Lik

Hvorfor er her ikke et chattetilbud for folk som sliter med selvmordstanker? Har funnet noen, men de fungerer ikke og på den ene tjenesten som er amerikansk står det som offline hele tiden. Jeg har det helt forferdelig og jeg går snart på veggene her. Livet er så tungt nå at jeg kjenner det seriøst fysisk i hele kroppen, hadde det gått an å dø av vonde, stygge tanker så hadde jeg gjort det for lengst. Jeg klarer ikke snakke, klarer bare skrive, og jeg har så lyst å skrive med noen. Men der finnes ingen, selvfølgelig. Jeg hater virkelig livet, det gjør så jævla vondt.... Det eksploderer i hodet mitt hele tiden, jeg får ikke fred. 

Hei!

 

Kan jeg spørre om hvor gammel du er? 20-åra, 30-åra, 40-åra osv?

 

Hvis du må velge én av to, hva er du minst fornøyd med; Ansiktet eller kroppen?

 

Har du noen form for deformasjoner? (Ekstrem pukkelrygg, store skjevheter i ansikt, mangler lemmer etc)

 

Hilsen en som har slitt en del med utseende selv, men som ikke gjør det lengre

 

Anonymous poster hash: f47bf...639

20 åra. 

Misfornøyd med begge, klarer ikke velge. Både ansiktet og kroppen er like ille. Blir som å velge mellom pest og kolera. 

Hele meg er en eneste stor deformasjon. Jeg ser rar ut sammenlignet med alle andre kvinner, så noe er det jo. 

Alle mine kort må være 2ere.

Mobbet hele grunnskolen,og hele videregående.

Droppet ut pga det og at jeg var skolelei.

Skulket mye.

 

Ble satt i et tiltak hvor jeg skulle.jobbe med det samme jeg hadde gått lei av på videregående.

Så det droppet jeg.

Så ble jeg gående hjemme i 7-8 år uten å gjøre noe.

Gamet mye, mye på nettet.

 

Min mor begynte på anti depresiver da jeg var 14 år.

Og min får og hun skiltes rundt da. Hun begynte nok tidligere på de oullrbe,men de skiltes da jeg var 14.

Hun hadde vært utro mens hun var på rehab.

 

Så ble hun sammen med han fyren, og vi 3 brødre måtte besøke henne i den dritt leiligheten.

Etterhvert endte det og dårlig, at han slo henne.

 

Så var hun på rehab på os, fant en fyr der som hun giftet deg med.

Endte med at hun begynte med dop.

Ikke gøy å besøke de.

Endte med at Jan slo henne.

 

Og nå bor våres mor på andre siden av landet.

 

For snart 2 år siden døde våres far av kreft.

Siden har jeg bodd med de brødrene.

Det fungerer veldig dårlig.

 

Yngste bror har finne problemer.

Og stresser når vi nevner å flytte.

Han hadde en episode igår, hvor han ramponerte leiligheten. Knuste ting, kastet sjokoladekake røre utover kjøkkengulvet, ødelagte noen blomster.

Truet med å kaste ting på meg.

Osv.

Det endte med at jeg brøt sammen og la meg på gulvet på gangen og grein mye.

Tilslutt reiste jeg meg i sinne og kastet en eske som lå ved meg inn mot stuen og det knuste noe oppi der.

Jeg har ikke sinne problemer, problemene mine relatert til sånt er han broren min.

Han har som sagt vært sånn siden han ble tenåring.

 

Og han sa igår at han hadde tatt selvmord, men vil ikke fordi få får vi andre to mer penger.

Det er bare noe han sier fordi han er en drittunge.

Dette var trist å lese. Stor klem til deg... 

Jeg orker snart ikke mer. Livet er ikke for meg ass. 

Ja, det var det jeg prøvde å få frem (jeg synes det er vanskelig å sette ord på det). Det er enklere å fortsette som før fordi det er kjent. I tillegg til dette måtte jeg innrømme at jeg har kastet bort mye tid. Og det var jo ikke noe kjekt.

 

Det rare er egentlig hvorfor jeg valgte å bli bedre. Det begynte på samme måte som jeg antar at det startet. Jeg stod i gangen en dag, og like før jeg åpnet døren for å gå ned trappene. Så bare bestemte jeg meg for at "nå skal jeg finne ut av alt som er galt med meg, JEG bestemmer når jeg skal bli bedre!". 

 

Det gledelige nyheten var at nå skulle jeg ta ansvar for at jeg skulle bli bedre. Det ikke så gledelige nyheten var at "jeg skulle finne ut av alt som var galt med meg" (jeg kunne godt klart meg uten den delen). Men det er klart, jeg var ikke vant til å ta vare på meg selv. Så det er ikke så rart at jeg var litt klønete i min formulering. 

 

Har du har et klart bilde av hvor du ender opp, hvis du fortsetter som før?

Vet ikke hvor jeg ender opp jeg. Bitter og gammel eller død, er vell de to tilstandene det står mellom, om jeg fortsetter som før. Døden er jo garantert, uansett hva, men hadde jo håpet at jeg selv ikke skal bestemme når det slutter.. 

Det som plager meg mest er at jeg ofte mister troen på å bli frisk. En dag kan jeg være kjempe motivert og gjøre alt i min makt for at ting skal gå fremover, den andre dagen gir jeg faen og tenker at jeg takler ikke livet uansett, den tredje dagen er det på'an igjen med supermotivasjon og den fjerde dagen så har jeg falt av lasset. I dag har vært en kjempe dag, for eksempel. Jeg har gått tur i skog og mark, spist en sunn og god middag, sett en serie jeg liker og slappa av. Er optimist i skrivende stund, selv om jeg for nøyaktig 1 time siden nesten grein meg ihjel fordi jeg hater meg selv så fælt. Ah, elsker stabilitet...

Ja, ikke døm den boken der etter "omslaget" (les: tittel) fordi den er ikke en klisjé-selvhjelpsbok, dette her er god bok som går på kognitive teknikker som ofte blir brukt i behandling, og så kan både fungere som veiledning til pasienten, og som til inspirasjon for psykologer og sikkert også psykiatere. Er bok skrevet av en amerikansk psykiater. Boken tar for seg teknikker mot depresjon, angstmestring, i tillegg er et kapittel dedikert til spesfikt dødsangst, samt sinnemestring. Jeg har brukt boken aktivit i forbindelser med kurs jeg har hatt innen psykisk helse. Kjøp boken. Les den og benytt deg av teknikkene, gjerne diskuter oppgavene sammen med en behandler. Da fortjener du jo definitivt skryt for å aktivt engasjere deg i behandlingsprosessen, og det er noe du definitivt kommer til å tjene på. Å bli bedre psykisk er arbeid, men det er verdt innsatsen man legger inn. 

 

Du har en personlighetsforstyrrelse. Det kan forklarer jo hvorfor tankene dine er så sterke. Men det er "bare" tanker. Ikke alt man tenker er sant, selv om du er overbevist om at det er sant. Det er helt tullete å si til seg selv ting man ikke tror på, for som du sier, du tror ikke på dem. Det du med behandler må gjøre er gå litt i dybden på hvorfor du tenker som du gjør, hvor sterk du tror på tanken, og om finnes alternative måter å tenke på. (Her kommer trippelkolonneteknikken godt med f.eks. - referer nå til boken jeg anbefaler)  

 

Noen av tingene som du ikke liker med deg selv er jo ting som går an å gjøres noe med. F.eks. det at du hevder du kler deg stygt. Selg de stygge klærne, og invester heller i fine plagg, gjerne etter rådgivning. Det finnes jo f.eks. folk som jobber med styling og som er eksperter på hvordan å kle seg bra. Og det kan gjøre mye positivt for selvfølelsen. I tillegg finnes det flust av masse gratis tips på nettet med hvordan kle seg flatterende for sin kroppsfigur osv. 

Jeg tror jo på det jeg selv tenker om meg. Om ikke hadde jo jeg ikke vært syk. Hvorfor jeg tenker som jeg gjør vet jeg jo allerede, jeg har jo tenkt slik hele livet og det er hovedsaklig fordi jeg aldri har følt meg spesiell. Aldri følt meg god i noe. Har alltid vært den som ikke strekker til. Har søsken som blir beundret mer, blir sett opp til mer, blir mer trodd på osv. Det høres enkelt ut men det er neimen ikke enkelt å vite at man står bakerst når det kommer til alt her i verden. En god porsjon selvinnsikt gjør jo også at jeg ser at jeg er svært uheldig hva personlighet og utseende angår, og i samfunnet vårt nå til dags er utseende viktig. 

Joda, noen av tingene kan gjøres noe med. Jeg brukte å kle meg bedre før. Fikk konstant skryt og komplimenter for stilen min. Der og da trodde jeg naturligvis ikke på det og bare lot det fare, viktigste var at jeg følte meg greit. Nå har jeg kommet til det punktet hvor jeg syns jeg er så stygg at jeg vil ikke kle meg ordentlig. Tar jeg på meg klærne jeg brukte å gå i før så føler jeg meg bare rar. Joggebukse og hettegenser gjemmer meg litt bort, samtidig er det jo helt ok å gå i når det kommer til komfort... Føler jeg meg fin? Langt ifra, men jeg føler meg ikke fin om jeg tar på meg en fin kåpe og støvletter heller. For jeg er ikke sånn lenger. Jeg har tapt meg skikkelig. Ordne håret mitt orker jeg ikke for da må jeg stå å se på meg selv i speilet en stund. Da begynner jeg bare å gråte. Samme gjelder å sminke seg. Jeg sminka meg her forleden, brukte 10 minutter og jeg var helt ødelagt etterpå (og følte meg enda styggere enn før jeg sminka meg så det hjalp ikke og jeg har ikke tenkt å prøve igjen heller). Jeg har mye sminke, neglelakk og slike ting fordi jeg tidligere elsket å styre med sånt. Syntes det var gøy å sminke meg, prøve ut ulike stiler, lakke neglene og dulle med meg selv. Nå hater jeg det mer enn noe annet. Når jeg pusser tennene kan jeg ikke se i speilet og se hvor jeg pusser, for igjen, jeg blir så lei meg. 

Det har nådd et helt nytt level dette selvhatet, det er faktisk så ille at jeg kan gå flere dager uten å dusje også selv om jeg skal f.eks på jobb. Det er ganske nytt, for vanligvis har jeg vært opptatt av å være ren og lukte godt, men hva faen er poenget tenker jeg. Folk syns jeg er frastøtende uansett så om jeg lukter litt er ikke det noe stress... 

Løsning for kr 120 (fri frakt) på puppeutfordingen din, som ikke koster mange titusen kroner i kirurgiutgifter? 

Bare det fikk deg til å føle deg bedre, for det er jo det som må være målet uten å bli helt sprø, eller bevare OCD-en i forhold til det..

 

https://www.aliexpress.com/item/32838066662.html

 

Eneste som kan få meg til å føle meg bedre er nytt ansikt og ny kropp og ny personlighet. Med andre ord at "ånden" min blir ført inn i en pen og smart kvinnes skikkelse. Det skjer jo ikke, så jeg er doomed.  

Er en bok jeg leste tidligere som jeg vil anbefale trådstarter. Den heter på norsk : "Tenk deg glad". Litt synd med den norske klisjetittelen, for den boken er virkelig bra. Er konkrete tips på hvordan endre tankemønstre.

 

Når det kommer til utseende så må jeg også si at god personlighet - enda så klisje det høres ut - er viktigere. Fordi det er så mange jenter (og gutter) som er som er så like hverandre at de blir skikkelig kjedelige. Er sånn "samlebåndspene", som at de er laget på en slags "fabrikk" og for meg fremstår de som falske. Mange av disse fremstår som ekle mennesker, fordi de virker lite genuine, selvsentrerte og selvgode. At de vet de er deilige. Jeg synes det er ubehagelig å være rundt slike mennesker. Da kommer du veldig langt med å være ekte, snill og varm, og utstråle det så mye du kan. Intelligens er også ganske sexy, spør du meg. Å ha dype samtaler med noen så befriskende.

Skal sjekke ut boka. Takk for tips, tror kanskje jeg har hørt om den, men unngått å kjøpe den pga den teite tittelen.... Men det sies jo at man ikke skal dømme boken etter omslaget. 

Nå har det seg slik at jeg har ikke god personlighet heller, så da er jeg kommet like langt. Jeg er hverken intelligent eller varm, og jeg er ikke snillere enn andre. Så jeg er lost case egentlig.  

Først tenkte jeg at "dette må være et mystisk jenteproblem, dette kjenner ikke jeg meg igjen i."

 

Men så skrev du at du hadde fått en ny diagnose "unnvikende personlighetsforstyrrelse". Jeg var så opphengt i at det var den usunne fokuseringen på utseende som var problemet, at jeg ikke skjønte at du mest sannsynlig har det samme selvutslettende tankemønsteret jeg har i perioder.

 

Det er et veldig merkelig sted å være når det durer på som verst. Det hele bygger på at jeg ikke kan stikke meg frem å hevde meg slik andre gjør, fordi jeg ikke er som alle andre. Fordi det er noe "galt" med meg. Jeg antar at jeg like gjerne kunne fortalt meg selv en historie om at jeg ikke er attraktiv nok e.l. slik som du gjør. 

 

I skrivende stund har jeg det ok+ vil jeg si, men jeg kan falle inn i det gamle tankemønsteret igjen. Fordi det er mye enklere for meg å traske rundt i det gamle tankemønsteret, enn å innse at jeg dessverre er mye mer lik alle andre enn jeg først trodde.

 

 

Jeg føler meg ikke som alle andre, og det er på et negativt plan. Føler jeg skiller meg ut, samtidig som jeg ikke gjør det. Når jeg går på butikken kan jeg tenke at andre ser på meg fordi jeg er stygg, kler meg dårlig, er rar og lignende, men samtidig kan jeg noen ganger føle at ingen ser meg og at jeg bare er usynlig. Det varierer. 

Føler selv at jeg ikke tenker slik fordi jeg syns det er enkelt, mer fordi det er kjent og normalt. Det er helt vanlig for meg å tenke slik. Jeg kan tenke sinnssyke nedsettende vonde tanker om meg selv uten å felle en tåre. Det er hverdagslig. Akkurat like hverdagslig som jeg pusser tennene før jeg legger meg og vasker meg på hendene etter jeg har vært på do. Rutiner, vaner, det vanlige... Å slutte å tenke slik om meg selv er som å skulle slutte å vaske hendene etter å ha vært på do. Sånn seriøst. Jeg blir kvalm om jeg sier til meg selv at jeg er en god person, er pen osv. For det er en eneste stor løgn og jeg kan i det minste la være å lyve til meg selv. 

Er vell ganske obvious at jeg er kranglete på dette punktet og jeg ser at det virker som om jeg ikke er innstilt på å gjøre en jævla dritt med noe som helst, og bare hate meg selv til det tar livet av meg. Nå starter jeg jo snart opp med en ny behandlingsmetode for personlighetsforstyrrelsen. Det er krevende som faen for det er så rart å sitte der å si at dette er noe jeg må fikse, at det jeg tenker ikke er sant, når det føles så vanvittig ekte. 

Merka det godt på jobb i dag. Har en kollega som er et par år yngre enn meg. Fin, søt og koselig jente. Kjempe flink er hun også. Vi satt å prata sammen om noe jobbrelatert og plutselig slo det mot meg som en knyttneve at fy faen så pen hun er, og med ett ble jeg flau og skamfull. Slutta å smile osv og slutta egentlig å prate også for følte alt jeg sa plutselig var teit og dumt og ja. Dette skjer veldig ofte i møte med andre kvinner. Og det er uansett hvordan de ser ut også. 

En dårlig dag i dag. Føler meg så jævla utilstrekkelig, dum og idiot når det kommer til alt. Griner som en liten drittunge og det brenner i magen fordi jeg er så lei meg og skammer meg sånn over kroppen min og utseendet mitt. Er så ensom, redd og frustrert. Jeg kommer aldri til å bli den jeg burde være, og jeg vet pappa er flau over meg og både han og mamma forguder mine søsken, men meg er det jo bare styr med. Jeg vil ikke være denne personen... Jeg vil ikke være meg. Herregud, jeg har ikke ord for hvor vondt det gjør. Det banker og brenner og herjer i magen, i brystet, kjennes ut som noen slår på hjernen min med en hammer. Min egen stemme i hodet som sier til meg at jeg er så jævla stygg og som påpeker alt som er negativt med meg.

Måtte bare få det ut et eller annet sted. Jeg er så alene. Stygg og alene, dømt til et liv uten venner og kjærlighet. Så mye som jeg hater meg selv kan noen umulig elske meg, og hvorfor skulle de? Jeg feiler på absolutt ALLE punkt i livet. Hvorfor gidder jeg?

Så fin den ser ut! Jeg er ikke profesjonell og har bare egne erfaringer å sammenligne med, men jeg syns det ser ut som vanlig skorpe. Gi det litt mer tid du.  

Kan du prøve å legge ut bilde? Det er vanlig med litt tykk skorpe noen steder under grotiden, men det skal ikke se ut som et sår. Tatoveringen er jo allerede et sår, med andre ord skal det ikke være enda et sår oppå såret. Om det er størknet blod skal det gå bort når du vasker med vann og mild såpe (regner med det er det du gjør). Den bumpen kan godt være skorpe bare. Viktig at du ikke pirker på det eller skrubber det bort! 

Om området ikke er varmt eller vondt, så er det ingenting å frykte. Hadde det vært en negativ reaksjon i form av betennelse, infeksjon osv så ville du kjent det. Har hørt om mange som reagerer på rødt blekk, kan hende du også gjør det men at reaksjonen er mild. Har selv ikke rødt blekk på kroppen så har ingen erfaringer med det selv. 

Men det skader ikke å ta en tur innom nærmeste studio. Du har vell ikke tatt den på en billigsjappe i Tyrkia eller noe slikt? 

Ikke gjør det. Selvsagt så kunne du ha gjort det personlig til noen. Men hva er vitsen egentlig. Du vil kunne få prate med helsepersonell snart. Bare ha litt tålmodighet. Da kan du ta opp disse plagene med de. Må være en vanskelig jobb de har.

 

Har du naturlig ansikt, eller er du full av sånn dvergforvridninger, skjevheter, hareskåroperert eller hva går det liksom i. Går an å beskrive litt med ord også. Ansikts og hodeform f.eks. Er mye som lar seg beskrive med ord egentlig.

Noen på Reddit sa jeg ligner på Elisha Cuthbert og en sa jeg ligna noe på Jennifer Morisson. Disse kvinnene er jo attraktive og jeg syns ikke jeg ligner på de, men de har noen fellestrekk. Jeg har kløft i haka og lik ansiktsform som Elisha Cuthbert. 

Normal nordisk type. Over snittet fin kanskje. Ser du slik ut så har du ihvertfall vunnet utseendelotteriet. Kun et eksempel:

 

Kunne betalt hele formuen min for å se slik ut. Ser ikke slik ut nei. Kommer aldri til å se slik ut heller. Syns ingenting var galt med hun der. Men jeg syns ikke noe er galt med noen egentlig heller. 

 

Og det kan du. Det eneste som stopper deg er deg selv. Fred er mulig når som helst.

 

Dype problemer, som selvkritikk knyttet til utseende ol., løses ikke med overfladiske løsninger. De løses ved at de blir ikke-problemer. Hvis du er usikker på utseendet er ikke løsningen plastisk kirurgi, men den er tvert imot å gi blanke i det faktum at du ikke ser ut slik du ønsker å se ut. Vær tilfreds med ingenting. Du trenger ikke noe.

 

Du vet du har lagt problemet bak deg når det ikke faller deg inn å bli usikker på utseendet ditt ol., og du ikke kan tro at det noensinne har vært et problem. "Raske løsninger" som plastisk kirurgi distraherer deg fra de reelle løsningene på innsiden. Hvis du virkelig ønsker å legge dette bak deg og få fred, så handler det ikke om å oppnå perfekt utseende, men å bli kvitt behovet på innsiden. Du kan jobbe i årevis med å få akkurat det utseendet du måtte ønske deg gjennom plastisk kirurgi ol., men da kommer du til å få deg en ubehagelig overraskelse når du før eller siden innser at ingenting faktisk har endret seg på innsiden. Jeg gjentar, løsningene er interne, ikke eksterne; du slutter å bry deg om problemene dine og du gir slipp. Nøkkelen er emosjonell frigjøring.

 

Du sliter nok hovedsakelig med disse tingene grunnet en kompleks sammenstilling av dårlige opplevelser fra barndommen, det er ganske åpenbart. Men det å finne én spesifikk opplevelse, det kan være vanskelig. Mobbing kan være enormt traumatisk, spesielt om man ikke har et solid støtteapparat i ryggen, noe det ikke virker som du har hatt. Og det er forresten ekstremt få mennesker med kjipe barndommer som mener at barndommen deres var noe dårlig. Er veldig vanlig å benekte og minimere dårlige opplevelser, siden det å anerkjenne hvor ille det var kan være enormt smertefullt. Det er ikke noe iboende galt ved deg som stopper deg fra å bli bedre. Det du opplever er faktisk slettes ikke uvanlig og det er på ingen måte uhelbredelig. Det krever bare at du virkelig forplikter deg til å gjøre psyken din et vennligere sted å være. Du har all den infoen du trenger, så nå gjenstår det bare å gjøre det. Stopp slike negative tankemønstre når du oppdager dem. Fokuser på noe annet. Og hvis ikke det går, prøv igjen neste gang.

 

Bare stå i det, og det vil bli bedre. Det har du min garanti på.

 

Anonymous poster hash: 9c111...f3c

 

Jeg bestemmer meg hver dag for at jeg skal prøve å gjøre hodet mitt til et bedre sted å være. Noen dager fungerer det. I dag har det egentlig gått fint, for det eneste jeg har gjort er å være hjemme. Jeg har egentlig bare sett på tv'en uten å faktisk sett på tv, tankene har løpt til en fantasiverden så jeg har egentlig ikke gjort noe som helst i dag. Dermed har dagen vært fin. Trigga ble jeg først når jeg dro på butikken. Tok en lang omvei på vei hjem, bare for å roe ned hodet litt ettersom jeg så en pen jente på butikken. Krangla med med meg selv. Hun var så velstelt og pen, håret mitt var fett og oppsatt i en dott. Hun hadde pene klær på seg, jeg hadde stygge. Sa til meg selv kontinuerlig at det betyr ikke en jævla dritt. Hørte på favorittmusikken min og sang. Gråt litt. Krangla med meg selv igjen. Det gikk til slutt bra, fikk det på avstand. Men så leste jeg innleggene mine her i tråden og bare ah, shit... 

Noen ganger når disse negative tankene hagler i hodet så prøver jeg å skyve dem bak. Prøver å forestille meg at jeg putter de i en boks. Det fungerer noen ganger, men så spretter de jo ut igjen. Jeg putter de tilbake. Noen ganger stiller jeg meg foran speilet, og 90% av gangene er det en dårlig idè, men det har skjedd at jeg i stedet for å gråte, smiler mot meg selv og tenker at dette KAN gå. Jeg KAN bli bedre. Noen ganger prøver jeg å fokusere på noe som er positivt, men dette er en stor triggerfaktor og jeg har slutta med det. Det er fordi for hver positive ting jeg finner, så finner jeg ti negative, etterhvert krangler jeg med meg selv og overbeviser meg selv om at den positive tingen er langt ifra positiv likevel. F.eks øynene mine. Har alltid fått komplimenter for dem. Argumenterer med det i mitt eget hode. Men så bare, nei, alle har jo pene øyne, dessuten sitter dine for dypt, de er for langt ifra hverandre, de er for små osv osv osv.... 

Jeg vil jo ikke bry meg om utseendet mitt. Samtidig så vil jeg jo ta meg bra ut, jeg vil være den beste versjonen av meg selv. Være den jeg ønsker å være.. Gå i de klærne jeg ønsker og føler meg selvsikker i. Jeg vil føle meg selvsikker.. Jeg har følt meg selvsikker før, og det er en kjempe fin følelse. Eneste gangene jeg har følt meg selvsikker er i de to forholdene jeg har vært i, i nyforelsket fasen.. Det har vært fint! :') 

Takk for svaret ditt. Har lest det flere ganger. Kommer til å fortsette å lese det flere ganger.. 

Nei

Kunne jeg delt et bilde av meg i 10 sekunder med sikkerhet om at det ikke blir lagret osv, så hadde jeg utvilsomt gjort det for å påpeke hvor ille situasjonen min faktisk er. Tenker at jeg da ville blitt tatt mer seriøst også. 

Jeg vet, der finnes mange mislykkede inngrep når det kommer til kosmetisk kirurgi. Så det er ikke noe jeg tar lett på. Vil ikke gjøre ting verre liksom, vil det skal bli bedre. 

 

Takk for meg, jeg har forsøkt å vekke noe i deg. Kanskje det stritter litt nå, kanskje du ikke merker det jeg sier en plass. Uansett jeg tror du bør ta noen seriøse runder med psykolog igjen. Og det er ikke styggt ment i det hele tatt. Jeg tror det hadde vært sunt at du prater med en psykolog framfor å blamere deg her på forumet. Men det blir jo ditt valg.

Tusen takk for at du i det hele tatt gidder å bruke tid på meg. Jeg prøver så godt jeg kan og åpner meg mer og mer for psykologen for hver time. Som sagt fikk jeg nettopp ny diagnose (unnvikende personlighetsforstyrrelse), så da vil riktig behandlingsform starte opp til høsten (gruppeterapi blant annet, fy faen så jeg gruer meg). 

Kanskje jeg leser alle innleggene her en dag og tar alt innover meg, og ler av det jeg selv har skrevet. Vet ikke. Håper det. 

Haha... Vell, det hadde ikke vært så mye bedre å se slik ut nei. Men altså, det blir litt poengløst å diskutere. Hadde du sett ansiktet mitt og kroppen min, så hadde du forstått hvorfor jeg vil fikse på både det ene og det andre. Jeg er ikke så kjent med Kardshian klanen selv, men de aller fleste syns jo at både Kim Kardashian og Kylie Jenner er pene. Om jeg gjør lignende operasjoner som Kylie Jenner, så vil jeg jo bli pen, selv om det ikke er naturlig. Det står jo mellom å være operert og pen, og det å være naturlig og stygg. Tenker at første alternativ er soleklart best. 

Penger er ikke et problem for meg heller, og vil ikke bli det om jeg så velger å operere alt i både ansikt og kropp. Arvepenger... Så ja... Det er bare det å faktisk gjøre det. Begynner å gråte når jeg tenker på det, for jeg kan jo faktisk bli pen, men av en eller annen grunn så tør jeg ikke??? Det er så absurd. Tror jeg er redd for at det skal bli verre, men det kan jeg ikke forstå. 

Vet ikke om jeg gidder å fordype meg i nok en tråd... 

Det er ikke så mye mer som kan gjøres for meg annet enn operasjoner. Jeg har prøvd det meste av sminke og hår. Sminke er noe jeg har kunnet tidligere, men har ikke sminket meg på år og dag. Orker ikke se meg selv i speilet. Orker ikke bruke tid på å ordne håret, for da må jeg se på meg selv. Jeg liker ikke å bli kvalm av mitt eget utseende. Derfor unngår jeg helst å bruke tid på utseendet mitt også.

Jeg er så lei av at alt skal handle om utseende... Det er så kvalmt, og jeg blir så lei meg. Skulle ønske alle kunne fokusere på det som var viktig. Men ingen gjør det. På forsiden akkurat nå på Dabladet er der bilde av en kvinne som står bøyd fremover med trusen dradd opp i baken mens hun vasker en tesla. Slik selger hun bilen sin, er overskriften. Så er der et stillbilde av en video av noen nakne blondiner som står langs et rekkverk, de er nakne. Det var legendarisk, er overskriften. Et annet bilde er av en kjendis som går med dyp utringing og har hengepupper. Folk kritiserer henne for dette, mener hun må ta brystløft. 

Jeg er lei av å være meg, lei av å være kvinne, lei av å leve. Lei av samfunnet, lei av sosiale medier, lei av alt og alle. Lei av å være nertagende, lei av å overanalysere, lei av å tenke. Vil bare ha fred i kropp og hode. 

Det handler ikke bare om foreldrenes omsorg og kjærlighet...

Jeg er ikke så sikker på om jeg har vansker med på ta imot kjærlighet. Jeg vet hvordan det er å være forelsket og jeg vet hvordan det er å elske noen. Det har hendt at jeg har følt meg elsket, både av min første og andre partner... Men det er følelser som fort går over. Som nyforelsket går det bare noen dager før virkeligheten slår meg i trynet. Så kan jeg plutselig bli forelsket igjen, men det går som sagt over ganske fort. Jeg er egentlig ganske romantisk. Jeg liker kjærlighet.. Har tro på at det eksisterer. Men føler det nå er uoppnåelig for meg. At ingen kan elske meg for den jeg er. Det sa jeg ofte til ene eksen min. At jeg håper jeg en dag kan finne noen som elsker meg for den jeg er. Han sa flere ganger at det var sårende å høre, for han elsket meg jo for den jeg er. Men nei, det mente jeg han ikke gjorde.. 

Nei. Innholdet på telefonen din er kryptert, så om dem som kjøpte den skulle få ut dine gamle filer vil vedkommende ikke ha sjangs til å dekryptere dem å faktisk få åpnet dem.

 

Eneste er om du solgte den med SD kort? SD kort er ofte ikke kryptert å da kan filer hentes ut.

Jeg er dårlig på dette. Er SD kort det samme som minnekort? I så tilfelle nei. Takk for svar! 

For noen dager siden solgte jeg den gamle mobiltelefonen min, som var en samsung galaxy s7 edge. Har i ettertid tenkt på om det er mulig at personen som kjøpte den kan finne tilbake til bilder, meldinger, kontakter og lignende som var på mobiltelefonen når jeg brukte den? Jeg tilbakestilte mobilen til fabrikkinnstillinger før jeg solgte den, så alt var jo slettet på den... Men har hørt skrekkhistorier om folk som tror de har slettet alt, men så klarte folk å finne filene likevel. Er det mulig med mobiltelefoner nå til dags?

Noen er uheldige med kjærligheten fra mor og far, og noen er så uheldige at det skaper lengsler som aldri kan tilfredsstilles som voksen. Her er du, tror jeg.

Mulig. Jeg husker mamma som en kjærlig mor (tror jeg, helt ærlig husker jeg lite/ingenting fra barndommen, men hun var ikke slem, bedrev ikke omsorgsvikt osv), men pappa var aldri kjærlig av seg. Han sa aldri at han var glad i meg. Kan være noe i det du skriver, ja. 

Jeg har fått diagnosen unnvikende engstelig personlighetsforstyrrelse, med trekk fra paranoid personlighetsforstyrrelse inkludert. Jeg scora fullt på unnvikende og halvt på paranoid. Jeg er litt letta, for nå blir det en annen form for behandling enn tidligere (har kun hatt samtaleterapi alle årene jeg har gått til behandling), en annen type terapi. Kanskje det kan hjelpe meg? 

Komme seg ut blant folk, sosialisere, finne en interesse som inkluderer mennesker og oppta huet med noe mer nyttig begrenser i det minste tiden man er selvdestruktiv.

Jeg har en sosial jobb, så kommer meg jo ut blant mennesker via jobben. Har ikke overskudd til å være sosial på fritiden pga jobben, jeg sliter mye sosialt. Det blir dessverre bare verre og verre med årene også. En type sosial angst muligens. Prøver å opprettholde hobbyer som får meg over på andre tanker. Fungerer til en viss grad, jeg er i en annen verden når jeg f.eks leser bøker eller spiller, men så snart jeg snakker med andre mennesker/sosialiserer meg begynner tankene å kverne på alt mulig rart. Når jeg er alene kan det enten gå veldig dårlig eller veldig bra. 

Det er dette du må huske på.....

Takk for at du deler din historie. Dette med prestasjonsangst i arbeidslivet kjenner jeg meg igjen i. Jeg vet broren min sliter noe helt vanvittig med det, pga mye press fra pappa. Det høres fælt ut å ha det slik, men det er godt å høre at du takler det.

Jeg vet at tankene mine er automatiske fordi jeg har tenkt slik i alle de år. Så lenge jeg kan huske. Tidligere tenkte jeg at dette er noe jeg kan snu. Men i det siste tenker jeg mer og mer på at alt jeg tenker egentlig er sant, og at verden lyver for meg. Hvorfor skal de lyve, sier du, nei, sier jeg, hvorfor skal de det? Hvorfor gjør de det? 

Man blir glad når man smiler. Vell, jeg jobber jo med mennesker. Eldre. Elsker jobben min. Føler svært ofte at jeg ikke er flink og ikke er likt. I dag har jeg smilt mye. Kanskje 50% av gangene jeg smiler så får jeg en ekkel følelse. Føler meg kvalm, fordi jeg vet smilet mitt er kjempe stygt. Skjemmes, og prøver å la være å smile med tennene, men så skjer det jo noen ganger. Da skjerper jeg meg kvikt og lukker igjen munnen, for det ser kanskje LITT bedre ut når jeg ikke smiler med tennene. Med kollegaer unngår jeg øyekontakt så langt det lar seg gjøre, for jeg vet de studerer meg og tenker negativt om utseendet mitt. Med pårørende sliter jeg ekstra mye, for de tenker sikkert at jeg er upålitelig, dum og lite flink i jobben min ettersom jeg har fett hår, ikke sminker meg osv. Jada, jeg dusjer og bruker tørrsjampo men noen dager orker jeg ikke se meg selv så da går håret opp i en knute og ferdig med det... 

Før tok jeg vare på meg selv. Kledde meg så pent, sminket meg, ordnet håret... Kommer aldri til å klare det igjen, for jeg forakter meg selv så hardt. Ser på bilder av meg selv for 5 år siden. Jeg gråt meg i søvn daglig da, fordi jeg følte meg så stygg og feit. Men jeg så jo bra ut i forhold til nå, men var jo stygg da også naturligvis - men jeg tok bedre vare på meg selv. 

Poenget: La oss si jeg og du er potensielle partnere....

Men det blir så annerledes om det er snakk om noen andre. Så klart ville du vært god nok for meg selv om du hadde liten penis. Det er jo ikke det jeg verdsetter mest ved en potensiell partner. Men så er dere menn litt mer visuelle enn oss kvinner. Dere tenner mer på det dere ser. Vi kvinner tenner mer på følelsen dere menn gir oss, det å bli tatt på, begjæret osv. Det er jo ikke en kjeft som blir tent av å se den forferdelige kroppen min og ikke minst trynet mitt. Så hvordan i huleste skal jeg tenne en mann når jeg må veie opp for hvordan jeg ser ut? 

Syns dette er så vanskelig.. Prøver å tenke flere ganger "husk at kjemi spiller en stor rolle" og "utseendet er ikke alt" men absolutt alle gangene faller det tilbake på at om jeg ikke er 150 cm høy, veier 40 kg og er stram fra topp til tå og har langt fyldig hår, så er jeg bare en taper. 

Er så lei av å se pene kvinner overalt. Er så lei av å sammenligne meg med de. Å konstant tape mot alle... Det er bittert, surt og vondt. Er så lei av å bry meg om det her. Hvorfor ikke bare gi faen, akseptere at jeg er evig singel, bli pornoavhengig slik at jeg ikke savner menneskelig kontakt og bare... Ja? 

Men ja. Jeg har egentlig gitt opp. Jeg prøver nå å bare akseptere livssituasjonen min. Fokusere på å være flink i jobben min og få meg en hobby... Jeg vet disse negative følelsene blir ekstra sterke i møte med menn, så da må jeg unngå intimitet og nærhet med menn. Slutte å syns synd i meg selv, det hjelper ikke. Jeg syns jo ofte synd i meg selv som er dømt til å føle meg stygg og være stygg basert på ansiktstrekk og genetikk, det er jo ikke til å komme ifra, men jeg kan jo ikke gjøre noe med det. 

Jeg kan så klart operere. Det er en stor sjanse for at jeg kommer til å gjøre det. Jeg har mistet tro på at noe som helst annet kan hjelpe meg. En sjelden gang kan jeg tenke slik at jeg kan jo ikke bli glad i meg selv eller like utseendet mitt, for hva om jeg da havner utfor en ulykke og blir skadet slik at utseendet mitt blir forvrengt/ødelagt? Da kommer jeg til å dø av dårlig samvittighet ovenfor meg selv, som tok utseendet mitt forgitt. Men dette er jo bare pisspreik. 

Men skal slutte å skrive mer i denne tråden nå. Det er bare tragisk, og det blir bare mye "huff stakkars meg". Takk til dere som svarer og deler deres egne erfaringer. <3 Jeg skulle dog ønske at folk visste hvor uutholdelig disse følelsene er.. Det er så vondt. Jeg gråter som bare det nå, og det verker fra topp til tå, for jeg får en enorm følelse av ensomhet, en slags forsmak på livet som alene. Eller alene og alene, jeg kommer til å skaffe meg et kjæledyr når jeg er ferdig med utdanningen og har fast jobb. Det gleder jeg meg kjempe masse til.  

 

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne hen....

 

 

 

Anonymous poster hash: b1ecf...5f3

 

Jeg syns du er flink å ordlegge deg.  

Kjenner meg igjen i det du skriver. Er svært ofte jeg sitter med tanken om at det hadde vært bedre om jeg ikke eksisterte og at livet ikke fungerer for meg. Mange får til livet, men jeg sliter. Spesielt vanskelig er det når jeg har et dårlig forhold til familien min, ingen venner og ingen som bryr seg om meg. Eller, kan godt hende noen bryr seg om meg, men jeg kjenner ikke på det akkurat.

Jeg hadde en psykolog i noen år som jeg hadde et svært godt forhold til. Jeg likte henne så utrolig godt. Hun forklarte meg ofte hvordan jeg kunne jobbe med det negative tankemønsteret, lærte meg ulike strategier jeg kunne bruke når tankene sto på som verst. Dette hjalp på selvskadingen, men ikke selve tankene. Hun fikk ofte tårer i øynene og sa hun skulle ønske hun kunne trykke på en knapp slik at disse tankene om meg forsvant, for jeg var en så trivelig og hyggelig dame, jeg hadde humor, var alltid så velkledd og gjennomført (er ikke det nå lenger, gidder knapt se meg i speilet så det går i fett hår og slitne klær) osv. Jeg ble der og da glad, men så kom jeg ut derifra og tenkte at selvfølgelig må hun si slikt, hun er psykolog. Hun må jo være grei. Nå går jeg til en nyutdannet psykolog (begynte med hun for noen måneder siden), jeg er hennes første pasient. Hun er så langt flink syns jeg. Men hun også komplimenterte meg når jeg åpnet opp om disse tankene.. Der og da blir jeg litt glad, men så ser jeg meg i speilet etterpå og tenker herregud, hva er det med folk og å lyve til meg om utseendet mitt... Men skjønner at de må være snille. Hun kan ikke akkurat si "jepp, du ser ut som et misfoster og vi kan ikke gjøre så mye med det". 

Prøver å åpne meg opp når det kommer til disse tankene, har så langt fått fortalt litt men langt ifra alt. Får se hva som skjer når jeg forhåpentligvis klarer det.. Takk for svaret ditt, håper det ordner seg 100% for deg. 

Er sixpack og feit og svær kuk avgjørende for hvorvidt du anser en mann som tiltrekkende?

Nei. 

Man ser ofte helt normale personer (menn og kvinner) som får på pukkelen i diverse fora. Det er fjortisser, troll og personer som ikke har peiling som uttaler seg. Det vil alltid være slik, for folk er .....

 

Som en annen her nevnte - penisstørrelse. Tror de fleste gutter/menn kunne tenkt seg større kølle. Porno og idealmannen har ikke en normal kuk. De færreste som er slik de kunne tenkt seg - også de som kommenterer med "disturbing" og "unattractive", de tror jeg har mest komplekser av alle. De er usikre og liten selvfølelse, så de må hevde seg med å rakke ned på andre.

Jeg ser sjeldent på mann + kvinne porno, aldri for nytelsen sin del. Elsker jo å ha sex med menn men pornoen faller ikke i smak. Jeg bet meg merke i hvor massivt utstyrt de fleste menn var i pornovideoene jeg så i dag. Jeg vil egentlig ikke uttale meg angående størrelse for det bryr meg lite hvor stor en potensiell partner er på dette området. Meeen nå ser jo jeg for meg et liv som evig singel så hva jeg mener er jo egentlig irrelevant.   

Kan godt hende at de som kommenterer stygge kommentarer har det dårlig med seg selv, men jeg tror også mange bare sier nøyaktig hva de mener... Vet ikke jeg altså. Er iallefall ingen som skriver at pupper som ser ut som tennissokker med en ball i er attraktivt. Det er en stygg måte å omtale pupper på men er jo slik mine ser ut. Og jeg har ikke født barn. Så ja.... 

Takk til dere som har svart i tråden. Setter stor pris på det. 

Jeg sliter veldig om dagene. Får slike "åpenbaringer" der jeg innser at jeg blir alene hele livet mitt. Det er ikke sjanse i havet for at disse kompleksene forsvinner, ettersom kompleksene mine er dannet av samfunnets åpenbare preferanser. Flertallet av menn ønsker en petite kvinne med stram kropp. Det kan ikke dere nekte på. Det er en grunn til at majoriteten av kvinnene i porno er under 160 cm. Jada, der finnes unntak, men det er sjeldent. Det er også en grunn til at "teen" er den mest populære kategorien. Det er en grunn til at mange kvinner som er høye har komplekser for høyden sin, meg selv inkludert, som er 170 cm høy. Jada, jeg vet mange kvinner som er petite har komplekser for sin høyde også. Jeg er alltid forsiktig med å kalle ting for et luksusproblem/i-lands problem, men akkurat DET er et luksusproblem. Der er bare fordeler med å være lav som kvinne. Der er mest ulemper med å være høy. You do the math. 

Hvordan kan jeg slutte å bry meg om dette og bare akseptere at situasjonen er slik? Det gjør vondt i hjertet faktisk, for jeg har jo mye kjærlighet å gi og jeg tror jeg kan være en god kjæreste. Men usikkerheten min ødelegger for absolutt alt. Jeg har som sagt vært i to forhold tidligere der mennene tilsynelatende har forgudet meg, men jeg vet det bare er oppspinn. Disse mennene trodde de ikke kunne få bedre. Det er en helt forferdelig grusom følelse å vite at bare fordi du er veldig tilgjengelig så blir du valgt. Jeg har ikke ord for hvor flau jeg er som i det hele tatt har innledet forhold, skulle ønske jeg var jomfru og ikke hadde hatt kjæreste. Kanskje disse kompleksene ikke hadde vært så intense da? 

Jeg sier til meg selv daglig - slutt å bry deg om mennesker. Du trenger ikke mennesker. Du trenger ikke noen nær deg når du har en psykolog å gå til. Den dagen jeg har utdanning og jobb kan jeg få meg hund og katt som kan holde meg med selskap. Jeg håper det en dag sakte men sikkert glir inn, og at jeg kan slutte å gråte over hvor stygg og forferdelig jeg er. Personligheten min bryr jeg meg ikke om, for uansett hvor bra den er så tar det meg ingen steder. En enorm trigger for meg er også å flørte med menn eller være i et forhold. Det ødelegger meg enda mer, for da blir jeg enda mer bevisst på hvordan jeg ser ut og det faktum at jeg er last way out for mange som tror dårlig om seg selv.

Det som trigga meg i dag var at jeg leste en tråd på et forum angående at de fleste menn foretrekker petite kvinner. Det lå ved link til en pornofilm, også ble jeg sittende å surfe gjennom amatørporno på pornhub (nei, ikke for å kose meg til det, bare for å se på kvinnene). Kom over en kvinne som hadde kjempe flott kropp, og det så ut som hun har enten gått ned i vekt eller født barn (selv om magen var helt upreget, den var kjempe stram og flott), for puppene var "løse" og hadde noen rynker. Var flere som hadde kommentert at det var "disturbing" og "unattractive". De lignet veldig på mine pupper. 

Jeg vet jeg høres forferdelig tragisk ut for mange og jeg er kjempe flau over disse tankene. Derfor kommer jeg aldri til å klare å åpne opp til noen jeg faktisk kjenner om dette. Det gjør så vondt, for alt som er stygt med meg, er ting jeg ikke kan endre. Men jeg må bare fortsette å jobbe med meg selv ved å akseptere at ting er som det er og huske at å innlede relasjoner med andre mennesker gjør vondt verre, så det er bedre for meg på sikt å isolere meg. Jeg jobber så klart, 100%, så jeg får sosialisering via jobb.