke klarte å være alene lengre. Jeg tenkte at når jeg flyttet hjem, kom alt til å bli som før, noe det aldeles ikke ble. Omtrent alle mine venner og bekjente hadde flyttet vekk, og jeg satt igjen mye alene hjemme. Slik har det nå vært i omtrent et år. Jeg har vært deprimert over min manglende evne til å skaffe meg flere venner. Frustrasjonen over å ikke kunne være sosial har vært enorm, og et stort savn i livet mitt.

 

Dette tok en brå slutt for en liten stund siden, da vi var på hyttetur. Av åtte personer var det kun en jeg kjente godt fra før av, og hele turen var kun preget av småprat. Jeg snakket litt med hver person, som var med, og satt dermed en god del for meg selv. Da jeg kom hjem var jeg utrolig forbannet på meg selv, fordi jeg ikke hadde utnyttet en utrolig god mulighet til å bli kjent med flere hyggelige personer. Og da mener jeg totalt rasende, jeg var helt fra meg. Jeg satt å skrek til meg selv at dette skulle jeg ha en slutt på med en gang. Da jeg kom hjem fra jobb på mandagen, la jeg til de forskjeliige personene på Facebook, og begynte å snakke med de. En tin som hadde vært totalt utenkelig for en liten stund siden. På tirsdagen snakket jeg rett fra hjertet til de på jobben, noe jeg aldri har gjort før. Tidligere har det vært mye halvhjertet prat, og mye tid for meg selv. Jeg har begynt å kontakte gamle bekjente igjen, uten å bekymre meg for hva de tenker osv... Nå i helgen var jeg ute, uten å føle noe stress eller press, jeg slappet helt av og snakket med masse personer. Med andre ord jeg føler meg utrolig bra og avslappet. Jeg føler meg som en helt ny person.

 

Måten jeg gjorde dette på, var så enkelt som å bestemme meg for at angsten skulle vekk, og det ble den. Dette høres kanskje veldig billig ut, men det funket før meg.

 

Dog har jeg en del ting som henger igjen, som f.eks prestasjonsangst når jeg snakker med folk jeg veldig gjerne har lyst å bli kjent med. Men jeg regner med at dette kommer til å forsvinne med tiden.

 

Dette ble et veldig langt innlegg, men jeg ser det meste som relevant. Jeg håper dette er til hjelp for andre.

 

Folk er ikke farlige! :new_woot:

  • Liker 9
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

...Folk er ikke farlige! :new_woot:

Jeg er overlykkelig, desverre når sosiale vansker dukker opp her på diskusjon.no er det folk som synes synd på seg selv og vil ha en "quick fix"-løsning. Du har gjort det så altfor få gjør med problemene sine, nemlig å fikset dem. Sosial angst som all annen angst kan kun behandles med eksponeringsterapi, altså man utsettes for det man er engstelig for til man innser at det er en irrasjonell frykt og man ikke lengre er redd for situasonen, eller tingen.

 

så kudos til deg for å ha gjort en utmerket jobb, litt for mange lar sin sosiale angst dominere livet deres, og alltid oppløftende å se slike innlegg som ditt :D

 

Prestasjonsangsten din kan du kvitte deg med på samme måt, bare oppsøk det du er redd for, gjør det om igjen og om igjen, helt til det ikke lenger er et problem.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

...Folk er ikke farlige! :new_woot:

Jeg er overlykkelig, desverre når sosiale vansker dukker opp her på diskusjon.no er det folk som synes synd på seg selv og vil ha en "quick fix"-løsning. Du har gjort det så altfor få gjør med problemene sine, nemlig å fikset dem. Sosial angst som all annen angst kan kun behandles med eksponeringsterapi, altså man utsettes for det man er engstelig for til man innser at det er en irrasjonell frykt og man ikke lengre er redd for situasonen, eller tingen.

 

så kudos til deg for å ha gjort en utmerket jobb, litt for mange lar sin sosiale angst dominere livet deres, og alltid oppløftende å se slike innlegg som ditt :D

 

Prestasjonsangsten din kan du kvitte deg med på samme måt, bare oppsøk det du er redd for, gjør det om igjen og om igjen, helt til det ikke lenger er et problem.

 

Det var en stund hvor jeg skyldte alt på angsten, men fant heldigvis ut at du ikke kommer noen vei med det. Satser nå på en stor økning i livskvaliteten min :)

Lenke til kommentar

Annen person her.

Mitt eneste tips er å utnytte alle muligheter du får! Om du treffer en person, legg til på facebook og slå av en prat. Om dere snakket om at dere skulle trene sammen/se en film sammen/spise middag sammen/spille playstation sammen så send en melding og gjør det! Noen ganger må man bare ta initiativet, og når du først har gjort det så er den skumleste delen over.

Lenke til kommentar

Jeg legger ved et innlegg som jeg skrev for en stund siden, jeg håper det er til hjelp for noen. Jeg er kvitt sosial angst, noe som er helt fantastisk. Jeg har fortsatt problemer med å snakke med andre mennesker, men det er på bedringens vei.

 

 

Det å bekjempe sosial angst og blyghet er en lang prosses. Det er noe du må gå virkelig inn for. Her er fire nøkkelpunkter.

 

1.

Endring av tankemønster

Du må tenke over farene på nytt. Er sosiale hendelser så farlig som du skal ha det til? Hva er det verste som kan skje? Sosial angst handler mye om hva du tror andre tenker om deg. Det må forandres. Mest sannsynlig er det du tror andre tenker om deg overdrevet, tatt helt ut av sammenheng, eller har rett og slett ikke rot i virkeligheten.

 

2.

Endre handlingsmønsteret ditt

Det og bevist unngå sosiale situasjoner eller sammenkomster gjør alt verre. Det å unngå et møte en gang, gjør at du mest sannsynelig kommer til å gjøre det samme neste gang du opplever denne frykten. Du må se frykten i hvitøyet og bite tenna sammen. Du må gjøre det, selv om du synes det er forferdelig skummelt. Dra på fest selv om du vet at det er mange ukjente der. Dra til butikken, selv om du har en forferdelig drittdag. Alt for å trene deg opp. Det eneste som hindrer deg er forestilligene du har i hodet.

 

3.

Redusering av selvbevissthet

Du må glemme det som plager deg. Ikke fokuser på deg selv og alle feilene du tror du gjør. Rett helle fokuset mot andre mennesker i rommet. Bevisst blokker ut alle tanker som spretter inn i hodet ditt som omhandler deg selv. Det er ikke deg det handler om, det er de rundt deg. Fokuser på det andre har og si. Du må for all del unngå å gjemme deg i et skall i hjørne.

 

4.

Bygg selvtillit

Du må jobbe med sider av deg du liker og fukser på disse. Tren for å få en bedre kropp. Kjøp klær du føler passer deg godt. Gjør ting du liker uten å tenke på hva andre synes om det. Det er deg det handler om, ikke andre. Se deg i speilet og fokuser på de siden av deg du liker. Fremhev disse. Dytt bort alle de negative tankene.

 

Dette er noe som selvfølgelig ikke er lett. Det tar også meget lang tid. Kontakt legen din om du føler det er alvorlig. Om du ikke vil ta det skrittet, finnes det nettsider som selger selvhjelpsbøker. Tapir forlag har flere bøker(http://sittapir.sit.no/sok.aspx?q=%c3%a5+bekjempe).

  • Liker 4
Lenke til kommentar

godt å høre :)

jeg har også blitt kvitt en del av min sosiale angst.

Jeg husker jeg jobbet for adecco for en 2 års tid siden. Jeg hadde klump i halsen og var engstelig bare jeg skulle inn på kontoret deres og levere papirer...

jeg grudde meg også til skolen hver dag, og var kjempenervøs på vei ned..

 

men ja, jeg måtte bare tenke ting som 'jeg skal jo bare levere et jævla ark. det er ikke farlig....'

og nå går sånne ting greit.

 

Jeg er fremdeles litt usosial da. Jeg føler jeg er motvillig kresen. Jeg klarer fks ikke å snakke med de jeg jobber med, fordi jeg føler de er uinteressante for meg. Vi har ikke noe til felles, så da tør jeg ikke snakke med de.

Ender opp med at jeg prøver å virke overlegen, så de ikke forstår at jeg bare er usikker...

(og i tillegg sjenert)

 

Men det er en jente på jobben jeg ble godt kjent med, bare at hun var vikar de hadde leid inn fra en av søster-restaurantene.. så fikk ikke se mer til henne etter det.

 

Men jeg tenker, jeg har venner som jeg har mye til felles med og som jeg kan være meg selv hos. Jeg driter i at jeg alltid er alene på jobb (er servitør. Og innimellom har vi noen minutter der vi bare venter på at gjestene skal bli ferdig med å spise/holde tale osv.. så da kan vi skravle sammen)...

jeg gjør meg bare ferdig på jobb, og drar hjem til mine venner.

 

Jeg har også funnet ut at smalltalk er veldig fint... gi en positiv kommentar til den du møter, snakk om noe som er mye i media om dagen, spør hva de gjør i fritiden. Plutselig finner du noe dere kan snakke om..

men så er det ikke vits i å fortsette å prøve med de man kun finner uinteressante.... man MÅ ikke bli kjent med alle...

Jeg har 3 veldig gode venner.. resten er sånn.. venner og bekjente..

men det holder for meg. Jeg trenger ikke mer!

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Jeg er fremdeles litt usosial da. Jeg føler jeg er motvillig kresen. Jeg klarer fks ikke å snakke med de jeg jobber med, fordi jeg føler de er uinteressante for meg. Vi har ikke noe til felles, så da tør jeg ikke snakke med de.

Ender opp med at jeg prøver å virke overlegen, så de ikke forstår at jeg bare er usikker...

(og i tillegg sjenert)

Akkurat sånn er jeg :(

Lenke til kommentar

For en hyggelig tråd! Jeg elsket delen hvor du satt og ble forbannet på deg selv og bestemte deg for å møte farene.

 

For tre år siden når jeg gikk i slutten av tiende klasse gikk jeg på en liten ubetydelig medisin som ikke var noe farlig. Men selvfølgelig, fikk jeg flere bivirkninger som under 5 % fikk (som det stod påskrevet, hvertfall).

 

Jeg begynte raskt å få hodepine hver gang jeg skulle møte folk. Rommet begynte å spinne, og jeg ble ekstra følsom for lys. Hele kroppen min vekslet mellom kald og varm, og jeg forstod ingenting. Rødminga var nok verst, siden dette gikk ekstremt tungt over min selvbevissthet, og pumpet den skyhøyt. Hvis en lærer spurte meg om noe, ble jeg nesten kvalm. Om jeg kom for sent til en time, kunne jeg ofte stå utfor døra i et minutt eller mer før jeg gikk inn.

 

Jeg endte opp med å ta et "hjemme" halv år på andreåret videregående, i samsvar med fagkoordinator og rådgivere, og fullførte året uten noen form for forskjellig behandling i papirene. Teknisk sett fikk jeg akkurat samme utdannelse som alle andre, takket være forståelsesfulle rådgivere. Etter dette halvåret, hvor jeg bare omga meg med en "komfortgruppe" med 5-10 venner, ble jeg mindre selvbevisst og mindre nervøs i sosiale situasjoner.

 

Når skolen begynte igjen var det enda forferdelig, men jeg var seig og holdt ut. Deretter tok jeg kvantespranget og ble bartender. Et serviceyrke hvor jeg stod i baren i flere timer med øynene rettet mot meg og serverte både drinker og måtte hamskes med flere fulle og sinte gjester hver gang jeg var på jobb.

 

Sakte men sikkert ble jeg helt kvitt dette, selv om jeg i øyeblikket var overbevist om at livet mitt ble ødelagt.

 

Der var min historie også! Fin tråd.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Hei der!

 

Har skrevet om min sosiale angst på forumet her før. Ser også at det er ganske mange andre poster om dette temaet.

 

Jeg er i utgangspunktet en veldig sosial person, som liker å omgås andre mennesker. Men et skolebytte gjorde at jeg endte opp uten venner en lang stund, og dette fikk en del følger, bla sosial angst. Tror jeg ikke var med en eneste person på et år. Etter en stund kom jeg inn i "den kule" gjengen på skolen, og ting virket veldig bra. Men tingen var den at vi var en veldig sammensveiset gjeng, som alltid var sammen. Dermed hadde jeg ingen problemer med å kommunisere med da ukjente personer, som vi var med. Jeg fikk aldri noen nye gode venner, bare en haug med bekjente. Slik var det ut hele videregående, og alt virket veldig rosenrødt.

 

Men da jeg begynte på universitetet la jeg merke til at ting ikke var som de pleide. Jeg måtte begynne på null igjen, og jeg fikk flashbacks til sist gang jeg måtte begynne fra scratch. Jeg skalv når jeg snakket med folk på skolen, og klarte aldri å bli kjent med noen. Det endte med at jeg sluttet på universitetet etter et halvt år, da jeg ikke klarte å være alene lengre. Jeg tenkte at når jeg flyttet hjem, kom alt til å bli som før, noe det aldeles ikke ble. Omtrent alle mine venner og bekjente hadde flyttet vekk, og jeg satt igjen mye alene hjemme. Slik har det nå vært i omtrent et år. Jeg har vært deprimert over min manglende evne til å skaffe meg flere venner. Frustrasjonen over å ikke kunne være sosial har vært enorm, og et stort savn i livet mitt.

 

Dette tok en brå slutt for en liten stund siden, da vi var på hyttetur. Av åtte personer var det kun en jeg kjente godt fra før av, og hele turen var kun preget av småprat. Jeg snakket litt med hver person, som var med, og satt dermed en god del for meg selv. Da jeg kom hjem var jeg utrolig forbannet på meg selv, fordi jeg ikke hadde utnyttet en utrolig god mulighet til å bli kjent med flere hyggelige personer. Og da mener jeg totalt rasende, jeg var helt fra meg. Jeg satt å skrek til meg selv at dette skulle jeg ha en slutt på med en gang. Da jeg kom hjem fra jobb på mandagen, la jeg til de forskjeliige personene på Facebook, og begynte å snakke med de. En tin som hadde vært totalt utenkelig for en liten stund siden. På tirsdagen snakket jeg rett fra hjertet til de på jobben, noe jeg aldri har gjort før. Tidligere har det vært mye halvhjertet prat, og mye tid for meg selv. Jeg har begynt å kontakte gamle bekjente igjen, uten å bekymre meg for hva de tenker osv... Nå i helgen var jeg ute, uten å føle noe stress eller press, jeg slappet helt av og snakket med masse personer. Med andre ord jeg føler meg utrolig bra og avslappet. Jeg føler meg som en helt ny person.

 

Måten jeg gjorde dette på, var så enkelt som å bestemme meg for at angsten skulle vekk, og det ble den. Dette høres kanskje veldig billig ut, men det funket før meg.

 

Dog har jeg en del ting som henger igjen, som f.eks prestasjonsangst når jeg snakker med folk jeg veldig gjerne har lyst å bli kjent med. Men jeg regner med at dette kommer til å forsvinne med tiden.

 

Dette ble et veldig langt innlegg, men jeg ser det meste som relevant. Jeg håper dette er til hjelp for andre.

 

Folk er ikke farlige! :new_woot:

Prøv terapi..og det er ikke slik att man er gal/dum for å gå i terapi.Ting ties ikke i hjel.men prates i hjel.

Lenke til kommentar
Sosial angst som all annen angst kan kun behandles med eksponeringsterapi, altså man utsettes for det man er engstelig for til man innser at det er en irrasjonell frykt og man ikke lengre er redd for situasonen, eller tingen.
Beklager at jeg er negativ, men det du sier er det reneste sludder. Hvis eksponeringsterapi var så effektivt som du gir inntrykk av var det ingen som hadde giddet å gå rundt med angst. Eksponeringsterapi kan være effektivt mot spesifikk angst men mindre effektivt mot generalisert angst.
Lenke til kommentar
Sosial angst som all annen angst kan kun behandles med eksponeringsterapi, altså man utsettes for det man er engstelig for til man innser at det er en irrasjonell frykt og man ikke lengre er redd for situasonen, eller tingen.
Beklager at jeg er negativ, men det du sier er det reneste sludder. Hvis eksponeringsterapi var så effektivt som du gir inntrykk av var det ingen som hadde giddet å gå rundt med angst. Eksponeringsterapi kan være effektivt mot spesifikk angst men mindre effektivt mot generalisert angst.

kremt kremt, sludder??

 

sludder er din bruk av "generalisert angst" i denne sammenhengen. for det første er generalisert angst en "litt" annen sykdom en annen angst, den har ingenting å eksponeres til, og medisinering med sterke antidepressiver er eneste behandling utenom mestringsstrategier, og samtaleterapi. Men har du en mindre alvorlig variant av generalisert angst kan eksponeringsterapi være en del av mestringstrategiene en psykolog vil bruke under behandling. OG eksponeringsterapi hjelper, det kurerer ikke nødvendigvis noe som helst. har man en spesifik angst fungerer det VELDIG bra, så jeg vet ikke hvor du har studert psykologi, men jeg har aldri hørt noe annet hverken av min mor, (som jobber i psykiatrien), eller når jeg hadde psykologi på videregående, der var forresten angst og depressjon VELDIG grundig gjennomgått, så dette har jeg hatt om.

 

Så har du noe henvisninger? jeg liker å sitte inne med korrekt fakta, og skulle dine påstander være rigtige vil jeg finne det ut sånn at jeg ikke sier noe feil i fremtiden.

 

'no hard feelings;)

 

-frank

Lenke til kommentar

godt å høre :)

jeg har også blitt kvitt en del av min sosiale angst.

 

Jeg har også funnet ut at smalltalk er veldig fint... gi en positiv kommentar til den du møter, snakk om noe som er mye i media om dagen, spør hva de gjør i fritiden. Plutselig finner du noe dere kan snakke om..

men så er det ikke vits i å fortsette å prøve med de man kun finner uinteressante.... man MÅ ikke bli kjent med alle...

Jeg har 3 veldig gode venner.. resten er sånn.. venner og bekjente..

men det holder for meg. Jeg trenger ikke mer!

 

Kjekt å høre om flere som har blitt kvitt angsten sin!

 

Smalltalk har alltid vært min akilleshæl, jeg har egentlig aldri forstått hva man skal snakke om. Og jeg sliter vel forsåvidt med det fortsatt, skjønt det går ganske fint om man er flere enn 2 i samtalen. Men jeg antar det egentlig kun handler om å åpne seg opp, og si det du har lyst å si, uten å tenke på konsekvenser hele tiden. Noe jeg nettopp prøver ut for tiden, med blandet hell. Jeg tenker bare at en ikke alltid kan treffe med samtaleemnene, og en kan ikke finne alle personer interessante.

 

 

 

For en hyggelig tråd! Jeg elsket delen hvor du satt og ble forbannet på deg selv og bestemte deg for å møte farene.

 

Der var min historie også! Fin tråd.

 

Hehe, ja det kan ha sett litt mystisk ut for de som så meg i trafikken da.

 

Kjekt med andres historier også!

 

 

Prøv terapi..og det er ikke slik att man er gal/dum for å gå i terapi.Ting ties ikke i hjel.men prates i hjel.

 

Du bør nok lese innlegget, før du svarer :)

 

 

Utrolig positivt å lese, tusen takk for å dele historien din trådstarter :thumbup:

 

Kjekt å høre! :)

 

Koselig tråd! Godt å høre det fikset seg :)

 

Ja, håper den kanskje kan inspirere andre :)

Lenke til kommentar

"Ja, håper den kanskje kan inspirere andre :)"

 

Den har inspirert meg!! Selv om jeg allerede er blitt kvitt en del sosialangsten min, så er det mye jobb som står igjen! Gjennom å lese andres erfaringer får jeg mye støtte! Det er bare noen som har opplevd det samme problemet som kan forstå hvor vanskelig er det å leve med sosiale angst. Jeg er blitt alkoholiker av å prøve å få venner. Men til slutt visste det seg at jeg var alene selv om jeg var omringet av mange. Nå er jeg tørrlagt og bygger jeg alt på nytt. Og det skal bli bra fordi jeg endelig vet at problemet ikke må ties ihjel!!

 

Hilsen til deg som startet tråden og til alle!

Lenke til kommentar
  • 2 uker senere...

"Ja, håper den kanskje kan inspirere andre :)"

 

Den har inspirert meg!! Selv om jeg allerede er blitt kvitt en del sosialangsten min, så er det mye jobb som står igjen! Gjennom å lese andres erfaringer får jeg mye støtte! Det er bare noen som har opplevd det samme problemet som kan forstå hvor vanskelig er det å leve med sosiale angst. Jeg er blitt alkoholiker av å prøve å få venner. Men til slutt visste det seg at jeg var alene selv om jeg var omringet av mange. Nå er jeg tørrlagt og bygger jeg alt på nytt. Og det skal bli bra fordi jeg endelig vet at problemet ikke må ties ihjel!!

 

Hilsen til deg som startet tråden og til alle!

 

Godt å høre!

 

Det er bare deg selv som kan forbedre din egen situasjon, så det er bare å stå på. :)

 

Trådstarter

Lenke til kommentar

Godt å høre!

 

Det er bare deg selv som kan forbedre din egen situasjon, så det er bare å stå på. :)

 

Trådstarter

 

Ærlig talt, så jeg TROR at jeg ikke var alene når jeg våget meg og tok sjansen...

 

Jeg er ikke sikker om jeg skal kalle det for GUD...

Det var ihvretfall noe ekstra som hjalp til, for jeg hadde følt meg svak og hjelpeløs i mange år.

Nå er jeg blant mennesker og har fått mange venner!

Lenke til kommentar
  • 6 år senere...

Går fint an å lese noen bøker også. Er jo noe som kan ta litt tid det der selv om det er fint løselig. Beste boka jeg har lest for sånt er fra Victor hagen, heter Presence and positivity the new energy sources of the 21st century. Er ganske ny bok med masse forskningsbacking også.. var sykt viktig bok for meg. tror den er å få på amazon, der jeg skaffa den

 

Anonymous poster hash: 355d2...0fb

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...