Kristian Greiner Ådnesen

Helt enig. Og til tross for hva alt hittil må antyde (litt nebbete er man jo, men come on) så syns jeg jo det er gøy å dekonstruere ting på denne måten sammen med andre. Hadde det vært opp til meg skulle jeg lagd en slags Gamer-lesesirkel hvor vi en gang i måneden spilte gjennom noe og jobba oss gjennom hva det betyr. Som du viser til med Dune er det nøyaktig slik vi jobbet med tekster da jeg studerte litteraturvitenskap. På medievitenskap er vi derimot ikke så opptatt av innhold og "mening" per se, men alt omkring som muliggjør et mediert budskap i det hele tatt; for eksempel mineralutvinning, eierskap og økonomiske forhold, og de spesifikke teknologiske utviklingene/forutsetningene som kan sies å utgjøre "flaten" ethvert budskap eksisterer 'oppå'. Alt dette for å si at når vi snakker om noe relatert til et medie, så blir babyen pælma ut med badevannet, som ordtaket heter. Igjen, hva er det vi til enhver tid mener når vi sier "politikk" i relasjon til spillmediet? For noen blir tilstedeværelsen av et spesifikt emne dråpen som får begeret til å renne over, og det reduseres til polemiske skyttergravskriger av retorisk one-up-mansship som gir meg lyst til å fylle lommene med stein og la havet ta meg. "Blue haired lib is OWNED by FACTS and LOGIC" og "Jordan Klepper teases his next MAGA journey", for å nevne noen utmattende eksempler, og jeg tviler dypt på at noen går fra slike konfrontasjoner og faktisk lærer noe nytt.

Jeg vil si at det du tar opp her er forskjellen på at "politisk betinget innhold" finnes i det store og hele, og frekvensen av et spesifikt emne; som jo kan være relativt til enhver tid, og som i eksempelet du viser til er representasjon av transpersoner og 'kvaliteten' av dette. Om hundre år er det kanskje noe annet. Jeg vil si dette er to ulike diskusjoner, ettersom poenget med sitatet du viser til er at kulturuttrykk til en eller annen grad alltid har gitt uttrykk for sin politiske virkelighet.

Du kan godt parkere den holdninga di, altså. Jeg ville bare at du skulle utdype hva du sa så jeg bedre kunne forstå hvor du kom fra. Jeg ser noen andre allerede har tatt tak i det. Som Duriello viser til kan et arr kan bety så mye mer enn "bare" kjønnspolitikk.

Jeg er helt enig med deg i hvordan du forstår CJ her; helt enig i at han også kan sies å representere en sosial virkelighet som forsøksvis klatrer ut av miljøet han ble til i, før han utfolder seg i den litt pussige delen i Las Venturas. Men for å ta tak i tolkningen din her, vil jeg også si at miljøet - livsverdenen (dvs San Andreas i det hele) derfor er nødvendig for å lese ham som et uttrykk av denne sosiale virkeligheten. For å sammenligne med Yasuke syns jeg ikke hans plassering i det føydale Japan derfor utelukker at vi skal forstå ham som et uttrykk for en spesifikk sosial virkelighet, all den tid skyggen av kolonimakter henger i bakgrunnen. Det er ikke "uten videre" at Yasuke ER i Japan - han ble fraktet dit mot sin vilje, og hvis vi vet noe som helst om slavehandelen derfra og fem-ish hundre år fremover, er det at han slett ikke var den eneste. Jeg vil derfor foreslå at han ikke må forstås utelukkende som "et representativt uttrykk for mangfold", men sees i sammenheng med bakgrunnen for at han havnet der, som da er et resultat av kolonialistisk maktutøvelse. Bare synd at dette er så "underforklart", om det gir mening? Jeg er nå et godt stykke inn i spillet, men jeg opplever ikke at forholdet hans til portugiserne er blitt tatt noe særlig tak i. Så fort han ser Naoe og knivbladet hennes er alt før glemt, og han er med på revolusjonen eller wtf de nå holdt på med.

Jeg veit ikke hva slags forutsetninger du har for å si noe om hva jeg er komfortabel med eller ikke. Fortell meg heller hva du mener med at det "ikke er valgfritt å ta stilling til mastektomi-arr," også går vi frem derfra.

Nå snakker vi jo om to forskjellige måter disse verkene forholder og refererer til virkeligheten på; CJ er en fiksjonell karakter satt til en skildring av nittitalls Los Angeles, med alt det medfølger; mens Yasuke i AC: Shadows er en adapsjon av den historiske personen satt til en slags skildring av føydale Japan.

Og som så mangt annet her i verden er det svært, veldig, meget, utrolig, særdeles, ganske, valgfritt. Jeg jobber med det du gir meg, kompis. Vi kan godt snakke om noe annet, altså.

Det blir for slapt å si at Taash-sideoppdraget er det som spenner bein på hele greia når det er en VELDIG valgfri del av et spill som ellers kan sies å handle om gud(stro) undertrykkelse, korrupsjon, identitet (dvs. 'hva slags person er jeg som gjør x, y, z') og god gammeldags væpna opprør. Jeg gjentar: jeg tror ikke det handler om at emnet i seg selv er garantist for dårlig mottakelse, like lite som jeg tror at alle krigsspill med amerikanske tjenestepersoner automatisk er propaganda. Hadde jeg trodd det ville jeg slitt med å forklare Spec Ops: The Line.

Nei, ikke i det hele tatt. Det jeg sier er at dersom det allerede har vært allment aksepterte/godt mottatte karakterer av en viss demograf (bakgrunn, etnisitet, kjønnsuttrykk, politisk overbevisning) syns jeg det er rart å kritisere den ene (Yasuke) mens man går god for den andre (CJ).

Her er du inne på noe jeg syns er veldig interessant, og det er hva slags føringer publikum legger for hva som "kan" eller "bør" uttrykkes. Ikke bokstavelig, må vite, men som mottakere i en bredere kulturell sammenheng. Dersom vi gjør ett tilfelle til ambassadør for visse tematiske overtoner, og vi vurderer det som dårlig, er det rimelig å utelukke utelukke at temaet kunne vært bedre behandlet i en annen sammenheng, som en slags bredere kollektiv avstraffelse? Jeg syns ikke det, fordi, for alt vi vet, kan gå glipp av noe utrolig. Jeg er derfor uenig i at temaet kjønnspolitikk i seg selv er grunnen til at Veilguard ikke får det til, men heller, for å spille på det du sier, at emnet inntrer samtidig som et opplevd sammenbrudd i konsistens og tone. EDIT: Det er liksom mye å svelge i seg selv at serien, etter ti års pause, plutselig går fra Game of Thrones til en slags fantasy Guy Ritchie-film skrevet av traumeterapeuter.

Ja, det tåler jeg, og jeg skal selvsagt ikke nekte for at teksten blir litt ovenfra-ned, men når man leser ting som "jeg synes ikke noe om at spill skal bli politisert", da henspeilet på at å utpeke forhold innen (eller motivet for) produksjon er det som gjør spill politisk, er det på tide at man tar litt språklig oppvask. Derfor handler teksten mindre om hva mediet 'fortjener' som sådan, og mer om hvordan vi snakker om det. Vi trenger ikke se lengre enn til Mikkjell Lønnings kommentar (eller vår egen) fra forleden dag for å se hvor ''knerefleksete'' diskurs om mediet blir fordi vi ikke en gang snakker samme språk. Og det er der de ulike måtene "politikk" arter seg (narrativt innhold, innflytelse over hvordan innhold vinkles, produksjonskontekst etc.) kommer inn.

Jeg har aldri møtt noen som mener at The Veilguard er bra skrevet -- inkludert meg selv. Hvis du er interessert skrev jeg en tekst om hva som stinker, og hva som kunne vært bra, hadde det bare vært, vel, "bra."

Ah man... deep cut. Ville du trodd meg om jeg sa at den teksten hadde jeg helt glemt?

Usikker på hva det er du viser til, for jeg kan ikke huske å ha nevnt salgstall i det hele tatt. I stedet har jeg belyst de ulike måtene "politikk" (et ord relativt til ulike sammenhenger) arter seg innen produksjon av kulturuttrykk, da for å vise hvor sammenknyttet medier (eller kulturuttrykk generelt) er til sin egen politiske samtid.

Oi, innså at jeg hoppa over noe her, ja. Beklager det! Hvis vi med "politikk" her mener narrativt innhold som henspeiler på virkelige hendelser, mener jeg at en kritikk av Yasuke som protagonist i et slikt narrativ er vilkårlig og urimelig; først fordi det allerede er presedenser for svarte hovedrolleinnehavere i seg selv, og fordi det er presedens for svarte protagonister i politisk betingede livsverdener. De må ikke nødvendigvis ha noe til felles i politisk tematikk (det krever mer kapasitet enn jeg har for å sammenligne middelalderens Japan med Los Angeles på nittitallet), men de er begge, utvilsomt, karakterer i politisk situerte narrativer.

Jeg vil nødig gå så langt som å kalle Disco Elysium som hermetisk. Ikke minst fordi det spiller på strukturelle og språklige forutsetninger for at man skal forstå nøyaktig hva det kritiserer, og det tror jeg ikke lar seg gjøre om vi ikke forstår kommunisme i Disco Elysium som å være både tilnærmet lik vår egen samtid og vår historiske bakgrunn. Og så skal det sies at Disco Elysium ikke ''bare'' er lagd av utviklere som sådan, men også 'kunst'-kunstnere, om det gir mening; tenkere, forfattere, politiske teoretikere, malere osv. Til det andre spørsmålet ditt om Yasuke og Carl Johnson. Poenget jeg forsøkte å trekke frem i teksten var at det er rart at spøkelset "politikk" skal manes frem om Yasuke, men ikke, for eksempel, Carl Johnson. Hva slags felle du mener jeg går i er jeg ikke sikker på (fortell gjerne!), men la meg utbrodere det litt mer siden vi likevel er her. San Andreas er ikke ''bare'' situert i Los Angeles på nittitallet. Som de siste par oppdragene refererer til, er dette også satt til opptøyene som (blant annet) fulgte frikjennelsen av politibetjentene som banket opp Rodney King. Men før dette er også Carl under tommelen til noen veldig korrupte politibetjenter, samtidig som handlingen har gjengkriger og crack-epidemien hengende i bakgrunnen. Hva angår Yasuke er han ikke bare situert i en bestemt historisk epoke, men også basert på en faktisk person. I tillegg er han plassert i hoffet til selveste Oda Nobunaga, og er dermed tett på den ''faktiske'' politiske utformingen av datidens Japan. Om han var samurai eller ikke, er jeg usikker på -- jeg er i det hele tatt usikker på begrepet 'retainer', men la gå. Og i et større perspektiv kan Assassin's Creed-serien sies å handle om to (forenklede) og konkurrerende politiske filosofier; humanisme/liberalisme og autoritarianisme. Som historiker Yasutsune Owada sier, så er det ingen grunn til å tro at den faktiske Yasuke ble særlig godt behandlet, til tross for sine høye rang. I overgangen til adapsjonen hans i AC: Shadows syns jeg kritikken 'politisk korrekt' blir mangelfull, ettersom jeg tror den egentlige forklaringen er at Yasuke fremstilles slik han gjør fordi karakterens prosjekt må være forenlig med Naoe (og derfor publikummets) ideologiske overbevisninger (eks. 'frihet' fremfor 'tyranni.') Det sagt (og jeg vil bare gi Shadows et sleivspark fordi jeg ikke kan fordra manuset) så kunne dette vært en så mye mer interessant fortelling enn det faktisk er. Dersom Yasuke og Naoe innledningvis har konkurrende mål, syns jeg dette er frodig narrativ mark for å eksempelvis spørre hvorfor Naoes hevn viktigere enn Yasukes plikt ovenfor Oda Nobunaga. Her kunne ideologien mellom de to faksjonene (Assassins v. Templars) virkelig bli gått i sømmene, men det blir den selvsagt ikke.

Jeg er også irritert på ingenting

Ja, det er Mnemonic. Ikke NRK. To forskjellige aktører.

Slik jeg forstår saken har ikke NRK hacket seg inn på noe som helst. Skjønt dette er en av to saker, så kanskje ser det annerledes ut i del to. I hvert fall tolker jeg det som at de i første rekke har benyttet seg av offentlig tilgjengelig informasjon; de ble sluppet inn i Telegram-gruppen og bruker kontekstspor derfra. Deretter har de satt seg inn i hvordan programmet "Magic Cat" fungerer, hva det brukes til og hvordan -- ikke ensbetydende med å faktisk bruke det.

Ja, det ser jeg, men det forklarer lite -- om noe sitter jeg igjen med enda flere spørsmål. Igjen, jeg aner ikke hva du referer til, hva det er du prøver å si eller hvorfor du bega deg ut på den milelange tiraden om hvorvidt jeg er antisemitt.

Jeg aner ikke hva du hverken prater om, sikter til eller prøver å si som kan henge sammen med hva vi har skrevet, så jeg lar tvilen komme deg til gode og antar at det er noen andre du mente å sitere.

Takk for det! Det tar jeg til meg, og på min kappe for øvrig. Jeg så for meg at dersom noe var vanskelig å forstå så ville noen spurt, men... y'know. Kanskje var jeg litt vel optimistisk der.

Det er jeg helt enig med deg i, all den tid vi er disponert ovenfor medieaktører (presse, i dette tilfellet) som må operere innenfor markedsliberalistiske betingelser. Jeg skal være forsiktig med å sette oss på pidestall her, men vi har i hvert fall luksusen av å ikke måtte ta slike hensyn; bare utgifter, som vi sier mellom oss. Følgelig blir det "lett" for oss å komme med forslag i øst og vest. Dersom vi skulle utgått fra at markedsliberalistiske betingelser er en medvirkende eller overstyrende faktor, hadde det for eksempel vært gøy å høre fra redaktører eller journalister fra ulike økonomiske forutsetninger; folk som skriver på dugnad (dem er det mange av), finansieres av Patreon eller har en redaksjon med økonomisk spillerom som står fritt til å selv definere sin agenda. Sjøl håper jeg jo det kommer flere aktuelle kommentartekster som tar for seg nettopp dette i ettertid.

Hei! Jeg ser du spekulerer litt i hvor og hva vi kommer fra, så jeg kan jo gjøre deg den tjenesten du ikke er villig til å unne oss, nemlig å ta det du sier på alvor og begrunne det. 1. Vi er gjestekommentatorer fra en ekstern nettside. Selv drifter vi av ren og skjær interesse, som ikke bunner ut i noe annet enn "fordi vi vil" (jeg sier "vi," men siden jeg bare er skribent med jevne mellomrom og ikke i den faste redaksjonen, får det holde). De eneste som tjener noe på dette - om noe - er vertsnettsiden, men som det også står i ingressen så er det ikke vi som startet denne diskusjonen. Den ble igangsatt med gode intensjoner av en kollega i norsk spillpresse, og vi bestemte oss dermed for å 'spille ballen videre,' som det jo heter. Alt utover det -- denne kaffe-og-bukkake-festen av et kommentarfelt - får stå for andres regning. 2. Igjen er du unødvendig syrlig, og ikke rent lite reduksjonistisk, der det du hevder lever på at politiske meninger skal ha noen form for økonomisk uttelling. Jeg aner ikke hva det kommer av, men det er ikke vårt kors å bære. Siden du likevel spekulerer i utdanning kan jeg jo si at de delene av teksten jeg har skrevet er bunnet i dels kritisk teori, og Edward Herman og Noam Chomskys propagandamodell fra boka "Manufacturing Consent: The Political Economy of the Mass Media." Det er på langt nær en feilfri modell, og har blitt både kritisert og modifisert av både forfatterne selv, samt andre som tar samme tankegang og forsøksvis bruker den på andre områder, både for å avdekke modellens svakheter og dens overføringsevne. For øvrig er teksten godt utstyrt (mener nå jeg) med kilder som underbygger den bredere analysen vår. Er den så dyp som den kunne vært? Nei, på langt nær, og hadde det vært opp til meg skulle den gått enda dypere til verks. Men det vil jeg si er en konsekvens av å måtte formulere seg innen visse begrensinger for å få spalteplass, som jeg vet litt om, da jeg har skrevet for magasiner og aviser i nærmere ti år. For å oppsummere -- for hundrede gang i dag -- mener vi at (spill)pressen er disponert for å være kommersielle aktørers forlengede markedsføringsdivisjon. Ikke bare i kraft av nyhetsartikler som videre formulerer lekkasjer, trailere, presseskriv og lekkasjer, men også gjennom anmeldelser og omtaler. En eventuell Microsoft-boikott, mener vi, bør ikke komme i form av total redaksjonell mørklegging av hele selskapet (nyheter skal skrives, tross alt ble informasjonen om Microsofts samarbeid med IDF 'lekket'). I stedet mener vi at fokuset heller bør være på at pressen formidler nyheter om Microsoft på pressens premisser. Vi foreslår derfor en stopp i omtaler tilknyttet Microsoftfinansierte eller produserte produkter, da disse har potensialet for å brukes som internt økonomisk pressmiddel (jf. Fallout: New Vegas-saken vi lenker til, eller fenomenet reviewbombing). Dermed kan pressen få litt i pose og sekk; skrive om kritikkverdige forhold, og samtidig unngå å være en bidragsyter. Dette er i hvert fall tanken vår, det er noe håndfast i stedet for ren idealistisk flaggveiving, og med det inviterer vi til å diskutere dette videre... så fort folk er ferdige med å, jeg veita pokker, "løse" Israel-Palestina-konflikten hvis jeg forstår kommentarfeltet rett.

Denne teksten handler ikke om forbrukervaner eller hva enn det er du snakker om. Det er en tekst som argumenterer for hvordan pressen er disponert for å være en forlenget arm av kommersielle aktørers markedsføringsdivisjon. Dette er noe vi kontekstualiserer ved bruk av dagsaktuelle og foregående eksempler, deriblant Microsoft og J.K Rowling, samtidig som vi understreker dissonansen som oppstår ved å være kritisk presse i det ene øyeblikket, mens man er ukritisk videreformidler som videre muliggjør de kritikkverdige forholdene man rapporterer i utgangspunktet (jf. Fallout: New Vegas og Bethesda).