Enmidtpatreetm

Hei. Jeg kan starte med å si at det ikke er umulig at jeg er det store problemet her , men jeg trenger innspill fra en tredjepart. jeg og samboer har vært sammen i rundt 10 år, vi har to barn i småbarnsalder sammen , og vi har en helt ok økonomi med et gjennomsnittlig huslån, ok inntekt og deler mer eller mindre alt 50/50. Hun tar mer klesvask enn meg , og hun står opp med barna oftere enn meg. Ellers er det rimelig likt. De siste 6-7 årene har vært preget av veldig mye konflikt (syns jeg). Det har eskalert etter at barna kom, mye på grunn av hennes behov for kontroll , at alt skal være 110% sikkert , og for det aller meste lar jeg det gå og tilpasser meg etter behovet hennes, så lenge det ikke går utover barnets mulighet til å delta sosialt eller lignende. Dette kan være alt fra at barnesetet må være det nyeste nye , til at de ikke skal ha i seg sukker , eller drikke juice oftere enn ett glass daglig. Oss to imellom er det også i praksis ingen intimitet. Vi er begge enige om at det «burde det være», men hun har interesse av det, fordi hun er sliten. Noe jeg forstår. Mitt største problem er at jeg sitter med følelsen at alt jeg gjør er galt . Tar jeg klesvasken har jeg bretta klær feil, har jeg rydda og støvsugd kommer det gjerne en kommentar «det ser helt jævlig ut her , jeg må ordne opp i det her» etc En typisk situasjon er som her om dagen hadde hun et prosjekt gående med å skulle fikse en hylle . Hun er ekstremt selvstendig , så det mest irriterende jeg kan gjøre er å hjelpe til eller ordne «for henne». Hun fikk det ikke til og jeg tilbød meg å hjelpe. Ordna hylla og hun var pottesur i et døgn videre. Det er også veldig symptomatisk at alt skal foregå innen hennes rammer. Har hun sett for seg hvordan en dag skal foregå er det lite rom for at jeg legger planer innenfor det. Som hun selv sa "jeg legger til rette til at du får dra på trening", den tilretteleggingen er at jeg legger barna , rydder det som må ryddes (sikkert ikke godt nok) , og drar på trening på kvelden. For henne er dette "min fritid" som jeg skal være veldig takknemlig for å ha. Det er jo også i praksis det eneste jeg har, om det ikke er avtalt god tid i forveien. Mye av det er forståelig med livet med to barn , men litt i det mest rigide laget er det jo. Det hører med til historien at hun er betydelig mer introvert enn meg , så hu kjenner ikke på samme behov for å møte andre eller gjøre annet utenfor husets fire vegger. Likevel er det til sammenligning at hun får rimelig frie tøyler fra min side , om det dukker opp veninnekvelder, trening som kræsjer med legging eller annet. Spørsmålet mitt er om jeg er urimelig og bare må...vokse opp? Det her er sånn det er og det kommer man ikke unna. Savnet litt er uansett at det er mer varme i relasjonen. i løpet av de ti årene vi har vært sammen har hun aldri kommet med noe til meg (annet enn bursdag , jul etc) som gjør at jeg forstår at hun tenker på meg. Det er mikrotikg som at hun blir rett og slett sur om vi ser på noe på tv , hun sovner og jeg har slått over på noe annet når hun våkner (uavhengig om det er 10 min eller 2 timer). Mine interesser , som spilling , fotball eller lignende er veldig ok å latterliggjøre og noe som "er for barn", eller "det betyr jo ikke så mye" etc, men om det kommer et lett stikk tilbake er det dårlig stemning frem til jeg sier unnskyld. ..som er et eget kapittel i seg selv . Hun er veldig tydelig på at hun aldri vil si unnskyld om hun ikke mener det, som er fint i seg selv, men resultatet er at hun har sagt unnskyld typ tre ganger etter krangler i løpet av forholdet. Jeg har foreslått parterapi flere ganger , senest nå nylig. Hun er tydelig på at det er uaktuelt . Det orker hun ikke, hun har sine egne måter å håndtere det på som funker for henne , hva som funker for meg må jeg selv finne ut av sier hun. ...dette ble en mer usystematisk rant enn hva jeg så for meg, som kanskje er mye av problemet i forholdet , med meg som følelsesstyrt og hun som mer logisk og rammestyrt. Spørsmålet mitt blir kanskje mer om det er gjenkjennbart på flere?. Om dere sitter igjen med en "ja, sånn er det. Deal with it", evt "hun gjør jo ikke noe galt høres det ut som". Jeg har det nok ikke i meg i å bryte opp familien mtp barna , men jeg er rimelig rådvill for hvordan jeg skal klare å ha det bra i det her.