Hvor vanlig er det å synes at livet er en lidelse egentlig? Jeg har slitt med en tilbakevendende apati-tilstand i 12-13 år nå som jeg bare ikke kommer meg ut av? Skal det være slik at selv de minste ting er et ork? Å stå opp om morgenen, handle mat, gå på jobb, lage middag etc. Har ingen interesser på fritiden heller med unntak av å se fotballkamp med favorittlaget. Prøver nye ting, men det er like interessant som å sitte og stirre i veggen.
Livet går fra meg og jeg gjør så godt jeg kan for å endre på situasjonen med alle livsstilsråd du kan tenke deg, men det biter ikke på og det er så utrolig tungt i lengden.
Mange dager føles det ut som om at jeg skulle ønske jeg bare kunne slippe alt, stenge meg inne på et mørkt, varmt rom og bare sove for alltid. Ikke dø, men ikke leve heller.
Er slike følelser mer normale enn man tror eller har jeg et særlig alvorlig problem? Jeg er godt utstyrt intellektuelt og helsa er god, men jeg får ikke brukt noe av det fordi jeg må mobilisere alt jeg har for å få gjennomført det grunnleggende i hverdagen