Eg har som oftest trekt inn i "ensomhet" for å håndtere følelser og kriser i livet. Dvs eg oppsøker stillhet. Å prate med andre menn om problemer er noe eg har gjort og aldri igjen. Då blir de så hjelpekåte og kommer med utrolig lettvinte løsninger som ikke passer inn. Så tenker eg, har eg egentlig behov for at noen bare lytter når det funker at eg lytter og observerer hva som skjer? Nesten alltid går det over av seg selv, så lenge man ikke driver å drikker, ruser, spiser seg bort fra følelsene da.