Har jeg sosial angst? Vurderer psykolog

[Gjest Gjest]

Bare en rask "bekreftelse" for å gjøre meg litt mer sikker på at jeg faktisk sannsynligvis har en form for sosial angst. Her er en liste som beskriver meg:

 

Gutt, 17 år gammel

 

-Går aldri på noe sosialt utenfor tomta mi, og er det sosiale hendelser i mitt eget hus klarer jeg knapt å oppholde meg andre steder enn mitt eget rom

-Har ingen venner utenom nær familie

-Ble en del plaget på ungdomskolen, verste tida jeg har opplevd.

-Ettersom jeg ikke har venner, får jeg ikke blitt med på Facebook. Har jo ingen venner (Selvom 90% av vennene en person har på Facebook ikke er ekte venner). Hadde jeg skaffa Facebook ville det bli vist offentlig at jeg ikke har venner. Høl i huet, Facebook forårsaker mye ekstra frustrasjon på toppen av alt det andre jeg opplever.

-Regner meg som en nokså smart person. Jeg syns de "kule" i (eks)klassa mi var en gjeng umodne tullinger. Jeg har virkelig ikke den samme humoren som de

-Apropo humor, jeg har nå mista en del av den humoren jeg hadde. Ler ikke lenger av noe komedie, er jeg sammen med folk jeg ikke ser hver dag blir jeg veldig uvel og unngår det så ofte jeg kan

-Har vi besøk av personer jeg ikke kjenner godt blir jeg redd og gjemmer jeg på rommet mitt til personen(e) har gått.

 

Dette er bare litt av det jeg opplever. Jeg tenker at jeg skal se den legen en gang for alle, etter å ha tenkt i flere måneder. Dette er mitt valg, men jeg ønsker å lese deres reaksjoner på måten jeg er på. Er det alvorlig?? Har ikke diskutert dette med noen som helst, så hadde vært fint å høre det fra NOEN ihvertfall. Selvom dere (hvertfall ikke bevisst) kjenner meg.

[attilla]

Du er bare voksen for alderen

[Gjest Slettet-77do0b]

Ta kontakt med fastlegen og be om henvisning til psykologisk poliklinikk. Du vil da i løpet av en måneds tid (kan variere) få innkallelse til en evalueringstime. Dersom psykologen/terapauten finner det nødvendig (noe h*n etter det du skriver, mest sannsynligvis gjør), så vil du muligens bli kontaktet til nok en samtaletime eller få et lite tilbud om behandlingsmetoder. Dersom du blir tilbudt kognitiv behandlingsmetode (gruppeterapi), så vil jeg anbefale deg å takke ja til det.

Det har i alle fall hjulpet utrolig mye for min del og det eneste jeg angrer på var at det tok såpass lang tid før jeg i det hele tatt tok affære vedr. min sosiale angst.

[dag1234]

Sosial fobi eller sosial angst, er den psykiatrisk diagnose som kan settes hvisr du ha en vedvarende frykt for sosiale situasjoner eller situasjoner som krever prestasjoner. Ofte er det frykt å kunne komme til å gjøre noe ydmykende eller pinlig. Du skal i følge diagnosekravene (DSM) alltid føle angst i slike situasjoner. Samtidig skal du selv oppleve reksjonene dine som overdrevne ellet urimelige. De fryktede situasjonene forsøkes enten unngått eller du kommer deg gjennom dem med stort ubehag.

 

Hvis du kjenner deg igjen i dette, er det mye mulig at du har sosial fobi. Mange fastleger vil kunne stille en slik diagnose, men det er ikke uvanlig å bli henvist til en spesialist. Det finnes noen tilstander som minner om sosial angst, men som ikke er det. Det må som regel avgjøres av spesialist.

 

Gruppeterapi er ikke det første man velger mot sosial angst. Det vanligste er eksponeringsterapi, men enten kognitiv eller psykodynamisk psykoterapi i tillegg.

 

Se mer her: http://no.wikipedia.org/wiki/Sosial_fobi

 

Mvh

Dag

[nO0_o]

Du er jo her

 

Men hva er interessene dine egentlig? Prøv å finne noe du har noe til felles med, da kan dere fort komme overens!

 

Tror også at Facebook vil føre mer positivt for deg enn negativt, hvis du bruker den riktig.

[Shulgin]

Jeg var selv i din alder plaget av en form for sosial angst som rammet meg sterkt rundt mennesker jeg ikke kjente.

 

Men plutselig bare "skjedde" ting; jeg antar at en liten hendelse hvor jeg opplevde en liten, uventet form for anerkjennelse eller sosial suksess slo rot og fungerte som katalysator for videre utvikling av en herlig sosial trygghet. Innen et år var jeg fullstendig forvandlet til en selvsikker og populær person.

 

Innstill deg på at dette også vil skje deg. Se etter lyspunkter. Finner du et lyspunkt, bygger du det inn som det skal bli grunnmuren i ditt nye sosiale jeg, eller noe slik.

 

Jeg tror det som først og fremst hindrer personlig utvikling er hvordan man identifiserer seg så sterkt med et negativt bilde av seg selv som er basert på tidligere erfaringer, primært tidligere negative erfaringer. Forsøk kanskje å konstruere et bilde av din sosiale karakter basert på dine tidligere gode sosiale erfaringer, enn hvor få og sjeldne de er.

 

Visualiseringsøvelser og såkalte "affirmations", om gjort riktig, kan fungere ekstremt styrkende og fremme sosial trygghet til de grader. Forsøk f.eks. å google "social anxiety affirmations" eller "social anxiety visualization" (uten hermetegn).

 

Rot litt rundt på Amazon. Du finner sikkert noen lister som kan peke deg i retning av noe svært inspirerende litteratur. For noe som vedrører personlig utvikling generelt, kan jeg på det sterkeste anbefale f.eks. Psycho-Cybernetics.

 

Gå gjerne til psykolog, men vær obs på at en del av dem bidrar mer til å at du innser at du virkelig er syk enn de bidrar til at du innser at du virkelig kommer til å bli frisk.

 

Du er et menneske med et problem, og det problemet vil du fikse. Stå på!

Endret 4. desember 2010 av sanoj_20

[Gjest Gjest]

Har det som deg trådstarter. Melder jeg meg inn på facebook får jeg sikkert mange meldinger som "haha, du lever enda?" "taper" osv. Det klarer jeg meg uten.

 

Føler at jeg ikke hadde hatt det så vanskelig sosialt hvis jeg hadde hatt et normalt utseendet. Hjelper jo heller ikke at jeg har en humor som hører inne på 4chan heller.