biscotti

Norge skal bli et islamsk stat

https://www.youtube.com/watch?v=jTk74Xfbai0

Det kommer ALDRI til å skje.

http://www.osloby.no/nyheter/To-vil-starte-muslimske-skoler-i-Oslo-8109874.html

Hvilke tanker har dere rundt dette? Bør det bli opprettet en muslimsk skole i Norge?

I så fall, hvorfor/hvorfor ikke?

86 475

Dummeste forslaget jeg noensinne har lest!

Det dummeste må vel kanskje være innlegget ditt. Var ikke et forslag, var et spørsmål om hva andre syntes og hvilke tanker det er rundt et så kontroversielt tema.

Tuller du, biscotti?

Jeg spør bare etter meningene til andre og er ganske seriøs, ser ingen grunn til å tulle nei.

Om det bare er et forhold er det på ingen måter en "avtale". Dere har bare begge valgt å være sammen og være intime med hverandre - det er et valg, ikke en kontrakt av noe slag.

Så du mener at om du er i et forhold, så er det egentlig greit å være intime med andre også, så lenge den andre partneren ikke får vite om det? 

EDIT; Spørsmålet var hvorvidt utroskap burde bli ulovlig. Og da tenker jeg på i ekteskap.

De som blir bedratt blir ofte psykisk skadet og har mange problemer i fremtiden pågrunn av at partneren var utro og løy. Om begge har en avtale at det bare er de to, og den ene partneren bryter denne avtalen uten å informere den som blir lurt, bør denne personen bli straffet for dette? Bør slike brudd bli ulovlig og forbudt?

Hva syntes dere? Bør utroskap bli ulovlig?

Har han ingen andre steder enn på snapchat akkurat nå. Har slettet nummeret hans utallige ganger og samme med facebook. Men bør jeg bare fjerne han på snapchat og da, eller? Jeg vet ikke hva som føles best, jeg føler meg egentlig bare helt ødelagt. Vet at han kommer til å klikke i alle mulige slags vinkler når han finner ut at jeg har slettet han fra snapchat igjen, men ser egentlig ingen annen utvei. Vet at det aldri kommer til å funke, og jeg orker ikke sure miner fra hans side om jeg poster/er med noen som han ikke liker. 

Er ikke alltid like lett, dessverre. Så bør jeg bare slette han overalt? I så fall om jeg gjør det, gidder jeg nok ikke gi han noe beskjed på forhånd, eller er det bare barnslig?

Har vært av og på med en fyr nå i over et år, vi var aldri sammen og over en viss periode har det gått lang tid før vi har snakket sammen igjen. Han snakket til meg igjen for noen dager siden, og vi møttes med en gang hvor han da begynte å fortelle meg hvor mye han hadde savnet meg, at han hadde forandret seg og at han hadde lyst til å være med meg (hva enn slags definisjon han har på det). Jeg står egentlig veldig kritisk til det han sier, og alt føles som bullshit. Når vi ikke snakket sammen på kanskje en uke, kunne han fort finne på å ha seg med en annen jente (noe han faktisk innrømte til meg), men ble sur når jeg "konfronterte" han om det. Selv ble han sur om jeg var med kompiser og kalte meg da alle mulige slags ting. Jeg er ikke lenger forelsket i han, i hvertfall ikke sånn som jeg var, men jeg er redd for å bli det igjen. Jeg vil helst ikke ha noe kontakt med han, men det er så vanskelig.. Spesielt etter alt han fortalte meg nå sist når vi møttes. Jeg vet jeg bør droppe han, han er en drittsekk, men det er så vanskelig når han alltid, uansett kommer tilbake til meg. Dum som jeg er, tar jeg han alltid tilbake. Ughhhhhhhhh!!!!!!!!!!!!

Fredrikstad dialekta........ huff

Prince - I Would Die 4 U

Jeg kommer hvertfall ikke til å kontakte han først denne gangen. Vil han ha kontakt, så får han ta initiativ selv og være åpen for en samtale angående alt som har skjedd, ellers er jeg ikke interessert. Jeg orker ikke samme sirkel igjen og igjen. 

 

 

Er ikke du voksen, da? Ærlig talt, påtale at han ikke har ringt på en måned! Jeg forstår din fars reaksjon på maset ditt veldig godt. Men nå, med den siste meldinga, har du i hvert fall fått klar beskjed: ikke plag ham mer!

Kanskje han om fem eller femten år føler behov for litt kontakt igjen - det vil tiden vise, og det blir opp til ham.

 

Om jeg er voksen? Jeg er 17, så begynner kanskje å bli voksen. Skjønte helt ærlig ikke intensjonen med kommentaren din, men etter hva jeg har sett så er du alltid like spydig.

Nåvel, det var forklaringa på din barnslige reaksjon: du er bare 17. Da tok jeg feil der, jeg trodde du var voksen.

Det stemmer at jeg kan være spydig, men jeg var dønn alvorlig i det jeg skrev i forrige innlegg. At jeg åpenbart ikke når fram med mitt budskap, må jeg bare akseptere, Forskjellig bakgrunn, kanskje? Selv flyttet jeg hjemmefra da jeg var 14 og hadde kontakt med mine foreldre kun i jule- og sommerferiene deretter. Så jeg lærte meg å bli selvstendig tidlig, heldigvis.

Altså, for all del, kall det gjerne en barnslig reaksjon, men da vil jeg helst ikke ordlegge meg på hva jeg syntes om svarene dine. I hvert innlegg du har skrevet, som jeg har sett, har du som oftest vært unødvendig spydig, og dette var ingen unntak heller. Vel, nå er vel heldigvis ikke alle som deg, og det er vel noe du bare må godta? I så fall ser det ut som du trenger å godta at mennesker er forskjellige, og å flytte ut som 14åring er det VELDIG få som gjør. Tragisk oppførsel, dessverre.

Jeg kjenner meg igjen her.

 

Faren min har jobbet som maskinist på båt, siden før jeg ble født, hvis jeg husker rett (jeg er snart 27). Han har da vært ute én mned og hjemme én måned, så i bunn og grunn har jeg sett ham mye mindre enn moren min. Jevnt over har vi ikke hatt et veldig tett forhold, men det har begynt å bedre seg de siste par årene.

 

Han har hatt et par forhold de siste 10 årene, etter skilsmissen fra moren min, med kvinner som har hatt egne barn, og jeg tror det har vært en lignende situasjon som med deg, biscotti.

 

Hvorfor det er sånn, aner jeg ikke. Jeg lurer på om det rett og slett bunner i at den nye dama ikke liker tanken på at han har barn fra før, kanskje ikke vil dele ham med noen, for å si det sånn. Det er iallfall én mulig grunn.

Huff, ja.. Det kan være mange grunner, men tanken på hvor bra forhold vi hadde før knuser meg innvendig, uansett hvor teit det høres ut. Jeg har prøvd å ikke bry meg, og bare overse situasjonen når jeg f.eks er hos han, men det er så si umulig for meg. Jeg får aldri heller vært noe alene med han når jeg er hos han, og han tar seg ingen tid til å høre på meg. Det er noe dritt, rett og slett.

Er ikke du voksen, da? Ærlig talt, påtale at han ikke har ringt på en måned! Jeg forstår din fars reaksjon på maset ditt veldig godt. Men nå, med den siste meldinga, har du i hvert fall fått klar beskjed: ikke plag ham mer!

Kanskje han om fem eller femten år føler behov for litt kontakt igjen - det vil tiden vise, og det blir opp til ham.

Om jeg er voksen? Jeg er 17, så begynner kanskje å bli voksen. Skjønte helt ærlig ikke intensjonen med kommentaren din, men etter hva jeg har sett så er du alltid like spydig. 

 

Takk for alle svar og oppmuntring, dere! Det er utrolig trist, og egentlig enda mer trist at så mange kjenner seg igjen. Forhåpentligvis kommer det en dag hvor jeg klarer å bare gi fullt faen.

Faren min gikk bort for 2 måneder siden. Det er det jævligste jeg har vært med på, og gud hvor dårlig samvittighet man få. Så husk at alltid du skal behandle han bra, selvom kanskje faren din har noen utfordringer som kanskje gjør at du settes litt til side, desverre. Ikke gi fullt faen.

 

Jeg beklager... Det er helt riktig det du sier der ja..

Takk for alle svar og oppmuntring, dere! Det er utrolig trist, og egentlig enda mer trist at så mange kjenner seg igjen. Forhåpentligvis kommer det en dag hvor jeg klarer å bare gi fullt faen.

Historien din ligner ganske mye på hvordan jeg og min far forholder oss til hverandre, og hver gang vi møtes er det nesten garantert at vi klarer såre hverandre .. Har fundert mye på hvorfor det er sånn, og har trodd at min far ikke var særlig glad i meg, eller at jeg på en eller annen måte bestandig ikke nådde opp i hans øyne .. eller at min stemor hadde en finger med i spillet, eller at mine halvsøsken konspirerte i mot meg, eller at dette aldri kom til å endres ... 

 

Heldigvis tok jeg feil, ikke på den måten at det ikke smerter å ikke ha "perfekt kommunikasjon" med eneste gjenlevende forelder, men i at min far virkelig hadde noe i mot meg .. ikke greit for min far heller,og han er jo bare ett menneske ... og det er mer sånn at vi begge er fanget i en tilstand hvor vi begge ønsker oss mer av noe, men at vi ikke får tilbake det som har vært, og det er komplisert å bygge nye forhold fordi vi befinner oss på hver vår kant av landet .. osv osv ..

 

if you love your parents, stop creating them ...

Jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver, men det ser ut til at det er umulig for meg og min far å kommunisere. Han vil bare ikke høre eller forstå. Jeg forteller han alt og åpner meg helt ut om hvordan jeg har det, og han "truer" meg med å kutte kontakt osv. Jeg unner ingen slike forhold med dems egne foreldre. 

Dette er bare utrolig trist.

Jeg (mann) vokte også opp uten min far. Han prioriterte sitt nye liv etter skilsmisse.

Aldri et brev eller telefon eller presang på bursdager. Eller noe annet for den saks skyld.

 

Du har allerede sagt at du ikke kommer. Fortell ham også på et passende tidspunkt hvorfor.

Hold avstand du også, og gi ham tid til å tenke, angre og forbedre seg.

Kanskje han gjør det, eller kanskje ikke.

Det er i grunn ganske trist, og jeg skjønner meg ikke på hvordan noen bare kan "glemme" at de har biologiske barn, mens å oppdra andre sine er helt ok. Han sendte meg melding i dag tidlig hvor han skrev "det var siste billetten, du skal aldri høre et ord fra meg mer". Så det sier vel egentlig alt. Han er veldig langsint, og blir sur med en gang jeg har prøvd å forklare han hvordan jeg har det og hvor hardt det egentlig går innpå meg når han ikke tar kontakt. Og for meg er det utrolig tungt å ta det inn, at han kanskje egentlig ikke vil ha noe med meg å gjøre.

Jeg og faren min hadde et fantastisk forhold, til og med etter at moren min skilte seg fra han. I mellom 15-16års alderen begynte det å skjære seg. Altså i starten av hans nåværende forhold. Han bor relativt langt unna meg, så jeg ser han ikke så ofte lenger. (1 gang i året, om jeg er heldig). Han begynte å ringe sjeldnere, og kutte mer og mer kontakt med meg. Så lite som en melding er tydeligvis vanskelig for han å sende, og når jeg spør hvorfor han ikke har ringt eller sendt meg melding, så er unnskyldningen som vanlig at han har så dårlig dekning osv. Egentlig helt latterlig å tenke på, men samtidig gjør det meg så utrolig sint. Jeg vet jeg ikke kan tvinge han å ha kontakt med meg, men han oppfører seg som et barn. Det var meningen at jeg skulle dra til han i morgen, men det blir det mest sannsynlig ikke noe av når jeg spurte han pent over telefonen hvorfor han ikke hadde ringt meg på en måned, eller tatt kontakt i det hele tatt. Han ble sint og gikk i forsvar med en gang, grunnen til at han ikke hadde gjort dette var fordi jeg tydeligvis bare lager problemer for han. Grunnen hans ga ingen mening for meg, men jeg visste at om jeg fortsatte å spørre kom han bare til å legge på, så jeg sa bare fint til han at jeg ikke kommer i morgen. Jeg har utallige mange ganger prøvd å åpne meg ang. dette og hvor såret jeg faktisk blir, men han vil hverken høre eller forstå. Han kan leke pappa for barna til kjæresten hans, men det er tydeligvis veldig vanskelig for han å kontakte meg litt i blant. Og om jeg ikke svarer kjæresten hans på en melding, så klager hun med en gang til faren min, og da er jeg plutselig den slemme. Jeg legger ikke noe skyld på henne, men jeg syntes det er veldig rart at han plutselig ble så langt borte fra meg med en gang de ble sammen.

Jeg er så utrolig frustrert, sint og lei meg. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har prøvd så mange ganger å forklare han, men han forstår meg ikke. Han kommer aldri til å forstå heller. Hvorfor bryr han seg ikke? Hva skal jeg gjøre?

 

 

Tviler.

Vel, da er det veldig krise for min del.

 

 

Hvis det er krise, hvorfor søkte du ikke tidligere? Skal en del til for å få bolig, skoleplass og alt på en måned. Alternativet blir jo å starte prosessen nå og så kanskje flytte midt i skoleåret.

 

Fordi jeg ikke så for meg at det kom til å bli såpass ille. Sant nok, men blir veldig dumt å flytte midt i skoleåret.

Tviler.

Vel, da er det veldig krise for min del.

Jeg har hatt det å flytte ut i tankene en stund nå, og i det siste har jeg skjønt at jeg må gjøre det fortest mulig. Problemet er bare det at jeg har søkt meg inn på skole, VG3 hvor jeg bor nå, men vil flytte til Oslo før skolen starter. Er det noen som helst sjangse for at jeg kan få skoleplass på en eller annen skole der på så kort varsel? I så fall, hva skal jeg gjøre og hvor skal jeg starte?