Enmidtpatreetm

Takk for svar. Jeg kjenner igjen noe av det du sier med å "sette hardt mot hardt". Jeg ser at det kan fungere bedre , men det er også ganske langt unna den jeg er, og den jeg har lyst til å være . Jeg forstår at et forhold aldri vil være bare god stemning, og at det krever kontinuerlig jobbing. Men jeg sliter også med å måtte bli en versjon av meg selv jeg ikke trives med for å "holde henne i sjakk" , om det er det som skal til. Til hennes forsvar så sa hun under en krangel nylig at hun hadde jobba mye for at vi skal krangle mindre, og at det burde jeg sette pris på. Så hun jobber åpenbart med det på sin måte hun også. Samtidig er jeg usikker på om det burde være så mye jobb og at det blir veldig tungt og seigt mesteparten av tiden. Min forklaring for meg selv er at jeg er mer i retning følelsesstyrt , hvor hun er mer logisk styrt. Det har vist seg i en del ulike situasjoner og hvor vi har et ganske ulikt livssyn av hva verdier angår. Så det blir grobunn for noen konflikter. Hun har hatt noen utsagn som har satt seg litt hos meg , som kanskje til dels ubevisst gjør at jeg blir litt usikker . Blant annet da det var snakk om barn og jeg spurte hvordan hun ville håndtert det om jeg ikke ville ha samme antall barn som henne , da var svaret rett frem "da ville jeg funnet noen som vil ha to barn". Det har hun riktignok sagt unnskyld for etter lang tid (og noen sinneutbrudd for at det ble tatt opp igjen). Eller da det var snakk om å videreføre verdier til barna, der jeg vektla empati og fellesskap var hun tydelig på at evnen til å ta vare på seg selv , og om det var med spisse albuer var første pri. Dette ble diskutert samtidig som jeg hadde en sykemelding på jobben pga stress , så hun fulgte opp med "ja, se hvor bra det har gått med deg" da vi diskuterte det. Det syns jeg var seigt. Så jeg opplever at hun er ikke så rask på å sette seg inn andres situasjon. Og så er det gjerne sinne og oppgitthet det reageres med om jeg tar opp at jeg ikke syns det var en ålreit måte å si det på. Jeg burde nok helt klart vært tydeligere , stått bedre i konflikt og som du sier kunne satt "hardt mot hardt" på en bedre måte. Usikker på om jeg evner det , og det blir det konflikt av. Så det er kanskje noe i det, at det er oppskriften, men at jeg ikke evner å utføre det på en god (nok) måte. Og hun har mye positivt som hun gjør, så forsterkes ulikhetene mellom oss når det er småbarnsliv med lite søvn , trang tidsplan og alt som følger med. Så er hun også veldig flink med barna og setter de først i alt.så det er også en veldig fin rolle hun tar.

Når hun slapper av er det som oftest med sofa og tv. Når hun gjør det som er mer lystbetont for henne , om jeg forstår deg rett, så dyrker hun planter , strikker , eller møter venninner (ikke så alt for ofte , men en gang i blant). Ser poenget, og er enig. Jeg har forsøkt å møte henne med ulike strategier. Tatt det opp i konfliktsituasjon, og i fredstid, men det blir uansett møtt med at det blir (mer) konflikt. Hun forstår ikke at det kan være så vanskelig, eller at hun ber om mye. Og om jeg tar opp spesifikke situasjoner som har vært ugreie , har vi en så ulik oppfatning at det ikke er mulig å diskutere. Hun forteller ofte at noe ikke er blitt sagt, til tross for at jeg er trygg på at det er blitt sagt, eller så har tonen min har vært veldig mye dårligere enn hva jeg husker det som etc. så vi er rett og slett veldig dårlige lagspillere når vi krangler. Kombinert med at jeg er til dels konfliktsky og er veldig opptatt av at det skal være fint mellom oss, står jeg dårlig i de situasjonene . Det er nok også noe av grunnen til at jeg nesten alltid er den som ser meg nødt til å «ordne» det. Så det er et ego-behov i det fra min side. Hun kunne nok fint gått i dager eller uker med dårlig stemning

Ja, det er nok noe i det. Hun er veldig opptatt av hvordan hun, og i forlengelse vi/familien fremstår. Jeg tror jo det er veldig slitsomt for henne også. Så da er veien kort til at det blir en konflikt , særlig siden jeg syns det blir for mye og jeg blir ærlig talt både oppgitt og sliten av at det aldri er godt nok. Nei, vil ikke si det. Jeg har forsøkt å invitere henne inn til både spilling og interesse rundt feks kultur i andre land , både som å være med i spill eller bare prate om det en kveld i sofaen eller annet. Det har hun vært tydelig på at ikke er noe for henne. Og det er jo absolutt helt ok, men jeg skulle ønske at det i det minste var rom for at jeg hadde mine interesser uten at det oppleves som at det lukter vondt om jeg nevner det. Fotball, som jeg har fulgt hele livet har blitt til at "jeg ikke hører etter" når hun snakker til meg, er for engasjert når det er en kamp jeg bryr meg om , eller at det tar for lang tid og at det ikke er mulig for hun å finne noe vi heller kan se på sammen. Så det har jeg rett og slett lagt bort , fordi det ikke var verdt den dårlige stemninga som fulgte. Så er det her bare min side av saken , og hun er ikke et fælt menneske. Så det er nok noe urettferdig med hvordan jeg fremstiller det. Jeg har også mine greier med at jeg er både rotete og sikkert mye jeg ikke er bevisst på som er årsak i dette. Men jeg skulle ønske å få til en bedre dynamikk. Jeg har forsøkt mye mener jeg selv. Fra å gi henne hotellopphold og spa en helg hvor jeg tar barna , som hun valgte å la gå ut da hun ikke ville være borte fra barna. Til morgenleveringer og blomster for å gi en boost på dagen , til å (forsøke..) å ha et plettfritt hus for å gi hun minst mulig workload. Så langt har det ikke fungert , og jeg forsøker , tror jeg selv , i hverdagen med de små tingene også, men det har jeg åpenbart ikke fått til. Når det da er uaktuelt med parterapi er jeg rådvill. Det er bare seigt med den følelsen av at jeg kjenner ofte på at "nå skal jeg fikse det" og tenker på noe fint jeg kan si / gjøre når jeg er på jobb eller på vei hjem, men så fort jeg kommer inn døra og det kommer en kommentar eller korrigering så er det som om lufta går ut av ballongen for meg. Det høres veldig svakt ut , men litt tom er og blir jeg dessverre. Og tusen takk for svar, til alle som har svart. Uansett syn på det og perspektiv er det fint å få andres tanker om situasjonen

Hei. Jeg kan starte med å si at det ikke er umulig at jeg er det store problemet her , men jeg trenger innspill fra en tredjepart. jeg og samboer har vært sammen i rundt 10 år, vi har to barn i småbarnsalder sammen , og vi har en helt ok økonomi med et gjennomsnittlig huslån, ok inntekt og deler mer eller mindre alt 50/50. Hun tar mer klesvask enn meg , og hun står opp med barna oftere enn meg. Ellers er det rimelig likt. De siste 6-7 årene har vært preget av veldig mye konflikt (syns jeg). Det har eskalert etter at barna kom, mye på grunn av hennes behov for kontroll , at alt skal være 110% sikkert , og for det aller meste lar jeg det gå og tilpasser meg etter behovet hennes, så lenge det ikke går utover barnets mulighet til å delta sosialt eller lignende. Dette kan være alt fra at barnesetet må være det nyeste nye , til at de ikke skal ha i seg sukker , eller drikke juice oftere enn ett glass daglig. Oss to imellom er det også i praksis ingen intimitet. Vi er begge enige om at det «burde det være», men hun har interesse av det, fordi hun er sliten. Noe jeg forstår. Mitt største problem er at jeg sitter med følelsen at alt jeg gjør er galt . Tar jeg klesvasken har jeg bretta klær feil, har jeg rydda og støvsugd kommer det gjerne en kommentar «det ser helt jævlig ut her , jeg må ordne opp i det her» etc En typisk situasjon er som her om dagen hadde hun et prosjekt gående med å skulle fikse en hylle . Hun er ekstremt selvstendig , så det mest irriterende jeg kan gjøre er å hjelpe til eller ordne «for henne». Hun fikk det ikke til og jeg tilbød meg å hjelpe. Ordna hylla og hun var pottesur i et døgn videre. Det er også veldig symptomatisk at alt skal foregå innen hennes rammer. Har hun sett for seg hvordan en dag skal foregå er det lite rom for at jeg legger planer innenfor det. Som hun selv sa "jeg legger til rette til at du får dra på trening", den tilretteleggingen er at jeg legger barna , rydder det som må ryddes (sikkert ikke godt nok) , og drar på trening på kvelden. For henne er dette "min fritid" som jeg skal være veldig takknemlig for å ha. Det er jo også i praksis det eneste jeg har, om det ikke er avtalt god tid i forveien. Mye av det er forståelig med livet med to barn , men litt i det mest rigide laget er det jo. Det hører med til historien at hun er betydelig mer introvert enn meg , så hu kjenner ikke på samme behov for å møte andre eller gjøre annet utenfor husets fire vegger. Likevel er det til sammenligning at hun får rimelig frie tøyler fra min side , om det dukker opp veninnekvelder, trening som kræsjer med legging eller annet. Spørsmålet mitt er om jeg er urimelig og bare må...vokse opp? Det her er sånn det er og det kommer man ikke unna. Savnet litt er uansett at det er mer varme i relasjonen. i løpet av de ti årene vi har vært sammen har hun aldri kommet med noe til meg (annet enn bursdag , jul etc) som gjør at jeg forstår at hun tenker på meg. Det er mikrotikg som at hun blir rett og slett sur om vi ser på noe på tv , hun sovner og jeg har slått over på noe annet når hun våkner (uavhengig om det er 10 min eller 2 timer). Mine interesser , som spilling , fotball eller lignende er veldig ok å latterliggjøre og noe som "er for barn", eller "det betyr jo ikke så mye" etc, men om det kommer et lett stikk tilbake er det dårlig stemning frem til jeg sier unnskyld. ..som er et eget kapittel i seg selv . Hun er veldig tydelig på at hun aldri vil si unnskyld om hun ikke mener det, som er fint i seg selv, men resultatet er at hun har sagt unnskyld typ tre ganger etter krangler i løpet av forholdet. Jeg har foreslått parterapi flere ganger , senest nå nylig. Hun er tydelig på at det er uaktuelt . Det orker hun ikke, hun har sine egne måter å håndtere det på som funker for henne , hva som funker for meg må jeg selv finne ut av sier hun. ...dette ble en mer usystematisk rant enn hva jeg så for meg, som kanskje er mye av problemet i forholdet , med meg som følelsesstyrt og hun som mer logisk og rammestyrt. Spørsmålet mitt blir kanskje mer om det er gjenkjennbart på flere?. Om dere sitter igjen med en "ja, sånn er det. Deal with it", evt "hun gjør jo ikke noe galt høres det ut som". Jeg har det nok ikke i meg i å bryte opp familien mtp barna , men jeg er rimelig rådvill for hvordan jeg skal klare å ha det bra i det her.