[Løst] Hvordan bør jeg føle?

[Denjam]

..

Endret 13. april 2015 av Denjam

[Gjest βασιλ&#]

Kan det ha seg at det hele overhvelmer meg?

Nei, du har bare greid å sette feil merkelapper på nær sagt hele ditt følelsesspekter og har sikkert et blindt område som manifisterer seg gjennom hva du nettopp har gjort... skrevet.

 

Du får vel bare fortsette å se på hva som er skrevet, se nøyere på det og si gjerne til deg selv at du føler ingenting så kanskje etterhvert ser du hva som du har gitt fra deg mellom linjene. Er det ingenting i mellom, er det bare en kløft, et bunnløst hull?

 

Er dette deg eller hva du nå assosierer deg med?

 

Før ordet er ditt sanne ansikt sier man i østen, hvem kan sette ord på den følelsen som så fort forsvinner, betstandig flyktig? Etter denne følelsen kommer deakselrasjonen som først nesten ikke merkes, men som med ett ender i full stopp.

 

Videre er bare et paradoks, en gordiansk knute, en tautologi, tetragrammaton et cetera ad infinitum.

[Denjam]

..

Endret 13. april 2015 av Denjam

[Gjest βασιλ&#]

Da er problemet at man dveler over en mulighet man har misset og med den følelsen dreper den neste som dukker opp, alt liv blir kvalt (i deg og hvordan du ser an andre) og igjen er bare en ørken.

 

Spørsmålet er om man trenger vann (emosjoner/ forståelse) uten at man også må ha salt (intellekt/ visdom). Så spørs det hvor kongruent man er, hva er en maske og hva er en ens aske? Vil man bare skille seg litt ut nok til å være genuint konform eller faktisk stå for hva man føler åkke som?

 

Siste er særdeles vanskelig når man til stadig blir bombardert med propaganda og står inni en sirkel av salt. Hva får deg til ikke å innse at brytes denne sirkelen så blir man sårbar, er det tanken om at man da blir i andres øyne sett på som svak?

 

Svaret etter litt ettertanke finner man i hva som man tror en tjener mest på, så lenge en oppriktig kan føle på hva man egentlig startet med, ta det hele forsiktig opp med roten og se hva ens følelser sikter på.

 

Den såkalte kunsten å kunne...

[Denjam]

..

Endret 13. april 2015 av Denjam

[Gjest βασιλ&#]

I det enkle, det første.. et ekteskap kan bare være mellom en og en slik som vist ved linken i forrige innlegg. En idé kan ikke forenes m.m. den er simpel, videre kontemplering fører bare til en deling av ens følelse(r™) og genererer nye tanker/ masker. Ens persepsjon er egentlig helt meningsløs, enda verre er det med ens følelser som leder en til å faktisk å tro at de er sanne og dermed signifikante. Så hva er da aske og hva er ens maske?

 

Så til spørsmålet om meg/ deg..

 

Det er den konstante praksisen til demoner og forsøke å skremme, å sjokkere, å vekke avsky, å lokke. Mot alt dette må man stålsette seg. Hvis man har kvittet seg med konseptet om ett ego så vil denne oppgaven være relativt enkelt, m.m. man har gjort det så det nesten blir umulig som delvis beskrevet i første avsnitt.

 

Dhammapada (+ kommentar) går som så: ”Han hånte meg, han skadet meg, han overvant meg, han plyndret meg.” Hos den som ikke tenker slik, dør hatet stille bort. I denne verden stilner aldri hat ved hjelp av hat (verena), men bare ved ikke-hat (averena − vennlighet, kjærlighet). Dette er en gammel lov (dhammo sanantano).

 

Det er sant at noen ganger er sympati en nødvendig for forståelse. Leste noe om varm og kald alfa og hva har det med å løfte ens sverd og dele Satan opp med Satan i det uendelige ettersom mot kronen er ikke sverdet lenger et sverd?

 

Er det beste å laxe helt av og lene seg tilbake i sofaen og bare sløve, ettersom i verden later det til at slik faktisk fungerer?

[Denjam]

..

Endret 13. april 2015 av Denjam

[Gjest Shylock]

Hvordan burde jeg håndtre at noen dør?

Når du ser deg selv i speilet om morgenen, kjenn på det.

[fgr]

følelsesløs? er det sånn at du mener at livet ditt ikke gir særlig mening lenger?

eller kan det kanskje være at du har noen sosiopatiske trekk som gjør det.

 

 

 

[Denjam]

..

Endret 13. april 2015 av Denjam

[svenka]

Tror vi er i samme båt Denjam. Vi mangler evnen til å føle, med andre ord selvinnsikt. Det er først no i en alder av 21 at jeg har innsett det ved hjelp av bok om EQ. Kan egentlig ikke huske sist e virkelig følte noe, kansje da jeg fikk min første sykkel, det var pure glede som varte og rakk. I dag føles alt som skjer helt tomt ut, og bryr meg heller ikke stort om den minste ting. Jeg er merkelig nok en stor humørspreder i følge kjente og ukjente(butikk), men er det bare skuespill? Det rare er at i drømmer der jeg har rolle virker det mye mer "levende" enn normalt med tanke på reaksjoner på følelser. En ting er sikkert, vi mennesker er underlige.

Endret 18. juli 2010 av Mithos

[Denjam]

Skuespill, ja. Noen ganger undrer jeg på om det å holde en maske til slutt vil gjøre ting mer ekte. Derfor lar jeg den ikke slippe.