Bruker-369852

jeg forsøker oppriktig å både forstå deg, og forklare meg selv.

Det trenger ikke alltid å virke slik. Men det er fint å lese.

Her har du et godt poeng. Du sier at jeg trekker en konklusjon fra uvitenhet. Jeg tar imidlertid ikke automatisk feil selv om jeg ikke kjenner alle detaljer i fagfeltet.

 

Du må påpeke hva du mener jeg har oppfattet feil, og hva du mener at egentlig er riktig. Dette illustrerer ditt eget grunnlag for å påpeke min feilaktige oppfatning. Uten dette spiller ikke kritikken noen rolle.

Du sier at logikken er den samme, og dermed er din og fagmiljøet sin oppfattelse like "idiotisk". Hvorvidt det er sant eller ikke er avhengig av hvilken informasjon en har å basere seg på. Derfor er det ikke dermed sagt at begge er like "idiotisk".

Din side av saken er basert på et eksempel hvor en ikke har samme biologiske og psykologiske bindeledd, utifra kliniske og biologiske tegn vet en at transseksualisme er knyttet til nevrobiologisk avvik og har som konskvens å forhindre av grunnleggende behov (uttrykke seg som mann eller kvinne) dersom en ikke får hjelp. Ingen ting tyder på at mangel på 1 million kroner, så lenge en befinner seg over minimumsgrense fører til patologi. Snarere omvendt (du blander årsak og virkning), patologi fører til et større behov en hva en bør ha (de og hva en bør forvente, da er det dette som skal behandles (noe som forøvrig ofte skyldes barnslighet og ofte narssisme, der en forventer å få tildelt goder uten å ha jobbet for det). Det å få bekreftende behandling handler ikke om å få tildelt goder uten å jobbe for det, det handler om å få en spesiell type plattform som en kan leve godt på, som alle andre har fra før.

http://cercor.oxfordjournals.org/content/early/2012/08/30/cercor.bhs267

Du fanget ikke opp poenget. Jeg prater om konsekvensen av å underbygge en mental barriere mellom kropp og sinn. Jo større denne barrieren blir, desto mindre komfortabel blir man i sin egen kropp. Altså kan det å "hjelpe" og "akseptere" følgelig styrke problemet og opplevelsen av dysfori.

 

At dette "i veldig liten grad" er noe problem er imidlertid en lite overbevisende påstand som tilsynelatende ikke er basert på annet enn at det ville vært beleilig for din posisjon dersom det var sant. Utdyp gjerne.

"Because of the stigma associated with transgenderism, many transwomen (biological males who identify as female or transgender) experience rejection or abuse at the hands of their parents and primary caregivers as children and adolescents."

https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC2840628/

"Parental support is associated with higher quality of life and is protective against depression in transgender adolescents. Interventions that promote parental support may significantly impact the mental health of transgender youth."

https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC3838484/

Siden den kliniske tilnærmingen heller ikke tar sikte på å kurere personlighetsforstyrrelsen, men derimot å etterleve den, så kan det ikke forventes at kliniske funn vil reflektere tilfeller hvor tilstanden har blitt kurert.

Vedr. personlighetsforstyrrelse - "Personlighetsforstyrrelser, en gruppe psykiske lidelser kjennetegnet ved avvik i personlighetstrekk som viser seg i form av urimelige reaksjoner og atferd innen mange personlige og sosiale situasjoner."

https://sml.snl.no/personlighetsforstyrrelser

Kjønnsidentitet er ikke personlighetstrekk, med like dynamsik natur. Kjønnsidentiteten dannes gjerne i 2-4 årsalderen og lukkes gjerne i 3-4 alderen. Personlighetsforstyrrelse gir også et annet symptombilde, blant annet er forsvarsmekanismer en del av bilde og en kan ofte se uheldige relasjonelle problemer i tidlig alder og oppvekst som forklaringsmodell. Transpersoner kan i likhet med alle andre ha en personlighetsforstyrrelse, men transseksualisme er ikke en personlighestforstyrrelse, og en er obs. på om pasienten kan ha tillegsproblemer som personlighetsforstyrrelse i utredningen av transseksualisme.

Forøvrig så må du også argumentere for hvorfor det er urimelig å uttrykke seg som kvinne og mann, selv om en har et biologisk kjønn på tross av uttrykket.

Du har rett i at medisinering for å mitigere dysfori ikke kan forventes å hjelpe nevneverdig dersom systemet rundt pasienten fortsetter å underbygge vrangforestillingen. Igjen reflekterer dette bare behandlingens feilaktige tilnærming.

Det er mange transseksuelle som forsøker å leve i rollen som "samsvarer" med sitt biologisk. Det kan være veldig uheldig, siden belastningene kan føre til økt sykdom, symptomtrykket kan til slutt bli så stort at en ikke holder ut, og må til slutt søke hjelp. Om en er 30+, så er ikke kroppen like motagelig for hormoner og kroppen feminiseres eller maskuliniseres ikke like mye, i tillegg så er en bedre rystet til å ta operasjon når en er yngre.

Prediksjonen følger av behandlingen. Dersom man imidlertid velger en annen innfallsvinkel, åpner dette for nye resultater.

Prediksjonen er basert på de kliniske observasjonenen som danner et diagnostisk bilde, som videre er knyttet til forskningsresultater, som igjen sier hvorvidt div. type behandling har effekt for den type diagnostisk bilde - Det er dette som blant annet utgjør evidensbasert psykologisk behandling også. En har ingen andre gode behandlingsmetoder fram til nå, foruten hormonell og kirurgisk terapi behandling.

Du må komme med alternativer for andre innfallsvinkler, og argumentere for hvorfor dem skal trosse den innfallsvinkelen fagmiljøet har i dag.

Dette var ikke et retorisk spørsmål. Det var en selvmotsigelse, og derfor heller ikke et godt spørsmål. Spørsmålet er logisk feilaktig fordi premisset spørsmålet bygger på fjernes i andre halvdel.

 

Det er som å spørre "hvorfor er koppen rød når koppen ikke er rød?"

Hva med:

Rød kopp (kvinne) Blå kopp (mann)

Kvinner ser på seg selv som rød.

Menn som blå.

Det som avgjør hvordan en ser på seg selv er hjernen naturligvis.

Dersom andre sier at koppen er blå, når du ser på koppen som rød. Så er det ikke så rart og dumt å spørre seg om «hvorfor er koppen rød når koppen ikke er rød», det kan skape forvirrelse som liten, og er en del av dysforien. For å finne svaret på spørsmålet bør en utføre diagnostikk, det kan være symptom på fargeblindhet (psykose) eller det kan være symptom på transseksualisme, som handler mer om grunnleggende behov.

Men kliniske og biologiske tegnen peker i retning av at det ikke bare er en kopp, det er to kopper (den biologiske og den psykologiske). Disse trenger ikke alltid å samsvare. I tillegg til det så er det biologiske tegn som peker i retning av at dette skyldes nevrobiologisk struktur, så hvorfor er den biologiske kroppen basert på kjønnsorganer og kromosomer noe som skal styre over nevrobiologisk kjønnsbestemmelse og videre oppfattelsen av seg selv?

Feil. Juridisk kjønn defineres uavhengig av "psykologisk kjønn". Juridisk kjønn krever ingen utredning av søkeren.

 

Man kan per 1. juli 2016 søke om å endre kjønn uten å oppgi noen begrunnelse. Man må riktig nok være 16 år eller eldre. Så, mener du det er greit for en mann, som ser ut som, og føler seg som en mann, å skifte i kvinnegarderoben, eller å bli kjønnskvotert som kvinne i offentlig sektor dersom han har endret juridisk kjønn?

 

Dette er nå mulig. På grunn av idiotiske juridiske definisjoner.

Du må forklare hvorfor det på generelt basis er idiotisk. F.eks skal noen tilfeller der umoralske og syke mennesker utnytter seg av systemet, gå utover andres behov for å kunne uttrykke seg (stå som kvinne i passet) og leve fritt (reise til utland f.eks) på juridisk basis?

Dette kan ikke være rare greiene å basere noe standpunkt på. Er dette autoriteten du appellerer til?

Grunnen til at jeg skrev psykonevroendokrinologi, er fordi det knytter psykologi, nevrologi og endokrinologi. Som er de grenene jeg oppfatter som mest relevant til fenomenet, og videre utforskning av det. Antar at dersom en skulle finne ut på veien at fenomenet også er knyttet til autoimmunitet som angriper sentralnervesystemet på en spesiell måte, så må immunologien også tre inn og ta for seg den delen.

Her var spørsmålet ditt:

Hvorfor skal biologisk kjønn aksepteres på tross av kjønnsidentitet (det bør aksepteres på tross iblant, hvis en skal ta hensyn til muligheten for f.eks testikkelkreft og føre diagnostikk basert på det), hvis vi skal akseptere kjønnsidentitet på tross av biologisk kjønn (det bør en gjøre i sosiale kontekster, hvis ikke vil personen ofte få mer helseplager).

Svar

Queen byr ofte på kvalitet, men det er ikke yndlingssangen min av dem. 6/10 

https://www.youtube.com/watch?v=XWkapRM0qzY

Kan forsøke å forklare.
 

Folk kan ikke noe for at det er slik de føler samfunnspresset med hvordan man skal se ut eller bete seg heller, de kan ikke styre samfunnets dom om hva som er "akseptert" og ikke - mange av de som føler seg utilpass skulle ønske at de ikke trengte å ha det slik dem heller.

Ja, det er likheter. Men ubehaget med kroppen er også uavhengig av hvordan folk oppfatter en.
 

på en måte de føler seg godt

Mange utvikler depresjon og angst fordi dem tror "å fremstå på en god måte blant andre" er å fremstå "på en måte de føler seg godt" med.  Samfunnet legger ofte opp til det ved at det å være slik og slik er det som er det "riktige".

Det er ikke på samme måte som hos dem som trenger bekreftende behandling, det å være slik og slik er styrt i større grad av kjønnsidentiteten i seg selv, og ikke samfunnet.
 

Men jeg ser fortsatt ikke problemet med at de skal få gjøre som dem vil med sin kropp, sminke seg etter eget ønske eller kle seg slik de føler seg vell.
Er det noen som skaper mental sykdom hos transpersoner så er det samfunnet som dømmer dem sønder og sammen som mentalt syke mennesker som trenger å bli frisk i stede for å akseptere dem for den disse ønsker å være.

Veldig enig på det med samfunnet sine fordommer

Men mindre enig på noe annet - Det handler ikke bare om hvem dem ønsker å være (dem kunne jo ønsket å ikke være transkvinne eller transmann), det handler mer om hvem dem faktisk er, etter min oppfattelse.

- En transkvinne som ikke har gått igjennom bekreftende behandling, og som ikke oppfører seg som en kvinne blant andre, er likevel etter min mening like mye kvinne.

Men på hvilken måte dem ønsker å være en kvinne, i likhet med alle andre, kan handle om å ønske å være slik og slik, det igjen handler mer om personlighet og hvordan en blir påvirket av samfunnet på lik linje som alle andre.

Er du redd edderkopper eller har høydeskrekk har du en mental lidelse, har du lette depresjoner og små-angst for å vise deg ute uten sminke eller stappa voks i håret har du en mental lidelse. Whopdidu så fælt.. la dem få kle seg, sminke seg eller gjennomhulle kroppen sin som de vil om det er hva som skal til for at de skal kunne føle seg bra.

Faktisk så kan ikke transpersoner noe selv for at det er slik, og skulle ofte ønske at dem ikke trengte å gjøre det. Mange fortrenger det og forsøker å leve i en kropp og rolle som gjør dem deprimert, fordi det å gå igjennom en prosess og det å fortelle det til dem rundt seg kan være veldig skremmende.

Mange mentale lidelser kommer fra det sosiale samfunns presset og blomstrer frem gjennom angst og depresjoner, her føler ikke folk seg anpasset med kroppen eller antrekket de har begrunnet hvordan andre dømmer dem, transpersoner virker å dømme seg selv på samme måte og må fremstå slik de selv føler at de skal se ut for å ha det godt med seg selv.

Transpersoner som trenger bekreftende behandling har ofte helt siden 3-4 årsalderen følt seg glad og hjemme i jente/eller gutte-rollen. Det var på en tid der psyken gikk mer på primitiv automatikk, og hvor en ikke ble påvirket av hvordan andre dømmer dem på lik måte som i voksen alder. Siden kjønnsidentiteten ikke forandrer seg og henger igjen, vil forandringene og hormonene i puberteten automatisk føre til at personen får sterkt ubehag med kroppen - Så det blir ikke å "dømme seg selv på samme måte"

Det handler ikke om å ville fremstå på en god måte, det ville jo virke mot sin hensikt, siden det er så mange fordommer.

Men i dagens politisk korrekte samfunn så driver man altså å later som at man er et annet kjønn enn det man er objektivt og biologisk,

Akkurat samme argumentasjonen ekstremister bruker for å forsvare sin eget antisosiale ståsted, ved å si at samfunnet er for politisk korrekt.

Transer har skyhøye selvmordstall, og når man altså opererer og medisinerer stadig yngre personer for noe som de aller fleste av dem beviselig "vokser av seg" så er det direkte forkastelig og umoralsk. Se på dokumentaren om den tragiske historien til David Reimer for å se hvor galt denne typen tankegang kan gå.

Det kan gå galt som du sier.

Men noe feilinformasjon og dårlige sammenligninger:

Det som er vanlig, i de tilfellene der hvor transseksualisme er sterkt mistenkt, er pubertetsutsetende behandling. Det er svært få unge som får kirurgi.

Saken angående David Reimer tilhører en helt annen tidsperiode og plass, hvor behandling av transpersoner ikke var regulert på samme måte som i dag, av en dårlig lege. Det at f.eks gammel kreftbehandling fører til død hos en person utført av en dårlig lege, skal ikke gå utover millionervis av andre kreftpasienter regulert av et helt annet system og av mer kvalifiserte leger. 

Ok, men ingen er uenige i hva tilstanden er og effektiviteten av ulik behandling altså?

Jo, jeg mener at en ikke vet, men biologiske og kliniske tegn peker i retning av at... Som jeg mener er nok til at behandlingen utføres slik som i dag (noen mener at antidepressiva etc. er tilstrekkelig). Og at det til nå er, basert på disse tegnene, ikke er en sykdomsdiagnose.

Andre i tråden ser ut til å forkaste disse tegnene, og stemple hele fenomenet som "galskap". Noe jeg mener er antipragmatisk mtp. forskning, utredningsprosedyre, behandlingsmåte og forebygging av at tilstanden til dem det gjelder ikke blir verre.

Uenighet rundt det helseøkonomiske kommer også inn i bildet, hvor jeg mener at tilstander som skaper mye redusert livskvalitet fortjener helseøknomisk prioritering, og hvorvidt fenomenet skaper mye redusert livskvalitet er basert på de kliniske tegnene, andre mener at saken ikke fortjener slike prioriteringer som i dag.

Hva spesifikt er det dere er uenige om? Hvorvidt fenomenet er en sykdom/lidelse?

Om transseksualisme burde være en sykdomsdiagnose. Om kjønnsbekreftende behandling er riktig behandling. Og om det er riktig å anse en person og seg selv som kvinne/mann, til tross for det biologiske kjønnet en ble født med.

Synes den høres litt billig ut, og den gir meg ikke noe egentlig. 1/10

Bok

Kjemi

Her appellerer du både til autoritet, samt lager en stråmann. Det var fort gjort.

 

Når det gjelder stråmannen din som jeg antar at gjelder "million-eksemepelet" mitt, så var hele poenget med denne analogien å illustrere hvordan logikken er feilaktig.

Du har jo selv sagt at eksempelet du kommer med er idiotisk. Når du selv produserer dårlig retorikk, så ikke forvent at du skal få noe bedre tilbake.

Den største forskjellen er at mitt eksempel ikke har et "fagmiljø" bak seg. Siden logikken likevel er den samme, kan den ikke sies å kun være idiotisk i ett av tilfellene.

Basert på det du kan, er dette et stødig argument for seg selv, som du videre baserer mange av argumentene dine på. Men du har ikke betraktet det du ikke kan, naturligvis fordi du har ikke har kunnskapen til å gjøre det, blant annet derfor er ikke resonnementet ditt her valid, og dermed ikke mange av de andre argumentene dine heller. Alle elementene som fagmiljøet sitter på har faktisk betydning. Dem kan og skal kritiseres, men da er det en ide å ha litt kunnskap først. Og ikke forvent at andre er ansvarlig for din læring.

Har du selv tenkt over at det å fortelle en person, gjerne et barn, om og om igjen, at han eller hun har "feil" kropp, faktisk danner en mental barriere mellom kropp og sinn hos offeret? Hvordan skal denne personen noen gang akseptere seg selv, når man blir fortalt at noe er galt?

Et lite poeng innad i argumentasjonen din, foreldre burde være åpen for at det kan gå begge veier. Men i veldig liten grad er dette noe problem. I veldig mange tilfeller så er det heller slik at familien ikke respekterer det og det kan ta tid før dem gjør det, spesielt i noen kulturer. Mange foreldre vil i stor grad ønske at barnet skulle føle seg hjemme i rollen og i kroppen sin, slik den er, men hos noen transpersoner så vil dem aldri føle seg hjemme i rollen og kroppen sin uten hjelp.

Jeg har imidlertid ikke noe problem med å akseptere at overdreven bruk av antidepressiva er uheldig og risikabelt.

Du har egentlig det. Kjønnsdysfori er i overveiende grad kronisk, dette er basert på kliniske observasjoner. Videre så bruker mange pasienter med transproblematikk antidepressiva, det forminsker ikke behovet for bekreftende behandling, kjønnsdysfori er noe annet enn depresjon og angst. Så å pøse på med antidepressiva for dem som har kjønnsdysfori, i den grad at dem ikke trenger bekreftende behandling, krever så høye doser at dem blir kjemisk skadet og får like store skader som ved det å mekanisk lobotomere.

Men behandlingen tar utgangspunkt i at sinnet ikke skal endres, og at kroppen ikke skal aksepteres.

Behandlingen tar utgangspunkt i den kliniske predikasjonen om at kjønnsidentiteten til pasienten ikke forandres.

Hæ? Hvorfor skal biologisk kjønn aksepteres på tross av kjønnsidentitet dersom man skal akseptere kjønnsidentitet på tross av biologisk kjønn?

 

Dette er en selvmotigelse.

Godt retorisk spørsmål. For å svare på spørsmålet ditt - Ved å evaluere elementene rundt.

Om du selv mener at et juridisk definert kjønn overstyrer biologisk kjønn, så må du også svare "ja" til de overstående spørsmålene.

 

Ser du hvor enkelt det er å finne svakheter i logikken? Det er fordi logikken er feilaktig, og ikke holdbar.

Et juridisk definert kjønn overstyrer biologisk kjønn i sosiale kontekster (men ikke medisinske), dersom psykologisk kjønn overstyrer biologisk kjønn i sosiale kontekster.

En logikk basert på at logikken er feilaktig, fordi en som ikke har kunnskap «klarer å finne svakheter» i et logisk system som er basert på kunnskapen han mangler, er en logikk som ikke er valid.

Jeg spurte hvilket fagmiljø du pratet om. Og du aksepterte min karikatur...? Har vi ankommet Fantasy Island allerede?

Hvis du ikke har foreslått noe bedre enn hva en karikatur har foreslått, så er likevel karikaturen verdt mer en din posisjon. Basal logikk.

Det psykonevroendokrinologiske fagmiljøet blir det vel kanskje da, eller noe slikt.

Under forutsetning av at du mener jeg tar feil; i hvilken sammeheng påvirker subjektiv virkelighetsoppfatning objektiv virkelighet?

En «subjektiv" virkelighetsoppfatning kan føre til mye stress som skaper dårlig miljø i resten av kroppen, dette er i noen tilfeller helt klart målbart. Denne «subjektive» virkelighetsoppfatningen kan stamme fra «objektiv» nevrobiologi som skaper denne virkelighetsoppfatningen, hvor kliniske og biologiske tegn rettferdiggjør videre utforskning av det.

Dersom man har to motsigende, men likeverdige subjektive virkelighetsoppfatninger hvor ingen av dem kan sies å være en innlysende representasjon av objektiv virkelighet - hva skal til for at den ene subjektive virkelighetsoppfatningen "vinner" over den andre, og følgelig også overstyrer objektiv virkelighet?

Det som skal til er eventuelt videre studier. Ingen har sagt noe om overstyring av «objektiv» virkelighet.

Ja, jeg tror vi har ankommet Fantasy Island nå...

Det var jo det veldig mange religiøse fantatikere begynte å snakke om når dem ikke forsto seg på prosessene i naturen, før dem som blant annet forsto seg på vitenskap til en viss grad klarte å si dem i mot.

Du sa imidlertid ikke hvem som skal bedømme denne konsekvensen, eller hvordan den skal bedømmes. Dette er avgjørende. Den som har en sterk mening mener naturligvis at konsekvensen av meningne overstyrer konsekvensen av motpartens mening. Og vice versa.

Mener at det er fagmiljøet som skal bedømme konsekvensene, basert på alle faktorene som inngår i saken. Ikke en ukvalifisert, som baserer argumentene sine på sine behov og sin egen oppfatning. Men du er jo alltids velkommen til å presentere et tverrfaglig sammendrag om hvorfor dine økonomiske behov måtte overstyre en minoritet som sliter.

Denne setningen må du utdype på en tydeligere måte. Du mener altså at dette forsvarer den økonomiske innsatsen i behandlingen. Jeg synes imidlertid ikke denne setningen betyr noen ting. Så vennligst utdyp, og vær konkret.

Jeg kan forstå at du ikke forstår at den forsvarer den økonomiske innsatsen. Spesielt fordi den setningen henger sammen med mange andre setninger som i det minste kom fram til et poeng. Og jeg skal komme med noen flere også.

Du ser også ut til å implisitt anta at dagens operasjon og behandlingsprosess er mer eller mindre feilfri. Det er imidlertid langt fra selvsagt at transseksuelle som gjennomgår operasjon og full behandling blir fornøyd med utfallet. Det er heller ikke gitt at de ikke tar livet sitt etter operasjonen.

Absolutt ikke, men behandlingen er mye bedre enn før. Dersom operasjon og behandlingsprosess ikke skal få lov til å utvikle seg, så blir den i alle fall ikke feilfri. Og såvidt jeg husker så var det jo du som forsvarte forskning for å utvikle en kur, da må det også innhentes mye informasjon, denne informasjonen kan i stor grad komme av både kliniske og biologiske observasjoner. Så her virker det som om du argumenterer i mot deg selv.

Det er heller ikke sagt at alle transseksuelle utfører en slik operasjon. Det er blant annet dem som fra før ikke er tilfreds med sex-livet sitt som ofte gjør det.

Det er heller ikke gitt at de ikke tar livet sitt etter operasjonen.

Kan du se en underliggende grunn til nettopp det? Hva om den grunnen blant annet er mye fordommer i samfunnet, og ikke nødvendigvis transpersoners og behandlingsaparatets feilvurdering av å ha gjenomgått og utført operasjonen. Fordi at risikoen kan likevel være mye større ved å ikke utføre operasjonen.

Og jo flere som er åpen og lever slik de er, jo mer blir befolkningen vant til kjønnsmangfolded, og jo mer normaliseres det.

Tenk deg om på nytt, og vennligst svelg stigmatiseringen og overdrivelsene. La oss også på forhånd hoppe enkelt over en eventuell nazi-sammenligning her. Dette er bare støy.

Har tenkt meg om nå. I drøye 3 sekunder.

Dette er bare støy.

Nei, Løgn. Det er ikke så mye støy lengere. Du befinner deg i en nokså velfungerende demokratisk stat, hvor en heldigvis ser verdien av at folk skal få lov til å uttrykke sin kjønnsidentitet og få hjelp til det. Det er bare å åpne vinduet for høre og se selv, her kjører vi dyre biler, ikke stridsvogner.

Det er også bemerkningsverdig at du stigmatiserer tradisjonell medisinering som "kjemisk lobotomering". Er det da greit å kjemisk lobotomere mennesker med depresjoner og angslidelser, eller opplevd generell uro i kroppen? Det du egentlig sier er "hvis det er greit å gi pasienten medisin for å motvirke ubehag, hvorfor ikke lobotomere pasienten og påtvinge underernæring?"

Det er bemerknigsverdig at du stigmatiserer standardiserte farmakologiske retningslinjer og nåværende utredningsmetodikk. Fordi hvis en skal dempe kjønnsdysfori i den grad at den utredningsmetodikken for transseksualisme ikke lenger oppfatter behandlingskrav, med antidepressiva, så utgjør det alt for høy risiko for blant annet serotonergt syndrom.

Men den enste måten du kan avvise argumentet på er om du ikke tror på meg når jeg sier at mitt opplevde ubehag er verdt en årlig utbetaling på 1 million.

Er dette symptomkriterie (behov for 1 million kr. i året) i et psykiatrisk eller medisinsk diagnosesystem basert på nåværende evidens og vitenskapsfilosofi? Hvis ikke, så tror jeg ikke på deg.

Det var da fælt så påstålig det var greit å bli om en lidelse vitenskapen angivelig ikke vet noe særlig om.

Hvordan tror du en har så mye kunnskap om de lidelsene en vet mye om da? Ved å ikke forkaste dem i startfasen kanskje.

"Bekreftende behandling" er for øvrig en betegnelse på behandlingen som velges, ikke lidelsen som behandles. Lidelsen heter "dysfori". En svekkelse av opplevd dysfori er behandling av dysfori.

Det er derfor vi snakker om symptombehandling.

 Her er 3 ledd:

Depresjon og angst.

Kjønnsdysfori.

Inkompatibel kropp og kjønnsidentitet.

Det å behandle depresjonen og angsten, er å behandlet symptomet på symptomet på årsaken. Ved å behandle symptomet på årsaken så er en et steg nærmere å behandle årsaken, her er kuren du snakker om. Men årsaken i seg selv er at folk er har behov for å uttrykke og få leve etter hva som er deres grunnleggende behov, derfor er det heller ingen sykdomsdiagnose, og et evt. krav om å presse på en kur fordi en tar bort bekreftende behandling mener jeg er feil, hva mener du?

Riktig. Dette er imidlertid et eksempel på juridisk tolkning som ikke samsvarer med virkeligheten - slik du selv påpeker. Dette er en feilaktig tolkning av kjønnet i likhet med tidligere dagers tolkning av hekserier.

Du har enda ikke argumentert for hvorfor biologisk kjønn er verdt mer en psykologisk kjønn i henhold til å evaluere hvorvidt en skal tillate og respektere et kjønnsuttrykk på tross av biologisk kjønn. Og du har heller ikke tatt stilling til nevrobiologien, som ligger på et "mikro"-nivå hvor det foreligger tegn, og hvorfor det skal være mindre verdt enn biologi på "makro"-nivå, i henhold til å evaluere denne problemstillingen. Så sammenligning vedr. tolkning av hekserier er basert på din personlige oppfatning, mest sannsynlig basert på din kunnskapsmangel og dine fordommer.

Jeg protesterer på hva jeg oppfatter som unødvendig pengesløseri fra en felles pengesekk, samt en inntrengende holdning hos den moraliserende påkjemperen av denne behandlingen. Jeg forklarer også nøyaktig hvorfor jeg mener det jeg mener.

Nøyaktig? Her virker du litt for sikker og lite vitenskapelig i din sak igjen. Argumenter for hvorfor den er nøyaktig, jeg synes ikke den er nøyaktig. Noe som er belyst av min nøyaktige retorikk.

Fagmiljøet? Fagmiljøet for personlig virkelighetsoppfatning?

Kan ikke se at du har foreslått noe bedre.

Det jeg sa i sitatet du tok ut av kontekst, er at personlig virkelighetsoppfatning ikke påvirker materiell virkelighet. Virkelighetsoppfatningen er hvordan vi oppfatter virkeligheten, ikke hvordan vi skaper den.

 

Når jeg sier "i den grad de to samvarierer[...]", tar jeg forbehold om at virkelighetsoppfatningen ikke nødvendigvis trenger å korrelere med virkeligheten. Det kan finnes mange merkelige måter å forstå virkeligheten på, og det er ikke gitt at en endring i virkeligheten vil endre en subjektiv virkelighetsoppfatning.

 

Når jeg sier at dersom det eksisterer en samvariasjon, så går korrelasjonen andre veien, så mener jeg at oppfattelsen av virkeligheten influeres av virkeligheten i større eller mindre grad, men at virkeligheten aldri influeres av noens subjektive oppfattelse av den.

Hvis du tror at dette grunnlaget er nok til å tilfredsstille behovet for en stødig underbyggelse, og dermede utgjøre et valid funksjonelt og strukturelt standpunkt for å forebygge forskning på "mikro"-nivå, som kan føre til at denne oppfattelsen skyldes nevrobiologisk fungering forankret i etikk som forsvarer grunnleggende behov,  så har du her demonstrert at du ikke forstår deg på vitenskap. Skaff deg et tverrfaglig forskningsteam.

Dette er i seg selv ikke et argument, men en oppfordring uten tilhørende grunnlag. Den samme oppfordringen kan brukes til å akseptere alle holdninger og meninger, alle politiske retningslinjer, og alle personlige krav og fantasier.

 Det har du rett i. Jeg forsøkte jo tidligere å belyse viktigheten av å blant annet evaluere konsekvensgrad og kontekst.

Dette er imidlertid ikke argumentet. Argumentet er at staten skal tilgjengeliggjøre og betale for huset, at jeg skal få huset, selv om andre trenger et hus mer enn meg, at alle andre skal akseptere det, og at den som protesterer skal stigmatiseres som et ondt og fordomsfullt menneske.

 En kan etter min mening forsvarliggjøre det økonomisk og kjønnsfilosofisk basert på de biologiske og kliniske tegnene som en har funnet så langt, og tegnene på at det foreligger mer bak som er verdt å utforske. Og - Videre har jeg allerede hintet til hvorfor transseksualisme, i motsetning til forskjellige økonomiske og samfunnsmessige konstruksjoner, omfatter en helt annen filosofisk problemstilling – Behov som handler om å leve uten masse smerte, som jeg mener kommer før at noen skal ha overflødig med penger. En må en jo jobbe og velge et yrke som tilfredsstiller behovene en har da, en kan derimot ikke velge å ikke ha kjønnsdysfori etc. *

Hva med å la staten utbetale 1 million kroner til meg årlig slik at jeg føler meg bedre? Det vil ikke ha nevneverdige konsekvenser, og utbetalingen består allerede av mine egne innbetalte skattepenger. Logikken er følgende: Jeg føler meg ikke helt tipp topp. Bare jeg kan beskrive min egen dysfori.

 

Men en billigere og langt enklere løsning kan være å gi pasienten antidepressiva eller lignende. Husk at hensikten er først og fremst å motvirke dysforien - ikke å ommøbelere hele kroppen og pålegge samfunnet å se verden gjennom pasientens øyne. Dette er en helt bakvendt fremgangsmåte, og unødvendig kompleks, omfattende, kostbar, risikabel, belastende for pasient og samfunn, og inntrengende i andres liv.

Det kunne redegjort for hvorfor en pasientgruppe skal prioriteres framfor den andre, men da kan en jo legge ned store deler av psykiatrien også, mye av problematikken der er nettopp at folk ikke føler seg bra, det handler om å ikke føle seg bra på en spesiell måte som burde kreve helsehjelp (dette avgjøres ved hjelp av diagnostikk) - *

En kan jo grave enda dypere, hvorfor ikke bare lobotomere de krevende pasientene (når en først skal utøve kjemisk lobotomering, hvorfor ikke mekanisk), og tilrettelegge føding av havregrøt og vann som prognose for behandling resten av livet, helseøkonomisk ville det jo være bra på kort sikt. Er det ikke mer riktig å lære og utforske, og forbedre behandling så mye som mulig, på lang sikt?

Depresjon og angst er forresten bare en liten del av det å ha kjønnsdysfori, så antidepressiv behandling er ikke tilstrekkelig for å fjerne behandlingskrevende (bekreftende behandling) kjønnsdysfori. Depresjon og angst kan være symptomer på noe underliggende, i dette tilfelle er det dysfori som stammer i fra at kjønnsidentieten ikke er kompatibel med kroppen, slik at en uten behandling ikke får dekket grunleggende menneskelige behov.

Én av grensene jeg selv setter er når andre finner det for godt å fortelle meg hvordan jeg skal akseptere at en mann er en dame, og deretter drar en moraliserende, stigmatiserende og feilrepresenterende tone mot meg når jeg naturligvis avviser oppfordringen.

Til opplysning: Dersom en kaller en transkvinne for mann, så har en biologisk sett riktig, juridisk sett ofte feil. Også har en kjønnsidentieten som er på tross av biologisk kjønn (på tross av biologisk kjønn betyr ikke nødvendigvis at biologisk kjønn betyr mer enn psykologisk kjønn), som hos noen er vanskelig å forstå og kan synes å være merkelig (ikke så sjeldent pga. at en kan ha fordommer eller manglende kunnskap). En må få lov til å ha sine meninger og f.eks synes at noe virker rart, men pga. at en ikke kan eller har noen rett til å forandre på personen (og at personen ikke påfører andre skade), og at personen får en ekstra belastning ved at du ikke tar hensyn, hvorfor ikke da holde din manglende aksept for deg selv?

Om du er uenig i det jeg sa, vil det være mer konstruktivt å påpeke hva du ikke er enig i, og hva du selv oppfatter å være riktig - fremfor å prate piss som hverken er relevant eller henger på greip.

"I den grad de to samvarierer, går korrelasjonen alltid andre veien. Dette inkluderer enhver idé om ens egen identitet."

Det er du som kom med påstanden, da er det du som skal argumenterer for hvorfor den henger på greip, det er ikke mitt ansvar. Den strider jo med fagmiljøets oppfatning, så den krever en ganske stødig underbyggelse.

Mener du virkelig å si at du aksepterer logikken, men avviser eksempelet på grunn av konsekvensen!?

Skrev jo"blant annet". Avviser forresten logikken også, den er ellers grei altså, men jeg mener at den er ute av kontekst. En kan jo bygge mange kule logiske systemer, men det er ikke sikkert at dem kan brukes til noe produktivt i alle tilfeller.

Så du aksepterer altså at følelser overstyrer virkeligheten i den grad en eller annen observatør, foruten personen selv, anser konsekvensen av dette som greit? Hvem er i så fall denne observatøren? "Gud"? For det må vel være noen form for magi involvert her?

Jeg mener at en skal respektere at det foregår forskning på området.

Og at en enda ikke skal være så skråsikker og konkludere evt. på tross av menneskelig behov, spesielt ikke som utenforstående og ufaglært (?). Vet kanskje ikke om du har noe kjennskap til Dunning & Kruger, isåfall kan det jo kanskje være en ide å hilse på dem noen ganger.

Uansett. Her er min oppfatelse av saken så langt:

At en skal ta hensyn til at virkeligheten kan være (men en kan aldri vite) slik - Den menneskelige hjerne kan i noen tilfeller være konstruert på en måte som gjør den kjønnsmessig inkompatibel med kroppen ellers (biologiske og kliniske markører tyder jo på det), dette fører til sterk endokrinologisk og sosial kjønnsdysfori som reduserer personen i stor grad (klinisk erfaring tyder på det), fordi kjønnsidentieten (som dag1234 nevner. Beklager han gidder du jo ikke å høre på) utgjør mange viktige aspekter ved det å være menneske (det er jeg uansett ganske enig i, og dem som ikke er enige i det er vel kanskje ikke helt frisk selv), og dermed med det å få dekket disse aspektene så vil personen få det bedre. Dersom konsekvensene av å få dekket dem var like stor som å innta rollen som statsminister på vagt grunnlag, så ville det være uforsvarlig med behandling.

Og, min lille filsofi - Fordi at disse aspektene igjen er knyttet opp mot gamle viktige og fine primærbehov og nevrobiologisk fungering (i motsetning til nye menneskeskapte samfunnsposisjoner) så er det viktig å ha åpenhet og takhøyde rundt dem (det handler om å akseptere mangfolded i befolkningen, og alle nyansene), det kan stå i mellom stor lidelse og stor glede...

Man endrer ikke materiell virkelighet selv om man føler seg overbevist om sin egen virkelighetsoppfatning.

Det er jo derfor det gjøres omfattende medisisnk og psykiatrisk utredning dersom en pasient vil endre og har denne virkelighetsoppfatningen. Hva med - Hvis din virkelighetsoppfatning av at et hus som er til salgs er passende for deg (kjønnsrolle og behandling), og du faktisk har pengen til å kjøpe det (diagnosen), så hadde du ikke kjøpt det og endret postadresse? Ved kjøpet hadde du jo endret materiell virkelighet, et valg stammet fra din oppfatning av verden.

I den grad de to samvarierer, går korrelasjonen alltid andre veien. Dette inkluderer enhver idé om ens egen identitet.

Hørtes revolusjonerende ut. Du kan jo alltids ta å fyre av en mail til psykosomatisk avdeling på rikshospitalet, tviler forsåvidt på at dem mener at pseudopsykopatisk intellektualisering (?) er nøkkelen til å løse universets mysterier.

Realiteten er at jeg ikke er noe av dette, og de fleste ville enkelt ha merket det.

 Referer til det jeg skrev over der, du må ta stilling til det. Så kan dette diskuteres videre.

Hvorfor skal grensen gå ved definering av kjønn? Hvorfor ikke også samfunnsmessig posisjon?

Fordi det å innta rollen som f.eks statsminister på det grunnlaget av at en føler seg som statsminister ikke tilsvarer likt skadeomfang som ved det å definere sitt kjønn. Blant annet.   

Men er det bedre å basere seg på livsvarig "kjønnsbekreftende behandling", enn å forske for å faktisk finne ut hva dette angivelige avviket i transseksuelles hjerner dreier seg om? Det er bedre å motarbeide forskning, enn å redusere avstanden til en eventuell kur?

 

 

Var det ikke denne typen forskning du tidligere kalte "etisk galt"? Det er altså etisk galt å jobbe for å identifisere og eliminere årsaken til en lidelse som krever livsvarig behandling?

 

Mens det er etisk riktig å 1) erkjenne at vitenskapen ikke har funnet den konkrete årsaken til lidelsen, 2) motarbeide en eventuell oppdagelse av denne årsaken ved å stigmatisere tilhørende forskning som "etisk galt", og 3) anse livsvarig "kjønnsbekreftende behandling" av lidelsen som en endelig løsning?

 

Dette klinger veldig dårlig i mine ører. Var det noe jeg misforstod? Du unnlot å svare sist jeg påpekte dette. Her får du en ny mulighet.

Spørsmålet var vel ikke rettet mot meg, men emnet er jo interessant.

Uansett:

Er ikke kjønnsidentiteten, avvikende eller ei, et grunnleggende element som utgjør hvem vi alle er?

Isåfall, burde ikke en slikt grunnelement bevoktes av etiske retningslinjer påvirket av både kvalifiserte fagfolk og dem det faktisk gjelder?

For meg er det noe kontrainutivt å tro at den etiske kompleksiteten ved utføre en slik forandring (forandre kjønnsidentitet) ikke er vanskelig å nøste opp i, i alle fall før tilstrekkelig med forskning er gjort. Så forskning med hovedfokus på å muliggjøre en slik forandring mener jeg kan virke noe feil, inntil vi vet mer. Vet ikke om sykdomsdiagnose eller ei nedjusterer forskningsfokuset, men jeg vet at det foregår både mye psykiatrisk og nevrobiologisk forskning på området. Forskningen trenger vel heller ikke nødvendigvis å være knyttet til transseksualisme alene.

På den andre siden, så kan det f.eks tenkes at det å forebygge sykeliggjøring kan nedjustere en allerede pågående stigmatisering av en sårbar minoritet. Og for dem det gjelder er det sikkert stressreduserende å ikke bli sykeliggjort. Så til argumentet vedr. kosteffektivitet, så (i alle fall før en vet mer hva dette dreier seg om) er det etter min oppfattelse også kosteffektivt for samfunnet å tilrettelegge et godt miljø for alle.

Kjedelig å miste masse rating-poeng i sjakk på en dårlig dag.

Likte ikke den kombinasjonen 1/10

 

Sovemedisinen min fungerer ikke

Hvilken bruker du? Bør ta kontakt med fastlegen så du får riktig type medisin.

 

Jeg bruker Imovane 7,5g nå for tida. Tar litt tid å sovne inn, men plutselig er det morgen igjen.

 

Generell advarsel om sovepiller at de ikke må brukes ofte. Kan være avhengighetsskapende. Tar kun når jeg ikke får sove 2-3 dager på rad.

Bruker Imovane jeg også. Har hjulpet før, men nå er søvnhygienen min ganske dårlig. 

Sovemedisinen min fungerer ikke

Ikke min smak 3/10

Nei... xD 1/10

Hvorfor i helvete har jeg fått så brune tenner.

volum