Bindinger i kjemi

[Zlatan92]

Har prøve snart og driver å leser litt, men jeg strever med å forså helt forskjellen på ionebinding og kovalent binding/elektronparbinding.

[JensIvar]

En ionebinding er ofte en binding som oppstår mellom et metall og et ikke-metall.

Du har kanskje hørt om elektronegativitet. En forbindelse mellom Na og Cl vil f.eks. bli en ionebinding, det er for at forskjellen i elektronegativitet er 2,1. Forbindelse der forskjellen er over 1,7(tror det var det) vil være ionebindinger.

 

 

I en kovalent binding er ett eller flere elektronpar felles for to atomer. Ta f.eks. fluor, de har 7 elektroner i valensskallet(ytterste skall, da oppstår det en enkeltbinding mellom fluoratomene.Nitrogen har 5 elektroner i ytterste skall, da vil det følgelig bli en trippelbinding.

[Zlatan92]

ok, takk.

 

men en annen spm: Hvorfor er metallatomene alltid positive? Står jo at de gir fra seg elektroner til andre metallatomer, da blir de andre metallatomene negative?

[Louboutin]

I et metall så har atomene gitt fra seg sine ytterelektroner (valenselektroner). Disse blir ikke tatt imot av et annet metallatom, men deles mellom alle atomene i det aktuelle stoffet. Det er vanlig å si at de positive atom-restene ligger i en "sjø" av elektroner. Siden elektronene kan bevege seg fritt, så egner metallene seg godt til å lede strøm, og det går an å forme dem og dra de ut i lange tråder.

 

Vil også påpeke at det ikke går en klar grense mellom kovalent binding og ionebinding, men en gradvis økning i hvor mye elektronene er overført fra ett atom til et annet. Grunnstoffene har en verdi som heter elektronegativitet, som forteller hvor mye atomene i dette grunnstoffet trekker til seg elektroner i en forbindelse. Det grunnstoffet med størts elektronegativitetsverdi har elektronene mest "hos seg".

 

Eksempel: 1) I et H2-molekyl har begge H-atomene samme elektronegativitet siden det er samme grunnstoff. Elektronene fordeles likt. 2) I et H2O-molekyl så trekker oksygenatomet mer på elektronene, og rundt her får man derfor et overskudd av negativ ladning. Molekylet kalles en dipol og dette er hovedgrunnen til mange av vannets spesielle egenskaper. Bindingene i vannmolekylet kalles polar kovalent, og er en slags mellomting mellom kovalent- og ionebinding. 3) I et NaCl-molekyl så er Cl-atomet så mye mer elektronegativt enn Na-atomet at elektronene går helt over. Da får man en ionebinding.

 

Det er altså en gradvis økning av graden elektronene er overført, og denne øker i takt med forskjellen i elektronegativitet.

[Herr Brun]

For øvrig kan ikke et atom være positivt. Da er det ikke lengre et atom, men et ion.