Daisy 🌸

Yes ☺️

Oh please. Det må bli slutt på at man blander sammen kvinner med feminister og sosialister. Jeg er kvinne og ingen av delene. Det finnes menn som er én eller begge delene.

Siktet til seksuell og romantisk underdanighet, hvor man tenner på eller forelsker seg i en kvinne fordi hun er den som tar kontroll, og hvor hun tenner på og forelsker seg i en mann fordi han er underdanig på tilsvarende punkter. Snakker ikke om den såkalte tøffelhelten som bare lar seg drive med fordi han selv er unnvikende eller dama er vant med å ordne ting. De fleste seksuelt underdanige menn jeg vet om, er gjerne ekstremt dominerende i hverdagen, eller, det er i det minste tak i disse. De sitter ikke passivt i sofaen og klør seg på ballene helt til kona sender de i gang med noe. Jeg personlig tror en del menn og kvinner kunne ha blitt flinkere til å gå i dybden på hva som driver de. Tror også mange kunne hatt glede av å innta en helt ny rolle.

Det var her det begynte da jeg skrev den andre tråden på det andre forumet. Det var noen som hadde etterlyst erotisk litteratur for kvinner, og så var det noen som foreslo en krimserie om en psykopatisk massemorder. Altså… Det var ikke en gang snakk om bøker som var ment erotisk en gang, som for eksempel Fifty shades of Grey, som jeg ikke har lest, men som jeg også er skeptisk til, og som selv BDSM-miljøene reagerte på. I en annen tråd var det noen som skrev om dokumentaren om Jeffrey Dahmer. Dokumentaren om en kannibalistisk homofil seriemorder er tydeligvis også på listen over hva som får kvinner i humør. Husker jeg så en YouTube om hylende og forelskede ungpiker under rettsaken mot Ted Bundy, så skal ikke si at dette er noe som er kommet i det siste. Poenget mitt er at jeg tror man i stor grad former menns og kvinners tenningsmønster ved å gjøre ulike ting populært. Hvis man stadig lager bøker og filmer om kule og tøffe damer, som står for oppsjekkingen selv, så vil det være dette som er idealet. Hvis man stadig lager bøker og filmer om menn som kaster seg over kvinner og binder henne fast, så vil det være dette som er idealet. Det samme forumet som per dags dato modererer meg bort, for kink-shaming, når jeg foreslår at kvinner heller oppsøker en psykolog, enn å gå inn i enda et forhold til en voldelig mann, hadde, for bare få år siden, en hel drøss med kvinnelige skribenter som var seksuelt og romantisk dominerende og som skrev i vei om dette. Man kan si hva man vil om kvinneguiden.no anno 2025, men hvis man går tilbake noen år, så var det altså kvinneguiden.no som hadde de tøffe no-nonsense damene. Per i dag er de dessverre helt ødelagt av den samme trenden som resten av samfunnet; Man kan ikke stå opp mot vold og overgrep, for da driver man kink-shaming. Man kan ikke hindre menn å definere seg selv som kvinner og utnytte dette for alt det er verdt, for da er man transfobisk. Man kan ikke forvente noe som mann, eller kritisere kvinner for ting som burde blitt reagert på, for da er man misogynistisk. Skal ikke gå inn på flere punkter her, men dere ser hva jeg mener. Man tør ikke bruke helt alminnelig sunn fornuft fordi da risikerer man å bli utstøtt fra samfunnet og miste jobben, vennene, alt. Og selvfølgelig, de verste blant oss har allerede funnet smutthull inn i dette kaoset. Det er derfor det er ‘hot å bli slått’.

Dette her er hva som tiltaler meg mest og som jeg i tillegg mener er riktig fremgangsmåte for kvinner flest. Snakker da om de kvinnene som drppper bra mannfolk ‘fordi de ikke prøver seg og viser at de vil ha meg’, men i stedet venter til det kommer en fyr og nærmest legger beslag på henne. Disse damene vil helst ha en mann som holder på som den sleipe venninnen i innlegget over her. De drømmer om han som kaster seg over henne, og tar henne ut av klørne på den mer seriøse og stillferdige fyren. Det finnes mennesker som liker ditt og det finnes mennesker som liker datt, men noen måter å leve på er likevel mer bærekraftig enn andre, det å bli kjent over tid, det å gå for den bra fremfor å gå for pen eller påfugl, det å forplikte seg fremfor å ha foten halvveis ut døren. Litt delt her… Jeg husker som barn at jeg leste et innlegg skrevet av en kvinne jeg så opp til, som hadde blitt giftet bort i et arrangert ekteskap, og som skrev til oss nordmenn i avisen, om hvor bra hun syntes den løsningen var. Verken da eller nå, atskillige tiår etter, føler jeg at hun tok feil eller at vi hadde rett. Treffer henne innimellom, hun er et av de mest fremgangsrike menneskene jeg vet om. Kjenner henne ikke godt nok til å vite om hun er lykkelig, men hun ser lykkelig ut. Så jeg heller nok mot å se på friheten som et betinget gode. Jeg er en tørrlagt liberaler. Kanskje fordi jeg føler jeg har mer enn nok frihet, og ser på gresset til naboen…

Hei igjen! Jeg har nå klippet ut alle svarene som svarer direkte på spørsmålet mitt…håper jeg, men bare si fra om det er noe jeg har oversett. Så har jeg også med meg, i bakhodet, svarene fra dere som skriver ‘litt mer’. I mitt daglige liv har jeg ikke opplevd så mange single menn. Synes alle sammen er gift eller samboer på tjuefemte året, med to eller tre barn hver, og alt med det samme. Men så har omgivelsene mine endret seg litt, og plutselig har det dukket opp flere enslige menn. De mennene der har fremstått som mindre på hugget overfor meg som kvinne, sammenlignet med de mennene som er gift eller samboer. Snakker ikke da om at de opptatte legger an på meg, men at de enslige er mer sky og forsiktige. Men det er slett ikke uattraktive menn. Dette har fått meg til å undre. Jeg har lurt på om det handler om det jeg leste, at mange menn er underdanig og vil at kvinner skal ta initiativ. Og jeg har samtidig observert et skifte hvor kvinner tar mindre og mindre initiativ overfor menn, og har større og større forventninger om å bli ‘tatt med storm’. Dette ledet meg til å spørre på det andre forumet, og, i neste instans, til å spørre her. Jeg føler jeg har rett i én ting i alle fall, og det IKKE handler om at dere er uattraktive som menn. Det ser jeg både på måten dere skriver, og ut fra de opplevelsene dere beskriver. I verste fall merker jeg et snev av bitterhet, og bitterhet er no go for de fleste kvinner. Men jevnt over, livet er fint og flott, jeg er en OK mann, fullt brukbar som partner for en kvinne, som likevel går gjennom store deler av livet alene. Men jeg opplever nok ikke at kvinner er like passive som jeg hadde trodd. Her er det jo den ene etter den andre historien om kvinner som faktisk prøver seg. «Det finnes ikke noe ME2 med motsatt fortegn. Pågående uattraktive kvinner er ekkelt. Da står man heller over.» «Det var en gang jeg trodde at dette var det jeg ville. Men jeg har lært at dette egentlig er et faresignal. Litt som når du blir ringt av en fra India som jobber hos microsoft som bare ringer for å hjelpe deg.» Jeg kjente at dette var et ekko av mine egne tanker. Har opplevd menn som ikke tar et nei for et nei, og kvinner som lager helvete hvis de blir avvist. Eventuelt, hvis de ikke blir sjekket opp slik de ønsker. Men jeg har også lurt på om skepsisen henger sammen med at jeg vil være i kontroll. Nåvel, for å oppsummere; 1. Jeg hadde rett i at dere ikke er uattraktive, men i stedet helt vanlige menn, gjennomsnittet attraktive som partnere, muligens også en del over snittet. 2. Jeg hadde bare delvis rett i at kvinner tar for lite initiativ eller at det er der det skorter. 3. Det resterende problemet er utviklingen i samfunnet… Som en skrev; «For har man litt ulike forventninger til natta så skal selvsagt mannen flås levende i ettertid. I gamle dager kalte man det en fylletabbe og gikk videre.» Jeg er helt enig. Som allerede nevnt opplevde jeg at tråden min forsvant, fra et annet forum. Det er ikke et enestående tilfelle. Jeg har fått innlegg slettet med begrunnelse i regler jeg ikke har brutt, men som noen ‘føler’ at jeg har brutt. Klarer de ikke vri det til at jeg har brutt en regel, så tar de hele innlegget eller tråden bort, som om den aldri har fantes. Jeg dro meg selv ut fra det andre forumet for å unngå å bli gal, og jeg ser for meg at det er den samme bakgrunnen som gjør at enkelte menn drar seg selv ut fra partnermarkedet. Man orker ikke lengre, man gir opp. Det er nedslående. Man skulle jo tro at det gikk an å lære av historien. Kjører man mennesker hardt nok lenge nok, og da er det ikke måte på hva slags tilbakeslag man har i vente. Vi ser det på andre siden av Atlanteren, det er bare å telle ned til det skjer her. Jeg er vel kanskje en naiv sjel som har trodd at det gikk an å snu det, før det gikk så langt …og som sikkert kommer til å forsøke igjen og igjen. Tusen takk til dere som svarte! 🌷

Alt i orden, og du er hjertelig velkommen til å delta om tema. Men da har vi alle lært at ikke alle kvinner synes feminisme er noe bra, og at det ikke betyr at ‘vi ikke vet vårt eget beste’. Det er bare å se til borgerlig side, der har vi hatt kvinner i ledelsen i årevis, helt uten kvotering. Selv er jeg kvinne født på søttitallet, har aldri møtt på en eneste ting jeg ikke kan fordi jeg er kvinne. Har møtt på ting jeg ikke kan fordi jeg ikke kan, men da er jeg glad om noen sier stopp og ikke sier; Kjør på likevel. Alt som kreves er menn som har tro på kvinner og som ikke overkjører kvinner eller mener de vet bedre om oss enn hva vi selv gjør. Og der er vi tilbake til den tenkningen jeg mener at man har nytte av vedrørende sex og romantikk også. Må ellers utsette videre deltagelse til morgen, kjenner jeg. God natt til dere alle sammen i tråden

Dine innlegg er en fryd. Eneste aberet er at du skriver mer enn jeg rekker å ta inn…jeg må få litt tid

Tar bort innlegget da det ikke lengre er relevant

Jeg er enda ikke ferdig med å lese og tenke omkring de første innleggene i denne tråden. Jeg synes det som sto om kroppsspråk et sted, var veldig interessant. Husker vi leste en bok om kroppsspråk siste halvdel av nittitallet, det var sjokkerende hvor godt man kunne lese interesse - eller mangel på sådan - bare ved å se hvor mennesker plasserte blikk og føtter. Det hender jeg bruker kunnskapen derfra - det er et veldig interessant tema. Tenker at det er tre typer menn som ikke tar initiativ; 1. De som er ekstremt sjenert, disse har alltid fantes og vil alltid finnes. 2. De som er underdanig, eller, det minste liker bedre kvinner som er tøffe og mer hardhaus. Disse har også alltid fantes og vil alltid finnes. 3. De som sluttet på grunn av #metoo, disse fantes nok ikke før, men det er uansett ikke de jeg forsøker å finne ut av. Så egentlig er det mange av de samme typen menn som finnes nå som fantes på nittitallet? Det er min tanke, i alle fall

Enig. Jeg vokste også opp med flyktninger og innvandrere fra Chile, India, Pakistan, Vietnam, som var godt integrert og som jeg var og er like trygg på som jeg var på mine etnisk norske venner og naboer. Det samme med de som kom fra Balkan på nittitallet. Det er ikke sånn nå, men fokuset på de som ikke oppfører seg, blir brukt som hersketeknikk for å fremme frykt og dertilhørende tiltak, som ikke gagner noen. Særlig sleipt er det, at det er de samme som slipper disse inn, som bruker det som hersketeknikk.

Ting sporer veldig av her nå. Vi må være klar over at mange menn vil ha feminisme, nettopp fordi de selv nyter godt av dette. De vil fortsette å si ting som at feminismen egentlig er et gode. De vil fokusere på hvor vanskelig og hard og forferdelig verden er, og hvor snille de selv er, som tar kvinners parti. Jeg sier dette fordi jeg som kvinne kjenner igjen dette, mange menn prøver seg med det, i en romantisk eller seksuell kontekst. Men vi må overse disse og ikke svare de og ikke mate de, i stedet gå tilbake til tema, som er enslige menn og hvorvidt de setter pris på kvinners initiativ. Det finnes mange ting man gjorde på nittitallet som man ikke tør gjøre nå. Jeg reiste f.eks. alene rundt i Europa, sov alene i togvogner sammen med menn, opplevde å bli lagt pute under føttene av en mann, holdt med selskap av en mann, og vekket for å bli med av toget og spise frokost med en mann. Mange år senere, mye mindre attraktiv for menn på jakt etter uskyldige jenter, vil jeg mene, og likevel ville jeg ikke ha gjort det i dag. Kulturen er endret, ironisk nok mye på grunn av de samme menneskene som hausser opp viktigheten av feminisme. Vær snille med kvinner sier de, og så åpner de døren og sier velkommen til kvinnefiendtlig kulturer. Jommen sa jeg smør, som vi sa på nittitallet. Men ting er altså ikke slik de var da. Likevel, det jeg prøvde på i denne andre tråden, den som ble slettet, var å løfte frem det kvinneidealet som fantes på den tiden der. Prøve å få det til å bli kult igjen, det å ta initiativ overfor menn. Prøve å få det til å være kult igjen, det å være en ålreit og real mann. Kanskje dette er umulig. Man blir tross alt tøffere av å kunne reise alene i Europa, og mindre tøff av å måtte sitte bak en hekk i en hage, med pepperspray. Men det er verdt et forsøk?

Takk for flere fantastiske svar! Det var sånne svar som dette jeg så for meg at kunne komme; …og så er det jo veldig gøy med alle avstikkerne om nærliggende temaer. Jeg må lese og tenke litt, og spise og drikke litt, før jeg svarer mer - men bare å skrive!

Akkurat Da blir spørsmålet hvorfor de tror det er sånn. Har de lært om vitenskapelig metode og studert biologi på universitetet og lest mer kjedelige, men mer relevante, bøker om menneskets utvikling, eller har de hørt en mann si dette på internett og så trodd blindt på det fordi; «Giiid, en mann er så stor og tøff og vet alt!!!» Mennesker er flokkdyr. Vi er ikke avhengig av den individuelle mannen eller kvinnen, vi er avhengig av den samlede flokken. Sterk er greit nok, men farlig er en uønsket egenskap i en flokk. Det sagt, det er jo dette med flokktilhørighet som gjør at de som tror blindt på feminisme er inne, mens de som er skeptisk til feminisme, sjaltes ut. Så sånn sett så beviser jo de noe de kanskje ikke en gang vet om, ved å svare sånn Dette kan jo fort skli ut igjen, men vi kan lett holde fast i dette med flokk-egenskaper. Hvis mannen er så sterk og tøff, bør ikke da kvinnen bestemme. Litt som at når en… ~ kjenner jeg beveger meg på farlig grunn her, når jeg sammenligner menn med hester, men jeg tar sjansen ~ …kusk styrer en hest og ikke omvendt. Poenget mitt er at det kan fort bli feil dersom det er den sterkeste som skal bestemme retning, tempo og alt. Da vil den andre ende opp med å henge og slenge bak, og så bli utmattet og utslitt.

Ja, det er blitt veldig trangt, nesten umulig å puste. Som nevnt kastet jeg meg selv ut fra et annet forum, men hadde jeg ikke gjort det selv, så hadde det nok skjedd likevel. Og årsaken? At jeg stiller spørsmål ved hva godt feminismen har bragt med seg.Det skal man for guds skyld ikke stille spørsmål med, man skal være hjernevasket sau som går i takt og som bare godtar at sånn som dette er det fordi; «Selv om det ikke gagner meg, så gagner det mange andre.» Jaha, hvem da om jeg tør spørre? Nåvel, Daisy… Dette kan fort bli en tråd som går i mange ulike retninger, skal forsøke å ro meg tilbake igjen, så for å svare på akkurat dette; Jeg personlig har alltid avvist menn blankt hvis de prøver seg. Jeg vil ha full kontroll og se an mannen, eller kvinnen, over tid. Så vil jeg slå til på min måte. Og jeg mener at min måte er til gagn for kvinner, for da får man den mannen man selv vil ha, fremfor den mannen som vil ha oss. Tenker at menn også kan ha nytte av denne metoden, fordi en dame som er tøff nok til å sjekke opp, er enklere å ha med å gjøre. Kom gjerne med innspill til det!

Nå spør du godt… Jeg snakker ikke om lakk og lær og pisk og stiletthæler, i alle fall. Sikter mer til en bevisst holdning om at man liker at kvinnen er den som styrer gamet, om man kan si det sånn. Kanskje er det bare 90-tallsnostalgien som melder seg? BadCat, jeg var nok litt for ung i 1986, men tar ditt ord på det 👶🏼

Tusen takk for svar, dere to! Jeg laget en tråd på…eh et annet forum, hvor jeg skrev om at før i tiden, nærmere bestemt på nittitallet, var kvinner tøffere og likte bedre menn som var søte og gode. Idolene våre var tøffe damer som Jackie Brown, Thelma og Louise, damene i Stekte, grønne tomater. Etter årtusenskiftet er det Gillian Flynns Cool girl monologue fra boken Gone Girl og filmen med samme navn, som best betegner kvinners forhold til menn, pickmeishas, kvinner som forsøker å finne mest mulig tøffe og slemme menn, som vil ha minst mulig ansvar og initiativ selv. Tråden bare forsvant. Det er ikke første gang den type ting skjer på det forumet. Men for meg var dette dråpen og derfor kastet jeg meg selv ut, så her er jeg - igjen Det er nokså ironisk at flere tiår med feminisme har hatt dette utfallet, kvinner har aldri vært mindre selvsikre eller tøffe enn de er nå - i alle fall ikke i min levetid. De sliter seg ut med å skulle klare alt, så blir de desto mer innstilt på å være underdanige seksuelt og romantisk, så finner de seg menn som er overdrevet tøffe og skumle, og så blir de kvelt, lemlestet of drept i forsøket. Jeg kjenner jeg gjerne skulle tilbake til 90-tallet, både for menns og kvinners del. Måtte le av hun som klinte ivei med feil mann, men det er akkurat sånt jeg sikter til - og det er kult at du forstår nøyaktig hvilken tidsperiode vi snakker om

Derfor tok jeg det bort. Men der jeg leste om det, så sto det. Og det er også underdanige menn som interesserer meg. Men om du har et bedre ord, hvor du klarer å differensiere fra ‘de som bare er så sjenerte at kvinner må ta kontakt av den grunn’, så kom gjerne med det.

Dere menn som har blitt sjekket opp av en kvinne, må gjerne også svare altså, selv om dere ikke er singel lengre. Og også selv om ‘oppsjekkingen’ var av det mer subtile slaget, hvor det tilsynelatende var deg som sjekket henne, mens det egentlig var hun som la til rette for det.

Jeg husker dessverre ikke hvor jeg leste det, og kan derfor ikke helt ta igjen hva som sto. Men det sto i alle fall om at det er lett å ta feil av sjenerte menn som ikke tar kontakt med kvinner fordi de bare ikke tør å gjøre det, og av underdanige menn som bevisst ønsker at kvinner skal ta initiativ og ikke ville ha likt en kvinne de selv måtte ha sjekket opp. Noe sånt, sto det. Her inne er det tydeligvis en del menn som ikke lever i forhold med en kvinne og for meg fremstår det som man lever stort sett nokså greit med det. Altså at man ikke gjør så mye med saken, man bare lever videre, og skjer det noe så skjer det noe. Jeg, for min del, ser ikke helt at disse er menn som kvinner ikke ville ha hatt dersom noen hadde ført de sammen og sagt; «Herr Honning og Frøken Melk, hils på hverandre!» Snarere tvert i mot, jeg tror mange kvinner ville tatt stor glede av disse mennene. Og dermed blir spørsmålene mine til dere som kjenner dere igjen i denne beskrivelsen; Venter du på en kvinne som tar initiativet? Ville det endret din verden om kvinner var mer pågående? Handler det om mer enn rent logistiske utfordringer med å møte hverandre, som for eksempel at du ikke klarer å føle like mye for en kvinne du selv må sjekke opp? 🥛🍯

Helt utrolig at en fjortenåring nevner Familievernkontoret. Vet du hvordan hun har blitt oppmerksom på at det er en mulighet? Det sagt, jeg synes du skal ta kontakt med Familievernkontoret. Det du beskriver er uakseptabel adferd og din datter er så ung at dette må hun ha hjelp til å sette en stopper for. De vet nokså sikkert hvordan du best går frem der. Enig.

💕 Er enig i at femininitet ikke akkurat handler om sminke. Man kan være maskulin og sminke seg, man kan være feminin uten å sminke seg. Man kan imidlertid ikke være feminin, uten å forstå hva trådstarter mener. Enig. Leste en gang et stykke om at feminini…(ja, det er ikke enkelt! ) …femininitet handler om ungdommelighet, uskyld mangel på hardhet. Det gir for meg mening. Dermed er det også enklere å vite hva man skal gjøre for ivareta femininiteten.

Ja, det er DETTE jeg mener! Jeg pleide selv å være veldig attraktiv, og det medførte at mange ville være venn med akkurat meg. Det betyr ikke at alle likte meg, men mange nok til at jeg kunne velge og vrake. Men jeg kunne jo ikke være venn med alle… Jeg forsøkte å skrive om det over her. Dersom man føler seg ensom bare fordi Daisy og Rosie ikke har tid, så er man ikke egentlig ensom. Hadde man vært virkelig ensom så hadde man kunnet henge med Pepper og Dill. Hvorfor vil man ikke det? Man sier ofte at 80% av kvinnene vil ha 20% av mennene, men det samme gjelder motsatt vei. Og man tenker at ensomhet er knyttet til å finne noen av motsatt kjønn, men det handler jo vel så mye om noen av samme kjønn. Så hva er egentlig ensomhet? Er det å ikke få den kjæresten man helst vil ha? Har man lov å kalle seg ensom, hvis man har urimelig høye krav til andre? For meg handler fraværet av ensomhet ene og alene om å komme overens på et mentalt plan, kunne ha de samme kulturelle referansene, den samme humoren, etc. Og apropos det… Dere som svarer meg, over her, dere har misforstått. Tråden handler om opplevd ensomhet, ikke om å være alene fordi man har lyst.

Det gir ingen mening at det er mange ensomme. Da burde man lett kunne lage et forum og si ‘hei jeg er ensom vil noen ha kontakt’, og så kunne de ensomme tatt kontakt med hverandre. Problemet er jo ofte at de som er ensomme har store krav til hvem de vil gå sammen med, de vil gå sammen med noen som allerede har mange venner, de vil bli invitert, fremfor å sette i gang med noe selv, og så videre. Det å gå fra å være ensom til å ikke være det, det krever noe av en. Har man først kommet seg ut av boblen hvor man tror ‘min ensomhet er andres ansvar’, så burde det være en enkel sak.