immediately

Med hensyn til alkohol, lærer bibelen totalt avhold?

Nei, den gjør ikke det, den viser til måtehold.

Men totalt avhold hvis det er til fall eller anstøt for noen.

Spesielt brødre og søstre i troen.

 

«Se ikke på vinen når den viser sin røde farge,

når den funkler i begeret, når den renner så lett.

Til slutt biter den som en slange, og den utskiller gift som en hoggorm.

Dine øyne ser underlige ting, og ditt hjerte taler fordervelige ting».

 

(Ordspråkene. 23: 31 – 33.)
 

 

Alkohol blir hverdagsliggjort – også i kirken – Vårt Land (vl.no)

Jovia skrev (På 12.8.2021 den 17.38):

Intelligente mennesker med sans for logisk tenkning? Hva betyr det egentlig? Tror intelligens og logikk går mer automatisk hånd i hånd. Jeg vet heller ikke hvorfor noen tror at disse menneskene skal være mer humane og sympatiske enn andre. Eller "uforstandige" som trådstarter ser ut til å kalle det.

 

kjetilkl skrev (På 5.10.2021 den 10.23):

- forskning viser at de som tror på gud er mindre bekymret og mer lykkelige enn de som ikke tror.

Det at en troende er lykkeligere enn en skeptiker

har ikke mer mening enn at en full mann

er lykkeligere enn en edru en.

- George Bernard Shaw 

Det virker som at gode

med innflytelse og makt

til å påvirke, liker å gjengjelde

ondt med ondt,

 

ondskap med ondskap

for bli kvitt ondet.

Noe som selvsagt

er umulig.

 

De absolutt gode,

de godeste av de gode,

gjengjelder ikke ondt med ondt,

men ondt med godt.

 

Hevn, straff, øye for øye,liv

for liv,k ommer ikke fra

godhetens moral,

kjærlighetslivet,

 

den var og er  jamstilt

med nidkjærhetslivets

forbrytermentalitet. 

Som vi ser på som godt.

 

 

Det er en ond egenskap i vårt indre som er blitt guddommeliggjort og hyllet mer enn kjærligheten opp gjennom historien, og det er nid-kjærheten, kjærheten til nidet og naget.

Slik ble vi blinde for det som i sannhet er godt og ondt, og trodde i vår dårskap at vi var gode når vi var onde og gjør onde gjerninger. 

For eksempel når vi krevde rettferdighet og ville straffe og gjengjelde ondt med ondt, ondskap med ondskap 

Riktig ille går med kunnskapen/forstanden når nidske, nidkjære nidinger kommer til makten og blir satt til å avgjøre hva som er godt og ondt. 

Da kan vi ikke forvente annet resultat enn mangel på kunnskap om rett og galt, normoppløsning, forvirring og kaos. 

 

 

Er det en Svein her

som vet hva nid-kjærhet er?

 

Forstår våre tanker. 

På dem sanker. 

 

Som moden frukt

som er forbudt. 

?

Hvor godt er et lovlydig

og rettferdig menneske

 

som straffer og gjengjelder

ondt med ondt,

 

ondskap med ondskap?

 

Er det bedre enn det

som ikke gjengjelder ondt med ondt?

 

Er det bedre enn det 

som ikke møter ondskap med ondskap? 

 

Er det bedre enn det

som  "vender det andre kinnet til"?

 

Nei, sier fornuften oss. 

 

Problemet med å tenke ondt om onde,

er at vi selv blir en av dem;

 

onde som tenker ondt om onde

 

Hvilken religion vi tilber

hvilken  sannhet om Gud

 

vi bekjenner oss til,

om vi kan sitere skriften utenat,

 

lese den forlengs og baklengs

på inn pust og utpust,

 

spiller ingen rolle.

 

Hvis sluttresultat er nid og nag

ondt mot ondt,

 

har vi forfeilet. 

 

Målet er godt mot ondt.

Målet er godhet mot ondskap.

 

Målet er kjærlighet.

 

Er gode som gjengjelder

ondt med godt

 

ringere enn gode

 

som gjengjelder

ondt med ondt?

 

Hvem er de riktige gode? 

Hvem er de riktige onde?

 

Hvem er frelst

fra det onde? 

 

Hvem er frelst

fra det gode?

 

Vi undrer oss stadig over

de gode som i psyken sover.

Vi undrer oss over de gode

som gjengjelder ondt med det onde 

og tror at de er gode.

 

RASJONALISMENS IRRASJONALITET

 

Har lyst til å sitere noe fra Bente Müllers bok Jomfruprøven – utbruddet fra Den analytiske felle – som ble utgitt i 1993. Hun skriver på sidene 29-31:

 

”Menn og kvinner tenker forskjellig. Det er naturlig. Vi betrakter virkeligheten fra hvert vårt synspunkt, og ser følgelig to forskjellige ”sannheter”. Mannen betrakter verden utenfra, kvinnen innenfra. Mannen oppfatter materien som den primære realitet, mens kvinnen setter psyken i sin virkelighets sentrum. Dette gir oss forskjellig grunnlag for resonnement, noe som gir oss hver vår tenkemåte. Begge er like sanne, sett fra de respektive tenkers synspunkt, for begge avviker like mye fra den egentlige sannheten, som først fremkommer når mannens og kvinnens virkelighetsbilder legges oppå hverandre. Da inntreffer en åndelig befruktning som frembringer et utvidet og riktigere dimensjonert verdensbilde enn det vi ser hver for oss.

 

Således er mannen og kvinnen tenkningens to øyne. Og begge øyne er like viktige, for det sanne verdensbildet kan først fremkalles når begge øyne brukes samtidig; når de to tenkemåtene får barn sammen.

 

Fra naturens side er mennesket altså en tenker med medfødt evne til selvkorreksjon. Fordi vi er i stand til å betrakte virkeligheten fra to motsatte synspunkter samtidig, har vi sammen muligheten til å få den egentlige virkeligheten i fokus. Dermed ligger alt til rette for at vi skal kunne lære å fungere intelligent i forhold til den verden vi befinner oss i, og opprette et varig samliv med naturen.

 

Dette har vi ennå ikke klart, tenkningen vår har tvert imot drevet oss inn i en krig med virkeligheten. En krig som raserer vårt livsgrunnlag, og truer vår eksistens.

 

Hvorfor er vi så uintelligente?

 

En gang for lenge siden skjedde noe som gjorde mennesket blindt på det ene øyet. Blindheten oppsto da den feminine tenker ble erklært ikke-intelligent, og satt ut av drift. Bakgrunnen for dette var at de to tenkernes respektive sannheter var motstridende, og derfor tilsynelatende uforenlige. Ergo ble den ene dømt falsk.

 

Mot denne logiske dommen var mann og kvinne ikke i stand til å forsvare seg. En filosofisk duell avgjorde rettstvisten. Den feminine tenkers sannhet var den svakeste, fordi den i vesentlig grad var basert på kalkulasjon med immaterielle størrelser, og logikken derfor ikke var lett tilgjengelig. Utfallet av konflikten var dermed gitt. Den maskuline tenkers sannhet ble kronet til verdens hersker, og mannen måtte ta over all videre tenkning og handling alene. Den maskuline tenkers åndelige suverenitet var etablert, overmenneskets og undermenneskets åndsrasistiske verdensrike grunnlagt.

 

Etter denne tragiske hendelsen, som mannen ikke må idømmes noen skyld for, har den feminine tenker vært død og begravet. En opprinnelig del av mennesket; tankens ene øye, var altså fjernet ved et usynlig inngrep. Siden har mennesket vært en enøyet betrakter av virkeligheten, noe som har gitt oss et misvisende virkelighetsbilde. Et usant verdensbilde.

 

Den grunnleggende vrangforestilling; troen på maskulinitetens overlegenhet, har formet seg ved enkjønnet parring, og utviklet seg til et mektig kompleks av beslektede vrangforestillinger som alle bekrefter hverandre.

 

Konsekvensen av disse vrangforestillingene er at vi handler irrasjonelt i forhold til virkeligheten. Vi er altså i konflikt med den helheten vi er en del av, fordi vi ser et falskt bilde av den. Vi er i krig med kosmos.

 

Dagens syke verden, med dens vell av ytre sykdomssymptomer, er et produkt av denne uidentifiserte irrasjonaliteten; vår falske rasjonalitet, vår falske intelligens.

 

Når noen lider av vrangforestillinger, betegnes de gjerne som sinnslidende. Det er skremmende å innse at hele menneskeheten er blitt sinnslidende på grunn av denne åndelige enøyetheten, og at sykdommen er så utbredt at den forveksles med normalitet. Alle er angrepet. Alle er pasienter. Ingen lege finnes.

 

Men denne erkjennelsen av det håpløse gir også håp, for sammen med sykdommen synliggjøres den medisin som er sinnslidelsens motgift og menneskehetens eneste redningsmulighet:

 

Ekte rasjonalitet kan opprettes ved at det blindede øyet gjøres seende igjen. Verden kan helbredes ved at den myrdede feminine tenker gjenoppvekkes fra de døde”.

 

Er det noe i dette Bente Müller skriver?

 

 

 

SLANGEN I PARADISET

av Riane Eisler, fra boka Begeret og Sverdet


«Det er feil å tro at slangen alltid har vært sett på som djevelen. Slangen er faktisk et gammelt profetisk symbol og orakelsymbol for Gudinnen, som rådet urkvinnen Eva til å være ulydig mot Jehovas forbud mot å spise av treet til kunnskap om godt og ondt. Kunnskapens tre var et symbol som ble forbundet med Gudinnen i eldre mytologi, akkurat som livets tre også var det.

I arkeologiske utgravinger fra hele den neolittiske perioden er slangen et av motivene som oftest går igjen. Slangen og dens abstrakte bilde, spiralen, er de dominerende motivene i Det gamle Europas kunst. Slangens tilknytning til Gudinnen overlevde langt inn i historisk tid, ikke bare i sin opprinnelige form på Kreta, men gjennom en rekke senere greske og romerske myter, mytene om Athene, Hera, Demeter, Atargatis og Dea Syria.

Det samme gjelder Midtøsten og mye av Orienten. I Mesopotamia har en Gudinne som er gravd ut fra en boplass fra det tjuefjerde århundre f. Kr., en slange kveilet rundt halsen sin. Det samme har en nesten identisk figur fra 100 f. Kr. i India. I den gammelegyptiske mytologien var kobra-Gudinnen Ua Zit den som opprinnelig hadde skapt verden. Den kanaanittiske Gudinnen Ashtoreth, eller Astarte, blir avbildet med en slange. I et sumerisk basrelieff fra 2500 f. Kr. som kalles Livstreets Gudinne, finner vi to slanger rett ved siden av to avbildninger av Gudinnen.

Det å tildele slangen en skurkerolle og knytte kvinnen til det onde, var en måte å sette Gudinnen i vanry på. Evas ”synd”, da hun sto opp mot Jehova og vågde å gå til kunnskapens kilde, var i virkeligheten at hun nektet å oppgi den gamle religionen. Slangen var tydeligvis altfor viktig, altfor hellig og altfor vidt utbredt symbol for Gudinnen til at man bare kunne ignorere den.

Den store Gudinnen og dyrkingen av henne, som en gang var det ideologiske kraftsentrum i et samfunn som var mer fredsommelig og hadde større likestilling, er ikke blitt fullstendig borte. Selv om hun ikke lenger er det høyeste prinsipp som styrer verden, så er hun fremdeles en kraft som man må regne med i fremtiden. Tilbedelsen av henne er ikke blitt fullstendig utryddet, til tross for forbud fra prester og profeter gjennom mange århundrer.

For menn som Tertullian fantes det bare et «kjetteri» som var enda verre enn tanken på at menn og kvinner skulle være like på det åndelige plan. Det var den ideen som var den mest grunnleggende trusselen mot den stadig sterkere maktstillingen til de mennene som var i ferd med å etablere seg som de nye «kirkefyrstene»: ideen om en kvinnelig guddom.

Og som vi fremdeles kan lese i de gnostiske evangeliene og andre kristne hellige skrifter som ikke er blitt tatt med i den offisielle skriftsamlingen i DNT, så var det nettopp dette noen av Jesu tidligste tilhengere forkynte. Man forestilte seg Gud som en dyade som består av både det mannlige og det kvinnelige prinsipp. Eller de beskrev Den hellige ånd som kvinnelig, slik at ut fra konvensjonelle katolske skildringer av treenigheten skulle Faderens forening med Den hellige ånd eller den guddommelige Moderen føre til at deres Sønn, Jesus Kristus, ble til».

 

 

DEN GNOSTISKE TANKE

av Gösta Friberg


I perioden mellom år 130 og 300 vokste en mengde gnostiske retninger frem innenfor kristendommen.

I årtidene før 200 synes noen av de gnostiske samfunn å ha vært så sterk og ha nådd en slik innflytelse at det truet med å føre hele kristendommen inn i en ny og uforutsett retning. Denne bevegelsen var så sterk at ortodoksiens kirkefader, Irenius, på et tidlig stadium skjønte at den tolkning av 1. Mosebok som gnostikerne sto for – og spesielt myten om Adam og Eva, paradismyten – i seg selv rommet kimen til et fremtidig jordskjelv som kunne få hele den kristne kirke til å revne ned til grunnen.

Fortolkningen av myten Adam og Eva er altså den mest farlige for kirken.

Noen av de problemstillinger og sammenheng som kristne gnostikerne synes å ha vært opptatt av i deres kamp mot den offisielle kirke før deres skrifter ble brent og deres samfunn utryddet, viser seg - bak de mytiske, allegoriske og somme tider svært dunkle - å være forbausende moderne: menneskets fremmedhet i en rotløs tid, hvor alle åndelige og moralske verdier er gått tapt, ondskapens problem, den ortodokse kristenhets kvinneskrekk og undertrykkelse av alle kvinnelige energier, opprør mot hierarkiene, opprøret mot den gammeltestamentlige Gud.

En poet ved navn Valentinus som levde i Roma omkring 140, forfatteren av Sannhetens evangelium som i 1945 ble funnet ved Nag Hammadi, en utkantprovins i øvre Egypt, var en slik kristen opprører og studerte filosofi og religion. Da han skilte lag med de kirkelige myndigheter i Roma, utformet han et gudsbilde totalt annerledes enn det ortodokse – ”et gudsbilde som befant seg i en avstand av mange lysår fra Bibelens gamle patriarkalske stammegud.

Det er ikke mye vi vet om denne Valentinus’ person, liv og lære. Men det må ha vært en skikkelse som gjorde et sterkt og vedvarende inntrykk på sine samtidige. I den ærverdige Hierominus’ erindringsnotater fra 400-tallet, står det at ”ingen kan skape en innflytelsesrik kjettersk bevegelse hvis ikke Gud har utrustet ham med en enestående intellektuell begavelse.


En slik mann var Valentinus. Med sine skrifter og veltalenhet grunnla han flere innflytelsesrike gnostiske samfunn. Hele perioden frem til år 165, hvor Valentinus forsvinner ut av historien, er en storhetstid for gnostikerne. Det oppsto mange filosofiske skoler og den nye generasjon av valentinske gnostikere skapte et nettverk av samfunn stort sett over hele det romerske rike. De fantes i Gallia, Lilleasia, Syria, Egypt, Kartago og sannsynligvis også i Mesopotamia.

Det er nå motreaksjonene settes inn for alvor, for Valentinus skoler truet samtlige patriarkalske systemer: År 180, samme år som filosofikeiseren Marcus Aurelius dør under pesten, utkommer det store fembindsverket som vanligvis kalles Mot Kjetteriet (Adversus haereses). Dette tungtveiende stridsskrift var skrevet av den nidkjære kirkefader Ireneus, som i fremtiden skulle lede kampen mot gnostikerne. Ireneus, født i Lilleasia av greske foreldre omkring år 120, hadde personlig lært å kjenne gnostikerne i Rom samtidig som han besøkte Valentinus.

Med sin puritanske innstilling ble Ireneus dypt bekymret over det han så når han fulgte de valentinske mysterier på nært hold. Gnostisismens ideer ”er en avgrunn galskap og blasfemi” skrev han. Fra sin strategisk beliggende bispestol i Lungdanum (Lyon) i Gallia opprettholdt Ireneus nær kontakt med kirken i Rom. I sine flammende epistler, rettet til alle de viktigste kristne samfunn i det romerske rike, oppfordret han alle rettroende til å holde stand mot ”den heretiske villfarelse”…. De rettroende kristne seiret. Fra og med år 389 feiret man kun kristne høytider i det romerske rike. Noen år senere brente man det store Isistempel i Alexandria sammen med 42 000 bøker. Alle hedenske kultsteder ble ødelagt. Og i år 420 anbefaler Augustin offentlig prylstraff for alle heretikere.

Nå skulle man tro at tiden var inne til en forsonende holdning, en mer åpen innstilling til de spørsmål som hadde plaget kirken i århundrer. Men det var Augustins tanke om ”arvesynden” som gikk seirende ut av kirkestridighetene omkring 400-tallet. Hele menneskeslekten, mente Augustin, er smittet av Adams sæd og via Eva ”lenket til døden” for all fremtid. Og han tilføyer følgende horrible kommentar: ”For vi var alle i dette ene menneske (Adam)… som falt i synd gjennom kvinnen som skaptes ut av ham”. Denne dogme om ”arvesynden” ble den katolske kirkes offisielle lære gjennom hele middelalderen, og det er det den dag i dag.

Markion, en annen gnostiker som også brøt med kirken, dannet sin egen rivaliserende kirke og fremla overfor ortodoksien en ytterst rammende sammenligning mellom GT og NT. Han satte to kolonner ved siden av hverandre. I den ene kolonne fantes gudsbildet i GT, i sitat for sitat. I den andre gudsbildet i NT, i sitat for sitat. Enhver kunne se at disse to guder, den hebraiske stammegud med sitt ”øye for øye og tann for tann”, og den nytestamentlige tilgivende og kjærlighetsfulle gud, ikke hadde noe med hverandre å gjøre. I nesten samtlige tilfeller av disse sidestilte kolonner var det simpelthen ikke noe som stemte overens. Markions nye teologi truet med å klyve den ortodokse kristenhets Gud i to innbyrdes motsatte verdener.

Det fantes også gnostikere som kalte seg ”ofitere”, og var som det fremgår av navnet, slangedyrkere. Slangen (”naas” på hebraisk, ”ofis” på gresk) hadde ofiterne lånt fra de hedenske mysterier, men sidestilte den med Lucifer i 1. Mosebok. Slangen ble betraktet som en budbringer fra Lysets Gud – ja til og med som den siste selv, Logos. Denne brakte Adam og Eva kjennskap til godt og ondt, den frelsende og guddommelige gnosis. Det som var kjernen og selve innholdet i den gnostiske tanke, er ”visdommens fall”. Det finnes intet syndefall i de forskjellige tekstene om Adam og Eva. Eller som Hans Jonas uttrykker det i sin bok The Gnostic Religion: ’Synd som begrep finnes ikke i den gnostiske lære; den er erstattet av ’uvitenhet”.

https://no.wikipedia.org/wiki/Gnostisisme

 

 

Det gamle testamentets hersker som undertiden kaller seg Nidkjær, er i virkeligheten en blind entitet for åndelige blinde, ikke en åndelig seende entitet for åndelig seende.

 

Ifølge Elaine Pagels bok De gnostiske evangelier - evangeliene Kirken ikke ville ta med i sin kanon - beskrives han som en ubarmhjertige og hevngjerrige entitet med moralen "øye for øye og tann for tann", ”den blinde gud" eller ”de blindes gud".

 

Hun skriver at i Arkontenes hypostase berettes det at han er…

 

… blind… [På grunn av sin]… uvitenhet og sitt hovmod sa han: ”Det er jeg som er Gud; der er ingen [annen ved siden] av meg”. Da han sa dette, syndet han mot [Helheten]. Og en røst kom fra et sted ovenfor den absolutte makt og sa: ”Du tar feil, Samael”; det betyr de blindes gud”.

 

En annen tekst som ble funnet i den samme codex ved Nag Hammadi, Om verdens opprinnelse, har en annen variant av samme historie:

 

… han roste seg stadig, og sa til (englene)… ”Jeg er Gud, og der er ingen annen enn jeg”. Men da han sa disse ting, syndet han mot alle de udødelige… da Troen så den fremste herskers uærbødighet, ble hun vred… hun sa: ”Du er villfaren, Samael (det er de blindes gud). En opplyst, udødelig menneskehet [anthropos] er til før du!”

 

En tredje tekst fra samme bind, Johannes hemmelige bok, beretter at

 

i sin dårskap… sa han: ”Jeg er Gud, og der er ingen annen Gud ved siden av meg”, for han var uvitende om… det sted han var kommet fra… Og da han så skapningen som omgir ham, og hærskaren av engler omkring han som var utgått fra ham, sa han til dem: "Jeg er en nidkjær Gud, og der er ingen annen ved siden av meg”. Men idet han sa dette, viste han englene at der fantes en annen Gud; for var der ingen annen, hvem skulle han da være nidkjær mot?

 

Når disse kildene forteller historien om Edens hage, skildrer de GT´s gud som den nidkjære mester; slangen (i oldtiden ofte et symbol på guddommelig visdom) lærer Adam og Eva å stå imot hans tyranni:

 

… Gud gav Adam [en befaling]: Du kan spise av alle [trærne, men] det treet som står midt i Paradiset, må du ikke spise av, for den dagen du spiser av det, skal du visselig dø”. Men slangen var visere enn alle dyrene som var i Paradiset, og han overtalte Eva og sa: ”Den dagen du spiser av treet som står midt i Paradiset, skal dine ånds øyne bli åpnet”. Og Eva adlød… hun spiste; hun gav også til sin mann.

 

Den gnostiske forfatter bemerker at slangens løfte gikk i oppfyllelse – deres åndelige øyne ble åpnet – mens den nidkjære herrens trusler om øyeblikkelig død ikke ble virkeliggjort. Deretter siterer han den hevngjerrige gudens ord i 1. Mosebok 3,22 med en redaksjonell kommentar:

 

… ”Se, nå er Adam blitt som en av oss og kjenner godt og ondt”. Så sa han: ”La oss jage ham ut av Paradiset, så han ikke tar av Livets tre og lever til evig tid”. Men hvordan er denne Gud beskaffen? Først misunner [han] Adam å spise av Kunnskapen tre… Visselig har han vist seg "å være hatsk og skinnsyk.”

 

Som den amerikanske forskeren Birger Pearson påpeker, bruker forfatteren et arameisk ordspill for å få fram at slangen er identisk med Veilederen (”slange”: hewyá; ”å veilede”). Andre gnostiske beretninger har i tillegg et firedobbelt ordspill som tar med Eva (Háwá): Hun frister ikke Adam, men gir han liv og veileder ham:

 

Etter hviledagen sendte Sofia [bokstavelig ”visdom”] Zoe [bokstavelig ”liv”], sin datter, som kalles Eva, som en veileder for å oppreise Adam… da Eva så at Adam var nedslått, syntes hun synd på ham og sa: ”Lev, Adam! Reis deg opp på jorden”! Og straks ble hennes ord til handling. For da Adam reiste seg, åpnet han straks øynene. Da han så henne (Visdommens datter), sa han: ”Du skal hete ”de levendes mor”, for du er den som gav meg livet”.

 

Elaine Pagels skriver videre at i Arkontenes hypostase beskrives Eva som det åndelige prinsipp i det menneskelige; hun oppreiser Adam fra hans rent materiell tilstand:

 

"Og den benådede Kvinnen kom til [Adam] og talte med ham og sa: ”Reis deg, Adam”. Og da han så henne, sa han: ”Det er du som har gitt meg liv; og du skal hete ”de levendes mor” – for det er hun som er min mor. Det er hun som er Legen, og Kvinnen, og Den som har født”… Så kom det Kvinnelige Åndelige Prinsipp i Slangen, Veilederen, og den lærte dem og sa: ”… dere skal ikke dø, for det var av nidkjærhet at han sa dette til dere. Men deres øyne skal åpnes, og dere skal bli liksom guder og kjenne godt og ondt”… Og den hovmodige Herskeren forbannet Kvinnen… [og] Slangen".

 

 

Til dom er jeg kommet

til denne verden

for at de som ikke ser,

skal se, og de som ser,

skal bli blinde.

 

Noen av fariseerne

som var der sammen med ham,

hørte dette, og de sa til ham:

Vi er kanskje også blinde?

 

Jesus sa til dem: Var dere blinde,

da hadde dere ikke synd.

Men nå sier dere: Vi ser!

Derfor er dere fremdeles skyldige».

 

Ut ifra det overfor siterte er vi kommet frem til den midlertidige konklusjon at man ikke straffer mennesker som er uvitende om godt og ondt, rett og galt, ikke ser/innser/har innsyn i det som er rett og galt livsførsel, fordi de er blitt ført vill av skriftlærde, de lærde i skriften.

 

Hva er årsaken til ondskap/dårlig oppførsel? Er det ikke i bunn og grunn uvitenheten, kunnskapsløsheten hos folk flest om det som i sannhet er rett og galt, godt og ondt?

 

Vi mener det.

 

Når vi leser kapittelet om Sokrates i Vestens Tenkere, slår det oss at det er mange likhetstrekk ved Sokrates og Jesus. Platon sier om Sokrates:

 

«Han kalte filosofien fra himmelen ned til jorden og lot den få bolig i byene og førte den inn i husene og tvang menneskene til å tenke over liv og seder, godt og ondt».

 

Eiliv Skard skriver om Sokrates at han med stor kraft hevdet at den rette viten er en forutsetning for den rette handling:

 

«Hvis et menneske vet hva som er rett, vet det slik at denne viten gjennomtrenger hele personligheten, da vil det nødvendigvis gjøre det rette. Nå vi gjør noe galt, er det fordi vi ikke vet bedre.

 

Dyd (araté) er viten/kunnskap.

 

Kunnskap om godt og ondt er altså forutsetningen for et moralsk riktig liv, og kunnskap er noe vi alle kan tilegne oss – med andre ord: dyden kan læres … Det greske syn, ikke minst slik det trer frem hos Sokrates, «legger ensidig vekt på forstanden».

 

At målet for Sokrates filosofiske virksomhet var av etisk art, har han klart uttalt i en passus i «Forsvarstalen» sin:

 

«Så lenge jeg ånder og er i stand til det, vil jeg ikke holde opp med å filosofere og formane dere og vise dere det rette, hvem jeg så treffer på, idet jeg sier til ham som jeg pleier: Gode mann, du som er borger av Athen, denne store by som er så berømt for lærdom og makt – skammer du deg ikke ved det at du bare tenker på å skaffe deg penger og innflytelse og forsømmer å lete etter sannheten og arbeide for å gjøre din sjel så god som mulig?»

 

De samme ordene kunne Jesus brukt.

 

Jesus og Sokrates ble ofte sammenlignet. Folk som Clemens, Origen, Schleiermacher, Maurice og Stanley, for å nevne noen, har følt den åndelige sannheten i begge. Justin Martyr var begeistret for Sokrates og Kirkens første fedre, men Tertullian omtalte ham som en falsk og umoralsk filosof. Denne dommen ble diktert av fanatisme, for Tertullian kunne ikke se noe edelt og inspirerende i filosofi som Clemens; For ham var gresk vitenskap en oppfinnelse av djevelen. Men fra antikken også Origen, Eusebius og Athanasius og fra nyere tid Lamartine, Priestley og Farrar, alle bekreftet ideen om Victor Hugo: Dieu que cherchait Socrate, et que Jésus trouva! - "Den Gud som Sokrates søkte og hvem Jesus fant." Og hva var det? Det var "det sanne lys som opplyser hver person som kommer til verden": den guddommelige nærvær.

 

Hva betyr så «lyset» og «mørket»? Hos evangelisten Johannes leser vi fra forskjellige bibelutgaver, 1. kap. Vers 9:

 

«Dette var det sanne lyset som kommer inn i verden, og som gir lys til hvert menneske». (2014).

 

«Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden». (2000).

 

«Det sanne lys, som opplyser hvert menneske …» (1983)

 

«Det sanne lys, som opplyser hvert menneske ....» (1930).

 

I vår gamle bibel fra 1861 med gotisk skrift står det også: «Det sanne lys, som opplyser hvert menneske».

 

Her har nyere bibeloversettere dessverre fordunklet det som ennå syntes klart som dagen. Det er nemlig snakk om opplysning, en opplyser, en person som bringer viten/kunnskap og opplyser mennesker om det som er ondt og godt, rett og galt.

 

En «rettferdighetens lærer»!

 

Og da «lys» egentlig betyr kunnskap/viten, tolker vi «mørket» som kunnskapsløshet/uvitenhet.

 

Vi synes det er interessant å merke seg at antonymene til «opplysning» er «feil», «forvirring», «uvitenhet», «vrangforestillinger», «obskurantisme» (uvilje mot opplysning og åndsfrihet).

 

Interessant er det også å merke seg at synonymene til ordet «obskur» er «mørke», «blind», «lyssky» (som ikke tåler/liker lys = i overført betydning: som må holdes hemmelig siden det er ulovlig, suspekt (drive lyssky virksomhet) og «okkult», for å nevne noen.

 

Ordet «obskur» kan også bety moralsk tvilsom og mistenkelig.

 

«Mørkemann» syns vi også er interessant å merke seg.  Her er noen synonymer til menn som foretrekker «mørket» fremfor «lyset», nemlig «satan», «pietist», «obskurant», «pessimist», «svartseer», «ødelegger», «gledesøder», «lyseslukker», «gledesdreper», «obskurantist», «åndsbekjemper», «svartsynt mann», «opplysningsfiende».

 

Hva får vi ut av dette? Jo, nøyaktig det samme som den danske psykiater Vilhelm Gernhammer: Han sier i boka «Det falske livssyn»:

 

«At han (Jesus) kom for at frelse menneskene fra det falske livssyn, som var forankret i disse fejlbygninger, siges i selve evangeliet, og det ligger også i det græske ord som er anvendt til betegnelse av disse fejlbygninger og de deraf følgende lovstridige handlinger, nemlig ordet hamártia, som de teologiske oversættere uden skrupler har oversat med ordet synd.

 

Hvad det egentlig drejer sig om, fremgår af det til hamartia tilsvarende verbum: hamatanein, der i al almindelighed betyder at tage feil, men som kan forekomme med følgende betydninger: 1) at forfeile (underforstått: målet) – 2) at handler galt, at begå noget forkert (underforstått: på grunn av manglende evne til ret vurdering – populært udtrykt: fordi man er vild på kareten!)

 

Den sammenheng, hvori ordet forekommer, viser praktisk talt i alle tilfælde, at fejltagelsen begås, fordi man mangler forståelse – fordi visse evner er mangelfuldt udviklede, eller fordi mennesket er villedt. Navneordet hamártia må derfor oversættes ved fejltagelse, vildfarelse eller målforfejling. Det går ikke an at oversætte det ved synd, hvis man ind i dette begreb lægger det kirkelederne lægger ind i det: en bevidst overtrædelse av Guds bud.

 

I evangeliet kaldes den åndskraft, vi kaller Gud, og som menneskeligt blev givet udtryk i Jesu Kristus, for logos, og vi har derfor i logos modsætningen til hamartia (fejtagelsen, vildfarelsen, vildledningstilstanden), hvilket uden vanskelighed vil kunne ses selv af en teolog».

 

Ser vi nu på det verbum, der tilsvarer logos, verbet legein, fremgår det klart, hvad der menes med logos, der i vort Ny testamnte er oversat ved: ordet. Verbet legein har følgende hovedbetydninger: 1) at samle – f. eks et erfaringsmateriale – 2)at utvælge – 3) at tyde (således at det falske skilles fra, og det sande og egentlige kommer frem – at give udtryk for noget væsentligt og virkelig i motsætning til falskhed, skin, kunstighed og indbildning).

 

Det græske legein svarer til det latinske eligere, der betyder: at udvælge noget (det bedste) eller at udskille noget (essensen). Vort ord elite er udgått fra å eligere og kan altså føres tilbage til legein og logos.

 

Dæsværre har ikke alt det, der har pyntet sig med ordet «elite», noget væsesslægtskab med logos, men repræsenterer i alt for mange tilfælde hamartia-fænomener, slemme spøgelser, som angstfyldte herskesyge i deres forblindethed har ophøjet og givet en plads, som ikke tilkommer det».

 

Lys – symbolikk, se betydning

 

Hamartia, fra Wikipedia, the free encyclopedia:

 

Hamartia is a morally neutral non-normative term, derived from the verb hamartano, meaning 'to miss the mark', 'to fall short of an objective'. And by extension: to reach one destination rather than the intended one; to make a mistake, not in the sense of a moral failure, but in the nonjudgmental sense of taking one thing for another, taking something for its opposite. Hamartia may betoken an error of discernment due to ignorance, to the lack of an essential piece of information. Finally, hamartia may be viewed simply as an act which, for whatever reason, ends in failure rather than success.

 

Hva den katolske ortodokse kirke senere har gjort mennesket, tenkeren og filosofen Jesus til, er en helt annen sak

 

Bragevenn skrev (På 12.8.2021 den 18.20):

Jeg er helt enig med deg Immediately.

Hyggelig det, Bragevenn!

 

«Kan vel en blind lede en blind? Vil da ikke begge falle grøften? En lærling står ikke over sin mester, men når han er utlært (om det som er rett og galt, godt og ondt), blir han som sin mester».

 

«Han sa: La dem fare. De er blinde veiledere for blinde, og når en blind veileder en blind, faller de begge i grøften». (Matteus 15,14).

 

Den første grunnleggende viten om godt og ondt går ut på å erkjenne oss selv:

 

Er vi gode eller onde?

 

Er vi gode når vi gjør andre (v)ondt?

 

Hvorfor tror vi at ondskap er godt?

 

Er ikke ondskap lenger ondskap så lenge vi gjør ondskap mot mennesker vi ikke liker/hater, spesielt fiender?

 

Hvorfor er mange av oss så blinde for kunnskapen om godt og ondt at vi fullt og fast tror at vi er gode mennesker når vi i virkeligheten er ondskapsfulle, når vi nider vår neste, mobber, håner og spotter dem vi ikke liker?

 

 ”Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? Og hvordan kan du si til din bror: "Bror, la meg ta flisen ut av øyet ditt!" du som ikke ser bjelken i ditt eget øye? Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart og kan ta flisen ut av din brors øye".

 

Dette bibelverset retter seg mot dem som refser andre for sin ondskap, men er blinde for sin egen ondskap som er minst to ganger verre.

 

Denne psykiske tilstanden er den som har fått såkalte gode mennesker, hellige om man vil, til å begå de aller verste forbrytelser mot sine medmennesker, i troen på at de selv var bedre enn dem de forfulgte, torturerte og drepte, kokte levende i olje og brente på bål.

 

En meget farlig sinnstilstand!

 

 

«Og kvinnen så at treet var godt å spise av, siden det kunne gi forstand...»*.

*) engelsk oversettelse: «wise« = forstand/visdom 

 

Når det gjelder å erverve seg kunnskap om godt og ondt, følger vi disse to prinsippene til kunnskap om godt og ondt, rett og galt, god og dårlig moral:

 

- the principle of go(o)d

- the principle of (d)evil

 

Førstnevnte prinsipp representerer det ubetingete kjærlighetsprinsippet, det andre representerer det betingete nidkjærhetsprinsippet.

 

Nidkjærhetsprinsippet og kjærlighetsprinsippet er antagonister, de kan ikke forenes.

 

En nidkjær entitet er i våre øyne en entitet som er «kjær i nid», en nidsk, nidkjær niding som volder nidgjerninger mot mennesker og menneskeheten.

 

Dessverre hersker det fremdeles stor forvirring omkring ordet nidkjærhet. Det store flertallet vi har snakket med i årenes løp, især troende innenfor de abrahamittiske religioner, ser på nidkjærhet som en god egenskap, mens ikke-troende mer eller mindre definerer nidkjærhet som en ond/dårlig egenskap.

 

Synonymene til nidkjærhet er ifølge oppslagsverk: Lidenskapelig, ivrig, entusiastisk, sjalu, oppriktig, brennende, hengiven, energisk, lengtende, inderlig, glødende og fanatisk.

 

Men dette sier absolutt ingenting om nidkjærhet er en god egenskap, slik religiøse vil ha det til. Kan ikke ondskapsfulle mennesker som vil oss ondt tillegges alt dette? Kan man ikke uten større problemer tillegge ytterliggående religiøse grupper som IS og andre nidkjære terrororganisasjoner disse egenskaper?

 

I vår rettskrivningsordbok med synonymer fra Tanum-Norli Forlag (1983), har vi ordgruppen «niding», «nidingsverk», «nidkjær» og «nidsk». Både nidsk (gjerrig), niding (skurk), nidingsverk (ugjerning) er negativt ladet, mens ordet nidkjær (ivrig, påpasselig, plikttro) alene er å forstå positivt.

 

Hva kommer dette av? Hvorfor går ordene «nidsk», «niding» og «nidingsverk» i retning av ondskap, ´the principle of d(evil)´, mens ordet «nidkjærhet» alene går i retning av godhet, ´the principle of go(o)d´?

 

Det skulle ikke tilfeldigvis være slik å forstå at troende på det gode i mennesket er blitt villedet til å tro at ondskapen i mennesket er godt, nid, sverd og strid?

 

Fra en middelaldersk ordliste:

 

Nid = 1. hån, ærekrenkelse 2. hat, misunnelse, fiendtlig følelse. Niding = æreløs person. Nidingsdåd = skjendig, æreløs gjerning. Nidmæle = nidord.

 

I Wikipedia:

 

Nid betyr «hån», «forhånelse», og har sin opprinnelse fra germansk. [1] Mellomengelsk beholdt et beslektet begrep i nithe i betydning «misunnelse», «hat». [2] Nid har blitt bevart i norsk språk, men benyttes først og fremst i sammenstillinger av begrepet: niding, nidingsverk, nidvise, nidskrift og andre.

 

Konklusjonen vår så langt er at en nidkjær entitet er en ondskapsfull entitet, en entitet som oppfordrer til vold og hat, krig og drap, og at dette er årsaken til all elendigheten som er blitt gjort ut av vår såkalte kristne religionen.

 

«Herren er ein stridsmann, namnet hans er Herren!» 2. mos. 15,3

 

«Han lærer opp mine hender til strid, mine armar til å spenna bronsebogen!» Salme 18, 34

 

«Lova vere Herren, mitt berg, som lærer opp mine hender til strid og mine fingrar til krig!» Salme 144, 1

 

«Forbannet være den som holder sitt sverd borte fra blod!» Jeremia 48,10

 

Når denne sverdsvingende entitet i sin nidkjærhet oppfordrer sine nidkjære troende som er skapt i dennes mentale bilde, til å utøve nidgjerninger overfor andre nasjoners folk, kan man uten større problemer sette en viss paranoid psykopats ord i munnen på ham:

 

«Kunnskap er mine menns ruin!».

 

For som den paranoide psykopat Adolf Hitler skriver i sin bok Mein Kampf: «En voldelig, aktiv, dominerende, uforferdet ungdom - det er det jeg er ute etter!»

 

«Føreren tenker for oss», sa de tyske soldatene i Norge under andre verdenskrig. Det var et ledd i den tyske soldats utdannelse at han skulle tro blindt på sin Fører og ikke tenke selv: «Han døde i troen på sin Fører», sto det i dødsannonsene.

 

«Du skal ikke tilbe noen annen gud, for Herren heter Nidkjær, og en nidkjær Gud er han». 2. Mos 34,12-1

 

På samme måte som vi sier at en pengekjær person er kjær i penger, en trettekjær person er kjær i å trette etc., må vi snart begynne å innse at en nidkjær person er en person som er kjær i nid, kjær/glad i nid. En nidkjær person er en som nider og begår nidgjerninger.

 

Luther sier at «nidkjærhet er ikke en ond vrede, som den fiender har mot hverandre, men en kjærlighetens vrede, en vennlig, faderlig vrede, slik som de som elsker hverandre, har mot hverandre. Denne vreden tjener til å gjøre kjærligheten desto varmere etterpå og til å fornye den. For hvis denne vreden ikke av og til var sammen med kjærligheten, ville kjærligheten bli lat, og rusten ville fortære den som jern. Men nidkjærheten renser den og fornyer den stadig».

 

Beklager, men vi kan ikke med vår beste vilje ta Luthers definisjon av nidkjærhet på alvor, mannen var så pågående og fanatisk i sin nidkjærhet at den alminnelige oppfatningen av han på den tiden var at han var mer drevet av hat og hevnlyst enn fromhet og kristen kjærlighet som Paulus beskriver i Korinterbrevet. Å lese Martin Luthers bordtaler er sannelig sterk kost for en sart sjel. Det han sier om sin nidkjærhet ovenfor er antakelig for å rettferdiggjøre «det gode hatet» sitt.

 

Tro om ikke mannen elsket å hate?

 

Nå er ikke vi eksperter på kjærlighetslivet, men så langt vi kan se, har kjærlighetslivet flere nivåer, og det høyeste nivået er ubetinget kjærlighet, den som ikke krever noe til gjengjeld for å gi av seg selv. Ubetinget kjærlighet ytes på tross av at et annet menneske ikke har gjort noe for å fortjene det.

 

Dette er selvfølgelig en meget krevende øvelse, veldig få mennesker klarer å utøve den i sitt daglige liv. Likevel er dette nivået i kjærlighetslivet noen bestreber seg på å nå, uansett hvor vanskelig det er.

 

Kjærlighet som blir ridd av sjalusi, nid og nag, antar mange former og har mange ansikter, men absolutt ingen av dem er vakre. Menn og kvinner har tørnet i hop og skadet og drept hverandre til alle tider, og gjør det stadig.

 

«Kan man kalde den kærlighed, der hvert øjeblik kan svinge over i had og hævn, for kærlighed? Kan man kalde den kærlighed, der hele tiden skeler efter, om den får lige så meget som den giver, for kærlighed? Kan man kalde den kærlighed, der kun elsker sig selv, for kærlighed? Når vi siger kærlighed, mener vi så kærlighed?» (Johannes Møllehave: "Kærlighed og dæmoni", Lindhardt og Ringhof, 1993, fritt etter Søren Kierkegaard.)

 

Til alle tider har maktsyke mennesker dannet seg guder i deres mentale bilde for å manipulere sine undersåtter i deres mentale bilde. Til alle tider har de uttrykt gudene med sine egne tarvelige åndelige egenskaper, gjort dem til speilbilder av deres psyke. De som motsatte seg autoritetenes syn på godt og ondt, ble forfulgt og ofte straffet med døden.

 

I virkeligheten er gudsbegrepet det sikreste barometer for menneskets åndelige nivå. «Si meg hvem din gud er, så skal jeg si deg hvem du er».

 

 

ikkesidet skrev (På 2021-7-18 den 17.48):

Jehovas vitner tror ikke på helvete.  www.jw.org/no

Men hvordan mener du bibelleserne 100% kan vite

at ikke Gud i vrangleserne kommer til å drite,

på dommens dag likevel sender dem hodestups i helvetes rike?

For der å pines i evighet, skjære tenner, hyle og skrike.

 

Hva med den som slår opp i bibelen for første gang,

en søkende sjel som i Guds ord ønsker å bli klok,

men blir fullstendig forskrekket over Guds umoralske tankegang?

I ren avsky kaster fra seg de kristnes hellige bok.

 

Må en ulærd i skriften bli skriftlærd, skikkelig lærd i skriften

for å kunne skjelne mellom det som er galt og rett?

Må h*n muligens ha teologisk utdannelse for å kunne bli kristen,

en som på kunnskapen om godt og ondt visst har vett?

 

Evig pine eller ikke, de lærde i skriften får mene hva de vil,

vi synes uansett at å brenne levende mennesker til de er blitt til aske

ikke er særlig humant, verken i en ildsjø eller i Gehennas ild.

Enten det er langvarige avlivninger eller meget raske.

 

Det er óg blitt meddelt oss at kong Filip II, den «fromme»,

konge av Spania 1556–1598 og Portugal 1580-1598,

eneste sønn av Karl 5, tysk-romersk keiser og spansk konge,

kokte kjettere levende i olje før de i helvete fikk råtne!

 

Datter av kong Henrik 8 av England, Maria den blodige,

eneste levedyktige barn til hans første kone, Katarina av Aragon.

resonnerte omtrent slik ut ifra den guddommelige,

avsindige, fandenivoldske og brennende nid-kjære ånd:

 

«Eftersom kjetternes sjeler hisst skal brenne evig i helvete,

kan intet være riktigere enn at jeg efterligner dette,

den guddommelige rettferdighet, ved at også jeg brenner

i løpet av fem år minst 300 av deres legemer».

Lidelsens pære

 

Løgn og blasfemi ble straffet hardt i middelalderen.

Blant metodene som ble bruk mot den slags overtredelser,

blir Lidelsens pære nevnt for å straffe bløffmakeren

og den brødefulle heretiker som uttrykket gudsbespottelser.

 

En pæreformet jernkule som satt på en aksling av jern

og som hadde en liten sveiv i den andre enden,

åpnet seg i tre, fire deler som kronbladene på blomsten,

ble stukket inn i munnen på offeret som injurievern.

 

Denne virkningen var dramatisk. Når pæren åpnet seg,

ble munnhulen spent til det ytterste og kjevepartiet knust.

Evnen til å tale tydelig om en annerledes frelsesvei,

var skadet for alltid. Både på innpust og utpust.

 

Tungetangen

 

Et annet instrument som var enda mer resultatrikt,

var en spesialkonstruert tang som fikk et fast grep om tungen.

Når tunget ble rykket ut, var intet mer enn det effektivt:

Nå var offeret aldeles ikke i stand til å lyve eller håne guden!

immediately skrev (På 2021-7-19 den 9.56):

Dette er spesielt farlig når misforståelsen eller feiltagelsen blir oppfattet som den egentlige sannhet, når ondskapsfulle mennesker ser på pur ondskap som godt og godhet som pur ondskap, innvendig føler velvære eller fryder seg over sin ondskapsfullhet, ja at det føles godt å være ond/ondskapsfull.

Det var 15. mai 1252 at pave Innocens 4. i sin bulle

Ad Extirpanda ga inkvisisjonen nesten uinnskrenket rett

til å bruke tortur i kampen mot kjettere som var innsiktsfulle

og motsatte seg den romersk katolske kirkes moralske skamplett.

 

Eksempelvis spisse instrumenter som kaltes kjettergafler.

En liten jernstang med to spisse gaffeltenner i hver sin ende,

den ene tannen plassert på brystet eller kragebenet,

den andre under haken, var akseptable kristne avstraffelser.

 

En rem bak nakken sikret at instrumentet ikke falt av

og at offeret ble tvunget til å holde hodet i en smertefull stilling.

Hver gang hodet ség framover når offeret utslitt duppet av,

boret spissene seg inn i offeret inntil han inntok rett innstilling.

 

Etter å ha stått i et par døgn med denne anretningen,

var de aller fleste villige til å akseptere nesten hva som helst.

Middelalderens inkvisisjon skaffet seg raskt angringen

ved å nekte den ulykkelige kjetter søvn, så han skulle bli frelst.

 

Kjetterne regnet selvfølgelig ikke seg selv som kjettere,

men så på kirkens etablerte dogmer som kjetteri:

Evige sannheter ingen kristen sannhetssøker måtte rokke ved.

Det var pavekirken og ikke de som bedrev heresi.

De gode onde

 

Hvis det mot all sunn fornuft viser seg å eksistere et evig, usigelig redselsfullt helvete hinsides det timelige, er vi i skrivende stund overbevist om at helvetet ikke er skapt og tiltenkt de som ikke tror på helvetet, men de som gjør det. For å trives i Guds himmel må de salige ha mistet siste rest av menneskeverd.

 

«Det finnes noe som de salige kan fryde seg formidabelt over når de kommer til himmelen», skriver Morten Grindal i boken Kirken – kjærlighetens fiende, (1950), nemlig de pintes lidelser.

 

«Når man etter døden kommer til den kristne dogmekirkens himmel, kommer man… til de perverses himmel. I vår definisjon av lykken glemte vi den perverterte lykken – sadismen. Den glade forvissning om at man en gang skal få nyte synet av sine medmenneskers helveteskvaler, går som en rød tråd gjennom kirkefedrenes følelsesliv. De bekymringer de nærer er av rent teknisk art: Hvordan skal de få det ordnet slik at de salige i himmelen skal få se det som skjer i det avsidesliggende helvetet?

 

Den hellige Aurelius Augustinus (354-430) stiller følgende spørsmål: «Skal de salige rent kroppslig forlate paradiset og begi seg til straffestedene for å se syndernes lidelser?» Han gir seg selv svaret: «Synderne der ute i mørket, hvor det ifølge Matteus 25, 30 er gråt og tenners gnidsel, vet visselig intet om det som foregår i paradiset, men de salige vet, uten å behøve å forlate paradiset, alt hva som foregår der ute i mørket».

 

Den kristne dikter Aurelius Prudentius (348 –ca. 405) trøster de engstelige kristne med den forsikring at de salige selvfølgelig har et langt bedre syn enn menneskene her på jorden, og trass den store avstanden mellom himmel og helvetet kan de se det som foregår i pinens avgrunn. Også andre har funnet praktiske løsninger på de salige sadisters tekniske problemer.

 

Dominikanermunken Vincens av Beauvais som døde i 1246, mente at de salige under høyere ledelse gjorde utflukter for å se de dømtes lidelser – for deretter så meget høyere prise Guds kjærlighet som hadde reddet dem fra denne pinefulle skjebne. På samme måte ble de evig fortapte tvunget til å se på de saliges triumf for enda smerteligere å føle savnet av den lønn de hadde forspilt. Tanken om et positivt formål med disse lidelsene streifet ikke de hellige sadister: De fordømte skulle pines ene og alene for å øke de saliges lykke!

 

Pave Gregor 1. den store (540-604), forklarte at synderne skal lide i evighet for at de salige skal kunne fryde seg i evighet og takke Gud for at de har unnsluppet helvetets kvaler. Og da synderne er uforbederlig skal man ikke be for dem, like lite som man skal be for djevelen.

 

Den hellige Barnhard av Clairvaux (1090-1153) lærte at det er fire grunner til at de salige skal glede seg over de fordømtes pinsler:

 

1. At de selv ikke lider disse pinsler.

2. At de onde gjennom pinsler er forhindret fra å begå flere onde handlinger.

3. At de saliges herlighet blir så meget større når den kan sammenlignes med de fortaptes lidelser.

4. At de fromme skal prise det Gud gjør.

 

Thomas Aquino (1225-1274) lærte også at de salige skal få høve til å se de dømtes lidelser for derved å få så meget større glede av sin egen salighet. De skulle ikke ha noen medlidenhet med de pinte.

 

Pertus Lombardus (død ca. 1160): «Der hvor medlidenhet ikke finnes, der kan sorgen heller ikke finnes, og selv om de salige i himmelen har rikelig med gleder, kan deres nytelser dog økes ved synet av de dømtes pinsler. De salige kommer ikke til å bli bedrøvet, men i stedet takke Gud for at de er blitt befridd for disse pinsler».

 

I et skrift av Honorius Agustodunensis, hvor den kristne tros grunnteser er gjenstand for en dialog mellom mester og elev, spør eleven om ikke de salige vil bli ubehagelig berørt ved synet av de fordømtes forferdelige lidelser. Han får dette svar: «Nei, ikke engang faren kommer til å sørge over sønnen, ikke sønnen over faren, ikke moren over datteren, ikke mannen over hustruen, ikke hustruen over mannen. De kommer ikke til å føle ubehag ved dette. Tvert om – lidelsene for dem kommer til å bli et forlystelsesskuespill i likhet med fiskenes lek i vannet».

 

Kirkefaderen Tertullian (160 –ca.220): «Det blir et langt mer storartet og for de fromme mer frydefullt skuespill enn gladiatorenes kamp eller strid mellom de ville dyr. O, hvor jeg skal juble, hvor jeg skal le, hvor jeg skal bli henrykt, når jeg får se filosofene brenne sammen med sine lærlinger, ser skuespillerne danse i ilden, ser vognførerne kjøre på hjul av ild! Hvilken konsul, hvilken statsmann har noen gang kunnet oppleve et slikt skuespill! Og i full forvisning om en gang å få nyte dette skuespill, fryder jeg meg alt ved tanken!»

 

I den kristne himmel skal de salige være vitner til sine kjæres evige lidelser. Hver og en av dem som blir belønnet med sin guds nåde og som ennå ikke har den aller minste rest av menneskelige egenskaper i behold, må da nødvendigvis tigge sin herre og mester om å bli sendt til helvete, om ikke annet for å bli delaktig i den mildere form for evighetsstraff.

 

Kirken har gjort de kristnes himmel til et feriested for djevler. Ubevisst kamuflerer teologene den ugudelige sadisme både for seg selv og sin menighet ved å si at man har kjærlig medlidenhet med de lidende syndere. Når Hallesby snakker om den «uhyrlige tanke» at de salige skulle få forhøyet glede av å se syndernes lidelse, vet han ikke at han – ubevisst – er en tilhenger av denne «uhyrlige tanke».

 

Det er psykologisk umulig for en åndsfrisk sjel å finne «salighet» i de kristnes himmel. Sadisten får sin ønskedrøm om den evige nytelse oppfylt ved å se evige pinsler. For å beskytte seg mot sin egen samvittighet kaller han sin sykdom kjærlighet. Kirkens to hovedhjørnestener er begge av samme psykiske kvalitet: Sadismens helvete og sadismens himmel».

 

Så langt Morten Grindal.

Det tragiske i vår verden er at det

ser ut til at flere og flere mennesker

ikke kan skjelne mellom godt og ondt.

Det vil ødelegge vår verden.

 

Pastor Arnfinn Clemetsen
 

Hva er definisjonen på logikk?

Hva er definisjonen på intelligens?

Hva er definisjonen på forstand?

 

Er det riktig som mange mener at intelligente mennesker med sans for logisk tenkning ikke kan være uforstandige?

To eksempler til ettertanke:

Den fryktede colombianske kokainkongen Pablo Escobar, for eksempel, som før sin død var god for nærmere 20 mrd. norske kroner og ansvarlig for over 300 drap - mange av ofrene dommere, politifolk, advokater og journalister - var intelligent. Ingen tvil om det, slu og utspekulert som han var. Da colombianske soldater og politifolk meiet ham ned under et desperat fluktforsøk i 1993, skrev VG kort om Escobars karriere - historien om fattiggutten som ikke skydde noe middel i sin hensynsløse kamp for å nå verdenstoppen:

«Han startet sin karriere som drapsmann .... Sammen med en jevnaldrende kamerat kjørte han rundt på motorsykkel og plaffet ned dem som ikke kunne gjøre opp for seg, eller som narkomafiaen av andre grunner ville rydde av veien. Escobar ble raskt den mest effektive med maskinpistolen. Den intelligente og hensynsløse unggutten steg raskt i gradene, og snart var det han som leide sine drapsmenn».
 

Som VG skrev, Pablo Escobar var intelligent. Men vil vel ikke i fullt alvor hevde mannen var et forstandig menneske, eller hva? Selv om Escobar i en tid satt som varaordfører i et liberalt parti i Colombia.
 

Videre har vi nasjonalisten Vladimir Wolfowitsj Sjirinovskij - Russlands svar på Adolf Hitler - som stolt skal ha sagt under valgsuksessen i 1993:
 

«Jeg er en tyrann. Jeg vil følge i Adolf Hitlers fotspor».

Behøver vi å fortelle at Sjirinovskij - selv om daværende statsminister Kåre Willoch mente at mannen måtte være gal – er intelligent? Han har vært offiser i hæren, er spesialist på problemer vedrørende Sentral-Asia og Midt-Østen, snakker flytende tyrkisk og behersker engelsk, fransk og tysk på bra nivå.

Det var og er tydeligvis ingenting i veien med Escobars og Sjirinovskijs intelligens. Tvert imot, det som det er noe alvorlig i veien med, er deres forstand, kunnskapen om det som er rett og galt, godt og ondt.

Naturligvis kan det ramses opp utallige andre uforstandige intelligente, utspekulerte internasjonale nidinger, terrorister og andre som omhyggelig planlegger geniale attentater ned til minste detalj, men dette får holde.
 

«Faktisk var - og er - mange av verdens store ledere, verdslige som geistlige, livsfarlige psykopater. Maktsyke, parret med hensynsløs pågåenhet, kynisme og likegyldighet for annerledestenkende mennesker», skriver psykiatrien Gabriel Langfeldt i boka Nervøse lidelser og sinnets helse, «psykopatiske egenskaper som har preget et flertall av de personer som hjemme og ute tilrev seg makten. Tenk på hva verden ville unngått av lidelser om Adolf Hitler var blitt undergitt psykiatrisk observasjon og erklært for å være en paranoid psykopat før han kom til makten?»
 

Definisjon på menneskets forstand hviler på forståelsen av det som i sannhet er godt og ondt, det vil si sannheten om det som rett og galt, det som har med moralen/etikken å gjøre. Den kan vinnes og den kan over lengere tid tapes ved misforståelser eller feiltagelse.

Det greske ord som brukes til å beskrive feilbygninger og livstridige handlinger mot sin neste, er ordet hamartia. Hva dette egentlig dreier seg om, fremgår av verbet «hamartanein», som ifølge den danske psykiater Vilhelm Gernhammer i alminnelighet betyr «å ta feil», men som kan forekomme med følgende betydninger:

1) å forfeile (underforstått: målet)
2) ikke å nå eller oppnå (underforstått: på grunn av feilgrep)
3) å handle galt, å begå noe dumt (underforstått: på grunn av manglende evne til rett vurdering).

I den sammenheng hvor ordet forekommer, sier han, viser det seg praktisk talt i hvert tilfelle at feiltagelsen begås fordi det mangler forståelse, fordi visse evner er mangelfullt utviklet, eller fordi mennesket er villedet. Ordet hamartia må derfor oversettes ved «feiltagelse», «villfarelse» eller «målforfeiling».
 

Dette er spesielt farlig når misforståelsen eller feiltagelsen blir oppfattet som den egentlige sannhet, når ondskapsfulle mennesker ser på pur ondskap som godt og godhet som pur ondskap, innvendig føler velvære eller fryder seg over sin ondskapsfullhet, ja at det føles godt å være ond/ondskapsfull.

 

Spesielt mot fiender, dem man ikke liker.

***