Daisy 🌸

Akkurat Da blir spørsmålet hvorfor de tror det er sånn. Har de lært om vitenskapelig metode og studert biologi på universitetet og lest mer kjedelige, men mer relevante, bøker om menneskets utvikling, eller har de hørt en mann si dette på internett og så trodd blindt på det fordi; «Giiid, en mann er så stor og tøff og vet alt!!!» Mennesker er flokkdyr. Vi er ikke avhengig av den individuelle mannen eller kvinnen, vi er avhengig av den samlede flokken. Sterk er greit nok, men farlig er en uønsket egenskap i en flokk. Det sagt, det er jo dette med flokktilhørighet som gjør at de som tror blindt på feminisme er inne, mens de som er skeptisk til feminisme, sjaltes ut. Så sånn sett så beviser jo de noe de kanskje ikke en gang vet om, ved å svare sånn Dette kan jo fort skli ut igjen, men vi kan lett holde fast i dette med flokk-egenskaper. Hvis mannen er så sterk og tøff, bør ikke da kvinnen bestemme. Litt som at når en… ~ kjenner jeg beveger meg på farlig grunn her, når jeg sammenligner menn med hester, men jeg tar sjansen ~ …kusk styrer en hest og ikke omvendt. Poenget mitt er at det kan fort bli feil dersom det er den sterkeste som skal bestemme retning, tempo og alt. Da vil den andre ende opp med å henge og slenge bak, og så bli utmattet og utslitt.

Ja, det er blitt veldig trangt, nesten umulig å puste. Som nevnt kastet jeg meg selv ut fra et annet forum, men hadde jeg ikke gjort det selv, så hadde det nok skjedd likevel. Og årsaken? At jeg stiller spørsmål ved hva godt feminismen har bragt med seg.Det skal man for guds skyld ikke stille spørsmål med, man skal være hjernevasket sau som går i takt og som bare godtar at sånn som dette er det fordi; «Selv om det ikke gagner meg, så gagner det mange andre.» Jaha, hvem da om jeg tør spørre? Nåvel, Daisy… Dette kan fort bli en tråd som går i mange ulike retninger, skal forsøke å ro meg tilbake igjen, så for å svare på akkurat dette; Jeg personlig har alltid avvist menn blankt hvis de prøver seg. Jeg vil ha full kontroll og se an mannen, eller kvinnen, over tid. Så vil jeg slå til på min måte. Og jeg mener at min måte er til gagn for kvinner, for da får man den mannen man selv vil ha, fremfor den mannen som vil ha oss. Tenker at menn også kan ha nytte av denne metoden, fordi en dame som er tøff nok til å sjekke opp, er enklere å ha med å gjøre. Kom gjerne med innspill til det!

Nå spør du godt… Jeg snakker ikke om lakk og lær og pisk og stiletthæler, i alle fall. Sikter mer til en bevisst holdning om at man liker at kvinnen er den som styrer gamet, om man kan si det sånn. Kanskje er det bare 90-tallsnostalgien som melder seg? BadCat, jeg var nok litt for ung i 1986, men tar ditt ord på det 👶🏼

Tusen takk for svar, dere to! Jeg laget en tråd på…eh et annet forum, hvor jeg skrev om at før i tiden, nærmere bestemt på nittitallet, var kvinner tøffere og likte bedre menn som var søte og gode. Idolene våre var tøffe damer som Jackie Brown, Thelma og Louise, damene i Stekte, grønne tomater. Etter årtusenskiftet er det Gillian Flynns Cool girl monologue fra boken Gone Girl og filmen med samme navn, som best betegner kvinners forhold til menn, pickmeishas, kvinner som forsøker å finne mest mulig tøffe og slemme menn, som vil ha minst mulig ansvar og initiativ selv. Tråden bare forsvant. Det er ikke første gang den type ting skjer på det forumet. Men for meg var dette dråpen og derfor kastet jeg meg selv ut, så her er jeg - igjen Det er nokså ironisk at flere tiår med feminisme har hatt dette utfallet, kvinner har aldri vært mindre selvsikre eller tøffe enn de er nå - i alle fall ikke i min levetid. De sliter seg ut med å skulle klare alt, så blir de desto mer innstilt på å være underdanige seksuelt og romantisk, så finner de seg menn som er overdrevet tøffe og skumle, og så blir de kvelt, lemlestet of drept i forsøket. Jeg kjenner jeg gjerne skulle tilbake til 90-tallet, både for menns og kvinners del. Måtte le av hun som klinte ivei med feil mann, men det er akkurat sånt jeg sikter til - og det er kult at du forstår nøyaktig hvilken tidsperiode vi snakker om

Derfor tok jeg det bort. Men der jeg leste om det, så sto det. Og det er også underdanige menn som interesserer meg. Men om du har et bedre ord, hvor du klarer å differensiere fra ‘de som bare er så sjenerte at kvinner må ta kontakt av den grunn’, så kom gjerne med det.

Dere menn som har blitt sjekket opp av en kvinne, må gjerne også svare altså, selv om dere ikke er singel lengre. Og også selv om ‘oppsjekkingen’ var av det mer subtile slaget, hvor det tilsynelatende var deg som sjekket henne, mens det egentlig var hun som la til rette for det.

Jeg husker dessverre ikke hvor jeg leste det, og kan derfor ikke helt ta igjen hva som sto. Men det sto i alle fall om at det er lett å ta feil av sjenerte menn som ikke tar kontakt med kvinner fordi de bare ikke tør å gjøre det, og av underdanige menn som bevisst ønsker at kvinner skal ta initiativ og ikke ville ha likt en kvinne de selv måtte ha sjekket opp. Noe sånt, sto det. Her inne er det tydeligvis en del menn som ikke lever i forhold med en kvinne og for meg fremstår det som man lever stort sett nokså greit med det. Altså at man ikke gjør så mye med saken, man bare lever videre, og skjer det noe så skjer det noe. Jeg, for min del, ser ikke helt at disse er menn som kvinner ikke ville ha hatt dersom noen hadde ført de sammen og sagt; «Herr Honning og Frøken Melk, hils på hverandre!» Snarere tvert i mot, jeg tror mange kvinner ville tatt stor glede av disse mennene. Og dermed blir spørsmålene mine til dere som kjenner dere igjen i denne beskrivelsen; Venter du på en kvinne som tar initiativet? Ville det endret din verden om kvinner var mer pågående? Handler det om mer enn rent logistiske utfordringer med å møte hverandre, som for eksempel at du ikke klarer å føle like mye for en kvinne du selv må sjekke opp? 🥛🍯

Helt utrolig at en fjortenåring nevner Familievernkontoret. Vet du hvordan hun har blitt oppmerksom på at det er en mulighet? Det sagt, jeg synes du skal ta kontakt med Familievernkontoret. Det du beskriver er uakseptabel adferd og din datter er så ung at dette må hun ha hjelp til å sette en stopper for. De vet nokså sikkert hvordan du best går frem der. Enig.

💕 Er enig i at femininitet ikke akkurat handler om sminke. Man kan være maskulin og sminke seg, man kan være feminin uten å sminke seg. Man kan imidlertid ikke være feminin, uten å forstå hva trådstarter mener. Enig. Leste en gang et stykke om at feminini…(ja, det er ikke enkelt! ) …femininitet handler om ungdommelighet, uskyld mangel på hardhet. Det gir for meg mening. Dermed er det også enklere å vite hva man skal gjøre for ivareta femininiteten.

Ja, det er DETTE jeg mener! Jeg pleide selv å være veldig attraktiv, og det medførte at mange ville være venn med akkurat meg. Det betyr ikke at alle likte meg, men mange nok til at jeg kunne velge og vrake. Men jeg kunne jo ikke være venn med alle… Jeg forsøkte å skrive om det over her. Dersom man føler seg ensom bare fordi Daisy og Rosie ikke har tid, så er man ikke egentlig ensom. Hadde man vært virkelig ensom så hadde man kunnet henge med Pepper og Dill. Hvorfor vil man ikke det? Man sier ofte at 80% av kvinnene vil ha 20% av mennene, men det samme gjelder motsatt vei. Og man tenker at ensomhet er knyttet til å finne noen av motsatt kjønn, men det handler jo vel så mye om noen av samme kjønn. Så hva er egentlig ensomhet? Er det å ikke få den kjæresten man helst vil ha? Har man lov å kalle seg ensom, hvis man har urimelig høye krav til andre? For meg handler fraværet av ensomhet ene og alene om å komme overens på et mentalt plan, kunne ha de samme kulturelle referansene, den samme humoren, etc. Og apropos det… Dere som svarer meg, over her, dere har misforstått. Tråden handler om opplevd ensomhet, ikke om å være alene fordi man har lyst.

Det gir ingen mening at det er mange ensomme. Da burde man lett kunne lage et forum og si ‘hei jeg er ensom vil noen ha kontakt’, og så kunne de ensomme tatt kontakt med hverandre. Problemet er jo ofte at de som er ensomme har store krav til hvem de vil gå sammen med, de vil gå sammen med noen som allerede har mange venner, de vil bli invitert, fremfor å sette i gang med noe selv, og så videre. Det å gå fra å være ensom til å ikke være det, det krever noe av en. Har man først kommet seg ut av boblen hvor man tror ‘min ensomhet er andres ansvar’, så burde det være en enkel sak.