Jump to content

Lik

Medlemmer
  • Content Count

    34
  • Joined

  • Last visited

Community Reputation

13 :)

Recent Profile Visitors

1185 profile views
  1. Hvorfor er her ikke et chattetilbud for folk som sliter med selvmordstanker? Har funnet noen, men de fungerer ikke og på den ene tjenesten som er amerikansk står det som offline hele tiden. Jeg har det helt forferdelig og jeg går snart på veggene her. Livet er så tungt nå at jeg kjenner det seriøst fysisk i hele kroppen, hadde det gått an å dø av vonde, stygge tanker så hadde jeg gjort det for lengst. Jeg klarer ikke snakke, klarer bare skrive, og jeg har så lyst å skrive med noen. Men der finnes ingen, selvfølgelig. Jeg hater virkelig livet, det gjør så jævla vondt.... Det eksploderer i hodet mitt hele tiden, jeg får ikke fred.
  2. 20 åra. Misfornøyd med begge, klarer ikke velge. Både ansiktet og kroppen er like ille. Blir som å velge mellom pest og kolera. Hele meg er en eneste stor deformasjon. Jeg ser rar ut sammenlignet med alle andre kvinner, så noe er det jo.
  3. Dette var trist å lese. Stor klem til deg... Jeg orker snart ikke mer. Livet er ikke for meg ass.
  4. Vet ikke hvor jeg ender opp jeg. Bitter og gammel eller død, er vell de to tilstandene det står mellom, om jeg fortsetter som før. Døden er jo garantert, uansett hva, men hadde jo håpet at jeg selv ikke skal bestemme når det slutter.. Det som plager meg mest er at jeg ofte mister troen på å bli frisk. En dag kan jeg være kjempe motivert og gjøre alt i min makt for at ting skal gå fremover, den andre dagen gir jeg faen og tenker at jeg takler ikke livet uansett, den tredje dagen er det på'an igjen med supermotivasjon og den fjerde dagen så har jeg falt av lasset. I dag har vært en kjempe dag, for eksempel. Jeg har gått tur i skog og mark, spist en sunn og god middag, sett en serie jeg liker og slappa av. Er optimist i skrivende stund, selv om jeg for nøyaktig 1 time siden nesten grein meg ihjel fordi jeg hater meg selv så fælt. Ah, elsker stabilitet...
  5. Jeg tror jo på det jeg selv tenker om meg. Om ikke hadde jo jeg ikke vært syk. Hvorfor jeg tenker som jeg gjør vet jeg jo allerede, jeg har jo tenkt slik hele livet og det er hovedsaklig fordi jeg aldri har følt meg spesiell. Aldri følt meg god i noe. Har alltid vært den som ikke strekker til. Har søsken som blir beundret mer, blir sett opp til mer, blir mer trodd på osv. Det høres enkelt ut men det er neimen ikke enkelt å vite at man står bakerst når det kommer til alt her i verden. En god porsjon selvinnsikt gjør jo også at jeg ser at jeg er svært uheldig hva personlighet og utseende angår, og i samfunnet vårt nå til dags er utseende viktig. Joda, noen av tingene kan gjøres noe med. Jeg brukte å kle meg bedre før. Fikk konstant skryt og komplimenter for stilen min. Der og da trodde jeg naturligvis ikke på det og bare lot det fare, viktigste var at jeg følte meg greit. Nå har jeg kommet til det punktet hvor jeg syns jeg er så stygg at jeg vil ikke kle meg ordentlig. Tar jeg på meg klærne jeg brukte å gå i før så føler jeg meg bare rar. Joggebukse og hettegenser gjemmer meg litt bort, samtidig er det jo helt ok å gå i når det kommer til komfort... Føler jeg meg fin? Langt ifra, men jeg føler meg ikke fin om jeg tar på meg en fin kåpe og støvletter heller. For jeg er ikke sånn lenger. Jeg har tapt meg skikkelig. Ordne håret mitt orker jeg ikke for da må jeg stå å se på meg selv i speilet en stund. Da begynner jeg bare å gråte. Samme gjelder å sminke seg. Jeg sminka meg her forleden, brukte 10 minutter og jeg var helt ødelagt etterpå (og følte meg enda styggere enn før jeg sminka meg så det hjalp ikke og jeg har ikke tenkt å prøve igjen heller). Jeg har mye sminke, neglelakk og slike ting fordi jeg tidligere elsket å styre med sånt. Syntes det var gøy å sminke meg, prøve ut ulike stiler, lakke neglene og dulle med meg selv. Nå hater jeg det mer enn noe annet. Når jeg pusser tennene kan jeg ikke se i speilet og se hvor jeg pusser, for igjen, jeg blir så lei meg. Det har nådd et helt nytt level dette selvhatet, det er faktisk så ille at jeg kan gå flere dager uten å dusje også selv om jeg skal f.eks på jobb. Det er ganske nytt, for vanligvis har jeg vært opptatt av å være ren og lukte godt, men hva faen er poenget tenker jeg. Folk syns jeg er frastøtende uansett så om jeg lukter litt er ikke det noe stress...
  6. Eneste som kan få meg til å føle meg bedre er nytt ansikt og ny kropp og ny personlighet. Med andre ord at "ånden" min blir ført inn i en pen og smart kvinnes skikkelse. Det skjer jo ikke, så jeg er doomed.
  7. Skal sjekke ut boka. Takk for tips, tror kanskje jeg har hørt om den, men unngått å kjøpe den pga den teite tittelen.... Men det sies jo at man ikke skal dømme boken etter omslaget. Nå har det seg slik at jeg har ikke god personlighet heller, så da er jeg kommet like langt. Jeg er hverken intelligent eller varm, og jeg er ikke snillere enn andre. Så jeg er lost case egentlig. Jeg føler meg ikke som alle andre, og det er på et negativt plan. Føler jeg skiller meg ut, samtidig som jeg ikke gjør det. Når jeg går på butikken kan jeg tenke at andre ser på meg fordi jeg er stygg, kler meg dårlig, er rar og lignende, men samtidig kan jeg noen ganger føle at ingen ser meg og at jeg bare er usynlig. Det varierer. Føler selv at jeg ikke tenker slik fordi jeg syns det er enkelt, mer fordi det er kjent og normalt. Det er helt vanlig for meg å tenke slik. Jeg kan tenke sinnssyke nedsettende vonde tanker om meg selv uten å felle en tåre. Det er hverdagslig. Akkurat like hverdagslig som jeg pusser tennene før jeg legger meg og vasker meg på hendene etter jeg har vært på do. Rutiner, vaner, det vanlige... Å slutte å tenke slik om meg selv er som å skulle slutte å vaske hendene etter å ha vært på do. Sånn seriøst. Jeg blir kvalm om jeg sier til meg selv at jeg er en god person, er pen osv. For det er en eneste stor løgn og jeg kan i det minste la være å lyve til meg selv. Er vell ganske obvious at jeg er kranglete på dette punktet og jeg ser at det virker som om jeg ikke er innstilt på å gjøre en jævla dritt med noe som helst, og bare hate meg selv til det tar livet av meg. Nå starter jeg jo snart opp med en ny behandlingsmetode for personlighetsforstyrrelsen. Det er krevende som faen for det er så rart å sitte der å si at dette er noe jeg må fikse, at det jeg tenker ikke er sant, når det føles så vanvittig ekte. Merka det godt på jobb i dag. Har en kollega som er et par år yngre enn meg. Fin, søt og koselig jente. Kjempe flink er hun også. Vi satt å prata sammen om noe jobbrelatert og plutselig slo det mot meg som en knyttneve at fy faen så pen hun er, og med ett ble jeg flau og skamfull. Slutta å smile osv og slutta egentlig å prate også for følte alt jeg sa plutselig var teit og dumt og ja. Dette skjer veldig ofte i møte med andre kvinner. Og det er uansett hvordan de ser ut også.
  8. En dårlig dag i dag. Føler meg så jævla utilstrekkelig, dum og idiot når det kommer til alt. Griner som en liten drittunge og det brenner i magen fordi jeg er så lei meg og skammer meg sånn over kroppen min og utseendet mitt. Er så ensom, redd og frustrert. Jeg kommer aldri til å bli den jeg burde være, og jeg vet pappa er flau over meg og både han og mamma forguder mine søsken, men meg er det jo bare styr med. Jeg vil ikke være denne personen... Jeg vil ikke være meg. Herregud, jeg har ikke ord for hvor vondt det gjør. Det banker og brenner og herjer i magen, i brystet, kjennes ut som noen slår på hjernen min med en hammer. Min egen stemme i hodet som sier til meg at jeg er så jævla stygg og som påpeker alt som er negativt med meg. Måtte bare få det ut et eller annet sted. Jeg er så alene. Stygg og alene, dømt til et liv uten venner og kjærlighet. Så mye som jeg hater meg selv kan noen umulig elske meg, og hvorfor skulle de? Jeg feiler på absolutt ALLE punkt i livet. Hvorfor gidder jeg?
  9. Så fin den ser ut! Jeg er ikke profesjonell og har bare egne erfaringer å sammenligne med, men jeg syns det ser ut som vanlig skorpe. Gi det litt mer tid du.
  10. Kan du prøve å legge ut bilde? Det er vanlig med litt tykk skorpe noen steder under grotiden, men det skal ikke se ut som et sår. Tatoveringen er jo allerede et sår, med andre ord skal det ikke være enda et sår oppå såret. Om det er størknet blod skal det gå bort når du vasker med vann og mild såpe (regner med det er det du gjør). Den bumpen kan godt være skorpe bare. Viktig at du ikke pirker på det eller skrubber det bort! Om området ikke er varmt eller vondt, så er det ingenting å frykte. Hadde det vært en negativ reaksjon i form av betennelse, infeksjon osv så ville du kjent det. Har hørt om mange som reagerer på rødt blekk, kan hende du også gjør det men at reaksjonen er mild. Har selv ikke rødt blekk på kroppen så har ingen erfaringer med det selv. Men det skader ikke å ta en tur innom nærmeste studio. Du har vell ikke tatt den på en billigsjappe i Tyrkia eller noe slikt?
  11. Noen på Reddit sa jeg ligner på Elisha Cuthbert og en sa jeg ligna noe på Jennifer Morisson. Disse kvinnene er jo attraktive og jeg syns ikke jeg ligner på de, men de har noen fellestrekk. Jeg har kløft i haka og lik ansiktsform som Elisha Cuthbert.
  12. Kunne betalt hele formuen min for å se slik ut. Ser ikke slik ut nei. Kommer aldri til å se slik ut heller. Syns ingenting var galt med hun der. Men jeg syns ikke noe er galt med noen egentlig heller.
  13. Jeg bestemmer meg hver dag for at jeg skal prøve å gjøre hodet mitt til et bedre sted å være. Noen dager fungerer det. I dag har det egentlig gått fint, for det eneste jeg har gjort er å være hjemme. Jeg har egentlig bare sett på tv'en uten å faktisk sett på tv, tankene har løpt til en fantasiverden så jeg har egentlig ikke gjort noe som helst i dag. Dermed har dagen vært fin. Trigga ble jeg først når jeg dro på butikken. Tok en lang omvei på vei hjem, bare for å roe ned hodet litt ettersom jeg så en pen jente på butikken. Krangla med med meg selv. Hun var så velstelt og pen, håret mitt var fett og oppsatt i en dott. Hun hadde pene klær på seg, jeg hadde stygge. Sa til meg selv kontinuerlig at det betyr ikke en jævla dritt. Hørte på favorittmusikken min og sang. Gråt litt. Krangla med meg selv igjen. Det gikk til slutt bra, fikk det på avstand. Men så leste jeg innleggene mine her i tråden og bare ah, shit... Noen ganger når disse negative tankene hagler i hodet så prøver jeg å skyve dem bak. Prøver å forestille meg at jeg putter de i en boks. Det fungerer noen ganger, men så spretter de jo ut igjen. Jeg putter de tilbake. Noen ganger stiller jeg meg foran speilet, og 90% av gangene er det en dårlig idè, men det har skjedd at jeg i stedet for å gråte, smiler mot meg selv og tenker at dette KAN gå. Jeg KAN bli bedre. Noen ganger prøver jeg å fokusere på noe som er positivt, men dette er en stor triggerfaktor og jeg har slutta med det. Det er fordi for hver positive ting jeg finner, så finner jeg ti negative, etterhvert krangler jeg med meg selv og overbeviser meg selv om at den positive tingen er langt ifra positiv likevel. F.eks øynene mine. Har alltid fått komplimenter for dem. Argumenterer med det i mitt eget hode. Men så bare, nei, alle har jo pene øyne, dessuten sitter dine for dypt, de er for langt ifra hverandre, de er for små osv osv osv.... Jeg vil jo ikke bry meg om utseendet mitt. Samtidig så vil jeg jo ta meg bra ut, jeg vil være den beste versjonen av meg selv. Være den jeg ønsker å være.. Gå i de klærne jeg ønsker og føler meg selvsikker i. Jeg vil føle meg selvsikker.. Jeg har følt meg selvsikker før, og det er en kjempe fin følelse. Eneste gangene jeg har følt meg selvsikker er i de to forholdene jeg har vært i, i nyforelsket fasen.. Det har vært fint! :') Takk for svaret ditt. Har lest det flere ganger. Kommer til å fortsette å lese det flere ganger..
  14. Kunne jeg delt et bilde av meg i 10 sekunder med sikkerhet om at det ikke blir lagret osv, så hadde jeg utvilsomt gjort det for å påpeke hvor ille situasjonen min faktisk er. Tenker at jeg da ville blitt tatt mer seriøst også. Jeg vet, der finnes mange mislykkede inngrep når det kommer til kosmetisk kirurgi. Så det er ikke noe jeg tar lett på. Vil ikke gjøre ting verre liksom, vil det skal bli bedre.
  15. Tusen takk for at du i det hele tatt gidder å bruke tid på meg. Jeg prøver så godt jeg kan og åpner meg mer og mer for psykologen for hver time. Som sagt fikk jeg nettopp ny diagnose (unnvikende personlighetsforstyrrelse), så da vil riktig behandlingsform starte opp til høsten (gruppeterapi blant annet, fy faen så jeg gruer meg). Kanskje jeg leser alle innleggene her en dag og tar alt innover meg, og ler av det jeg selv har skrevet. Vet ikke. Håper det.
×
×
  • Create New...