Tror en medvirkende årsak til at dataspill oppfattes som lavstatus er høy tilgjengelighet, og mangel på en tydelig avsender.
1) Tilgjengelighet
Utilgjengelig kunst har alltid hatt (og vil sikkert alltid ha) høyere status enn kunst for massene.
Utilgjengelighet kan oppnås på mange måter. Pris. Vanskelig språk. Du må besøke akkurat dette galleriet. Etc.
Dataspill er som regel billige og tilgjengelig fra hvor som helst i verden, med tutorials og alt mulig integrert som gjør at det ikke kreves noe forkunnskaper. Folkelig!
2) Avsender
Bøker er skrevet av en forfatter. Én person forsøker å si noe gjennom boken. Ved å lese boken kan du føle at du blir kjent med et annet menneske. Fantastisk.
Det samme med bilder. Film har også valgt å fokusere på en tydelig avsender - et individ man kan bli kjent med - nemlig regissøren. Dette til tross for at en film er et enormt samarbeidsprosjekt. Genialt.
Dataspill er ofte laget av store teams, og sjelden ser man et individ som avsender. Sid Meier og Hideo Kojima er et par unntak. Det tror jeg gjør det vanskelig å føle at spillet "kommer fra noen", en slags mangel på autentisitet.
Det er vel derfor vi så lett lar oss sjarmere av historier om spill laget av én person - endelig et rent, ærlig stykke arbeid, og noen å forholde seg til.
Så ja, mine to observasjoner relatert til spillets status som lavkultur.