Rush -- albumguide og diskusjon

[Jaffe]

Rush

 

 

Rush er en kanadisk rock-trio bestående av Geddy Lee på bass, synth og vokal, Neal Peart på trommer og Alex Lifeson på gitar. Musikken til Rush kan ikke beskrives enkelt, da den har forandret seg betydelig gjennom de fire tiårene de har holdt på. De startet med hard rock / blues rock, før en lengre periode med progressiv rock og et synthpreget 80-tall før de returnerte til en mer hard rock-aktig stil. Denne guiden gir forhåpentligvis en innføring i diskografien deres.

 

Det jeg skriver om albumene er kun mine meninger.

 

 

 

Rush (1974)

 

 

Sporliste:

 

 

 

1. "Finding My Way" – 5:06

2. "Need Some Love" – 2:19

3. "Take a Friend" – 4:24

4. "Here Again" – 7:37

5. "What You're Doing" – 4:22

6. "In the Mood" (Lee) – 3:34

7. "Before and After" – 5:34

8. "Working Man" – 7:10

 

 

 

De første albumene til Rush regnes ofte som de svakere i diskografien, og debutalbumet er intet unntak. Her får vi servert tidtypisk hard-rock i en kanskje litt for direkte Led Zeppelin-stil. Ingenting galt med Zeppelin, men her høres Rush mest ut som et middelmådig coverband. Neil Peart var heller ikke kommet med i bandet enda, så perkusjonen er ikke akkurat på topp. Det er dog noen låter som peker seg ut, "Here Again" og "Working Man".

 

Høydepunkter: Here Again, Working Man

Karakter: 5/10

 

 

 

Fly By Night (1975)

 

 

Sporliste:

 

 

 

1. "Anthem" – 4:10

2. "Best I Can" (Lee) – 3:24

3. "Beneath, Between & Behind" (Lifeson, Peart) – 3:00

4. "By-Tor and the Snow Dog" – 8:37

5. "Fly by Night" (Lee, Peart) – 3:20

6. "Making Memories" – 2:56

7. "Rivendell" (Lee, Peart) – 5:00

8. "In the End" (Lee, Lifeson) – 6:51

 

 

 

Fly By Night minner til dels om debutalbumet, men dette albumet fenger i mye større grad. Geddy Lee er mer aggressiv på bassen, Lifesons soloer har mer kontroll og Neil Peart har kommet med i bandet -- men viktigst av alt er komposisjonene mer originale. Led Zeppelin-inspirasjonen er fortsatt lett å høre, men sangene har likevel noe "eget". Resultatet er et jevnt over godt album, men dessverre går det litt for tregt mot slutten, der det er plassert tre rolige og akkustiske låter etter hverandre. Rush' første forsøk på noe som kan betegnes som progressiv rock (og som peker til senere utrettelser) er også å finne her, i "By-Tor & The Snow Dog".

 

Høydepunkter: Anthem, By-Tor & The Snow Dog, Making Memories

Karakter: 7/10

 

 

 

Caress of Steel (1975)

 

 

Sporliste:

 

 

 

1. "Bastille Day" – 4:37

2. "I Think I'm Going Bald" – 3:37

3. "Lakeside Park" – 4:08

4. "The Necromancer" – 12:30

5. "The Fountain of Lamneth" – 19:58

 

 

 

Caress of Steel er Rush' første forsøk på noe storslått som de snart skulle komme med. De to siste låtene på henholdsvis 12 og 20 minutter markerer en endring fra de korte rockesangene, til mer kompliserte og progressive komposisjoner. "The Necromancer" gjør et hederlig forsøk, men sammen med "The Fountain of Lamneth" mangler den nok det "lille ekstra" som senere låter har. De øvrige sangene er i og for seg greie nok, med unntak av "I Think I'm Going Bald" som må ha en av Pearts dårligste tekster. Nesten flaut.

 

Høydepunkter: Bastille Day, The Necromancer, The Fountain of Lamneth

Karakter: 6/10

 

 

 

2112 (1976)

 

 

Sporliste:

 

 

 

1. "2112" – 20:37

2. "A Passage to Bangkok" – 3:34

3. "The Twilight Zone" – 3:17

4. "Lessons" (Lifeson) – 3:51

5. "Tears" (Lee) – 3:31

6. "Something for Nothing" (music: Lee) – 3:59

 

 

 

Rush overrasket med 2112. De hadde riktignok to lengre progressive komposisjoner på forrige album, men de var uengasjerende og føltes mer som sammensetninger av selvstendige sanger. 2112 starter derimot med et vel 20 minutter langt mesterverk med samme navn. Vi befinner oss i fremtiden, i et undertrykkende regime der musikk har blitt forbudt og alle instrument har blitt destruert. Som i en slags musikal blir vi vitne til oppdagelsen av en gitar, og følgene dette får for menneskene. Musikken og teksten passer som hånd i hanske. 2112 består ellers av et knippe andre godlåter, og ikke én er dårlig. Dette er i min mening Rush' første klassiske album.

 

Høydepunkter: 2112, Tears, Something for Nothing

Karakter: 9/10

 

 

 

A Farewell to Kings (1977)

 

 

Sporliste:

 

 

 

1. "A Farewell to Kings" (Music: Lee, Lifeson, Peart) – 5:51

2. "Xanadu" – 11:08

3. "Closer to the Heart" (Lyrics: Peart, Peter Talbot) – 2:53

4. "Cinderella Man" (Lyrics: Lee) – 4:21

5. "Madrigal" – 2:35

6. "Cygnus X-1" (Music: Lee, Lifeson, Peart) – 10:25

 

 

 

A Farewell to Kings tar suksessen med 2112 til nye høyder. Her begynner synthesizere å tas i bruk mer aktivt, og sammen med Pearts utvidelse av trommesettet, skaper de en ekstra dimensjon og stemning i musikken. Spesielt på "Xanadu" (hør den introen!) lykkes de med stor suksess, en låt som forøvrig er blant det beste Rush noen gang har laget. En bunnsolid produksjon sørger for at hvert instrument er godt plassert i lydbildet, og får rom til å brilliere. Selv om albumet kanskje ikke kan kvalifiseres som et konseptalbum, har det visse temaer som går igjen, både lyrisk og musikalsk. Albumet har en middelaldersk stemning over seg, utenom på slutten der vi plutselig blir dratt med ut i rommet -- en ferd som fortsetter på neste album.

 

Høydepunkter: A Farewell to Kings, Xanadu, Cygnus X-1

Karakter: 9/10

 

 

 

Hemispheres (1978)

 

 

Sporliste:

 

 

 

1. "Cygnus X-1 Book II: Hemispheres" – 18:05

2. "Circumstances" – 3:40

3. "The Trees" – 4:42

4. "La Villa Strangiato (An Exercise in Self-Indulgence)" – 9:34

 

 

 

Hemispheres senker ikke kvalitetsnivået på noen måte. Det er bare fire låter på albumet, men til gjengjeld er to av dem på henholdsvis 18 og 9 minutter. Gitar, trommer og spesielt bass er top-notch her, og det blir bare bedre og bedre mot slutten når det hele tar av med "La Villa Strangiato", "a lesson in self-indulgence", som bandet selv kaller den -- 9 minutter med heftige gitarsoloer, bass-soloer, jazz og mer til. Den 18 minutter lange tittellåta fortsetter der "Cygnus X-1" slapp. Historien om stakkaren som havnet i et svart hull på slutten av forrige album, fortsetter altså her. Peart tar gjennom denne historien for seg hvordan følelser og rasjonell tenking er i konflikt hos mennesket, og hvordan begge, til tross, er en nødvendighet. I "The Trees" bruker han trærne i en skog som metafor for rasisme og urettferdighet i samfunnet. Nok en gang viser han sin styrke som tekstskriver.

 

Høydepunkter: Cygnus X-1 Book II: Hemispheres, The Trees, La Villa Strangiato

Karakter: 9/10

 

 

 

Permanent Waves (1980)

 

 

Sporliste:

 

 

 

1. "The Spirit of Radio" – 4:56

2. "Freewill" – 5:21

3. "Jacob's Ladder" – 7:26

4. "Entre Nous" – 4:36

5. "Different Strings" (Lifeson, Lee) – 3:48

6. "Natural Science" – 9:17

 

 

 

Med dette albumet tok Rush en litt ny retning. Musikken er fortsatt progressiv, men mer "poppete" elementer sniker seg inn, noe som høres forholdsvis raskt når albumet settes på. Det er for det meste de to første (og mest kjente) låtene dette gjelder. Den progressive stilen fra forgående album med varierte takter og komplisert struktur er fullt til stede, men samtidig er det hele mer fengende. Vi blir også (stort sett) spart for Geddys til tider skjærende lyse vokal -- "Freewill" markerer offisielt slutten på Geddys kjennetegnsvokal fra 70-tallet. Resten av albumet holder også høy kvalitet, spesielt avslutningslåten "Natural Science".

 

Høydepunkter: The Spirit of Radio, Freewill, Natural Science

Karakter: 9/10

 

 

 

Moving Pictures (1981)

 

 

Sporliste:

 

 

 

1. "Tom Sawyer" (Lifeson, Lee, Peart, Pye Dubois) – 4:33

2. "Red Barchetta" – 6:06

3. "YYZ" (Lee, Peart) – 4:24

4. "Limelight" – 4:19

5. "The Camera Eye" – 10:56

6. "Witch Hunt (Part III of Fear)" – 4:43

7. "Vital Signs" – 4:43

 

 

 

Dette er kanskje Rush' mest kjente album. Det var det første albumet som virkelig slo igjennom, med låten "Tom Sawyer". På Moving Pictures perfeksjonerte Rush stilen de utformet på Permanent Waves og forgående album. Pop- og new-wave-referansene står ikke i veien for den progressive rocken. Det hele er blandet perfekt sammen. Tydelige prog-arrangementer, men snikende inn kommer både The Police-referanser og annet snikende. Bandmedlemmene er kanskje på sitt beste rent teknisk, som vi hører på instrumentalen "YYZ" (som sikkert er kjent for Guitar Hero-fans). Lifesons smakfulle gitar er både hard og teksturfylt, Geddys bass er presis og aggressiv og Peart er kanskje på sitt beste her, rent teknisk. Synthen brukes også til å skape ekstra dybde i mange av låtene, og på "Witch Hunt" tar den hovedrollen. Men det er som teksturskaper den fungerer best på Moving Pictures. Den skaper, sammen med de andre instrumentene en nesten cinematisk stemning på sanger som "Red Barchetta" og "The Camera Eye". Sammen med Pearts tekster kan man nesten se livlig for seg det som fortelles.

 

Høydepunkter: Så og si hele albumet, men spesielt Red Barchetta, Limelight, The Camera Eye

Karakter: 10/10

 

 

 

Signals (1982)

 

 

Sporliste:

 

 

 

1. "Subdivisions" – 5:33

2. "The Analog Kid" – 4:46

3. "Chemistry" – 4:56

4. "Digital Man" – 6:20

5. "The Weapon (Part II of Fear)" – 6:22

6. "New World Man" – 3:41

7. "Losing It" – 4:51

8. "Countdown" – 5:49

 

 

 

Moving Pictures markerte slutten på den klassiske progrock-eraen til Rush. Med Signals fikk synthen plutselig en stor rolle, og Rush sto foran et 80-tall med en del eksperimentering for å passe inn i den nye tidsalder. Allerede i første sang høres et helt annet lydbilde der Lifesons gitar er presset langt bak. (Mer om dette her). Noen misliker dette sterkt, men jeg syns selv at låta er bra, uten Lifesons framtredende gitar. Gitaren går heller sammen med synthen om å skape teksturer i bakgrunnen. Den samme trenden går gjennom hele albumet, men gitaren stikker frem noen steder, som på "The Analog Kid", "Chemistry" og "The Weapon". Sistnevnte må være det nærmeste Rush har vært disco, og i min mening er det med godt resultat. Låta er fengende, og bridgen med Pearts maskinaktige tromming, Geddys atmosfæriske synth og Lifesons gitar er bare genial. Selv om Lifeson trer litt tilbake, er Peart og Lee i storform. På "Digital Man" tar Geddy så og si av med bassen. Alt i alt viser Signals at Rush tilpasset seg bra. Sammenligner man dem med den store majoriteten av prog-band fra 70-tallet, er det ikke annet enn imponerende.

 

Høydepunkter: Subdivisions, Chemistry, The Weapon

Karakter: 8/10

 

 

 

Grace Under Pressure (1984)

 

 

Sporliste:

 

 

 

1. "Distant Early Warning" – 4:56

2. "Afterimage" – 5:03

3. "Red Sector A" – 5:09

4. "The Enemy Within (Part I of Fear)" – 4:34

5. "The Body Electric" – 4:59

6. "Kid Gloves" – 4:17

7. "Red Lenses" – 4:41

8. "Between the Wheels" – 5:44

 

 

 

Grace Under Pressure fortsetter i samme stil som Signals, men er mye dystrere og kaldere, både i lydbilde og tekst. Dette høres kanskje best på "Afterimage" som handler om en nær venn av bandets død, og trenden fortsetter på "Red Sector A" som, i nesten discoform tar for seg Holocausts forferdeligheter. Dette høres kanskje absurd nok ut, men det lykkes. Det eksperimenteres også med reggae-aktige saker i "The Enemy Within", som i "Vital Signs" fra Moving Pictures. Eksperimenteringen når i midlertid bunnen med "Red Lenses" som må være noe av det tåpeligste Rush har laget. Den stopper meg alltid fra å høre dette albumet i sin helhet. Dette albumet virker noe uferdig og ikke helt gjennomtenkt. Det er noen sterke låter her, men også noen eksperimenter som aldri burde vært tatt opp.

 

Høydepunkter: Red Sector A, The Enemy Within, Between the Wheels

Karakter: 6/10

 

 

 

Power Windows (1985)

 

 

Sporliste:

 

 

 

1. "The Big Money" – 5:35

2. "Grand Designs" – 5:06

3. "Manhattan Project" – 5:05

4. "Marathon" – 6:09

5. "Territories" – 6:19

6. "Middletown Dreams" – 5:15

7. "Emotion Detector" – 5:10

8. "Mystic Rhythms" – 5:53

 

 

 

Dette albumet er kanskje topp-punktet i synth-eraen til Rush. I motsetning til det forgående albumet, er det en mer positiv tone her igjen, som åpningslåta "The Big Money" så overdrevet kan bekrefte. Jeg må bare få sagt at denne låta ikke representerer resten av albumet. Power Windows er kanskje det albumet i diskografien som har den mest direkte pop-følelsen, men det består av bunnsolide låter. Det eneste som trekker litt tilbake er bruken av tidstypiske synthesizere. En del av låtene høres unektelig "typisk 80-talls" ut. Et godt eksempel er "Grand Designs" som har en intro som gjør at den lett kastes på dør av de som ikke vet bedre. Men synthen brukes også vist, som på "Marathon" og "Terretories". En rød tråd gjennom albumet er Geddys bass. I nesten hver eneste sang har han et fengende, ofte absurd, bass-spill. "Terretories" er et godt eksempel. Neil Pearts tekster dreier seg om politiske temaer og følgene av å leve i det moderne samfunnet. I nevnte "Terretories" går han løs på patriotismen, i "The Big Money" på kapitalismen, og i "Middletown Dreams" på drømmene om å reise vekk fra den grå hverdagen. "Manhattan Project" har en tittel som taler for seg.

 

Høydepunkter: Marathon, Terretories, Mystic Rhythms

Karakter: 7/10

 

 

 

Hold Your Fire (1987)

 

 

Sporliste:

 

 

 

1. "Force Ten" (lyrics: Peart, Pye Dubois) – 4:31

2. "Time Stand Still" – 5:09

3. "Open Secrets" – 5:38

4. "Second Nature" – 4:36

5. "Prime Mover" – 5:19

6. "Lock and Key" – 5:09

7. "Mission" – 5:16

8. "Turn the Page" – 4:55

9. "Tai Shan" – 4:15

10. "High Water" – 5:33

 

 

 

På Hold Your Fire har synthens tidvise spontane utbrudd fra Power Windows blitt brakt under kontroll. Resultatet er det som i første omgang virker som et flatt og kjedelig album, men som faktisk har en hel del å by på. Man må kanskje høre gjennom det noen ganger før man vender seg til den poppete synthen og produksjonen. Tekst og musikk passer imidlertid perfekt sammen her. På "Time Stand Still" kan man virkelig føle Pearts frustrasjon om tidene vi ikke kan vende tilbake til, opplevelsene vi ikke kan få oppleve på nytt. "Lock and Key" tar for seg hvordan vi alle har primitive og voldelige instinkter som vi gjemmer bak den moderne fasade. "Mission" har også en nydelig samkjøring av tekst og musikk. Et merkelig, men fengende fenomen blant flere av låtene her, er at de slutter med et slags klimaks. Dette gjelder blant annet "Open Secrets", "Lock and Key" og "Prime Mover".

 

Høydepunkter: Force Ten, Open Secrets, Prime Mover, Lock and Key

Karakter: 7/10

 

 

 

Presto (1989)

 

 

Sporliste:

 

 

 

1. "Show Don't Tell" – 5:01

2. "Chain Lightning" – 4:33

3. "The Pass" – 4:51

4. "War Paint" – 5:24

5. "Scars" – 4:07

6. "Presto" – 5:45

7. "Superconductor" – 4:47

8. "Anagram (For Mongo)" – 4:00

9. "Red Tide" – 4:29

10. "Hand Over Fist" – 4:11

11. "Available Light" – 5:03

 

 

 

Dette albumet markerer slutten på synth-eraen til Rush. Synthen brukes fortsatt som virkemiddel, slik som på 70-tallet, men den spiller ikke lenger en større rolle. Sangene følger i midlertid i samme fotspor som på de forgående albumene, det vil si korte og poporienterte låter. Men som alltid har Rush det lille ekstra. Alex Lifesons delvis tilbakekomst høres umiddelbart i åpningslåta. En like markant rolle har nok gitaren likevel ikke, sammenlignet med 70-tallsalbumene. Det er kanskje ikke mulig med den overpolerte produksjonen vi har med å gjøre her. Jeg syns hele albumet er noe flatt og kjedelig -- og her er det dessverre mindre godlåter som kan redde det, i motsetning til Hold Your Fire. Albumet åpner som sagt bra, og fortsetter slik med "Chain Lightning" og "The Pass". Deretter er det dessverre en hel rekke med middelmådige låter, før avslutningen med "Red Tide" og "Available Light".

 

Høydepunkter: The Pass, Red Tide, Available Light

Karakter: 6/10

 

 

 

Roll the Bones (1991)

 

 

Sporliste:

 

 

 

1. "Dreamline" – 4:38

2. "Bravado" – 4:35

3. "Roll the Bones" – 5:30

4. "Face Up" – 3:54

5. "Where's My Thing? (Part IV, "Gangster of Boats" Trilogy)" – 3:49

6. "The Big Wheel" – 5:13

7. "Heresy" – 5:26

8. "Ghost of a Chance" – 5:19

9. "Neurotica" – 4:40

10. "You Bet Your Life" – 5:00

 

 

 

Roll the Bones fortsetter akkurat der Presto slapp, i samme stil (og med samme flate og poppete produksjon). Spennende låter redder det fra undergang i begynnelsen, med "Dreamline", "Bravado" og tittellåten, men middelmådighet fyller resten. Et unntak er "Ghost of a Chance", en rolig jazz-inspirert juvel, og "Where's My Thing?", en fengende liten instrumental. Problemet med resten av låtene er at de mangler sjel. De har kanskje noe fengende i seg, men de forsvinner like fort fra hukommelsen som de kom inn.

 

Høydepunkter: Dreamline, Bravado, Where's My Thing?

Karakter: 5/10

 

 

 

Counterparts (1993)

 

 

Sporliste:

 

 

 

1. "Animate" – 6:05

2. "Stick It Out" – 4:30

3. "Cut to the Chase" – 4:49

4. "Nobody's Hero" – 4:54

5. "Between Sun and Moon" (Lifeson, Lee, Peart, Pye Dubois) – 4:37

6. "Alien Shore" – 5:45

7. "The Speed of Love" – 5:03

8. "Double Agent" – 4:51

9. "Leave That Thing Alone" (Lifeson, Lee) – 4:06

10. "Cold Fire" – 4:27

11. "Everyday Glory" – 5:10

 

 

 

Counterparts kommer som en overraskelse etter de forgående albumene. Fra Peart slår de første slagene i "Animate", hører vi at det er noe forandret. Trommene høres kraftige og aggressive ut, og det samme gjør de andre instrumentene etter hvert som de kommer inn. Counterparts er et friskt pust etter de forgående albumenes flate og alt for sukkersøte produksjon. Her er også gitaren tilbake i lederposisjon -- "Stick it Out" og "Cut to the Chase" er gode eksempler på det. Kjærlighet er et gjennomgående tema for albumet, og det er et uvanlig tema for Rush. Peart hadde tidligere sagt at han aldri skulle skrive kjærlighetssanger, men slik gikk det altså ikke. Det er dog ikke de typiske kjærlighetssangene vi får her, men heller sanger om forskjellige aspekter ved kjærlighet og seksualitet. "Nobody's Hero" tar for eksempel rørende for seg AIDS og hvordan denne grusomme sykdommen så meningsløst river folk bort.

 

Høydepunkter: Animate, Nobody's Hero, Leave That Thing Alone, Everyday Glory

Karakter: 8/10

 

 

 

Jeg må skaffe meg de tre siste albumene før jeg kan ta dem med...

Endret 17. november 2009 av Jaffe

[tjalla]

Æsj, var på nippet til å begynne med en Rush-guide før jeg så den tråden. Veldig enig med karakterene så langt. Dvs. pre-Moving Pictures. Klarer ikke synthen som virkelig kommer for fullt etter sistnevnte plate. Føler heldigvis de har kommet med et comeback med sisteplata. Den er genuint bra med solid materiale og heseblesende spilling. Var du på Oslokonserten i fjor?

Endret 26. september 2008 av tjalla

[Jaffe]

Var dessvere ikke på Oslokonserten

 

Men du kan jo for all del lage en guide selv (det er jo to Maiden-guider f.eks?), siden du tydeligvis har et annet syn på 80-tallsalbumene (som du kanskje deler med flertallet )

[Speik]

Kjempebra guide, Jaffe

 

Rush er konge, favorittlåtene er nok 2112 og for kortere stunder Force Ten!

Endret 26. september 2008 av Speik

[akristina92]

Flott guide, Jaffe!

[Jaffe]

Kjempebra guide, Jaffe

 

Rush er konge, favorittlåtene er nok 2112 og for kortere stunder Force Ten!

 

Takk

 

Force Ten er jo genial, syns faktisk Hold Your Fire er et ganske sterkt album jeg. Som jeg skriver i guiden krever det kanskje litt tilvenning, men bak den tidstypiske synthen og produksjonen så skjuler det seg ganske sterke sanger i min mening. Hvis man ser bort fra Thai Shan da.

[Holypanzer]

Enig i mye av karaktersettingen. Ville dog muligens gitt Hold Your Fire 8 eller 9, platen er en av mine personlige favoritter sammen med 2112, Hemispheres, Permanent Waves og Power Windows. Var på konserten i Oslo i 2007 og ser gjerne at de retunerer til Norge i nær fremtid.

[Jaffe]

Hold Your Fire er uten tvil sterkt ja, men jeg syns Thai Shan er lite engasjerende, og High Water er heller ikke stort å samle på. I tillegg lider det litt av en flat og kjedelig typisk seint 80-tallsproduksjon. Jeg klarer egentlig aldri å bestemme meg for hvilket jeg liker best av Hold Your Fire og Power Windows. PW er mye mer energisk (Geddy tar jo helt av på bassen av og til) og lekent, men Hold Your Fire har noen veldig sterke låter (Open Secrets er en favoritt.)

 

Håper de returnerer i nær framtid jeg også. Da skal jeg der uten tvil.

[Holypanzer]

Sitter akkurat nå å ser Snakes And Arrows dvd'en! Det er en knallproduksjon, og lyden er helt topp. Har du planer om å anmelde dvd'ene også? Snakes And Arrows er min personlige favoritt av de 5 dvd'ene jeg har (mangler kun Rush in Rio). R30 er også en kjempebra live dvd og virkelig til å anbefale.

[Joachricar]

Snakes and arrows er virkelig bra ja. Kjøpte den på blu-ray. Veldig bra lyd og bilde og musikken like bra^^

R30 likte jeg ikke så godt. Hørtes ut som om Geddy hadde suppe i kjeften mens han sang, og det var om å ikke søle.

Virkelig dårlig vokal på den

[Sommerhippie]

Kjempekult med en RUSH-guide!

Får håpe folk får med seg at album som 2112 og Moving Pictures er

album som MÅ med i samlinga!

 

Og selvsagt en uforglemmelig konsert i Oslo for oss som hadde gleden av å være der..

[Holypanzer]

Har i det siste hørt en del på Power Windows, synes kanskje den fortjener mer en 7/10. Platen er utrolig bra og tekstene er muligens noe av det beste skrevet av Neil Peart. Liker også hvordan platen er sentrert rundt temaet om makt - pengenes, følelsenes, drømmenes, mennskets vilje og alt mennesket kan forestille seg.

[tjalla]

De som har interesse for det bør få med seg Rush: Beyond the Lighted Stage - en dokumentar som ble gitt ut nå nylig. Regissert av Sam Dunn (Metal: A Headbanger's Journey og Iron Maiden: Flight 666). Ingen mindblowing dokumentar men likevel veldig severdig.

Endret 3. juli 2010 av tjalla