heblilla
-
Innlegg
893 -
Ble med
-
Besøkte siden sist
Innholdstype
Profiler
Forum
Hendelser
Blogger
Om forumet
Innlegg skrevet av heblilla
-
-
Det spørsmålet syns jeg du skal ta opp med psykologen din. (om du har en psykisk sykdom)
Om det vil hjelpe at du prater med psykologen på skolen, vel, det kommer an på innsatsen din, og psykologens. Alt hjelper jo, hovedsaken er at du gjør noe for å bedre på tingene.
Lykke til
edit
Om det er noe annet du kan gjøre?
En skrev i tråden lengre oppe at du kunne prøve å ta mere initiativ overfor venner og bekjente fx. (Lettere hvis du gjør det på en god dag.)
-
jeg har ikke snakket om noe "spark i ræva", men om et "lite tupp i røven". Det ER en forskjell på de to.
whatever...
-
takk for den lille tuppen i røven, og unnskyld for at jeg tillot meg litt optimisme på andres vegne.
-
Det blir veldig vanskelig å mene hva som er best, fordi vi vet ikke hvorfor vedkommende har det slik at han/hun ønsker å smasje hodet mot en stein.
Hva er tankene? Hva er bakgrunnshistorien? Hvilke muligheter har vedkommende til å finne løsninger som hjelper. Hvis vi visste mer om bakgrunnen, kunne det fatisk hende vi kunne bidra med noe som kan hjelpe.
Men så lenge noen ikke sier mer enn bare at det er "dritt" eller et "fuckings nytt år", så kan vi gå ut fra at behovet her er å få utryktt akkurat dette og ikke noe mer. Det er jo et fristed til å utrykke hvordan man har det, ikke uten videre for å be om støtte eller råd. På den måten følger jeg greit det therawyn poengterer.
Det er da heller ikke snakk om hvorvidt noen "fortjener" få hodet smasjet mot en stein. I utganspunktet fortjener ingen det, og jeg tror ikke vedkommende mener at andre mener han/hun fortjener det heller. Det foreligger det ingen grunn til å tro.
Men at man selv føler at man selv har-lyst til å gjøre det, det er noe annet.
Anonymous poster hash: 21812...550
så det beste er kanskje å la være å kommentere da, mener du?
-
Jeg skjønner at du prøver å hjelpe, dis, men som en som sliter veldig med tunge tanker til tider, må jeg be deg om å ikke bagatellisere andre sine problemer. Unngå ord som "dramatisk" når det gjelder depresjon, for du vet ikke hva denne personen går gjennom. Igjen, jeg forstår at du mener vel, men å svare på den måten til en person som helt tydelig har det vanskelig, er veldig lite hjelpsomt, vil jeg tro.
Nå, du får mene hva du vil. Jeg står for det jeg skreiv. Det er faktisk sånn ofte at man kan gjøre ting verre bare ved hvilken ordbruk man har. Som når du sier "fuckings godt nytt år fx. (men akkurat den var litt morsom da)
Hensikten min var å hjelpe vedkommende til å se at han/hun ikke fortjente å få sitt hodet smæsjet mot en stein. Å tenke sånn skader ham/henne mer enn det gagner.
-
3
-
-
Ja, sikkert som du sier (og myst).
Men for dem som er hemmet av sykdom etc, spiller det stor rolle hvordan de ser på livet sitt, kanskje....
Merkelig om pessimisme skulle ha så mye å si, men skulle vel egentlig ikke forundre meg.
Anonymous poster hash: 58b7e...2a7
så veldig merkelig er det vel ikke?
Jeg er en sånn fyr som når noe går til dritt, lar tankene flyte hit og dit, skaper de største og mest mongo greiene i hodet mitt om det har muligheten. Har lyst til å smæsje det mot en stein. Lei av at jeg ikke skal la ting fare, av at jeg skal ha det bra. Om jeg begynner å få det bra så skal alt gå til helvete igjen. Så jævla lei av dette drittlivet.
Anonymous poster hash: 9bed4...017
Du bruker veldig dramatiske ord for å beskrive ting. Ikke vær så hard mot deg selv. Alle gjør feil, ingen fortjener å få hodet sitt smæsjet mot en stein av den grunn. Ikke du heller.
Det går ikke til "helvete" om det går dårlig en periode...
-
Det kan virke som det du opplever er gjentatte negative tankemønstre, som i stor grad aktiveres automatisk av sosiale situasjoner. Mennesker er veldig sensitive ovenfor å bli evaluert av grupper, og de fleste er skremt av tanken på å ikke passe inn. Det er helt vanlig å være nervøs til en viss grad, men for deg kan det høres ut som du er for kritisk til deg sjøl. Ofte kan slike tankemønstre prege atferden din uten at du er helt bevisst det, slik at du er like tiltrekkende som ellers. Som regel blir en evaluert mye mindre enn en sjøl tror.
Det er måter å bryte sirkelen på. At du eksponerer deg for sosiale situasjoner er viktig. Jo mer tid du tilbringer med noen jo mer lærer du å like dem, og de å like deg. Du kan prøve å utfordre de automatisk negative tankene for så å erstatte den med bedre tanker. Du kan søke profesjonell hjelp, eller lese om ulike terapiformer, for så å anvende prinsippene. Det er nok mange rundt deg som føler på liknende følelser, og det kan være mange muligheter for å få nye bekjente om du er flink til å ta initiativ - ikke stol på at andre tar det. Det viktigste er at du fortsetter å prøve og ønsker endring, noe det virker som du gjør tatt i betraktning av at du har startet tråden. Ønsker deg lykke til.
Takk til alle for svar !
Selvtilitten er ikke på topp, nei.
Har tenkt mye på det, og jeg vet jeg selv er kritisk til meg selv, ingen andre er det.
Jeg er egentlig flink sosial, men plutselig er jeg ikke det lenger. Er vant til å være sosial, nå er det nesten er byrde fordi jeg ofte kan føle meg litt deprimert etterpå, og føler at jeg ikke blir satt pris på.
Før hadde jeg en opplevelse av meg selv som godt likt. Nå er ikke den der lenger. Jeg aner ikke hvorfor.
Anonymous poster hash: 8b5ff...b62
Du aner ikke hvorfor du ikke lengre opplever deg som likt av andre. Har det kanskje skjedd forandringer i livet, bytte av skole, bytte av miljø, andre omgangsvenner. Ofte skal det ikke mere til før man blir usikker der man før var sikker. Kanskje....
håper det løser seg for deg. Og det gjør det nok
Opplevde meg som godt likt etter jeg byttet skole også. Disse følelsene begynte i desember mnd.
Du nevnte tidligere at du har dårlig selvtillit/selvfølelse? Det har jeg å. Så du traff spikeren på hodet.
Jeg skal snakke med skole psykologen. Har blitt henvist ditt. Jeg driver å spiller ps4, men bare med folk jeg kjenner. Vet ikke om jeg vil bli kjent med noen over ps4. Synes det er litt ekkelt.
Jeg er veldig streng og kritisk mot meg selv dessverre. Aner ikke hvordan jeg skal få endret dette.
Takk så mye på svarene! jeg leser alle sammen
Har ikke fått svart dere alle, men det er rett og slett fordi jeg ikke orker.... Anonymous poster hash: 8b5ff...b62
Utrolig bra at du er i ferd med å få hjelp fra psykolog. Da har du tatt det første skrittet mot en bedring av selvfølelsen/selvtilliten
og dermed et bedre liv. Flott! Lykke til med det! -
Det kan virke som det du opplever er gjentatte negative tankemønstre, som i stor grad aktiveres automatisk av sosiale situasjoner. Mennesker er veldig sensitive ovenfor å bli evaluert av grupper, og de fleste er skremt av tanken på å ikke passe inn. Det er helt vanlig å være nervøs til en viss grad, men for deg kan det høres ut som du er for kritisk til deg sjøl. Ofte kan slike tankemønstre prege atferden din uten at du er helt bevisst det, slik at du er like tiltrekkende som ellers. Som regel blir en evaluert mye mindre enn en sjøl tror.
Det er måter å bryte sirkelen på. At du eksponerer deg for sosiale situasjoner er viktig. Jo mer tid du tilbringer med noen jo mer lærer du å like dem, og de å like deg. Du kan prøve å utfordre de automatisk negative tankene for så å erstatte den med bedre tanker. Du kan søke profesjonell hjelp, eller lese om ulike terapiformer, for så å anvende prinsippene. Det er nok mange rundt deg som føler på liknende følelser, og det kan være mange muligheter for å få nye bekjente om du er flink til å ta initiativ - ikke stol på at andre tar det. Det viktigste er at du fortsetter å prøve og ønsker endring, noe det virker som du gjør tatt i betraktning av at du har startet tråden. Ønsker deg lykke til.
Takk til alle for svar !
Selvtilitten er ikke på topp, nei.
Har tenkt mye på det, og jeg vet jeg selv er kritisk til meg selv, ingen andre er det.
Jeg er egentlig flink sosial, men plutselig er jeg ikke det lenger. Er vant til å være sosial, nå er det nesten er byrde fordi jeg ofte kan føle meg litt deprimert etterpå, og føler at jeg ikke blir satt pris på.
Før hadde jeg en opplevelse av meg selv som godt likt. Nå er ikke den der lenger. Jeg aner ikke hvorfor.
Anonymous poster hash: 8b5ff...b62
Du aner ikke hvorfor du ikke lengre opplever deg som likt av andre. Har det kanskje skjedd forandringer i livet, bytte av skole, bytte av miljø, andre omgangsvenner. Ofte skal det ikke mere til før man blir usikker der man før var sikker. Kanskje....
håper det løser seg for deg. Og det gjør det nok
-
kudos for å være avholds forresten. bare det viser styrke!
prøv å motarbeide tankene om at andre dømmer deg /misliker deg. Ikke tro på dem, for all del. Hvis du trenger hjelp for å få det til, da skal du ikke nøle med å skaffe det.
Trist at du sliter, men selve prosessen er veldig gjenkjennbar dessverre. Og årsaken er en dårlig selvfølelse (har jeg sjøl)
men hold fast på de gode opplevelsene og ikke legg så mye vekt på "nederlagene".
LYKKE TIL
-
1
-
-
om man er bitter på sin skjebne eller ikke, er vel det som utgjør den store forskjellen i hvordan andre oppfatter en.
Hm, sikker? Trodde det gikk mer på gode/dårlige handlinger. Ikke noe så "psykologisk" som det der.
Anonymous poster hash: 58b7e...2a7
Ja, sikkert som du sier (og myst).
Men for dem som er hemmet av sykdom etc, spiller det stor rolle hvordan de ser på livet sitt, kanskje....
-
En annen mulighet er å gjøre ytre forandringer i livet. Eliminere stress-triggere. Så som et stressende yrke, lære seg å si nei osv.
-
enig. man blir ikke noe bedre menneske av motgang, noen ganger et verre menneske, altså ikke i betydningen verdiløst menneske, men i betydningen ikke spesielt sympatisk, kanskje.....?
men man kan likevel være et spennende menneske for noen da, kanskje nettopp pga ens erfaringer.
tror ikke man kan generalisere egentlig...
Nei generalisere kan man ikke, det er jo tankegangen om at motgang gjør en mer sympatisk som er generalisering.
Anonymous poster hash: 58b7e...2a7
om man er bitter på sin skjebne eller ikke, er vel det som utgjør den store forskjellen i hvordan andre oppfatter en.
-
Kan man både være ensom og ikke skapt til å være sosial? Jeg mener ja. Jeg er sånn sjøl. Jeg både vil og ikke vil. Hvis jeg får et tilbud, sier jeg ofte neitakk fordi jeg heller vil være aleine. Da kan jeg ikke klage over ensomhet. Og gjør det heller ikke lengre.
Jo, noen er nok eremittisk anlagt. Det blir meningsløst å late som noe annet....
Men antagelig er det bare dårlig selvfølelse som hindrer en i å prøve å finne seg en sjelevenn/makker/bestevenn/kompanjong/makker/......
"jeg ville aldri ha blitt medlem i en klubb som ville ha meg som medlem"....
Noen tror at hvis man har opplevd å ha det tøft/vanskelig, så blir man en ålreit/bra person. Det tror jeg er en sterkt overdrevet mekanisme...
Anonymous poster hash: 58b7e...2a7
enig. man blir ikke noe bedre menneske av motgang, noen ganger et verre menneske, altså ikke i betydningen verdiløst menneske, men i betydningen ikke spesielt sympatisk, kanskje.....?
men man kan likevel være et spennende menneske for noen da, kanskje nettopp pga ens erfaringer.
tror ikke man kan generalisere egentlig...
Kan man både være ensom og ikke skapt til å være sosial? Jeg mener ja. Jeg er sånn sjøl. Jeg både vil og ikke vil. Hvis jeg får et tilbud, sier jeg ofte neitakk fordi jeg heller vil være aleine. Da kan jeg ikke klage over ensomhet. Og gjør det heller ikke lengre.
Jo, noen er nok eremittisk anlagt. Det blir meningsløst å late som noe annet....
Men antagelig er det bare dårlig selvfølelse som hindrer en i å prøve å finne seg en sjelevenn/makker/bestevenn/kompanjong/makker/......
"jeg ville aldri ha blitt medlem i en klubb som ville ha meg som medlem"....
Noen tror at hvis man har opplevd å ha det tøft/vanskelig, så blir man en ålreit/bra person. Det tror jeg er en sterkt overdrevet mekanisme...
Anonymous poster hash: 58b7e...2a7
Kan man både være ensom og ikke skapt til å være sosial? Jeg mener ja. Jeg er sånn sjøl. Jeg både vil og ikke vil. Hvis jeg får et tilbud, sier jeg ofte neitakk fordi jeg heller vil være aleine. Da kan jeg ikke klage over ensomhet.
Kjenner meg veldig igjen det du skriver der. Merkelig den greia der.
Liker å bli invitert til ting, men ofte ender det med at jeg ikke gjør en dritt istedet. Bare det å få tilbudet føles godt, lizzom ha muligheten om en skulle få litt mer lyst allikevel.
Gikk faktisk så langt som at jeg feide en invitasjon til en nyttårsfeiring for å bare være hjemme^^
Ikke rart jeg føler meg ensom iblant
:-P
ja men det må være lov til å velge å være aleine også. det er kanskje mere vanlig enn man tror. selv om noen kanskje blir fornærma og det sånn sett er risikabelt å si nei.
sånn jeg ser det velger jeg å være aleine fordi det er fullstendig stressfritt.
-
Jeg skal gi deg den. Konfliktsky er jeg selv. Det er litt derfor jeg ser på det som kontraproduktivt å bare stikke av når jeg endelig mener noe. Damned if you do, damned if you don't. Det kan ikke være sånn at alt er greit, så lenge jeg bare ikke mener noe om ting, og hopper når jeg får beskjed om det. Da kan det være det samme.
Det var kanskje best sånn. Noen vennskap har uansett ikke livets rett. De opptar unødig mye plass på hard-disken.
-
man pleier å si at like barn leker best, så den beste løsningen for deg er vel å søke etter andre med lignende diagnoser?
Tror ikke det er diagnosetypen det går på. Mange forskjellige personlighetstyper, det er vel viktigere. Men uansett er jeg ikke skapt for å være sosial, ikke er jeg snill heller.
Men nå er det bare helt tomt her...
Anonymous poster hash: 58b7e...2a7
Kan man både være ensom og ikke skapt til å være sosial? Jeg mener ja. Jeg er sånn sjøl. Jeg både vil og ikke vil. Hvis jeg får et tilbud, sier jeg ofte neitakk fordi jeg heller vil være aleine. Da kan jeg ikke klage over ensomhet. Og gjør det heller ikke lengre.
Jo, noen er nok eremittisk anlagt. Det blir meningsløst å late som noe annet....
Men antagelig er det bare dårlig selvfølelse som hindrer en i å prøve å finne seg en sjelevenn/makker/bestevenn/kompanjong/makker/......
"jeg ville aldri ha blitt medlem i en klubb som ville ha meg som medlem"....
-
Vennskap generelt hadde vært bra (for meg). Ev. bekjente. En kan jo dra på joggetur med bekjente (men det er jo ikke helt klare grenser).
Men jeg har vel ikke fått psykiatrisk diagnose for ingenting...
Anonymous poster hash: 58b7e...2a7
man pleier å si at like barn leker best, så den beste løsningen for deg er vel å søke etter andre med lignende diagnoser?
-
Jeg synes det er så fint at folk stikker av om jeg kritiserer de lenge nok, samtidig de hevder å bry seg. Hadde en brydd seg, så hadde en i det minste prøvd å finne en løsning på floken før en forsvant ut i det store intet. Men takk skal du ha likevel, det gjør ting adskillig mye enklere.
ingen liker vel å bli kritisert om og om igjen?
å være konfliktsky er veldig vanlig, er det sjøl, hater konflikter, uæh....(kan det ha sammenheng med at jeg vokste opp med en kritisk og dømmende farsfigur?)
-
2
-
-
Syns ikke at "fuck" i seg sjøl er noe å trakte etter. Heller en hjertevenn, men det er meg
begynner vel å bli gammel og sentimental...... -
godt fuckings nyttår ja
-
Jula er faktisk den verste tida på året. Håpet det skulle bli noe annet i år men, neida.
Samme dritten i år også. Neste år blir det alenejul, hvis jeg tør å si det til familien.
Er kanskje problemet at dere ikke snakker ordentlig med hverandre, dvs åpent og ærlig, innad i familien?
Hvis du ikke tør å si til familien at du synes det er vanskelig å feire med dem, altså. Syns nok at det kan tyde på at familien din har et kommunikasjonsproblem( og det er ikke så uvanlig tror jeg). Hvorfor ikke være den første til å slå hull på "verkebyllen", om jeg må få lov å kalle det det?
-
1
-
-
Og hvilken av disse skal være sunnest, den første?
-
Hva innebærer økonomisk kollaps. Kanskje hadde det vært bedre for deg med "økonomisk kollaps", da du på den måten måtte ha tatt ansvaret for egne dårlige valg, og således beholdt din frihet. Hm..
-
Å ville ha livsforsikring i tilfelle en skulle dø, i verdens tryggeste land, vel. Regner med at dine foreldre har kalkulert med risikoen, ellers kunne de bare ha nektet å kausjonere.
Trenger du psykolog, ikke la noe eller noen hindre deg. Den psykiske helsa er viktigere enn alt det andre (tullet).;-/
-
hvorfor ha livsforsikring???
Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)
i Helse
Skrevet
Man må ikke svare, men siden vi har hatt en slags samtale, føler jeg at det kanskje er på sin plass. Jeg har nok misforstått deg. Ja selvfølgelig blir man pessimistisk av motgang. Det er ikke merkelig. Det jeg mente var at det ikke er merkelig at det hjelper å være optimistisk (hvis man klarer det, går inn for det). Syns det er litt vanskelig å diskutere ting som ikke er konkrete.........
Enig med deg i hvert fall. Man blir pessimistisk når man har et vanskelig liv