MiSP

Dette var skrevet 25. november. Jeg lurer på hvorfor du ikke anmeldte Director's Cut hvor bosskampene er forbedret, et helt nytt oppdrag innlemmet og Missing Link inkludert.

Omtalen ble skrevet 16. februar i fjor, jeg publiserte den bare på Gamer.no denne uken.

Byttet i går (rakk det akkurat, tydeligvis!) fra Galaxy S3 sin standard TouchWiz, som var blitt "noe" treg. Anbefales varmt!

Anbefaler KeePass på det varmeste. Jeg skrev en relativt lettforståelig (tror jeg) guide for ITpro en gang.

ALT-tasten kan som Rudi nevner bli temmelig vanskelig på alt annet enn PC-er med numerisk tastatur (jeg har ikke numerisk tastatur), inkludert mobiler, nettbrett, osv.

Takk for skryt! Settes pris på.

Vilt forslag her: Jeg er Ekstra-medlem. Som med alle Ekstra-medlemmer trenger ikke Hardware eller noen andre søstersider å friste meg til å klikke for å tjene penger, siden jeg uansett ikke ser annonser. Jeg ønsker derfor at vi Ekstra-medlemmer, på forsiden og spesielt i RSS-feeden, kan få overskrifter og undertitler som er laget for å informere, og ikke for å friste til klikk. For eksempel:

Dette er den første byen som bannlyser 3D-skrevne våpen

kunne med fordel blitt vist meg som "Philadelphia er den første byen som bannlyser 3D-skrevne våpen".

På samme måte kunne

Se hvem som vant en Google Nexus 5
Her er de riktige svarene i helgekonkurransen.

med fordel ha vært noe à la

Se hvem som vant en Google Nexus 5
Tor Bjarne Westgård fra Sandnes ble den heldige vinneren.

Dere skjønner tegningen. Dette vil føre til at jeg kan holde meg til overskriftene på småting som fint kan formidles med en overskrift, og at jeg slipper å klikke meg inn og begynne å lete etter den ene lille tingen dere fint kunne fortalt i overskriften/undertittelen. Mer fornøyde kunder = God Ting™. Jeg er selv skribent for et større IT-nettsted og mener at dette ikke bør føre til vesentlig mer arbeid for skribentene så snart det tekniske er på plass.

Helst ville jeg også hatt ordentlige illustrasjonsbilder, ikke bilder som skal hente klikk ved å objektifisere kvinner og spille på menns tilsynelatende ustyrlige klikketrang når coverbildet viser en retusjert kvinne (slik som her), men jeg skjønner at det kan være mye å be om. Jeg blir bare litt flau på vegne av alle menn av å lese artikler med irrelevante toppbilder av den typen.

Takk! Kjekt å høre at det fremdeles er futt i de "gamle" anmeldelsene. Er en stund siden jeg har skrevet anmeldelser nå, men med så inspirerende ord er det kanskje på tide å gjøre noe med det. :-)

På mange nettsteder og i mange programmer kan man opprette kontoer via. Facebook (også kjent som Facebook Connect, såvidt jeg har forstått). I tillegg gis man naturligvis mulighet til å lage konto "på gamlemåten", ved å opprette brukernavn og passord.

Facebook Connect er naturligvis den enkleste løsningen - én knapp for å lage konto og logge inn, og færre passord å huske (evt. færre duplikater - men det gjør du vel ikke). Men medfører det noen sikkerhetsrisiko å opprette konto via Facebook? Dersom man uansett bruker unike passord overalt, vil det være sikrere å opprette vanlig konto? Jeg har ikke funnet så mye informasjon om dette, men det lille jeg har funnet er ikke positivt.

Og hvordan er det med personvernet? Nettsidene du registrerer deg på vil få tilgang til din Facebook-informasjon, men det trenger ikke å bety så mye - det er ofte bare grunnleggende ting som navn, e-postadresse og bilde. Men kan Facebook spore deg på siden du oppretter konto på? Hvis ja, kan de spore deg selv om du har installert sporings-blokkerende nettlesertillegg som f.eks. DoNotTrackMe, Disconnect.me, Ghostery og Privacyfix?

Dette gjelder for øvrig ikke bare Facebook - man kan også opprette og logge inn på kontoer flere steder gjennom Google og Twitter.

Bunnlinja: Hvis man blir tilbudt å lage konto med Facebook Connect, bør man i stedet opprette vanlig konto med brukernavn og (unikt) passord?

Jeg bruker Windows 7. Jeg har store nok ikoner på alle mine snarveier til at ikon-bildet skalerer når jeg endrer størrelsen på skrivebordsikonene. Altså skal det ikke dukke opp noen hvit firkant rundt ikonene slik det gjør med mindre ikoner når man gjør skrivebordsikonene større.

Uten at jeg vet hvorfor har plutselig selve bildedelen av ikonene blitt liten, og fått hvit firkant rundt seg, se vedlagt bilde. Jeg aner ikke hvorfor dette plutselig skjedde. Alle skal egentlig være store slik som Mass Effect-ikonet og Age of Empires-ikonet. Det har alltid fungert strålende, jeg har aldri opplevd dette før.

Er det noen som vet hva som er galt og hvordan det kan fikses?

Jeg har dette problemet på min Mist 1000W. Det fulgte med en utglattingskondensator man kunne plugge i ledige outputs (den er modulær), og denne hjalp. Etter å ha fått enda en slik en og plugget i er det så lite at jeg ikke tenker over det. Merker ikke noe til viften, men jeg tror plystrelydene bare kommer når prosessoren jobber.

Dype spillhistorier kan være med på å gjøre dine valg - din interaksjon - så mye mer personlig treffende og meningsfylt, for eksempel i Mass Effect eller Knights of the Old Republic. Spesielt hjerteskjærende er det å spille gjennom som "ond" og oppdage at du med egne hender må ta livet av karakterer du gjennom historien har bygget opp et sterkt forhold til.

Til og med sluttvalget i Mass Effect 3 - en helt enkel interaksjon, men som kulminasjon på (og i lys av) hundreogfemti timer med bakgrunnshistorie, forholdsbygging, seiere og ikke minst nederlag og store tap - satte en såpass stor støkk i meg første gangen at jeg måtte pause spillet og ta en liten pust i bakken før jeg bestemte meg.

Og hva hadde Half-Life 2 vært uten historie? Lite annet enn resten av FPS-smørja. Den klarer å heve seg langt over bunnslammet, selv i dag, og det uten en eneste mellomsekvens.

Spørsmålet er vel om historiepåvirkende handlinger i spill i det hele tatt er veien å gå, siden dette ser ut til å være svært vanskelig å implementere sømløst og naturlig.

Å legge dette til grunn for noe som helst vitner om mangel på tro både på teknologisk utvikling og på menneskers pågangsmot, vilje og evne til å løse problemer. Spillmediet vil garantert stagnere om dette blir utviklernes livsfilosofi. Noen andre enn jeg kan helt sikkert peke på tilsvarende ting vi tar for gitt i spill i dag, men som var helt utenkelige for x år siden.

Er for øvrig enig med både Feskinger og ShampooMacTavish: Det blir for dumt/enkelt å redusere dette til et ja/nei-spørsmål - man kan fint ha begge typer spill. Synes også Nether hadde et godt poeng ift. spill som ble nevnt. Hvor er rollespill som Planescape: Torment, Fallout og The Witcher? Hva hadde disse vært uten historie?

Det kommer svak, svak knurring fra noen pærer selv om jeg plugger direkte i veggen, altså utenom dimmeren. Så da er vel ingenting galt, egentlig? Noen varemerker gir rett og slett litt knurring, sa fyren hos Clas Ohlson.

Hvis noen pærer flimrer når dimmeren er på maks, men ikke om den blir skrudd bittelitt ned, er det da trygt å bruke? Eller vil levetiden forkortes også da? Jeg snakker fremdeles om LED-pærer fra dagligvareforretning som oppgir at de kan dimmes.

Så jeg trenger ikke bekymre meg for at dimmerne skal forkorte levetiden til LED-pærene betraktelig, er det det du sier? (Gitt at LED-pærene oppgir at de kan dimmes med vanlig glødelampedimmer, vel å merke.)

Når man kjøper LED-pærer fra vanlig dagligvarebutikk som oppgir at de kan dimmes, men ikke spesifiserer noe om en spesiell dimmetype, er disse da trygge å dimme med "vanlige" dimmere? Se denne tråden for mer info om dimmerne og lysene.

Jeg har lest at levetiden til LED som dimmes med feil type dimmer kan forkortes betraktelig, uten at jeg vet spesifikt hvorfor. (Fordi de slås av og på 120 ganger i sekundet?)

Jeg ser noen innlegg her om lyspærer, så jeg prøver meg her. Tråden må gjerne flyttes om jeg har havnet feil.

Jeg ønsker å bytte ut lysene hjemme med LED-pærer (som skrus inn som vanlige lyspærer). Et par av disse må imidlertid kunne dimmes. Jeg har lest en del rundt på nettet om dimming av LED, og noen steder står det at det går fint med de fleste dimmere, mens andre steder står det at dette reduserer levetiden betraktelig med mindre man bruker spesielle LED-dimmere.

Jeg bruker følgende billige dimmere fra Clas Ohlson på de to stedene jeg vil ha dimming:

Jeg er usikker på hvilken type dimmere det er, men de blir ikke varme, hvis det hjelper på noe, og de er som sagt ganske billige. Jeg kan nevne at jeg har en dekorasjon med mange små LED-lamper m/ trafo (sikkert til 12V) koblet til en slik dimmer, og lysene oppfører seg særdeles merkelig: Når dimmeren er av, lyser de svakt likevel. På laveste innstilling lyser de noe sterkere. Lysstyrken øker til ca. midt på, går derfra ned igjen når jeg øker styrken og ender med å flimre når dimmeren er på full styrke.

Jeg har kjøpt to stykk ulike dimmbare LED-pærer fra GE på en vanlig dagligvarebutikk, pris typisk 150 kr per stykk.

Lampe 1:

Spotrekke med 5 halogenspots 35W GU10, har for å teste byttet ut én av dem med GE 4.5W. LED-pæren er nesten helt lydløs når jeg kobler direkte i veggen, men om jeg kobler via dimmeren gir den noe lyd fra seg. Omtrent samme lyd gjennom dimmeområdet. Når jeg fjerner de andre pærene bråker den noe mer når jeg dimmer ned. Ingen flimring i noen av tilfellene.

Lampe 2:

Stående lampetårn med tre avlange pærer, 3 x 28 W E17. Har byttet ut én med en GE 4 W. LED-pæren lager noe lyd midt i dimmeområdet, men lite på maks eller min, uavhengig av om de andre pærene er skrudd inn eller ikke. Den flimrer på maks styrke om jeg tar ut de andre pærene (men likevel ikke dersom jeg kobler direkte i veggen, utenom dimmeren).

Spørsmål:

Reduseres levetiden på LED-pærene med mitt oppsett, ut ifra det jeg har forklart? Støyen er ikke stor, den kan jeg leve med. Jeg kan alltids bytte dimmer på spotrekken til en ordentlig innebygget en (dersom prisen ikke er avskrekkende), men jeg trenger likevel en dimmer av typen over til den andre lampen (den plugges i veggen på vanlig vis, og stikkontakten har ikke noen bryter som kan byttes ut med en dimmer). Jeg ønsker likevel å ha fjernkontroll på dimmerne.

Er det annet jeg bør tenke på med dimming av LED-pærer ut ifra oppsettet mitt? Jeg er fremdeles ganske grønn på dette, og setter pris på alle innspill om temaet.

Jeg liker slike refleksjoner rundt prosesser som dette. Håper på mer!

F.eks synes jeg det høres mer ut som en bassklarinett på Darktoon Chase enn barysax.

Jeg tror faktisk jeg vil støtte deg i den. Kanskje det faktisk er begge deler. Litt usikker, men det høres mest ut som bassklarinett. (Kilde: 16 års erfaring med janitsjarkorps)

For ikke å snakke om det fantastiske, fantastiske soundtracket til Bastion (skjønt det skal nevnes at det høres VELDIG mye bedre ut lastet ned enn på nettsiden - YouTube klarer sikkert bedre). Med spor av både western og østlige strengeinstrumenter og med en tung kvasi-elektronisk beat i bånn er det trøkk nok til de mest intense kampene, og selv musikk med sangtekster – noe man skal være meget forsiktig med å bruke i spill, i alle fall til følelsesladde scener – finner sitt meget effektive bruksområde her.

Hør nr. 1 "Get Used to It" som introduserer den fantastiske fortellerstemmen, nr. 12 Build "That Wall (Zia's Theme)" med fantastisk kvinnevokal, og nr. 21 "Setting Sail, Coming Home (End Theme)". Fantastisk følelsesladd sang, fantastiske akkorder og akkordprogresjoner.

Hør gjerne også følelsesladde nr. 5 "The Sole Regret" og en som er litt mer representativ for musikken ellers, nr. 4 "Bynn the Breaker".

Flere enn jeg som hører noe Age of Mythology (Kevin McMullan / Stephen Rippy) i nr. 6 "Twisted Streets"?

Vil igjen minne om at kvaliteten på nettsiden er noe dårlig.

Om noen ble litt nysjerrig på dette spillet, så kan jeg meget varmt anbefale det.

Musiker og spillnerd selv, så dette var en fin spalte. Håper du kommer innom Age of Empires 2 en gang også! (Jeg har etter mye research funnet alle titler og har det fulle soundtracket inkl. expansion, kan være behjelpelig her).

Prøver å holde meg i skyggesonen jeg også. Heldigvis jobber jeg ikke med spill. Jeg hadde sett halvparten av sjefsfiendene i Super Mario Galaxy før spillet kom ut, og det tok litt av gleden ut av spillet.

Du kan lese en penere versjon av denne omtalen med bilder her.

De første sporene av Bastions styrke merker du ikke lenge etter spillets begynnelse. Det åpner med at en forferdelig ulykke har inntruffet, og hele verden er i ruiner. Proper story’s supposed to start at the beginning, sier en dyp røst. Ain’t so simple with this one. Sporene av whisky og gresstrå i munnviken er tydelige. Stemmen spraker som leirbålet den uten tvil fortelles ved. Ta et minutt og hør hva jeg mener.

Du, kalt The Kid blant venner og fortellere, har sovet deg gjennom hendelsen, og begynner å vandre mot The Bastion, basen som fungerer som et slags tilfluktsområde under kriser som denne. Halvannet minutt senere finner du ditt første våpen – din trofaste følgesvenn hammeren. Som i alle isometriske actionrollespill begynner du gjerne å smadre alt som finnes av ødeleggbare objekter – du vet, det kan jo skjule seg mye verdifullt under en krukke eller en gjerdestolpe.

Kid just rages for a while, påpeker stemmen.

En varm følgesvenn

Og så enkelt som dette oppdager du det: Stemmen forteller ikke spillets historie, men din historie. Eller snarere, den forteller ikke like mye en historie som den lirer av seg linjer som ikke bare resonnerer kontekstuelt, men også emosjonelt med det du foretar deg. Bastion klarer å opprettholde en illusjon om at det i større grad er du som forteller handlingen gjennom selve spillingen, og at det ikke er en historie som blir tredd ned over hodet på deg. Det føles i det hele tatt involverende og friskt.

Denne måten å la dine handlinger i seg selv fortelle en historie på er noe jeg ikke så ofte ser i spill. Spesielt et øyeblikk mot slutten utmerker seg ved å la selve spillmekanikkene utgjøre hele narrativet gjennom hele scenen – ikke et eneste ord blir sagt om hva du foretar deg her, men likevel makter det for meg å være den sterkeste scenen i hele spillet.

Historien blir gradvis åpenbart, men aldri på en slik informasjonsdump-metode som så mange rollespill er så stolte av (lookin' at you, Skyrim og Mass Effect). Du får høre akkurat nok til at det du gjør føles meningsfylt, og det du gjør kommenteres på akkurat riktig måte til at spillet holder på den riktige stemningen til siste slutt.

Fortellerstemmen er så rådende gjennom spillet at man kan lure på hvem som egentlig er hovedpersonen. Hver eneste store kamp får en sjel gjennom knitringen av bål denne stemmen formidler. Du slakter horder av fiender i en verden som bygger seg opp foran føttene dine, og fortellerstemmen er din eneste venn. En varm og nær venn, uten tvil – varm som et glass whisky ved leirbålet, og nær som en gitar som du alltid holder i hendene, klar til å slå en akkord. Med litt whisky i bunnen av flasken og en gitar med minst noen strenger klarer du deg gjennom tykt og tynt – det er følelsen av å spille Bastion.

Fortellerstemmen gjentar aldri seg selv, og har flere linjer på lager for mange ting. Om du så bare avbryter et nivå og starter det på nytt igjen blir det introdusert på en annen måte, med andre ord og annet innhold – men følelsen og inntrykket du får er nøyaktig det samme.

Words can’t express what happened, sier han ved en anledning. But they’re all I got.

En rød tråd

Spillet har imidlertid mer enn ord, og kunne knapt brukt virkemidlene bedre. Musikken er lite annet enn fantastisk. Darren Korb har laget musikk som uten unntak kompletterer stemningen ellers i spillet. Det er så sårt, så sårt – eller så vakkert, eller desperat og intenst - alt ettersom hvilken effekt som ønskes oppnådd. Med spor av både western og østlige strengeinstrumenter og med en tung kvasi-elektronisk beat i bånn er det trøkk nok til de mest intense kampene, og selv musikk med sangtekster – noe man skal være meget forsiktig med å bruke i spill – finner sitt meget effektive bruksområde her.

Den visuelle stilen er også suverent brukt. Den håndmalte verdenen er nydelig, og gir et fullstendig tidløst uttrykk. Det er gjort bruk av sterke farger – ikke så sterke at spillet ser ut som en tegneserie, men nok til at du skjønner at verdenen var et nydelig sted før den ble knust sønder og sammen.

Det beste med alt er likevel den store selvsikkerheten Bastion presenterer sitt innhold med. Den røde tråden i presentasjonen holdes så tett opp i ansiktet ditt at det er lett for å overse den og ikke tenke på den. De sier at den beste filmmusikken er den du ikke legger merke til, og mer generelt: Den beste presentasjonen er den du ikke tenker over.

Ground floats up below his feet as if pointing the way. Stemmen er nøktern og likegyldig. He don’t stop to wonder why.

Ingen musesliter

En gjennomsiktig presentasjon krever imidlertid sitt fra spillet ellers. De fleste isometriske actionrollespill har en tendens til å bli en klikkefest av dimensjoner (ta den, Diablo), men Bastion klarer til en viss grad å unngå dette. Målløs klikking med nærkampvåpen er stort sett lite effektivt, og avstandsvåpen bør naturligvis siktes inn og krever gjerne tid for å nå maks styrke. Litt frivillig taktikk er det også duket for: Om du slipper pilen i akkurat riktig øyeblikk gjør du vesentlig mer skade, og om du blokkerer angrep på riktig tidspunkt reflekterer du angrepet tilbake. Dessuten får du ha med deg et spesialangrep som du har en begrenset mengde av, men som virkelig kan hjelpe på og som kan gi spektakulære effekter.

Et nærkampvåpen, et avstandsvåpen og et spesialangrep er verktøyene dine. Underveis i spillet finner du både nye våpen, spesialangrep og deler til å oppgradere våpnene dine. Du kan ikke ha flere enn to våpen samtidig, og balansen her er godt utført – det er ikke noen kombinasjoner som er mye enklere enn andre, og alle våpnene er såpass ulike at de leverer god underholdning.

The Bastion fungerer som spillets senter – det er herfra du reiser rundt til de ulike nivåene, som for øvrig føles ganske ulike fra hverandre. Gjennom spillets gang oppgraderer du bastionen, og her kan du etter hvert oppgradere våpen, bytte mellom våpnene du har funnet, ta en slurk av lite barnevennlige bonusgivende miksturer med navn som Werewhiskey og Stabsinthe, og få ekstra ressurser for å utføre diverse oppgaver som på ulike måter å vise din dyktighet med våpnene (drep 10 fiender samtidig med muskedunderen, utfør et massivt angrep på 70 skade med hammeren, osv.) Dette belønner variert spillestil, og gjør at man tjener på å prøve seg litt med alle våpnene – noe som er bra tatt i betraktning den nevnte underholdningsverdien alle byr på. Hele systemet med ulike våpen, spesialangrep og passive bonuser er akkurat så enkelt at det ikke krever noen stor innsats å forstå og bruke det.

The Bastion ain't gonna build itself. Well, not entirely. Tilfeldig at denne setningen sier noe om spillet som helhet?

Tur-retur, takk

Bastion har bare én vanskelighetsgrad, men spillet kan gjøres vanskeligere ved å påkalle én eller flere guder. Hver av dem gir deg ekstra erfaringspoeng og ekstra ressurser for å bekjempe fiendene, men har også en unik utfordring. Fiender kan tåle mer, skade mer, slippe bomber når de dør, bli raskere, og så videre. Man kan aktivere hvilke og så mange man vil, så det er ikke noe problem å «lage» sin egen vanskelighetsgrad. I det hele tatt er denne løsningen frisk og fungerer meget godt.

Lengden av en gjennomspilling er i underkant av ti timer, og Bastion holder koken hele tiden. Spillet har flere moduser som er tilgjengelige etter første gjennomspilling. En av dem gir deg alt utstyr og målet å opparbeide deg så høy score som mulig, og det er derfor duket for å gå dypere inn i mekanikkene bak spillet og prøve seg på reale utfordringer. Med globale poengtavler hvor du enkelt kan vise bare deg og dine Steam-venner er alt tilrettelagt for en real konkurranse i vennegjengen, selv om spillet i seg selv ikke har noen flerspillerfunksjonalitet. Spillet har også en normal «New Game Plus»-modus, hvor du starter om igjen med alt utstyret du sluttet med, og hvor fiendene er vesentlig vanskeligere å bekjempe.

The old world’s finished, påpeker fortelleren, but the new world’s just gettin’ started.

Konklusjon

Bastion er et meget friskt pust i en sjanger som ellers ofte handler om å klikke raskest mulig på fiendene for å få marginalt bedre utstyr annethvert minutt. Et friskt pust som lukter av whisky og bål, med et særegent visuelt uttrykk og en spesiell musikalsk sjangerblanding som begge underbygger den rå stemningen i spillet. Det er et av de bedre «småspillene» jeg har spilt, men det tok meg mer enn et par minutter å bli husvarm. Det var ikke før jeg gav det en ny sjanse under Steam-salget i sommer at jeg falt for det – demoen var ikke nok for meg.

Det makter å være like mye en fortelling som et spill. Det er som å klimpre på en gitar ved leirbålet, men Bastion spiller på dine strenger like mye som du spiller på Bastions.

Jeg velger å ikke karaktersette Bastion. Sjangeren er ikke min favoritt – karakteren ut ifra min personlige opplevelse vil kanskje bli unødvendig subjektiv, og det blir pretensiøst av meg å uten godt grunnlag sette en høyere karakter enn jeg føler stemmer for meg. Har du lest hele omtalen (og det bør du uansett, karakter eller ei) skjønner du at dette er et spill helt i toppen av opplevelsesskalaen. For det er det Bastion er – en opplevelse, som du bør prøve deg på om du har et snev av interesse for spill.

Nå får du ha meg unnskyldt – jeg har en verden å utforske, og en Jameson i hylla som gjerne vil være med på ferden.

So why not tell each other stories to pass the time, right?

Gud, jeg elsker den stemmen.

Jeg kan også varmt anbefale bøkene. Bare to av dem er offisielt oversatt til engelsk, men resten er fanoversatt. For å gjøre en lang historie kort, les i denne rekkefølgen:

Korthistoriesamlinger:

• The Last Wish (offisielt oversatt)
  
• The Sword of Destiny: Fanoversatt, jeg har puslet sammen epub- og mobi-versjoner her, kan ellers pusles sammen (doc-format) herfra (rekkefølgen i denne boken finner du i så fall her).
  

Romaner ("sagaen"):

• Blood of Elves (offisielt oversatt)
  

Resten av bøkene er fanoversatte:

• Times of Contempt
  
• Baptism of Fire
  
• Tower of Swallow
  
• The Lady of the Lake (ikke ferdig ennå, følg fremgangen her)
  

Jeg har puslet sammen epub- og mobi-versjoner av de fanoversatte bøkene her, Word-utgaver kan lastes ned herfra.

Anbefaler mobi- og epub-versjonene jeg har puslet sammen, de er redigert til å ha konsistent layout/design (samme som de offisielle oversettelsene, i alle fall på Kindle). Er ellers mange ulike layouts ute og går grunnet mange ulike oversettere.

Cue mer online pass og lignende, mulig vi nå vil se en raskere utvikling i spillutgiverens muligheter og løsninger her.