Noen her med asperger syndrom?

[Inaktivbruker_101125]

Ja, interessant historie. Synd at du opplevde det. Aspergers er ingen mental lidelse – en utviklingsforstyrrelse. Sånn sett er det en relativt uskyldig og mild diagnose. Jeg syns iallefall det hjalp veldig.

Endret 30. juni 2010 av Enzyme X

[Noteknekk]

Veldig interessant emne å lese gjennom! Lider ikke av asbergers selv (ville dere forresten brukt uttrykket 'lide' eller blir det for negativt ladd?), men jeg har en bror som ganske nylig har blitt diagnosert med høy-funksjonell autisme, som også er i autisme-spekteret og som har mye likhetstrekk med asbergers. Eksempler er lite øyekontakt (med oss i nærmeste familie kan han bruke øyekontakt, men andre slektninger og bekjente gjør han det lite), vanskelig for å plukke opp sosiale ting, stor interesse for pc, tv- og håndholdte spill, trives i eget selskap, prater med seg selv, og en del flere "symptomer". Man kan ikke se på ham at han er annerledes, og for mange kan det i starten oppfattes som sjenerthet. Han er i slutten av barneskolen, og spesielt nå etter diagnosering er hjelpe-instanser koblet inn i skolen etc, så håpet er jo at videre skolegang skal gå bra.

 

Selv syns jeg dette er litt vanskelig å takle. Er redd for at han skal slite mye i fremtiden, jeg ser jo hvor vanskelig ting kan være for ham allerede nå. Foreldrene våre har vært til mye samtaler, både med og uten ham, og fått mye informasjon. Vi søsken har fått litt bøker å lese, men har ikke vært til samtale med PPT, barnepsykiatrien etc, og jeg studerer utenbys så det blir litt vanskelig å følge med på den måten også.

 

Hvordan ble dere selv, dere som har fått diagnosert asbergers, fortalt at dere var litt annerledes, at dere hadde aspergers, og hvordan tok dere det? Hvor gamle var dere?

[Inaktivbruker_101125]

Vær glad på hans vegne at han fikk vite det relativt tidlig! Jeg antar at han vil klare utfordringene. Muligens han også vil lære å skjule det til en viss grad også, hvis han ønsker det. (Jeg vet ikke forskjellen på høyfunksjonell autisme og Aspergers, men jeg antar at det er mye likt.)

 

Sånn sett er det bare en positiv ting at han får tenåringsperioden til disposisjon når det gjelder hjelp til diagnosen.

[Noteknekk]

Selvfølgelig, vi er veldig glad for å ha fått inn et hjelpeapparat såpass tidlig. Det har ikke vært bare enkelt heller, og vi har kjempet for å få en fullstendig utredning som han nå har fått. Så vi håper jo at dette vil være til stor fordel for ham i årene framover:).

 

De samtalene som jeg nevnte er ikke ferdig enda, det er fortsatt mye informasjon, og det som også gjenstår er samtale mellom barnepsykiater og broren min der han selv vil få informasjon om diagnosen, hjelpen han vil få osv. Han er altså i dag egentlig ikke selv klar over dette, har ikke fått satt skikkelig ord på det. Så jeg lurer samtidig på hvordan du/dere tok denne informasjonen første gang dere fikk den? Eller var dere så gamle da dere fikk den at dere så godt som visste det fra før? Mye spørsmål, og vanskelig å sette ord på alt, men håper du forstår hva jeg prøver å si.

[Inaktivbruker_101125]

Personlig var jeg 16, noe jeg ennå er. Det vil si jeg har nylig fått den (et par måneder siden). Først var det nesten skummelt, men så tenkte jeg at dette er noe jeg har hatt hele livet. Dermed gikk det helt fint.

[Grambo]

Så jeg lurer samtidig på hvordan du/dere tok denne informasjonen første gang dere fikk den? Eller var dere så gamle da dere fikk den at dere så godt som visste det fra før?

 

Jeg fikk først forståelse av det når jeg ble plassert på et avlastningcenter i løpet av barneskolen, fult av andre barn(for det meste tunge autister).

 

På den tid hadde jeg alt hatt en diagnose-test med negativ på(slurvete gjort av testerne), men det var bsolutt noe "galt" med meg.

 

Så jeg hylte og skrek, og NEKTET for å være "funksjonshemmet".

En svart del av mitt liv, kan nesten kalle det et barnefengsel.

Men jeg kom ikke inn uten grunn, jeg hadde en tidens til å banke opp søstra mi :O...

 

 

Jeg vil si at et avlastningscenter fylt med autister, er feil sted å putte en Asperger, tro meg, du vil ikke leve den delen av mitt liv.

 

FOR ET MERE DIREKTE SVAR: JEG NEKTET FOR Å VÆRE DET, GRUNNET NEGATIVE RYKTER.

[Inhabil]

Veldig interessant emne å lese gjennom! Lider ikke av asbergers selv (ville dere forresten brukt uttrykket 'lide' eller blir det for negativt ladd?), men jeg har en bror som ganske nylig har blitt diagnosert med høy-funksjonell autisme, som også er i autisme-spekteret og som har mye likhetstrekk med asbergers. Eksempler er lite øyekontakt (med oss i nærmeste familie kan han bruke øyekontakt, men andre slektninger og bekjente gjør han det lite), vanskelig for å plukke opp sosiale ting, stor interesse for pc, tv- og håndholdte spill, trives i eget selskap, prater med seg selv, og en del flere "symptomer". Man kan ikke se på ham at han er annerledes, og for mange kan det i starten oppfattes som sjenerthet. Han er i slutten av barneskolen, og spesielt nå etter diagnosering er hjelpe-instanser koblet inn i skolen etc, så håpet er jo at videre skolegang skal gå bra.

 

Selv syns jeg dette er litt vanskelig å takle. Er redd for at han skal slite mye i fremtiden, jeg ser jo hvor vanskelig ting kan være for ham allerede nå. Foreldrene våre har vært til mye samtaler, både med og uten ham, og fått mye informasjon. Vi søsken har fått litt bøker å lese, men har ikke vært til samtale med PPT, barnepsykiatrien etc, og jeg studerer utenbys så det blir litt vanskelig å følge med på den måten også.

 

Hvordan ble dere selv, dere som har fått diagnosert asbergers, fortalt at dere var litt annerledes, at dere hadde aspergers, og hvordan tok dere det? Hvor gamle var dere?

 

Jeg ville ikke ha brukt ordet lidelse, ettersom Asperger er ikke en lidelse.

 

Jeg var 16 år da jeg fikk diagnosen. Da jeg havnet i psykatrien så ble det tidlig antatt at jeg hadde en autismespekterforstyrrelse. Derfor ble jeg utredet med hensikt å finne ut om jeg hadde Asperger.

 

Da Asperger først ble nevnt så visste jeg lite om diagnosen, men jeg gjorde en del research og forberedte meg på at jeg ville få diagnosen.

 

Derfor tok jeg ikke det så tungt, siden jeg skjønte at det var sannsynlig at jeg ville få diagnosen.

 

P.S: Det heter Asperger! Og IKKE Asberger!

[Noteknekk]

Oi beklager den skrivefeilen, ser at jeg har brukt begge variantene men da vet jeg hvilken som er riktig:).

 

Tusen takk for alle svar! Sitter med mye spørsmål, og flere kommer sikkert etter hvert, så kjekt å få besvart fra noen som har personlig erfaring å basere svarene på.

 

Et nytt spørsmål: Hvordan er dere når det gjelder fysisk kontakt? Klemmer fra foreldre, tilfeldig dulting fra fremmede på gaten, etc. Broren min har ikke noe problem med det, vi kan klemme og komme borti uten problem, og om kvelden vil han ha nattaklem/kyss fra alle i familien før han legger seg til å sove. Men jeg har lest boka "The Curious incident with the dog in the night-time" som handler om en gutt som har aspergers-lignende diagnose, og han tåler veldig lite fysisk kontakt. Er det noe som er mer vanlig enn annet?

[Cloudemyx]

Det er veldig individuelt. Noen synes det er greit andre vil ikke ha noe kontakt med andre i det hele tatt. Jo tidligere Asperger blir oppdaget jo bedre.

 

Selv takler jeg klemmer fra personer jeg kjenner. Dulter noen borti meg blir jeg lett redd og skremt liksom. Da stopper jeg opp og ser vilt rundt meg og kjenner pulsen stiger noen slag.

Om det er en vane for han at han får nattaklem eller nuss av alle i huset før han legger seg er det lurt at dere ikke slutter med det. Dette er hans vane og går dere bort i fra det kan han lett bli såret og lei seg og kanskje stresset om ting går utenfor hans vaner.

Endret 4. juli 2010 av Trouble

[Grambo]

Jeg har ikke no' problem med fysisk kontakt, Har ikke lest den boka selv... men skal så snart jeg får tak i den.

 

Men unormale reaksjoner angående sanser kan ha noe med det. for eksempel, jeg tåler ikke å ha en neglefil file neglene mine, jeg tåler ikke følelsen, og føler ubehag av lyden(lite lyd da..).

 

Tenker aldri over det, men hvorfor skulle jeg da bruke en neglefil(?).

[Noteknekk]

Det er veldig individuelt. Noen synes det er greit andre vil ikke ha noe kontakt med andre i det hele tatt. Jo tidligere Asperger blir oppdaget jo bedre.

 

Selv takler jeg klemmer fra personer jeg kjenner. Dulter noen borti meg blir jeg lett redd og skremt liksom. Da stopper jeg opp og ser vilt rundt meg og kjenner pulsen stiger noen slag.

Om det er en vane for han at han får nattaklem eller nuss av alle i huset før han legger seg er det lurt at dere ikke slutter med det. Dette er hans vane og går dere bort i fra det kan han lett bli såret og lei seg og kanskje stresset om ting går utenfor hans vaner.

 

Det er nok en vane og en trygghet for ham ja, så det kommer nok ikke til å falle bort før han selv velger det.

[McPersen]

Skulle bare inn på diskusjon.no for å se om det var noen tråder om rollespill, så så jeg dette emnet ligge på toppen av siden.

 

Hadde en venn siden 3-års alderen som fikk diagnosen asperger-syndromet ved 16,17 års alderen. Det er derfor jeg klikket på denne linken, ønsker å forstå hvordan han hadde det, og hva egentlig diagnosen innebærer. Var egentlig aldri lett å forså diagnosen fra han, for jeg tror ikke han forsto helt selv. Og det har vært meget interesant lesning og jeg har lært mye. Denne tråden skal jeg nok følge med på en stund til. For de oppmerksomme av dere, så skriver jeg i fortid om vennen min med vilje, for desverre tok han livet av seg for tre år siden. Jeg beklager om det er upassende å nevne, men jeg begynte å tenke veldig mye på han når jeg leste gjennom tråden, og det er så sent på natten, at jeg ikke har noen å snakke med akkurat nå, så jeg ville bare dele det med noen, for å få det ut av systemet. Takk for oppmerksomsheten.

[Grinchen]

Hei jeg har også aspberger. Jeg har nå levd 24 år på denne planeten i verdensrommet. Jeg fikk diagnosen når jeg var ti år på Nic Wall. Jeg husker ikke så mye av hvordan de fant ut av det da, men før det ble jeg feildiagnosert med adhd eller mbd som det het den gangen. Det ble tidlig klart at jeg var annerledes allerede i barnehagen da jeg for eksempel nektet å være med på samlingsstund ville heller bygge lego. Da fikk jeg ofte såkalt time out. Problemet de fikk var at fem minutter på den mørke stille gangen ikke var noe straff i det hele tatt. Da jeg synes det var ålreit å bare få være i fred å tenke. Jeg har også hatt store problemer med det sosiale og å forstå ironi og å lese ansiktsmimikk. Det sosiale er veldig vanskelig synes jeg. Jeg må på en måte tenke gjennom alt jeg skal si hvis jeg har en samtale med noen, må vurdere hvert eneste utrykk i ansiktet til vedkommende ingenting er automatisk. Å alt av min egen ansiktsmimikk må jeg fake da det er veldig få ting som skjer automatisk. Hadde jeg ikke lært meg å fake litt ansiktsmimikk hadde jeg bare hatt et pokerfjes hele tiden. Jeg har blitt en god skuespiller etterhvert det er sånn jeg takler det sosiale. Min empati er vel egentlig veldig begrenset den begrenser seg vel til de få som er innenfor mitt panser moren min og mine tre venner. Alle andre kan bare seile sin egen sjø for alt jeg bryr. Dette kan ha noe med å gjøre med at jeg ble mobbet gjennom hele skolegangen min da... Jeg har vel ikke en særinteresse lenger når jeg var liten var jeg veldig opphengt i lego kunne bygge i timevis ble veldig flink på det etterhvert. Kunne finne på å bygge en japansk pagode for eksempel. De innteressene jeg har nå er sjakk historie filmer samt å lese bøker.

Mange bra innlegg her forresten jeg kjenner meg igjen i veldig mye av det.

[isprins]

Jeg har diagnosen asbergers syndrom i en alder av 30 år.

Jeg har kun noen trekk, men de har forsvunnet mer og mer med åra.

Folk som kjenner meg ordentlig har vansker for å skjønne at jeg har denne diagnosen, og jeg mistenker den for å være feil.

 

Men det er jo nå sånn med en diagnose, at selv om man bare er ramma 5% så er det veldig mange som tror at man har den 100%.

Jeg har også ett par autistiske trekk, selv om jeg ikke har den klassiske opphengningen på å kunne "alt" om kun ett tema.

 

Der er jeg sånn at jeg kan mye, noe av det er kanskje bittelitt sært

 

Det som jeg plages av er at jeg ikke liker å gå på byen, pga at det blir for mye folk som da er i forskjellige stadier av fyll.

 

Det er rett og slett dritkjedelig synes jeg.

 

Store folkemengder har jeg ikke noen spesielle problemer med, og det gjelder heller ikke høye lyder ( en av mine hobbyer er skyting med håndvåpen ). Jeg er også av typen einstøing til tider, det er dager jeg rett og slett ikke orker å være så veldig sosial.

 

Jeg er også sympatisk og forståelsesfull, samt snill og grei.

 

Det hender at jeg misstolker ting, men det er noe som kan skje alle!

 

Hender at jeg forbløffer folk til tider, pga at jeg kan så innmari mye om så mye rart.

 

Sett bort i fra det, så fungerer jeg bra til daglig.

 

Det verste jeg vet, er at folk tror at en diagnose ikke har grader.

Noen er hardt ramma, noen ikke!

 

Det er innmari mye stigmatisering ute å går, til tider blir jeg skikkelig oppgitt!

 

Spesielt vis folk ikke har oppfatta at jeg faktisk skjønner sosiale situasjoner, og skal begynne å forklare " hva de egentlig mente.."

Endret 17. juli 2010 av isprins

[Muffinss]

Herlig å finne denne tråden.

Har ikke asperger syndrom selv, men min eldre bror har det.

Jeg føler egentlig at det er veldig slitsomt å være rundt han. Han har en del vaner som ofte kan irritere meg maks og hindre meg i å gjøre ting, men er fortsatt veldig glad i han

 

Han har hatt en del problemer med å sosialisere seg, og har et skyhøyt temperament og lar ting gå utover de fleste andre i familien.

Men nå skal han komme seg videre i livet, så håper han virkelig får sosialisert seg ordentlig og forventer og se han sterkere seinere

 

Bookmarker denne for å først og fremst prøve å forstå hvordan broren min har det.

[Gjest G20]

Jeg er en gutt på 20 år som i lengre tid har misstenkt meg selv for å ha mild AS. Har brukt mye tid på å lese i gjennom informasjon på nettet, samt lese "Aspie"-blogger og se AS-relaterte filmer på youtube. Har dermed tilegnet meg mye informasjon, og er selv i liten tvil om at jeg til en viss grad har AS. Det klareste motargumentet jeg kan tenke meg er at jeg så vidt jeg kan huske alltid har hatt en del venner. I senere tid ofte blant de mer populære barna. Min mor har dog fortalt meg at da jeg begynte på barneskolen hadde jeg problemer med å bli kjent med de andre barna. I samråd med kontaktlærer meldte hun meg da inn i et lokalt fotballag der de fleste klassekameratene mine spilte, og slik fikk jeg mange venner. Etter dette har jeg hatt få problemer med å få meg venner, både når jeg begynte på ungdomskolen og på VGS. Det kan nå antageligvis høres ut som om jeg er en veldig sosial person, men dette stemmer dårlig overrens med meg som person. Men jeg er visst en person som "alle" ser ut til å like når de blir kjent med meg. Spesielt da jeg startet på VGS sto jeg i fare for å bli en skikkelig outsider/sosial taper, men ved hjelp av tidligere bekjentskaper ble jeg inkludert i den populære gjengen. Jeg ble nok likevel sett på som en litt rar nerdetype, og var aldri spesielt populær blant jentene. Jeg er også intelligent, og spesielt på barneskolen gjorde jeg det faglig meget godt. Derimot på ungdomskolen og VGS var karakterene mine veldig midt på treet. Jeg sluttet da å gjøre lekser, og fulgte ofte lite med i timene. Jeg trodde den gang at jeg bare var såkallt skolelei, men har forholdsvis nylig funnet ut at jeg har konsentrasjonsvansker. Jeg er temmelig sikker på at lærerne mine også så meg som en skolelei type (noe jeg også var), og at dette samt min popularitet blant de andre barna har skjult mine autistiske tendenser, og at jeg derfor aldri har fått muligheten til å bli diagnostisert. Dette har plaget meg stort etter at jeg forsto at jeg hadde konsentrasjonsvansker, da jeg vet at jeg kunne gjort det meget godt på VGS med den rette hjelpen.

Kan også si at autisme og autistiske tendenser ligger sterkt i familien, men det er likevel få som har fått noen offisiell diagnose. Dette er noe min mor selvfølgelig har vært klar over, men hun har nok ønsket litt for hardt at jeg skulle være som alle andre. Slik har hun på en måte gjort meg en skikkelig bjørnetjeneste.

Av symptomer jeg har kan jeg bl.a. nevne at jeg at jeg ofte har problemer med å se folk inn i øynene. Jeg missliker sterkt å klemme andre mennesker, det gjør meg utrolig ukomfortabel. Jeg er elendig på smalltalk, selv med mine næreste venner. Jeg klarer ikke å følge med på mer enn en samtale av gangen, ofte ikke det en gang. Jeg er fryktelig dårlig på å huske navn, og glemmer ofte et navn kun sekunder etter at jeg har blitt presentert for noen. På den annen side har jeg meget god langtidshukommelse og filmografisk minne. Jeg kan bl.a. huske usedvanlig detaljerte minner fra da jeg kun var et/to år gammel. Jeg er meget opptatt av rutiner, logikk og visuelle mønstre. Jeg er veldig lite spontan, og liker å vite hva jeg skal foreta meg god tid i forkant. Jeg har også noen ticks, der jeg gjør ting med hendene mine, gjerne i et taktfullt mønster, og tar meg ofte på mitt høyre øyenbryn. Dette gir meg en slags indre ro, og gjør det lettere for meg å fokusere. Trives ikke blant mye folk, og foretrekker å være i selskap av kun en eller to andre personer. Har også flere symptomer, men lar være å ramse opp flere.

Jeg er født tospråklig, og snakket begge språk flytende i normal alder. Derfor er jeg sikker på at det er asperger jeg i så fall har.

 

Dette ble et langt innlegg, men håper likevel folk gidder å ta seg tid til å lese i gjennom. Jeg er en ganske innesluttet person, og snakker så og si aldri om mitt personlige liv. Men jeg ønsket nå å lette litt på trykket, for å ordlegge meg slik. Om noen har noen spørsmål besvarer jeg disse mer enn gjerne.

 

Har også noen spørsmål selv. Etter at jeg forsto at jeg mest sannsynlig har AS har jeg vært skeptisk til å la meg offisielt diagnostisere. Har tenkt at dette muligens ville hindre meg karrieremessig senere i livet, men har nå begynt å få et annet syn på dette. Jeg ønsker å påbegynne ingeniørstudier om et års tid, og vil da sansynligvis trenge hjelp med mine konsentrasjonsvansker. Har også hørt at AS kvalifiserer til NAV-støtte for studenter. Stemmer dette? Har også forstått det slik at man bør gå til fastlege om man ønsker å bli diagnostisert. Frykter dog at jeg kan virke for normal til å få en korrekt diagnose. Er faren for dette stor?

 

Ville også satt pris på om dere med asperger kunne fortalt meg om dere tror jeg har diagnosen eller ikke. Har som sagt en del flere symptomer, og kan også utdype mer om det er ønskelig.

[Inaktivbruker_101125]

Hei, godt og reflektert svar. Ut i fra din beskrivelse, er vi ganske like. Min mor ville også at jeg skulle være som alle andre, tilnærmet, som kan være noen av grunnene til min sene diagnose. Jeg anbefaler deg å ta kontakt med noen som kan gi deg en utredning, det vil gjøre det lettere for både deg og alle andre rundt deg – pluss at du får muligheter til å forbedre deg innenfor visse områder du har vansker med.

 

Jeg skal ikke i denne posten hevde at du har det eller ikke, men ut i fra din beskrivelse kan det hende at du har en veldig mild form for AS. Det har også jeg, men synes at det hjalp merkverdig med litt hjelp. Lykke til!

[Gjest G20]

Hei, godt og reflektert svar. Ut i fra din beskrivelse, er vi ganske like. Min mor ville også at jeg skulle være som alle andre, tilnærmet, som kan være noen av grunnene til min sene diagnose. Jeg anbefaler deg å ta kontakt med noen som kan gi deg en utredning, det vil gjøre det lettere for både deg og alle andre rundt deg – pluss at du får muligheter til å forbedre deg innenfor visse områder du har vansker med.

 

Jeg skal ikke i denne posten hevde at du har det eller ikke, men ut i fra din beskrivelse kan det hende at du har en veldig mild form for AS. Det har også jeg, men synes at det hjalp merkverdig med litt hjelp. Lykke til!

 

Mange takk for ditt svar. Skal avlegge min fastlege et besøk når jeg får mulighet. Kan evt. fortelle hvordan det gikk her. Hvordan type hjelp er det du har fått?

 

La også merke til at det gjennom mitt tidligere innlegg kan se ut som om jeg er en ganske sosial person. Dette har tidligere absolutt ikke vært tilfelle. Selv om jeg har hatt mange venner var jeg ganske sjeldent sammen med disse, da jeg foretrekker å bare være for meg selv. Jeg skriver tidligere da jeg dette året (semesteret) har bestemt meg for å starte et nytt og bedre liv, og skal tvinge meg selv til å være sosial med kamerater i hvertfall 1-2 ganger i uken. Jeg liker dog fortsatt best å være for meg selv. Jeg har stor interesse for musikk og kan sitte i timesvis alene og lytte med headsettet på. Da føler jeg meg enda mere isolert fra omverdenen

[Grambo]

Humm... mulig å få mere aktivitet i denne tråden? Den virker litt død nå...

[AnonymDiskusjon]

Faen.. Nå skrev jeg et langt innlegg, Men så klikket nette og alt ble borte!! Jeg har forresten asperger. Faen, gidder ikke skrive alt på nytt igjen. Brukte rundt 30 min på det.

 

Er hvertfall 17 år nå, og fikk diagnosen Aperger Syndrom når jeg var 12 år.