Dead_Rabbit

Respekt til trådstarter for at du ikke finner deg i å bli behandla slik som dette her.

Jeg lærte på barneskolen at man alltid skal heve seg over det og ignorere hvis folk slenger dritt. Jeg er glad jeg aldri gjorde det.

Tusen takk for svar, alle sammen!

Nå har jeg faktisk snakket med guttene og spurt om jeg kan ta med jentene når vi skal henge sammen til uken, og de sa det var greit. Om de fortsatt oppfører seg slik mot meg da også, da skal jeg jammen meg sette ned foten og svare tilbake, slik som noen av dere sier. Tvillingsjel, klarer du å gi et konkret eksempel? Som ikke er altfor slemt...

[La meg ta noen eksempler:

Ja, kjempeflott med eksempler!

"Herregud du klarer jo ingenting! Dette er noe som alle skal kunne, hvor håpløs og treg ER du egentlig? Blir helt flau på dine vegne!"
"Kanskje du kunne tenke på å begynne å bruke posete klær, slik at folk slipper å stirre på deg hele tiden?"
Yes, ting som er blitt sagt i meget frekk tone]

Den første der er litt vanskelig å kontre hvis du ikke har noe konkret å ta henne på. Av erfaring er det likevel effektivt om du i forkant har laget en "greie" ved denne personen. F.eks. at hun er dårlig til å gjøre et eller annet eller har en tendens til å bruke et spesielt uttrykk som er teit (da kan du gjerne herme etter henne med en dum stemme og bruke dette uttrykket; jeg vet at det høres svært barnslig ut, men det er effektivt, og folk synes at det er morsomt hvis du gjør det riktig og ikke er for klovnete når du gjør det).

Bruk gjerne ting som vedkommende ikke kan noe for, som f.eks. høyde, stemme, dialekt, etc., og lag en morsom greie ut av det. Hvis du drar frem denne "greia" hver gang denne personen er frekk mot deg, vil hun etterhvert utvikle en assosiasjon hvor hun forbinder det å være frekk mot deg med ubehaget å få påpekt en feil ved seg selv. Høres kynisk og teit ut, men det er svært effektivt.

Det andre eksempelet er lettere å kontre. Her kan du ta en helt standard hva-med-deg-selv-variant. Gjenta med en teit, men sarkastisk stemme hvor du liksom er begeistret for det gode forslaget: "Ja, eller kanskje du kan skaffe deg klær som passer og gjerne også begynne å trene litt, så får kanskje du litt oppmerksomhet også?".

Her blir hun sannsynligvis litt stille eller begynner å fomle med ordene. Da kan du avbryte og si: ".. Eller hva tror du om det?", mens du spørrende ser hun inn i øynene med inntrykk av at du faktisk forventer at hun skal svare deg på spørsmålet du stilte. Her er hensikten å sette henne ut. Når hun så får somlet seg til et svar, avbryter du igjen med å le hele greia bort, og slår hun lett på skuldra og sier at det bare var en spøk.

Om du får mulighet til å gjøre noe alá det siste der på et par av de jentene der i de andre jentene og guttene sitt påsyn, så vil mye være gjort.

Grunnen til at jeg ikke har sagt noe tilbake tidligere er rett og slett fordi det ikke ligger i min natur å være ufin mot andre, så det føles litt unaturlig for meg. Har opplevd at dette er blitt utnyttet et par ganger tidligere - alltid av jenter.

Det å være ufin er en treningssak. Øvelse gjør mester. ;-)

Noe annet jeg lurer på. For meg virker det ikke som om guttene egentlig oppfatter hva som skjer når jentene er slik mot meg, uansett hvor høyt og tydelig de snakker. Det som skjer er at de bare ler og følger opp ved å tulle med meg om akkurat samme ting - men på en vennlig måte! For en kontrast...
Det ligger vel i deres natur å ikke snappe opp slikt? Sånn typisk guttegreie? Hehe.


Takk!


Anonymous poster hash: d99b2...5d2

Det tror jeg du kan ha rett i.

Du høres ut som en veldig hyggelig jente. Det er ikke rart at du får all oppmerksomheten fra guttene.

Jeg tror du kommer til å slite med å bli "den slemme" om du så skulle prøve, for det ser ut til å være ganske hard konkurranse om den tittelen i forholdet deres, og så langt leder hun ganske bra.

Edit: Du virker som en real kar, og jeg synes du fortjener bedre enn dette. Ikke ta imot denne dritten her.

Pussig, var det ikke du som sier at eksamene er vanskeligere på universitetene da?

Jepp.

Det betyr jo ikke at noen som har gått på ingeniørgrad på høgskole ikke vet å effektivt tilegne seg kunnskap på egenhånd. Man lærer mer direkte tilnærming på endel ting, men det er ikke på noen måte mindreverdig i forhold til de yrkene ingeniørutdanningene fokuserer seg mot. Betyr det at universitetsformen er mindreverdig i mine øyne? Nei, det sier jeg ikke.

 

Debatten om høgskole eller universitet er meningsløs uten å være tydelig på hvilken yrkesretning diskusjonen retter seg mot. Jeg gir svarene ut fra min erfaring i mitt yrke som systemutvikler og min bakgrunn fra høgskole. Jeg er god til å tilegne meg kunnskap på egenhånd og utvikler rasjonelle, effektive, løsninger. Men jeg forstår at en annen teoretisk ballast ville vært nyttig om jeg skulle gå inn i en utviklerleder eller arkitektrolle. Det finnes ingen løsning som passer like godt til alle problemer. Men likevel sitter det folk her og har ett veldig forhøyet syn på sin utdannelse og universitetet. Kanskje de som tenker slik burde komme seg litt ned på jorden og kjenne litt på tyngdekraften.

Tja.

Det kommer av at bachelorprogrammene er en bedre forberedelse på påfølgende masterprogram når de er på samme lærested, og passer bedre sammen.

Det er det da ingen automatikk i at det nødvendigvis er dette som er grunnen, så det er litt merkelig at du er så bastant her.

Bachelorgrader er generelle, så i et bachelorprogram mot f.eks. faststoffmekanikk, er det naturligvis en øvre grense for hvor forskjellig programmene kan være hva gjelder pensum. Noe variasjon vil det nauturligvis være mht. hva det fokuseres mest på, men man burde likevel kunne anta at det burde gå kjapt å sette seg inn i de områdene hvor lærestedet ditt har fokusert litt mindre. Det har i dette tilfellet ikke gått så kjapt og greit som man kanskje skulle trodd.

Den presise grunnen for dette vil jeg ikke spekulere videre i, men det er litt enkelt å bare avfeie det med at det "passer bedre sammen" når du fortsetter på eget lærested.

Det gjenspeiler egentlig bare det alle er enige om, at universitet i større grad er forberedende til forskningsarbeid.

Nei, det gjenspeiler det jeg skriver; at man opparbeider en evne til å effektivt tilegne seg kunnskap på egenhånd. Og det er jo selvsagt verdifullt både i næringslivet og i forskning.

Hvis det tok MYE hardt arbeid å få en 3-er i matematikk på videregående, ville nok jeg styrt unna realfag generelt.

At universitetsstudenter er ekstra motiverte er berre ei myte. Dei fleste berre virrer rundt utan å ha eit klart mål, det viser også statistikken:

 

Tilstandsrapport Høyere utdanning 2012

 

Det er fleire som fullfører bachelorgraden på normaltid på høgskuler enn det er på universitet, dette er noke av grunnen til at universiteta har ein god andel av godt voksne evigheitsstudenter.

Wow. Dette var utrolig dumt skrevet! "Dei fleste berre virrer rundt utan å ha eit klart mål, det viser også statistikken". Hadde du gått på universitetet, så hadde du kanskje lært deg en ting eller to om statistikk, og da hadde du sluppet å skrive sånt som dette. Det hadde vært noe, det.

Det er helt sikkert flere som fullfører bachelorgraden sin på normert tid på høgskolene. Men så er jo universitetene både friere, mer teoretiske og (la oss være ærlige her) vanskeligere eksamner. Det har visstnok vært et problem på masterprogrammet i faststoffmekanikk at søkere fra høgskolen "danker ut" søkere fra Universitetet i Oslo siden de har bedre karakterer på vitnemålet, men sliter veldig når de begynner på mastergraden fordi de ikke kan nok teori.

Jeg vil påstå at man ved universitetene blir bedre til å jobbe selvstendig, og man opparbeider en evne til å tilegne seg kunnskap effektivt på egenhånd. Det krever dog mer disiplin og struktur. Fordelene er imidlertid at du er mer fleksibel, og f.eks. kan droppe å gå på forelesninger som du føler du ikke trenger å gå på, kan mikse og matche fag du ønsker i graden din friere, etc, etc,.

Trådstarter: FIH-studentene vil jo selvfølgelig si at det ser minst like bra ut på CVen, da de sikkert får høre dette på FIH og ønsker å tro det selv også. Spør heller om det finnes noen arbeidsgivere her, og hva de mener.

Studielån er ikke noe å tenke så mye på. Jeg har litt under 200 000 i lån nå etter tre år, og jeg har tatt fullt studielån. Etter fem år ender det på omlag 300 000, og det kommer ikke til å bli noe problem når man kommer i jobb.

Hvis du velger en ingeniørutdanning får du stort sett jobb uansett, så ikke tenk så mye på hva som tar seg best ut på CVen eller ikke. Gjør det du har lyst til, og drit i det andre.

Det er godt mulig at Java er enklere enn C/C++ men relativt sett finnes det andre "bedre" nybegynnerspråk enn både Java og C++.

 

Hvorfor mener du arv er mer komplisert i C++ enn Java forresten?

Jeg tenkte primært på at C++ blant annet tillater ekte flerarv med de komplikasjonene (og fordelene) det kan medføre (f.eks diamoned-shaped inheritance og virtuelle baser, osv), og et template-system som kicker inn og gir det hele en ekstra dimensjon . Jeg synes dette i det store og hele er positivt, men det gjør utvilsomt at det er mer å sette seg inn i, og er ikke alltid super-relevant hvis man er nybegynner.

Nå ble jeg litt forvirra her. Ikke av diskusjonen til GeirGrusom og zootbar1234, men av den noe tilbakestående C/C++/Java-diskusjonen her. Selvfølgelig har LostOblivion rett i at Java er lettere (altså, dere andre; kødder dere, eller?). Jeg foretrekker C++ over Java, men når folk begynner å komme med at Java er mer vrient enn C++, så må folk begynne å tenke på å roe ned på mengden crack som røykes her, for det er opplagt helt på trynet. Templates, arv, minnehåndtering, etc, etc, etc, har en helt annen dimensjon av kompleksitet i C++ enn det har i Java. Der ligger ulempen med C++, men der ligger også fordelen.

Når det gjelder spørsmålet til trådstarter; jeg anbefaler deg å drite litt i hva folk sier. Det slenges ut påstander over en lav sko i denne tråden her (og alle tråder som denne) om hva som er best og hvilken rekkefølge på ditten og datten som ting bør gjøres i og piss-meg-i-øret. Det som betyr noe er om du er motivert til å lære deg programmering sjæl. Hvis du er jævla så motivert for å lære deg å programmere sånne hullkort-maskiner, så gjør du det, og så vil du se at resten kommer når det kommer.

Chillern litt liksom.

Wow, wow, hold your horses littegran nå, Daisuke. Konstruktørene er litt føkka som de er nå, men det kan fikses forholdsvis kjapt ved å bytte ut

*mat = new double[N];

... med noe sånt som

mat = new matrix[N];

.

Default-konstruktøren din er helt skækk (jeg ser at oppgaveteksten krever at den skal være der og at den initialiserer matrisen til en state som er på trynet - som du førvrig klarer helt fint - men, det bryter ganske kraftig med f.eks. RAII-idiomet som kan anses som et himmelsendt programmeringsidiom).

Hvis ikke jeg husker helt feil (orker ikke å sjekke det opp nå), så kan du ikke allokere multidimensjonale arrays "helt dynamisk" (du er avhengig av at dimensjonen til alle bortsett fra den siste kan bestemmes compile-time mener jeg å huske). Derfor er det en helt kurrant måte du gjør allokeringa på her.

Hvis du skal leke sykt seriøs her, så er det en fordel å allokere alle de m * n elementene på én gang som Daisuke foreslår pga. at programmet da gjerne kan bli mer cache-effektivt, men det er liksom ikke der du begynner optimeringsprosessen.

Jeg kjeda meg litt her, så jeg haxxa sammen noe drit her bare for gøy. Den er litt kulere enn klassen din i og med at jeg bruker templates samt en proxy-klasse for å få den digge vi-chillern-med-et-todimensjonalt-array-følelsen her, men da kan den kanskje fungere litt som inspirasjon uten at dritten er klin lik det du skal lage.

#include <iostream>
#include <algorithm>

template<typename T>
class matrix {
class proxy_elem {
public:
	proxy_elem(T* r) : row(r) { }

	T& operator[](int j)
	{
		return row[j];
	}

	operator const T*() const
	{
		return row;
	}

private:
	T* row;
};

public:
matrix(int m, int n) : m(m), n(n), data(new T*[m])
{
	for (int i = 0; i < m; ++i) {
		data[i] = new T[n];
		std::fill_n(data[i], n, 0);
	}
}

~matrix()
{
	for (int i = 0; i < m; ++i) {
		delete[] data[i];
	}
	delete[] data;
}

proxy_elem operator[](int i)
{
	return proxy_elem(data[i]);
}

private:
T** data;
size_t m, n;
};

int main(int argc, char* argv[])
{
using namespace std;

matrix<double> m(2, 2);
for (int i = 0; i < 2; ++i) {
	m[i][i] = 1;
}

for (int i = 0; i < 2; ++i) {
	for (int j = 0; j < 2; ++j) {
		cout << m[i][j] << " ";
	}
	cout << endl;
}

return 0;
}

Fant ikke noe annet sted å putte denne så den ender opp her. Bare å fjerne hvis det blir helt feil.

 

Jeg har prøvemuntlig og kom opp i matte, emne: Sport og fritid. Veldig heldig ettersom jeg er veldig aktiv innen trening og fitness. MEN! Matte er ikke min sterke side..

 

Jeg må lage en algebraoppgave som kan dra inn trening på en eller annen måte, men jeg er helt blank! Litt hjelp hadde vært super.

På forhånd, takk!

Ja, ok. Si at du aldri klarer å huske hvilke dager du skal trene. Så du tar et element i polynomringen Z₇[x] hvor nullpunktene i polynomet (elementer i Z₇) angir dagene du skal trene.

1) Forklar hvorfor du trenger et polynom av grad n < 7 hvis du trener n dager i uka.

2) Du bestemmer deg for å trene 0 ganger i uka. Forklar hvorfor polynomet må være irredusibelt.

3) La 0 representere mandag, 1 representere tirsdag, ..., 6 representere søndag. Finn et polynom som svarer til at du trener tirsdag, onsdag og lørdag.

Er veldig uenig i at du kan klassifisere et programmeringspråk som språk.

Det er nermere matematikken, et eksempel på det kan være at det er låst, gjør du en feil så kompilerer ikke koden, evt. at resultatet blir annet en forventet. Det inneholder en form for logikk som kan minne om matematikk, hvor det krever at alt er korrekt ned til den minste detalje.

Veldig uenig. Dette mener jeg er en myte. Logikken i matematikk er ulik. Jeg ser stadig folk som er veldig flinke med matematikk slite med tankegangen i programmering (jeg jobber som gruppelærer i et innføringskurs i programmering for naturvitenskaplige anvendelser), og problemet for mange er at de sliter med tankegangen. De skjønner ikke hva en datamaskin "forstår" og ikke, og klarer ikke å omsette en idé til kode.

Det er ikke så rart, egentlig. Når man skriver matematikk kan man anta at den som leser matematikken er intelligent og klarer å følge logiske resonomenter og argumentasjon. Det kan man ikke når man programmerer. Den overgangen der tror jeg mange sliter med.

Jeg har kun møtt en 10åring som klarte å skrive enkel kode, da i Java. Han brukte da eclipse, noe som gjorde det noe lettere da alt av funksjoner kan nåes ved å bare skrive noen få bokstaver (du får da opp funksjoner som inneholder din tekst) - akkurat slik ordbok-funksjonen på mobilen når du skriver en SMS :-)

 

Jeg ville også ha valgt ut Python som første språk, da det har en enkel syntax, samt nesten ingen begrensninger, og kan utvides med C om en skulle møte en vegg.

Jeg sier ikke at det er så lett, men det lar seg fint gjøre hvis motivasjonen er der. Hovedproblemet (synes jeg) var at det er veldig vanskelig å få hjelp når man er så ung. Man er gjerne den eneste i vennekretsen som driver med det, og hverken foreldre eller lærere er gjerne til hjelp. Med hjelp og veiledning, tror jeg derfor det burde gå helt fint for en kid som er motivert nok.

Jeg synes også folk undervurderer evnene til en ni-åring her ...

 

At det bør være på norsk, er nok et viktigere krav enn at språket er spesiellt tilpasset den yngre garde. Scratch kan jo være interessant da det brukes en del på Rasberry Pi, som jo er siktet inn mot opplæring.

Helt enig. Hvis niåringen er motivert, så kan han fint lære hvilket programmeringsspråk han vil. Jeg tror tvert i mot at en niåring kan ha en fordel over en på noen og 30 år.. Barn er generelt flinke tl å lære språk, og programmeringsspråk er språk det også.

Jeg støtter forslaget om Python. Det er lett å lære, og du får gjort mye med det.

Jeg har ikke lest 100 sider her med poster her, men svarer bare på emnetittelen: Nei, selvsagt ikke.

Ganske typisk at hver gang noen kommer i C++-forumet og søker råd fordi vedkommende ønsker å begynne med C++, så er det side opp og side ned med "ikke begynn med C++". Hvis motivasjonen er tilstede, så går det helt fint å lære seg C++ som første programmeringsspråk. Riktig nok, hvis det primære målet med programmeringen er å lage nyttige programmer med en gang, så kommer du nok fortere i gang med det om du begynner med Java eller C#. Om du imidlertid ønsker å lære programmering for interessen sin skyld, så er C++ et minst like godt (om ikke bedre) alternativ.

Hykler.

Åja, gidder du å utdype den der litt, eller foretrekker du å bare slenge ut ubegrunna påstander og sånt? Det er kanskje en greie som du liker å drive med eller noe?

Ganske typisk at hver gang noen kommer i C++-forumet og søker råd fordi vedkommende ønsker å begynne med C++, så er det side opp og side ned med "ikke begynn med C++". Hvis motivasjonen er tilstede, så går det helt fint å lære seg C++ som første programmeringsspråk. Riktig nok, hvis det primære målet med programmeringen er å lage nyttige programmer med en gang, så kommer du nok fortere i gang med det om du begynner med Java eller C#. Om du imidlertid ønsker å lære programmering for interessen sin skyld, så er C++ et minst like godt (om ikke bedre) alternativ.

http://en.cppreference.com/w/cpp/thread/thread/hardware_concurrency

Den der er kanskje ikke så dum.

Ser også ut som vi har det mest forferdelige profilbildet her i denne tråden...

Ban '12s

 

og: jeg tror du skal skaffe deg et profilbilde selv før du uttaler deg!

 

Følte du deg truffet?

Hahaha Julie, der måtte jeg le høyt! Fy faen, haha.

Nevertheless Julie, måten du spør om hjelp på er håpløs. Drit i å love gull og grønne skoger når dette er noe som du på ingen måte er i stand til å love. Selv om ideen din skulle vise seg å være god, så er sannsynligheten for at alt går til helvete fortsatt stor. Det er også typisk at den som sitter på (det de selv tror er) en god idé selv tror at de kommer med et raust tilbud når de tilbyr en andel av selskapet for gratisjobbing i startfasen. Det er det ikke. Det er et råttent tilbud, og det er det viktig å være klar over når man legger ut slike forespørsler.

@Semper Fidelis:

Jeg har ikke tatt MAT1001, men jeg har tatt MAT1100, MAT1110, MAT1120 og det løpet der (jeg går på Matematisk institutt). MAT1100 forutsetter at du kan elementær algebra, altså i grove trekk manipulering av uttrykk. MAT1100 er nok litt hardt for de som bare har hatt R1-matematikk, men det går med litt innsats. MAT1110 er litt stress i den forstand at det er ganske mye pensum som man skal gjennom, men det er heller ikke værre enn at de fleste bør klare det. Det sies at hvis man jobber mye med faget, så bør de fleste klare å få B selv uten den aller dypeste forståelsen.

Fordelen er at man lærer nyttige og anvendbare ting som f.eks. å løse større lineære likningssystemer. Det behovet dukker opp oftere enn man skulle tro.

@ mathiasjl92:

Litt avhengig av hva slags sikkerhet du er interessert å jobbe med, så er matte lurt å ha. Hvis du vil jobbe med kryptografi, så er matte essensielt. Matte er fundamentet for kryptografi som vi kjenner det i dag, så hvis du vil jobbe med det, så er det ingen vei utenom matte. Hvis du vil jobbe med mer tekniske ting som sårbarheter i programvare og slikt, så er nok ikke informatikk på UiO et dumt valg. Man lærer så lite i løpet av en bachelorgrad uansett at det (IMO) ikke er så mye vits i å spesialisere seg innenfor sikkerhet så tidlig. Ta så mange fag du kan om operativsystemer, assemblyprogrammering og datamaskinarkitektur og lær deg hvordan ting fungerer i bunn.

Nå skal det sies at det selvsagt er positivt å lese og lære om sikkerhet på fritiden og som supplement til fagene du tar! Jeg slapp unna veldig mye jobb med introkurset jeg tok om operativsystemer pga. at jeg hadde drevet med sikkerhet (buffer overflow exploits og slikt) på fritiden. For å klare å fakke opp et system grundig, må man stort sett vite hvordan det fungerer, så sikkerhet er veldig lærerikt!

Sitte på kafe og kode er veldig kjekt spesielt nå med det fine været Noen som har forslag?

 

Når det er fint vær slår jeg av pcen og går ut for å nyte været.

 

---

Hieronymus

Kjempeflott. Da vet jeg det. Takk.

Jeg har et "problem". Jeg er notorisk utro mot kjæresten min, og hun har avslørt meg to ganger til nå og tilgitt meg. Allikevel klarer jeg ikke å slutte. I helga hadde jeg sex med to andre jenter, og hun aner fred og ingen fare. Jeg har nemlig blitt ekspert i å skjule mine spor. Hun blir aldri å finne ut av det. Når jeg er ferdig med de andre jentene så ber jeg de om å ryke og reise, for så å dra hjem til kjæresten og tilfredstille henne på alle andre måter så hun skal bli fornøyd. Senere går jeg til mine kamerater og skryter av det.

 

Bør jeg oppsøke psykolog?

 

Postet av anonym: a615f0ff0c08d0ece6d198ef1efb1a30

Dette er helt normalt. Ingen ting å bekymre seg over.

Kompisene mine faceraper meg alltid veldig subtilt. F.eks. var det en gang de la til at jeg studerer teologi (jeg er ateist så det holder) e.l. på profilen min. Tar jo evig lang tid før man oppdager sånn.

På videregående facerapaen kompis og jeg ei random jente som glemte å logge seg ut av facebook på biblioteket. Facebook har/hadde en nyttig funksjon for å se hvilke grupper man er administrator i, og jammen var hun ikke admin i russebussgruppa si. Dette var en gruppe med 2000-ish medlemmer om jeg ikke husker feil, og vi endra navnet til "Vi som er stolte av å være homofile". Flere hundre flykta fra gruppa som om det var pesten før de rakk å endre det tilbake. Veldig barnslig, men sykt gøy.

Jeg lar demoscene mijøet ta seg av jobben jeg. Tenker jeg tar kontakt der. De jobber hvertfall for luftpenger Så kan dere høyrepolitikere sitte på pengene deres å føle dere "gode"

Bra tenkt!

Nå føler jeg meg så dårlig respektert som oppfinner at jeg må briefe med min høytidligste ide, som jeg er hundre prosent ingen har vært i nærheten av noen gang.

Ikke verst!

Jeg vet sveits er inne på noe av det samme som meg, en tunnel hvor de er på leting etter det minste partikkelet som finnes. Jeg håper ikke de finner noe mindre enn atomene, da kan det bli problematisk for min revulusjonerende oppfinnelse:

Huff, det var leit.

http://en.wikipedia....atomic_particle

Det er snakk om en lasertunnel. En tunnel full av lasere som er på størrelse med et atom. Ja, jeg vet et atom er lite, men det har vært mulig å se dem, å finne ut at det er protoner og nøytroner som spinner hurtig rundt, dermed skulle det også være mulig å lage en laser på størrelse med et atom. Den skal kunne flytte, og bryte atomparbindinger fra hverandre, og sette de sammen igjen til nye atomparbindinger. Dermed kan du putte en sten inn på den ene siden av tunnellen og få f.eks en flaske vin ut på andre siden. Da er all materealisme løst.

Fysikk-kunnskapene blir ingen hindring hvertfall, for der har du tydeligvis stålkontroll!

Min programmerbar-musikk-ide er forresten ikke dum den heller. Selv om demoscenemiljøet er inne på noe av det samme, kan jeg tenke meg at et wysiwyg-program som kan kjøre ut en program-musikk-filtype virkelig kan slå an. Publikum vil tenke slik: Vi hører først på sporet slik det er, så lager programmet resten i en evighet. Hvorfor ikke?

Okei.

kgun: Du virker som rette mannen til å lage noe sånt. Det trenger nødvendigvis ikke bli så veldig avansert. Du kunne sikkert fått laget musikk som er like bra som fraktalene du viser. Lyst til å begynne på noe sånt? Kanskje innovasjon norge kan gi oss 800.000 for det? Og du kan få prosenter og om du vil. Så lenge overskuddet går til f.eks diplomati, røde kors, leger uten grenser osv. Kanskje lønnen kan bli 30.000 pr mnd. Alle plateselskaper må jo ha et sånt program. Tror dere vi kan selge programmet for 200.000 stk? I starten skulle det vel ihvertfall være mulig med den prisen med tanke på at det første plateselskapet med et slikt program vil få mye oppmerksomhet.

Ååååå, her har vi starten på noe flott!

Dere kan bare ikke nekte for at vi må ha evigvarende musikk vel? Når ideen først er her må den jo gjennomføres og, må den ikke?

Ja, jo, du har nok rett. Vi må ha evigvarende musikk.

Jeg sier jo jeg kanskje kan gi programmereren 800.000kr for jobben da. Da har du råd til å kjøpe deg et hus uten lån. Det må vel holde? Hvis jeg får overbevist etablererkontoret om at det er en god ide, kan de spytte inn 800.000 for det. Det er maks av det Innovasjon Norge kan gi. Jeg skal i møte der etterhvert, så vi får se om de 800.000 dukker opp.

Var det fra Innovasjon Norge de 800 000kr skulle komme fra? Den var god! Jeg trodde kanskje du hadde penger som følge av at du hadde kommet godt ut av et arveoppgjør eller noe, og at du vurderte å bruke noen av pengene på dette prosjektet. NEIDA! Disse penga skal komme fra Innovasjon Norge faktisk. Det er kanskje noe av det beste jeg har hørt.

Men for all del - nei, vent - vær så snill å sende inn en søknad til Innovasjon Norge. Og vær så snill å last opp søknaden din her så vi kan se. Hvis jeg får se søknaden din til Innovasjon Norge på 800.000 kr, så skal jeg vurdere å gjøre jobben gratis, for jeg vedder på at den søknaden blir pricelss.

Jeg har en forretningside.

Det kan jeg åpent forestille meg, du.

[...] Jeg gir deg en sum penger for at du koder ideen, men jeg tar prosentene firmaet kan tjene. Jeg har ideen, du lager den. Ikke si det er uretferdig, for det er ikke så greit å komme opp med ideen heller. Ideen er veldig vanskelig å lage, du må virkelig kunne det å lage programmer. Det handler om et omfattende wysiwyg-program til å lage musikk på en ny måte med. Et nytt filformat. Og muligens etterhvert en chip som revulusjonerer slik cd-er fungerer i dag.

Dette høres jo ut som en kjempeavtale. Hvor sender man inn søknaden på stillingen som ulønnet programmeringsbitch for deg? Man kan jo bare be og håpe på at en når gjennom nåløyet.

Husk at vi må ha klare avtaler. Det er min ide, og du er min ansatt. Du får ikke ideen, du bare lager den. Jeg tenker at overskuddet skal gå til fattige barn. Jeg er sosialkapitalistrevulusjonær nemlig.

Ja. Og hvis vi kopierer dette til Google Translate, så får vi: "blablabla jeg skjønner ingen verdens ting blablabla jeg trenger gratis arbeidskraft blablabla jeg vil at du skal være programmeringsbitchen min blablabla". Greit nok at du har lave tanker om utviklere, men det får da for helvete være måte på.

Problemet er at du kan ikke få pengene før ideen er i gang.

Ånei.

Vi må "starte et firma sammen". Jeg er i starten, har ikke så mye penger, men jeg vet at ideen mest sansynlig kommer til å hove inn et ganske stort lass med penger. Det er jeg helt sikker på faktisk! Jeg har forresten patent på ideen.

Hahahaha. Nei.

Men noen må gjøre det og. Jeg er x-narkoman liksom. Du vil egentlig ikke være oppfinner heller skjønner du, det er ikke noe for programmerere. Men la oss ikke diskutere det nå da.

Her er det så mye som skurrer at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Vi kan oppsummere med at du må lengre ut på landet med den x'en der.

Jo, jeg er en liten nisse da.. Og kan fint gi deg det du trenger av penger osv.. Men, akkurat nå vil jeg egentlig bare gi det at folk skal programmere. Mulig jeg kan hoste opp 800.000 kr for at du lager programmene. Men trenger du virkelig så ufatterlig mye da? Og klarer du å håntere penger, ideer og tenkning? Da må du i såfall "se alt det hele, i det store" lenge.

 

Men hvis noen vil starte firma med meg, da må de gjerne det. Men det skal styres av meg. Og overskuddet av penger skal gå til fattige. Vi blir bare ikke rike på det her. Men, som sakt.. 800.000 kan jeg kanskje komme med. Men så er det et stort prosjekt og da.

Ååhh, men sååå bra da. Da kan vi si bye-bye til fattigdom også.

Nei, men fra fakta til faen, mister; dette var jævlig flaut. Det er helt utrolig at du har fått så mange seriøse svar som du har fått til tross for at én pinlig post etter en annen. All honør til de som har lagt irritasjon til side, ikke latt seg provosere og faktisk gitt deg et seriøst svar til tross for tidenes sykeste forsøk på å skaffe gratis arbeidskraft. Du tok virkelig kaka, fy faen.