Kristian Greiner Ådnesen

Hei! Jeg er ikke sikker på hva du mener er "irl politikk," men siden du bruker et så stort og altomfattende begrep, uten avgrensinger, tillater jeg meg derfor å vise til noen eksempler på hvordan det skipet seilte for lenge siden, i en helt vilkårlig rekkefølge -- alt ettersom jeg husker på det. 1) I Medal of Honor: Warfighter (2012) ble gisseldramet ombord på Maersk Alabama fra 2009 "spillmatisert," hvor man fikk muligheten til å spille som snikskytteren som reddet kaptein Phillips. Et ganske tamt nivå i spillet, syns nå jeg, siden du ikke får gjort så mye annet enn å bare sitte der og trykke på avtrekkeren. 2) "Highway of Death" var motorveistrekningen mellom Irak og Kuwait som, under Golfkrigen, ble både bombet og skutt (blant annet) amerikansk militære da både sivilt og militært personell (overgitt) forsøkte å flykte over grensen. I Call of Duty: Modern Warfare (2019) er denne hendelsen rekontekstualisert innenfor spillets "lore," slik at det er Russland som står for det samme angrepet. PS: Jeg liker ikke å vise til Wikipedia-artikler, men det var den som hadde de mest altomfattende beskrivelsene for hånd. 3) Denne artikkelen tegner et bilde av hvordan det amerikanske militæret bruker spill for å nå ut til nye rekrutter, og kobler dette initiativet sammen med lave rekrutteringstall.

Hei! Jeg er en av artikkelforfatterne (de glemte bare å kreditere meg igår). Du har helt rett i at denne debatten dreier innom mange overlappende emner. Du har også helt rett i at "utvelgelsen av strukturer" er et resultat av "anmelderens eget verdisyn, interesser og ikke minst historiske og sosiale omstendigheter," skjønt dette, for Edward Herman og Noam Chomsky, utarter seg mer spesifikt som yrkesprofesjonell praksis. Den har dermed også forutsetningene for å bli unnskyldningen/rasjonaliseringen for den samme redaksjonelle praksisen. For status quo, bevaringen av tingenes tilstand, i kortere og enklere trekk. Dette fikk de (ikke overraskende) pepper for, og man har senere fulgt dette opp med en mer nærgående (og bedre, syns nå jeg) analyse av hva slags prioriteringer journalister gjør i konfliktsituasjoner. Hakket mer dramatisk enn spilljournalisme, selvsagt, men ikke dermed sagt at det er fullstendig ugyldig. Sjekk denne teksten om du er interessert, men hvis du ikke kommer deg inn så legger jeg ved en PDF-fil også! Men for å svare på spørsmålet ditt mer nærgående. For oss handler mer om forholdet mellom pressen og kommersielle aktører, og hvordan pressen er disponert for å være den forlengede markedsføringskanalen til disse. Dette mener vi som å allerede være tilfellet i hvordan nyhetsartikler blir skrevet om en trailerslipp, presseskriv eller rykteflom/lekkasje som ikke gjør mer enn å si nøyaktig det samme. Vi mener at de ideelle forholdet mellom kommersielle medieaktører og presse skal være til fordel for pressen (og følgelig folket), og foreslår derfor noen muligheter for å "stritte imot." Se Fallout: New Vegas-eksempelet vi lenket til, hvor den allment aksepterte karakteraggregatoren Metacritic ble brukt for å nekte utviklerne bonus. Poenget med dette eksempelet er ikke "åh dakkar utviklere" som sådan, men dissonansen som oppstår der man i det ene øyeblikket kritisk undersøker "forholdene" (hva de er til enhver tid), for å like etter "spille etter fløyta" som sørget for at, eksempelvis, karakterskåren kunne brukes som økonomisk pressmiddel i det hele tatt. Takk for kommentaren din forresten, for nå innser jeg at jeg skulle vært litt tydeligere på det da jeg skrev det. hoxha-hanitzsch-2017-how-conflict-news-comes-into-being-reconstructing-reality-through-telling-stories.pdf

Hei! Jeg er en av artikkelforfatterne (de glemte bare å kreditere meg igår.) Heldigvis er spill allerede et resultat av politikk, ettersom de blir til i et miljø med visse politisk-økonomiske forutsetninger. Dette er ikke noe "nytt" fenomen, og ingenting å bli skremt over. For et eksempel på dette kan du jo sjekke ut denne lenka som viser til NFIs hjemmesider, eller for et litt større og mer aktuelt eksempel, sjekk denne artikkelen om hvordan amerikansk militær bruker spillmediet som rekrutteringsarena.

Hei! Jeg er en av artikkelforfatterne (de glemte bare å kreditere meg i går). Jeg er ikke helt sikker på hva du mener med dette, eller hvordan du kom frem til at dette høres "ekstremistisk" ut. Men du referer til de politisk-økonomiske aspektene ved Rowlings verk, og der kan jeg svare deg litt mer nærgående. Fordi J.K Rowling eier rettighetene til sitt litterære univers må alle som ønsker å gjøre en kommersielt tilgjengelig adapsjon av hennes verker (være seg leker/merch, film, spill eller teater) betale en lisensieringssum. Disse kommer gjerne i form av en "flat fee" - altså, en engangssum - eller en prosentandel av hvert salg. Nøyaktig hva slags avtale hun har med hver og enkelt aktør er vanskelig å si, ettersom det er informasjon som ikke alltid er gitt offentligheten, men dette pleier som oftest å være de økonomiske avtalene som ligger mellom rettighetseiere og kommersielle aktører. Sjekk denne lenka om du er mer interessert i emnet!

Hei! Jeg er en av artikkelforfatterne (de glemte bare å kreditere meg igår da teksten slapp.) Jeg kan ikke svare for de/det du refererer til som "alle" her, og jeg må medgi at jeg ikke aner hva du mener når du sier "la spill være spill, og unngå å la politikk være med på å styre karaktergivning." "Spill" og "politikk" (hvordan man enn definerer de to tingene til enhver tid) er ikke, vel, "bare." Dersom et norskutviklet spill er finansiert av NFI og ser dagens lys som følge av det, er det en kulturell gjenstand muliggjort av økonomiske (og derfor politiske) forutsetninger. Du kan jo gløtte innom NFI sin hjemmeside for et innblikk i nettopp dette.

Hei! Jeg er en av artikkelforfatterne (de glemte å kreditere meg igår). Du tar opp en interessant nyanse, og en vanskelig problemstilling. Å svare på hvorvidt spilling med Xbox bidrar (være seg direkte eller indirekte) til krigen i Gaza blir som å lete etter ditt eget vann i havet når du har helt et glass nedi vasken. For vårt formål dreier det seg derimot om noe langt mer håndgripelig, som jo er pressens forhold til kommersielle aktører og maktforholdet mellom dem. Ikke individuelle menneskers forbrukervaner, som er et eget, om enn relatert, beist. Pressen og kommersielle aktører kan sies å eksistere i et symbiotisk forhold. Pressen trenger innhold for å opprettholde en produksjonskvote (både for å trekke lesere eller for å innfri kravene til pressestøtte, alt ettersom), og kommersielle aktører nyttiggjør seg av pressen i forbindelse med anmeldelser, artikler om presseskriv/lanseringer/trailerslipp etc, som mer eller mindre bare gjentar det kildematerialet allerede har sagt. Dette disponerer pressen for å være en forlenget markedsføringskanal som en ukritisk videreformidler, og det er dette vi mener er gjenstand for denne debatten.