Killing Joke - Brighter Than a Thousand Suns (1986)
Kanskje ikke det beste stedet å starte opp, men nå var det ikke så mye å velge blant, og får heller vurdere noen av deres tidligere album ved en annen anledning.
Uansett, denne CD utgaven virker å ha mer enn 20 minutter ekstra musikk, men intet hint om noe slags bonus spor kontra LP versjonen.
Åpnes meget lovende, med tung og smådyster stemning i Adorations, men likevel en viss fengende og melodiøs preg er det å finne her. Sanity følger raskt opp, og virker tidlig ut nesten som ei New Order b-side, mens den langt mer aggressive og knalltøffe Chessboards, står nok lett igjen som albumets beste øyeblikk.
Deretter og ut får man flere perler, mulig litt seigere og tilbakelente, der spesielt bassen står godt igjen.
Men etter den heftige Victory, så mister albumet meg mer og mer, der blir det raskt litt for mye av det monotone og småkjedelige som får dominere.
Mangelen på den helt store variasjon og litt mer fres i sakene, gjør at resten av låtene glir litt for ofte inni hverandre, og samtlige kunne fint vært nedjustert i spilletid.
Alt i alt, vil nok forsøke å lete opp mer fra bandet, men denne fra 1986, og tross av noen enorme enkeltlåter, så kommer man ikke noe høyere opp enn maks ei snill:
Rating: 6/10
Høydepunkter: Adorations, Sanity, Chessboards, Twilight of the Mortal, Love of the Masses og Victory
Howard the Duck - Original Score by John Barry (1986)
Dersom en lukker øya, og lar ørene ta inn over seg all musikken, så er man rimelig raskt innom ei Body Heat (1981) lignende elegant erotisk voksenthriller, eller ei klassisk James Bond actioneventyr.
For dette er jo riktig så bra filmscore, der blander det lekne, vakre, romantiske, intense og komiske på imponerende vis, og det blir aldri kjedelig eller for gjentagende.
Og hadde det ikke vært at ei kjempeflopp ved navn Howard the Duck prydet coveret, så er jeg rimelig sikker på at soundtracket til John Barry ville fått langt mer omtale, for dette er virkelig flotte saker, og smått utrolig at det tok nesten 33 år før all musikken ble utgitt.
Rating: 7,5/10
Høydepunkter: Lullaby of Duckland, Disco Duckland, Main Title, Howard to the Rescue, Beak Jobs and Tail Tucks, You're the Duckiest, Taxi Ride (Alternate), Man's Oldest Fantasy, Ascent of Duck, So Long Ducky, Duck Bond I Presume, Beddy-Bye for Howard, Hard Boiled Egg, Shoot to Kill, He's Got a Whole Gang, Howard's Bar Brawl, Filthy Scum Bucket, Ultralight #3, Dark Overlord og End Credits - Suite (Version #1)
Siouxsie and The Banshees - The Scream (1978)
Åpnes med ei litt sånn små creepy "kattejamring" intro, mulig noe gitarplukking og minner litt om tidlig kraut-rock. Kanskje ingen stor innledning, og heldigvis drar det seg ikke ut for lenge. Men neste låt ut, den er nå langt mer interessant. For Jiggsaw Feeling er jo en enorm punk rocker.
Den litt mer lavmælte reggae-rockeren Overground blir en liten nedtur, spesielt etter en så intens forgjenger.
Carcass og coveren av Helter Skelter er langt mer fartsfylte og energiske saker.
Alt i alt, gidder ikke skrive noe særlig mer, gitt den 5-6 gjennomganger, og blir ikke noe mer ut av det. Ei helt godkjent debut, kanskje litt vel dominert av små kjedelig og monoton post-punk, og foretrekker de mer energiske punk bidragene. Regner med at de etter hvert rista av seg dette, og gikk mer mot goth rock på senere utgivelser, eller så får en da håpe.
Rating: 6/10
Høydepunkter: Jiggsaw Feeling, Carcass, Helter Skelter, Nicotine Stain og Suburban Relapse
Siouxsie and The Banshees - Join Hands (1979)
Fremstår som ei noe ujamn og rotete skive, der mulig bærer preg av et band som er usikre på hvilken retning de skal ta, og fortsatt har en tung post-punk innflytelse over seg men også hinter om langt mer eksperimental musikk.
Sistnevnte får et meget negativt utslag i den avsluttende og nesten kvarter lange The Lord's Prayer, der byr på jodling og ihjelbrukte one-liners fra forskjellige kjentfolk.
Likevel, første del av albumet med Poppy Day og den litt Psychedelic Furs aktige Regal Zone var ikke så gærne, men etter Icon faller det hele fullstendig nedom for min del, og fremstår som ei skuffende oppfølger og en jeg tvilsomt vil ta bryet med å kaste bort mer tid på.
Rating: 4/10
Høydepunkter: Poppy Day, Regal Zone, Placebo Effect og Icon
Siouxsie and The Banshees - Kaleidoscope (1980)
Har vel ikke blitt direkte blåst i bakken av de 2 første studio albumene, der er litt for ujamne og små skuffende til at en helt får igjen mer av alt.
Tredjeskiva derimot, den virker langt mer givende, hvert fall til å starte med og er visstnok nærmest som en ny start for bandet, der tidligere musikere har blitt erstattet av nye medlemmer i hop med et litt luftigere og melodisk sound.
Åpneren Happy House innehar kanskje mer av hva en så for seg, via et hypnotisk og smådystert goth-rock preg, med forførisk vokal og en drømmeaktig stemning.
Tenant har muligens ikke forgjengerens fengende melodi over seg, men drar det lenger ned i mørket med et tungt og seigt driv.
Trophy føles nesten ut som ei brit-pop låt, mens Hybrid er kanskje skivas beste stund.
Den mer fartsfylte og lekne Clockface burde fått avslutte en meget sterk side 1, men dessverre dukker den lite spennende Lunar Camel opp, og ødelegger litt av godstemningen.
Hjelpes ikke på at den irriterende og små dølle Christine følger opp like etter.
Desert Kisses og den Human League aktige Red Light er blant de få positive innslagene på side 2, og nei, på ingen måte overbevist over denne skiva heller.
Rating: 6/10
Høydepunkter: Happy House, Tenant, Trophy, Hybrid, Clockface og Desert Kisses
Siouxsie and The Banshees - Juju (1981)
Endelig ei skive som virker å leve opp til sitt ry, for denne røska det skikkelig av, og varsellampene om hva en har i vente ankommer med et energisk kick gjennom den fantastiske åpneren Spellbound.
Into the Light har ei litt mer avslappende, feit og "gyngende" sound over seg, og der spesielt gitaren river godt fra seg.
Arabian Knights fortsetter godflyten med ei litt mer mystisk bidrag, mens Halloween lever opp til sitt gode navn.
Monitor er ei deilig og støyende låt, og Night Shift har den deilige goth aktige natthymnen man håpet på.
Alt i alt, det holder nesten hele veien ut, med masser av variasjon, heftige rytmer og ei overlegent bedre flyt enn deres tidligere album, gjør at denne scorer skyhøyt i mine ører.
Rating: 9/10
Høydepunkter: Spellbound, Into the Light, Arabian Knights, Halloween, Monitor, Night Shift, Head Cut og Voodoo Dolly
Siouxsie and The Banshees - A Kiss in the Dreamhouse (1982)
Sitter ikke like øyeblikkelig som forgjengeren, men tar seg gradvis opp etter noen runder.
Åpenbart at bandet har hatt det moro i studio, for en masse nye ideer og instrumenter blir tatt i bruk, og når det fungerer, så er det toppers (Green Fingers og Melt!). Dessverre er enkelte forsøk bare fæle (Obsession og Circle), og gjort desto verre når det dras ut i det lengste.
Tvilsomt ei der vil noen gang matche Juju, men låt for låt så har albumet flere høydaere, bare så synd et par for mange bomturer ødelegger for ei sterkere opplevelse.
Får se om jeg gidder å punge ut med oppunder 900 kroner for ei brukt boks av Volum 2 av de resterende Siouxsie platene, der samtlige virker å ha meget dårlig omtale, om en skal tro Rate Your Music. Men Tinderbox fremstår nå som et lite lyspunkt i følge sidens "kritikere".
Nei, her tror jeg man får heller benytte seg av Youtube og litt grundigere sjekk på forhånd, for føler at Volum 1 boksen har ikke på noen som helst vis levd opp til forventningene.
Rating: 6/10
Høydepunkter: Cascade, Green Fingers, She's a Carnival, Melt!, Painted Bird og Slowdive
