oslojenta90

La folk tro det de vil. Det er det som gjør samfunnet så sammensatt og interessant. Jeg personlig er åpen for alt. Vet ikke om det finnes en gud eller ikke, men er åpen for muligheten. Likevel tror jeg ikke det var en evt gud som skapte verden eller mennesket.

Jeg tror på spøkelser og er sikker (altså jeg vet ikke, men tror sterkt) på at det finnes ufattelig mye mellom himmel og jord som vi ikke vet om. Håper på et etterliv. 

Uansett, la folk tro det de ønsker å tro på, så lenge det ikke går utover andre i form av feks. vold. 

Peace out!

Du er 16, og naiv. Noen dager går sakte, og andre flyr unna. Sånn er arbeidslivet. Takler du ikke det, finnes det alltids NAV!

Beste passord til TS: Passord, password, 12345678 eller navnet ditt

Umulig kode å knekke!

Ja , her er vi to personer som har opplevd det samme. Og det er sikkert flere til. Man føler seg sterkere med at vi er flere som kan si: " ja, det har jeg opplevd, og det føles traumatisk jævlig" Og det er jo utrolig hvordan en menneskelig relasjon til en person kan påvirke en, men man håpet jo at man skulle bevare personen i livet for alltid, og dermed er det ikke så merkelig at vi synes det å ha opplevd at de går uten å prate er vondt."

 

 

Ja, folk får si hva de vil.. Vi er her for å diskutere faktisk et "tema som berører oss i hverdagen". Det berører oss å ha dårlige erfaringer. Det er for å bearbeide tankene, og få opp vinklinger, tanker om hvordan andre menneker oppfatter samme situasjoner, og hvor de står hen og hvordan de opplevde det. Jeg skulle gjerne hørt en vinkling fra hvordan en person sånn som eksen din eller min eks, så på situasjonen med at de velger å bryte all kontakt.. hvorfor kunne de ikke prate ut? hva tenker de? hva føler de? forstår de siden vår? Forstår de hva vi kan føle om at " de ville ikke engang prate etter all tiden vi hadde i lag"... Men jeg tror verken din eks eller min eks hadde sett seg villig til å kommentere , for de vil jo ikke prate.... De vil jo ikke forklare.. Så det spørs om vi kunne fått en vinkling fra noen som oppførte seg som din eks og min eks i denne tråden her. Men det ville være interessant å høre siden deres. 

 

Ja du sier noe der: Både du og jeg vil jo finne oss bedre menn enn hva de var, så en dag så kan de risikere å treffe oss leiende på noen bedre menn. For en ny mann vil bli en bedre mann enn hva de personene som var så lite modne at de ikke kunne prate engang. Oi nå kritiserte jeg de , men jeg mener det: er man virkelig moden så kan man prate litt etter så lang tid sammen, istedet for å bare la oss stå igjen med mange spørsmål over hvorfor de gikk.... 

 

Jeg tenker som deg: Selv om jeg hadde et forhold til den mannen i ca halvannet år, og så forlater han meg på en av de verst tenkelige måter med å ikke snakke og bare gå, så ville jeg ikke vært dette foruten. Selv om det har kostet meg en haug med tårer, og en haug med tid også etter bruddet... og selv om jeg fortsatt bruker mye tid på å tenke på dette... og selv om det renner tårer innimellom over dette ennå, så ville jeg ikke vært foruten dette. Vi har hatt forhold, og alt skal dø en gang, og her døde det hele men ikke slik at et menneske døde, men slik at det hele bare forsvant på en måte. Det var der og eksisterte der en gang, og vi vil alltid huske det, men samtidig så vet vi at årsakene til at vi ble lei oss er at vi har noen fine følelser som bor i oss. Vi blir glad i oss selv og våre egne følelser ved å oppleve det og. For vi blir kjent med våre innerste svakheter, og dermed så blir vi kjent med andres svakheter også. Iallefall de som opplever nederlag og de samme tingene som oss. 

 

Minnene kan komme: husker da meg og eksen... satt i bilen hans og kysset og kysset og kysset og kysset ... Husker da vi satt på en benk i en park i byen, og kysset og kysset og kysset og kysset.... og husker den gangen det tordnet og lynte på vårt første treff, og vi sto der og kysset og kysset og kysset... og han fortalte at jeg var hans beste date i hans liv, og jeg følte det samme...huff... minner..... minner som forandret seg til å bli et spørsmåltegn.... "Elsket han meg ikke?". Sånn blir det... Eller "Sluttet han å like meg?". Og "hvordan kunne han virkelig gi slipp på det fantastiske vi hadde?" " Var jeg ikke så fantastisk for han allikevel, for han vil jo ikke prate lenger?" " Har jeg forandret meg , og blitt styggere?" "Så han meg i feilt lys en stund?" "Hva skjedde?". Mye spørsmål, men de spørsmålene må vi skite i!. og ta som en filmopplevelse...

 

Jepp... ville ikke vært det foruten. Selv om det ikke varte i 100 år, så var den tiden en bit av livet vårt... og forholdet var en del av livet vårt i tiden det varte. Vi har hatt et forhold. Og det kan vi skryte på oss, selv om det høres dumt.... så er det jo sånn. 

 

Og det vi vet er at eksene våre har tapt to bra mennesker! 

 

Ja, jeg er enig i det du sier. Det har kostet oss mye, og man kan lure på hva som foregår i hjernene deres. Hva de tenker, føler. osv. Nå prøver jeg å legge det bak meg. Det var rart. Bare dager etter bruddet var han som en totalt fremmed for meg. Alt jeg trodde om han var ikke lenger en realitet.

Men jeg sier, drit i de, nå lever vi for oss!!!!!

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg ble dumpet for tre måneder siden. Jeg og den mannen har forsøkt å bli venner igjen helt til nå. Jeg blir invitert på dater hele tiden av to bekjente av meg. Jeg sier først ja og så trekker jeg meg. Noen som har vært der? Noen tips i en sånn situasjon?. Jeg er nok ikke over eksen ennå. Er nok derfor.

 

Anonymous poster hash: df279...52c

Kjenner meg igjen. Vent, bli kjent med deg selv igjen og hvem du er uten eksen din. Det høres ut som du dater for å fylle et tomrom. 

Gi det litt med tid og så begynn i det små og finn en og snakk med vedkommende igjen før dere treffes. Hvis fu avlyser gang etter gang, er jo dette et klart tegn på at du ikke er klar enda. Jeg startet å date bare uker etter det var slutt med eksen, men skjønte fort at dette var bare for å fylle tomrommet etter han. Det er vanskelig å få følelser for andre når du ikke er over eksen din, tro meg. Snakker av erfaring. Du vil kjenne på kroppen din når du er klar. Men det er ikke nå.

 

 

Innlegget mitt var skrevet i desember. Etter dette så møttes vi igjen tre ganger mellom jul og nyttår og holdt på som før. Siste treffet var 1. januar. Siste treffet så var han hyggelig. Jeg var også hyggelig, og tonen virket helt fin ut mellom oss. Men etterpå så skrev han på mail at han ikke ville ha noen kontakt med meg. Og så ville han ikke prate mer. Ganske vondt, så jeg tror det tar litt tid før de sårene blir leget igjen. Nå har det gått 1 og en halv måned siden jeg møtte han sist, og jeg orker ikke å date i det hele tatt. Mistenker at han ikke var over eksen sin. Hun bodde langt ifra han, og de var bestebestevenner, så jeg tenker at jeg behøver gjerne ikke å psyke meg ned. Det kan være forklaringen i seg selv. Men men... jeg ble litt lei meg. 

 

Ja, det å gå rett på date bare klusser alt til. Jeg kjenner at helsen min ikke har godt av å stresse nå. Jeg er sårbar. Og dermed så er det lurt å stable seg litt på beina igjen. Slappe av, og ta hensyn til seg selv før en begir seg ut i å date. Jeg hater å date. Men det blir sikkert kjekkere å gjøre det når jeg er helt over han. 

 

Jeg synes ikke så bra om den måten han har behandlet meg på. Så jeg har begynt å bli lei han sånn sett. 

 

Fornuftig skrevet av deg, Oslojenta90. Det er bedre å vente, enn å løpe ut å date før man er over det. Heller ta tiden til hjelp. Det skal føles riktig når man går ut på date. Eller man skal tro at dette kan være riktig. Gidder ikke å date bare for å date. Har erfaring med det selv og. Jeg leser om nok av de som fyker ut på date med en gang det er slutt, men jeg tror ikke at jeg blir lykkeligere av det. Det har jeg forsøkt før, og det har bare blitt helt feil. Bedre å senke skuldrene først. Ingenting å stresse for.

Takk for svar!. 

 

Anonymous poster hash: df279...52c

 

Rart at han plutselig sier han ikke vil ha noe med deg å gjøre. Han kunne formulert seg på en annen måte, og helt ærlig, gitt deg det du fortjener; sannheten. Jeg skjønner det gjør vondt, utrolig vondt. Sånn var det med meg også. Ble dumpet ganske brutalt rett etter vi hadde kjøpt leilighet sammen og skulle til å flytte inn. Det har tatt lang tid å komme seg over, og dette var i november i fjor. Det snur livet ditt opp ned. Alt du trodde du skulle dele med en person i fremtiden blir plutselig revet vekk fra deg på et blunk. Jeg var også veldig sårbar i lang tid, og er vel egentlig en sårbar person som en del av meg. Det har jeg akseptert.

Jeg ble heller ikke behandlet bra, det er noe jeg har innsett i ettertid. Så egentlig var det bra det var slutt, uansett hvor vondt det enn var. Og hvis ikke du ble behandlet bra heller, er det nok det beste for deg også. Om du ikke ser det nå, vil du se det når du får ting mer på avstand.

 

Alle sa til meg at det vil bli bedre med tid, men jeg trodde ikke på de i det hele tatt. Kunne ikke se for meg et liv uten han. Jeg kom aldri til å finne noen andre. Men det er sant, jeg lover deg, det blir faktisk bedre, uansett om du tror det eller ikke. Ja, det gjør vondt, og såret vil blø i en god stund, og la det gjøre det. Men til slutt vil det slutte å blø. Du vil finne deg selv igjen og du vil bli klar til å finne den rette. Iallefall prøve deg frem. Jeg er på det punktet nå, og savner ikke engang eksen min. Jeg føler med deg, men du trenger egentlig ikke sympati, men empati. Med for mye sympati er det lett å havne i en offerrolle, og den kan det være vanskelig å komme seg ut av. "Stakkars meg. Ja, jeg er et offer". Med empati får du noen som forstår deg og heller kan anerkjenne følelsene dine uten å gjøre deg til et offer.

 

Så jeg gir deg min empati, og når tiden er inne, vil du komme deg videre og finne en som har det du ser etter. Jeg heier på deg! Du er sterk, sterkere enn du tror!

 

Tusen Tusen takk.... Du sier så utrolig mye klokt du!.  

 

Jeg forstår at du har vært igjennom en del tøffe tak i livet du også. Og det er vondt å bli såret av den du håpet på at du skulle få ha i livet ditt, og den som du trodde var glad i deg. Og en som man har tilbragt så mye tid sammen med... 

 

Kanskje det er en del menn som ikke kan prate ut? Jeg vet ikke om mannfolk har den tendensen...? Men jeg har en annen eks som dumpet meg, og han pratet villig ut. Det er faren til barna mine, men han sa at han synes at det minste man kan gjøre for hveandre er å prate ut. Det at han eksen ikke vil si et ord, får meg til å føle meg jævla stygg for å si det mildt sagt. Helt utrolig at han klarte å ha sex med meg når han ikke engang orker å vite av meg ? Sånn tenker jeg etterpå. 

 

Det er som et stort sår nå. Du har kjent og følt det samme, så du forstår nok hvordan såret er. Og du sier at du har også erfart det at det å løpe videre på date etter noe sånnt blir feil. Man kan risikere å bare få enda dårligere selvtillit ved å gjøre det... for tenk om jeg bare får avslag etter avslag... Faktisk så er det sånn at jeg tror at det er mannen som i enhver fremtid må ta intiativ til noe anngående meg, for jeg orker ikke lenger å få et eneste nei haha. Sånn er det nå. Men istedet for flere skuffelser, og for å komme over det med eksen så tror jeg at det beste er å bruke litt tid på meg selv først. Nå er det så kaldt ute allikevel så bedre å gå på dater når det blir varmere i været

 

Jeg kan hate eksen. Jeg kan bli sint på meg fordi jeg hater eksen sin oppførsel. Og så går jeg å spør meg selv. "er det dårlig gjort å gå ifra meg på den måten, uten å prate?" Da sier jeg : JA, samme hva andre måtte mene så synes jeg at han burde kunne tatt å pratet mer med meg før han gikk... for vi har delt så mye tid sammen. Han skylder meg ingenting men hadde han virkelig brydd seg så hadde han pratet, sånn tenker jeg...... 

 

Jaja... det beste er å tenke at man forsøkte selv å få alt til å fungere, og vitsen er jo at man har forsøkt, man kan ikke gjøre mer. Og da gjelder det å slikke sårene og få de til å gro slik at en blir istand til å mulig gå videre. Livet går videre med eller uten mann, men .... jeg ønsker jo at jeg skal få såpass selvtillit tilbake at jeg skal klare å date igjen. 

 

Håper at du har det bra nå. Var i November han brøt kontakten hos deg? Da er det ikke lenge siden, og det er bare å ta tiden til hjelp. Og klapp deg på skulderen og si til deg selv: Du har forsøkt så godt du kan. Og samme sier jeg til meg selv: Jeg forsøkte hardt å få alt til å fungere i forholdet jeg var i. Jeg forsøkte mitt beste. 

 

Vi skal ikke være så selvmedlidende, men vi har lov å tenke at det er dumt å måtte oppleve noe sånnt, men vi blir klokere og lærer

 

Jeg gir deg også min største empati til deg

 

Ja,det er tydeligvis noen mannfolk som ikke kan prate. Redde, feige, whatever. Skjønner at du føler det sånn med eksen din som ikke vil prate ut, det er jævlig. En stiller seg spørsmål som hva gjorde jeg feil? Hva er galt med meg? Hvorfor vil han ikke si noe?

Og man føler seg ikke god nok, det gjorde iallefall ikke jeg. Han skyldte i tillegg på meg, at det var min feil at han ikke turte å si noe før. Dette hadde han tenkt på i flere måneder, selv da vi lette etter leiligheter og skrev under papirer i banken. Samtidig sa han til meg at han gledet seg sånn til å flytte til et nytt sted, fremtiden osv. Jeg satt jo igjen som et spørsmålstegn.

 

Du føler det sånn nå, men det kan endre seg. Det gjorde det med meg iallefall. Jeg har funnet ut at jeg er god nok akkurat som jeg er. Får jeg avslag, er det pga mangel på kjemi, ikke at jeg er fæl. Sånn tenker jeg nå

Du virker som en flott jente, og du fortjener en god mann, og det tror jeg du vil få når tiden er rett.

 

Jeg har det mye bedre nå, var laaangt nede en stund, og skjønte ingenting. Syntes synd på meg selv. Men det ble en ond sirkel og bare vonde og negative tanker. Jeg er over han nå, og ser i etterkant at det var for det beste selv om han gjorde det på den verste måte tenkelig. Jeg har kuttet all kontakt og lar han leve livet sitt, og jeg skal leve mitt. Jeg skal leve for meg, ingen andre, og iallefall ikke for han. Og jeg vet jeg gjorde alt jeg kunne alt jeg kunne i forholdet og mer til, så det er hans tap. Ikke mitt. Og det samme gjelder deg. Det er hans tap. Hev deg over han og vis at du er sterkere enn han. Det er den beste "hevnen" man kan gi. "Jeg klarer meg uten deg".

 

Når alt det er sagt, ville jeg ikke vært foruten den opplevelsen. Nå vet jeg hva jeg IKKE vil ha i et forhold. Jeg har lært mye om meg selv og vokst mye på kort tid. Har såvidt begynt å date igjen, fordi det føles rett nå. Nå prøver jeg ikke lenger å fylle et tomrom, for det er ikke der lenger. Jeg har fylt det med selvtillit. Og det er så deilig å føle på.

 

Jeg tok forøvrig hjelp i form av psykolog en periode for å sortere tankene mine. Det hjalp mye. Kanskje det kan være noe for deg? Var deilig å bare snakke ut om alt jeg tenkte å føle til en utenforstående. Og hun var strålende. Gav meg verktøy til å klare å komme meg på beina igjen.

 

Empati til oss og lenge leve flotte kvinner!

 

 

Takk for kommentarene dine . Er godt med folk som faktisk forstår. De som har vært gjennom nederlag som dette, forstår lettere hvor vondt det er. Mens de som ikke har opplevd så mye slike nederlag har gjerne mindre forståelse om det. 

 

Ja.... Det at han ikke vil prate engang... tar jeg ganske tungt. Jeg tenker: "det er sikkert fordi at han synes sexen med meg var dårlig, eller at utseende mitt ikke var bra nok.... men samtidig: jeg fatter det ikke: for jeg ser meg selv i speilet.. ser meg selv på bilder... - faktisk både i speilet og på bilder så ser jeg faktisk bedre ut enn de fleste i min alder - men det er etter min egen bedømmelse. Barna mine sier det og: at jeg ser yngre og flottere ut enn de fleste andre mødre. Kollegaer sier at jeg holder meg usedvanlig bra med tanke på alderen min-- så ja.... hva er galt med meg? Jo jeg tenker allikevel at det kan være utseende , kroppen og at det er noe med meg sexuellt... selv om han aldri har sagt at det er det så tenker jeg sånn når han ikke engang kan prate. Jeg trodde at han var glad i meg... så feil kunne jeg iallefall ta.. Jeg trodde at han møtte meg i et og et halvt år... flere ganger i uken.... at det betydde at han var glad i meg.... og likte å være med meg...

 

Han avskyr meg som om jeg er pesten!. Som om jeg er en ustellt ,, forferdelig narkoman... som om jeg er det værste kvinnemennesket på jord.... Men jeg skal ikke ta det til meg.... Jeg vet ikke årsaken til dette ennå. Jeg tenker mye... " har han funnet en dame han synes er mer sexy enn meg som gjør det? eller hadde han dame....(noe jeg mistenkte av mange årsaker fordi han hadde en veldig god venninne fra det landet han kom fra som han tilbringer tid med når han er i utlandet) . Tankene kan rulle om hvorfor han behandler meg sånn... 

 

Jeg vil iallefall si, uansett.... hva det er .. så skal vi begge vite at vi er BRA NOK!. Det er noe i veien med mannfolkene våre som måtte gå i fra oss på den måten. Uten å kunne prate engang.... 

Tenker lett: hvorfor er han redd for å skrive litt? Det siste vi hadde faktisk var sex, og så skrev han " dette var en god start på nyåret" for så å skrive like etterpå : " vil ikke ha mer kontakt". Jaja. han brydde seg jævlig mye om meg tenker jeg nå etterpå... også får vi bare le av det og ta det med humor . 

 

Ja, du har forsøkt i det forholdet du hadde. Du har gjort det beste, for den som går uten å prate... den gjør ikke nok. Samme har jeg : jeg har gjort mitt beste og ville prate ut... men det ville ikke han.

 

Godt at du har forståelse på det store såret jeg sitter med. Forstår at du fikk deg et dypt sår du og. Og det vi får tenke: Livet kan være tøfft! Men her er vi. Og vi lever... og vi gjør vårt beste... 

 

Det er sånn som du sier: hvordan skal jeg klare meg videre nå? Og så ser man bare den personen.... Men for meg er det ikke bare tapet av han som er det værste: det værste er at han ikke engang kan prate ut litt for å bidra til å gjøre det lettere for meg etterpå. 

 

Bodde dere i samme by /bygd ? 

 

Vi bodde i samme by, og jeg er livredd for å treffe på han.... og spesiellt dersom han går med en ny "bedre" dame. Derfor holder jeg meg unna byen nå for å ikke psyke meg selv ned for jeg har lyst til å få opp selvtilliten å komme meg videre, og da vil det ikke gjøre godt å møte på han sammen med en ny dame. 

 

ja, den beste empati for oss, og vi lærer , og vi klarer oss! . Dating blir tungt. Men det gjelder å vente til man er over personen, og over det som hendte. Det som hendte vil nok aldri glemmes, for jeg har opplevd noe lignende før.. men det vil allikevel bli lettere å gå videre når man får avstand til det. 

 

Det var mye der, og enig i det du sier, som du sikkert har skjønt. Nei, bor ikke i nærheten av hverandre, heldigvis. Enig i at å ha opplevd det samme gjør at vi får en bedre forståelse for hverandre Beklager kort svar, har det litt travelt akkurat nå

 

 

Ja, det er sant. Vi har forståelse for hvordan det kjennes for vi har opplevd akkurat det fra samme ståsted. Det er gjerne lett for de som ikke har opplevd dette, og ikke opplevd slike nederlag på samme måte selv, og tenke at vi er bare "idioter" som tar det innover oss, og samtidig hadde behov for å prate ut med eksen. Men fra vår side så er det sånn at det gjorde vondt at han bare løp uten å prate. Vi blir usikre, og får oss et sår, som da blir vanskelig å få til å gro, og det kan ta langt lengre tid enn hva det hadde gjort  hadde eksene våre pratet ut, og vist mer forståelse. Men sånn er det. Vi har iallefall forsøkt. Og det gjør godt at noen ser min side av situasjonen og. Og det gjør du som har opplevd akkurat det samme. 

 

Ja, det som er godt er når man har en eks boende på andre siden av landet. Men jeg har faktisk en eks som bor ikke så altfor langt unna, men han bor i en annen bydel enn meg. Byen er liten og jeg vet at han er der mye, så jeg holder unna byen på de klokkeslett jeg tror at han kan befinne seg der.... Og jeg holder meg ellers på min side av byen. Jeg ønsker ikke å bli mer såret. Og har ikke behov for å møte på han i byen leiende på en "bedre" dame nå mens jeg sitter fremdeles og har det vondt. Men en dag vil nok såret gro. Og det vil kun være et lite arr igjen som gjør at man blir mer usikker men samtidig kanskje et hakk klokere for hvordan en skal unngå at noen skal få såre seg igjen.

 

Setter pris på kommentarene og forståelsen din! Trøsten er at det er flere som forstår vår side og, og vi er to som forstår den.  

 

Og vit at den tiden du hadde med typen du hadde er ikke bortkastet. Det er noen visdomsord som sier: " Alt tar slutt en gang... Alt.." Og selv om ditt forhold ikke varte til du døde, eller til han døde, .. så varte det til han gikk istedet Det varte en stund, og du fikk oppleve å være i et forhold for en stund... Bedre det enn ingenting kanskje hehe, selv om man av og til tenker at man kunne spart seg for sorgen og det forholdet haha, og det problematiske med å tenke på å gå videre... pes....   . Men beste er å ta tiden til hjelp... la sårene gro, det er ingenting som haster! Et forhold er det uansett aldri en eneste garanti for uansett! 

 

Ja, jeg har også den oppfatningen. Og at folk kan tro at vi sutrer over fortiden. Men det er jo ikke det vi gjør. Vi ar bare en samtale andre kan lese og utveksler erfaringer og meninger om ting vi har opplevd. Dette er jo tross alt et forum. Jeg bryr meg ikke om hva de andre tenker Eksen min bor ikke på andre siden av landet, så kan i teorien møte på han, han bor bare 30 min unna, men det er likevel liten sannsynlighet for at vi møter på hverandre. Om du skulle møte han, så gjør du det. Prøv å ha hodet hevet og ikke la han ødelegge dagen din. Han er "bare" eksen din, selv om det kan være tøft for deg, og det skjønner jeg. Tror ikke du vil finne han leiende med en bedre kvinne enn deg. Det er nå min mening En dag ser han deg med en mye bedre mann enn han noen gang var vettu Ja, jeg hadde et forhold og vi hadde mye bra, men det endte dårlig. Vi er en erfaring rikere, selv om det gjorde vondt. Jeg ville faktisk ikke vært foruten forholdet, da jeg føler jeg har kommet sterkere ut av det. Sårene vil gro hos oss begge, og jeg føler bare å snakke litt med deg her at det hjelper litt på en måte. Jeg vet da at jeg ikke er alene om det, selv om jeg selvsagt vet at du og jeg ikke er de eneste i verden som går igjennom dette:)

Ville du vært foruten det som har skjedd, selv om det fikk utfallet det fikk?

 

 

 

 

 

 

Jeg ble dumpet for tre måneder siden. Jeg og den mannen har forsøkt å bli venner igjen helt til nå. Jeg blir invitert på dater hele tiden av to bekjente av meg. Jeg sier først ja og så trekker jeg meg. Noen som har vært der? Noen tips i en sånn situasjon?. Jeg er nok ikke over eksen ennå. Er nok derfor.

 

Anonymous poster hash: df279...52c

Kjenner meg igjen. Vent, bli kjent med deg selv igjen og hvem du er uten eksen din. Det høres ut som du dater for å fylle et tomrom. 

Gi det litt med tid og så begynn i det små og finn en og snakk med vedkommende igjen før dere treffes. Hvis fu avlyser gang etter gang, er jo dette et klart tegn på at du ikke er klar enda. Jeg startet å date bare uker etter det var slutt med eksen, men skjønte fort at dette var bare for å fylle tomrommet etter han. Det er vanskelig å få følelser for andre når du ikke er over eksen din, tro meg. Snakker av erfaring. Du vil kjenne på kroppen din når du er klar. Men det er ikke nå.

 

 

Innlegget mitt var skrevet i desember. Etter dette så møttes vi igjen tre ganger mellom jul og nyttår og holdt på som før. Siste treffet var 1. januar. Siste treffet så var han hyggelig. Jeg var også hyggelig, og tonen virket helt fin ut mellom oss. Men etterpå så skrev han på mail at han ikke ville ha noen kontakt med meg. Og så ville han ikke prate mer. Ganske vondt, så jeg tror det tar litt tid før de sårene blir leget igjen. Nå har det gått 1 og en halv måned siden jeg møtte han sist, og jeg orker ikke å date i det hele tatt. Mistenker at han ikke var over eksen sin. Hun bodde langt ifra han, og de var bestebestevenner, så jeg tenker at jeg behøver gjerne ikke å psyke meg ned. Det kan være forklaringen i seg selv. Men men... jeg ble litt lei meg. 

 

Ja, det å gå rett på date bare klusser alt til. Jeg kjenner at helsen min ikke har godt av å stresse nå. Jeg er sårbar. Og dermed så er det lurt å stable seg litt på beina igjen. Slappe av, og ta hensyn til seg selv før en begir seg ut i å date. Jeg hater å date. Men det blir sikkert kjekkere å gjøre det når jeg er helt over han. 

 

Jeg synes ikke så bra om den måten han har behandlet meg på. Så jeg har begynt å bli lei han sånn sett. 

 

Fornuftig skrevet av deg, Oslojenta90. Det er bedre å vente, enn å løpe ut å date før man er over det. Heller ta tiden til hjelp. Det skal føles riktig når man går ut på date. Eller man skal tro at dette kan være riktig. Gidder ikke å date bare for å date. Har erfaring med det selv og. Jeg leser om nok av de som fyker ut på date med en gang det er slutt, men jeg tror ikke at jeg blir lykkeligere av det. Det har jeg forsøkt før, og det har bare blitt helt feil. Bedre å senke skuldrene først. Ingenting å stresse for.

Takk for svar!. 

 

Anonymous poster hash: df279...52c

 

Rart at han plutselig sier han ikke vil ha noe med deg å gjøre. Han kunne formulert seg på en annen måte, og helt ærlig, gitt deg det du fortjener; sannheten. Jeg skjønner det gjør vondt, utrolig vondt. Sånn var det med meg også. Ble dumpet ganske brutalt rett etter vi hadde kjøpt leilighet sammen og skulle til å flytte inn. Det har tatt lang tid å komme seg over, og dette var i november i fjor. Det snur livet ditt opp ned. Alt du trodde du skulle dele med en person i fremtiden blir plutselig revet vekk fra deg på et blunk. Jeg var også veldig sårbar i lang tid, og er vel egentlig en sårbar person som en del av meg. Det har jeg akseptert.

Jeg ble heller ikke behandlet bra, det er noe jeg har innsett i ettertid. Så egentlig var det bra det var slutt, uansett hvor vondt det enn var. Og hvis ikke du ble behandlet bra heller, er det nok det beste for deg også. Om du ikke ser det nå, vil du se det når du får ting mer på avstand.

 

Alle sa til meg at det vil bli bedre med tid, men jeg trodde ikke på de i det hele tatt. Kunne ikke se for meg et liv uten han. Jeg kom aldri til å finne noen andre. Men det er sant, jeg lover deg, det blir faktisk bedre, uansett om du tror det eller ikke. Ja, det gjør vondt, og såret vil blø i en god stund, og la det gjøre det. Men til slutt vil det slutte å blø. Du vil finne deg selv igjen og du vil bli klar til å finne den rette. Iallefall prøve deg frem. Jeg er på det punktet nå, og savner ikke engang eksen min. Jeg føler med deg, men du trenger egentlig ikke sympati, men empati. Med for mye sympati er det lett å havne i en offerrolle, og den kan det være vanskelig å komme seg ut av. "Stakkars meg. Ja, jeg er et offer". Med empati får du noen som forstår deg og heller kan anerkjenne følelsene dine uten å gjøre deg til et offer.

 

Så jeg gir deg min empati, og når tiden er inne, vil du komme deg videre og finne en som har det du ser etter. Jeg heier på deg! Du er sterk, sterkere enn du tror!

 

Tusen Tusen takk.... Du sier så utrolig mye klokt du!.  

 

Jeg forstår at du har vært igjennom en del tøffe tak i livet du også. Og det er vondt å bli såret av den du håpet på at du skulle få ha i livet ditt, og den som du trodde var glad i deg. Og en som man har tilbragt så mye tid sammen med... 

 

Kanskje det er en del menn som ikke kan prate ut? Jeg vet ikke om mannfolk har den tendensen...? Men jeg har en annen eks som dumpet meg, og han pratet villig ut. Det er faren til barna mine, men han sa at han synes at det minste man kan gjøre for hveandre er å prate ut. Det at han eksen ikke vil si et ord, får meg til å føle meg jævla stygg for å si det mildt sagt. Helt utrolig at han klarte å ha sex med meg når han ikke engang orker å vite av meg ? Sånn tenker jeg etterpå. 

 

Det er som et stort sår nå. Du har kjent og følt det samme, så du forstår nok hvordan såret er. Og du sier at du har også erfart det at det å løpe videre på date etter noe sånnt blir feil. Man kan risikere å bare få enda dårligere selvtillit ved å gjøre det... for tenk om jeg bare får avslag etter avslag... Faktisk så er det sånn at jeg tror at det er mannen som i enhver fremtid må ta intiativ til noe anngående meg, for jeg orker ikke lenger å få et eneste nei haha. Sånn er det nå. Men istedet for flere skuffelser, og for å komme over det med eksen så tror jeg at det beste er å bruke litt tid på meg selv først. Nå er det så kaldt ute allikevel så bedre å gå på dater når det blir varmere i været

 

Jeg kan hate eksen. Jeg kan bli sint på meg fordi jeg hater eksen sin oppførsel. Og så går jeg å spør meg selv. "er det dårlig gjort å gå ifra meg på den måten, uten å prate?" Da sier jeg : JA, samme hva andre måtte mene så synes jeg at han burde kunne tatt å pratet mer med meg før han gikk... for vi har delt så mye tid sammen. Han skylder meg ingenting men hadde han virkelig brydd seg så hadde han pratet, sånn tenker jeg...... 

 

Jaja... det beste er å tenke at man forsøkte selv å få alt til å fungere, og vitsen er jo at man har forsøkt, man kan ikke gjøre mer. Og da gjelder det å slikke sårene og få de til å gro slik at en blir istand til å mulig gå videre. Livet går videre med eller uten mann, men .... jeg ønsker jo at jeg skal få såpass selvtillit tilbake at jeg skal klare å date igjen. 

 

Håper at du har det bra nå. Var i November han brøt kontakten hos deg? Da er det ikke lenge siden, og det er bare å ta tiden til hjelp. Og klapp deg på skulderen og si til deg selv: Du har forsøkt så godt du kan. Og samme sier jeg til meg selv: Jeg forsøkte hardt å få alt til å fungere i forholdet jeg var i. Jeg forsøkte mitt beste. 

 

Vi skal ikke være så selvmedlidende, men vi har lov å tenke at det er dumt å måtte oppleve noe sånnt, men vi blir klokere og lærer

 

Jeg gir deg også min største empati til deg

 

Ja,det er tydeligvis noen mannfolk som ikke kan prate. Redde, feige, whatever. Skjønner at du føler det sånn med eksen din som ikke vil prate ut, det er jævlig. En stiller seg spørsmål som hva gjorde jeg feil? Hva er galt med meg? Hvorfor vil han ikke si noe?

Og man føler seg ikke god nok, det gjorde iallefall ikke jeg. Han skyldte i tillegg på meg, at det var min feil at han ikke turte å si noe før. Dette hadde han tenkt på i flere måneder, selv da vi lette etter leiligheter og skrev under papirer i banken. Samtidig sa han til meg at han gledet seg sånn til å flytte til et nytt sted, fremtiden osv. Jeg satt jo igjen som et spørsmålstegn.

 

Du føler det sånn nå, men det kan endre seg. Det gjorde det med meg iallefall. Jeg har funnet ut at jeg er god nok akkurat som jeg er. Får jeg avslag, er det pga mangel på kjemi, ikke at jeg er fæl. Sånn tenker jeg nå

Du virker som en flott jente, og du fortjener en god mann, og det tror jeg du vil få når tiden er rett.

 

Jeg har det mye bedre nå, var laaangt nede en stund, og skjønte ingenting. Syntes synd på meg selv. Men det ble en ond sirkel og bare vonde og negative tanker. Jeg er over han nå, og ser i etterkant at det var for det beste selv om han gjorde det på den verste måte tenkelig. Jeg har kuttet all kontakt og lar han leve livet sitt, og jeg skal leve mitt. Jeg skal leve for meg, ingen andre, og iallefall ikke for han. Og jeg vet jeg gjorde alt jeg kunne alt jeg kunne i forholdet og mer til, så det er hans tap. Ikke mitt. Og det samme gjelder deg. Det er hans tap. Hev deg over han og vis at du er sterkere enn han. Det er den beste "hevnen" man kan gi. "Jeg klarer meg uten deg".

 

Når alt det er sagt, ville jeg ikke vært foruten den opplevelsen. Nå vet jeg hva jeg IKKE vil ha i et forhold. Jeg har lært mye om meg selv og vokst mye på kort tid. Har såvidt begynt å date igjen, fordi det føles rett nå. Nå prøver jeg ikke lenger å fylle et tomrom, for det er ikke der lenger. Jeg har fylt det med selvtillit. Og det er så deilig å føle på.

 

Jeg tok forøvrig hjelp i form av psykolog en periode for å sortere tankene mine. Det hjalp mye. Kanskje det kan være noe for deg? Var deilig å bare snakke ut om alt jeg tenkte å føle til en utenforstående. Og hun var strålende. Gav meg verktøy til å klare å komme meg på beina igjen.

 

Empati til oss og lenge leve flotte kvinner!

 

 

Takk for kommentarene dine . Er godt med folk som faktisk forstår. De som har vært gjennom nederlag som dette, forstår lettere hvor vondt det er. Mens de som ikke har opplevd så mye slike nederlag har gjerne mindre forståelse om det. 

 

Ja.... Det at han ikke vil prate engang... tar jeg ganske tungt. Jeg tenker: "det er sikkert fordi at han synes sexen med meg var dårlig, eller at utseende mitt ikke var bra nok.... men samtidig: jeg fatter det ikke: for jeg ser meg selv i speilet.. ser meg selv på bilder... - faktisk både i speilet og på bilder så ser jeg faktisk bedre ut enn de fleste i min alder - men det er etter min egen bedømmelse. Barna mine sier det og: at jeg ser yngre og flottere ut enn de fleste andre mødre. Kollegaer sier at jeg holder meg usedvanlig bra med tanke på alderen min-- så ja.... hva er galt med meg? Jo jeg tenker allikevel at det kan være utseende , kroppen og at det er noe med meg sexuellt... selv om han aldri har sagt at det er det så tenker jeg sånn når han ikke engang kan prate. Jeg trodde at han var glad i meg... så feil kunne jeg iallefall ta.. Jeg trodde at han møtte meg i et og et halvt år... flere ganger i uken.... at det betydde at han var glad i meg.... og likte å være med meg...

 

Han avskyr meg som om jeg er pesten!. Som om jeg er en ustellt ,, forferdelig narkoman... som om jeg er det værste kvinnemennesket på jord.... Men jeg skal ikke ta det til meg.... Jeg vet ikke årsaken til dette ennå. Jeg tenker mye... " har han funnet en dame han synes er mer sexy enn meg som gjør det? eller hadde han dame....(noe jeg mistenkte av mange årsaker fordi han hadde en veldig god venninne fra det landet han kom fra som han tilbringer tid med når han er i utlandet) . Tankene kan rulle om hvorfor han behandler meg sånn... 

 

Jeg vil iallefall si, uansett.... hva det er .. så skal vi begge vite at vi er BRA NOK!. Det er noe i veien med mannfolkene våre som måtte gå i fra oss på den måten. Uten å kunne prate engang.... 

Tenker lett: hvorfor er han redd for å skrive litt? Det siste vi hadde faktisk var sex, og så skrev han " dette var en god start på nyåret" for så å skrive like etterpå : " vil ikke ha mer kontakt". Jaja. han brydde seg jævlig mye om meg tenker jeg nå etterpå... også får vi bare le av det og ta det med humor . 

 

Ja, du har forsøkt i det forholdet du hadde. Du har gjort det beste, for den som går uten å prate... den gjør ikke nok. Samme har jeg : jeg har gjort mitt beste og ville prate ut... men det ville ikke han.

 

Godt at du har forståelse på det store såret jeg sitter med. Forstår at du fikk deg et dypt sår du og. Og det vi får tenke: Livet kan være tøfft! Men her er vi. Og vi lever... og vi gjør vårt beste... 

 

Det er sånn som du sier: hvordan skal jeg klare meg videre nå? Og så ser man bare den personen.... Men for meg er det ikke bare tapet av han som er det værste: det værste er at han ikke engang kan prate ut litt for å bidra til å gjøre det lettere for meg etterpå. 

 

Bodde dere i samme by /bygd ? 

 

Vi bodde i samme by, og jeg er livredd for å treffe på han.... og spesiellt dersom han går med en ny "bedre" dame. Derfor holder jeg meg unna byen nå for å ikke psyke meg selv ned for jeg har lyst til å få opp selvtilliten å komme meg videre, og da vil det ikke gjøre godt å møte på han sammen med en ny dame. 

 

ja, den beste empati for oss, og vi lærer , og vi klarer oss! . Dating blir tungt. Men det gjelder å vente til man er over personen, og over det som hendte. Det som hendte vil nok aldri glemmes, for jeg har opplevd noe lignende før.. men det vil allikevel bli lettere å gå videre når man får avstand til det. 

 

Det var mye der, og enig i det du sier, som du sikkert har skjønt. Nei, bor ikke i nærheten av hverandre, heldigvis. Enig i at å ha opplevd det samme gjør at vi får en bedre forståelse for hverandre Beklager kort svar, har det litt travelt akkurat nå  

 

 

 

 

Jeg ble dumpet for tre måneder siden. Jeg og den mannen har forsøkt å bli venner igjen helt til nå. Jeg blir invitert på dater hele tiden av to bekjente av meg. Jeg sier først ja og så trekker jeg meg. Noen som har vært der? Noen tips i en sånn situasjon?. Jeg er nok ikke over eksen ennå. Er nok derfor.

 

Anonymous poster hash: df279...52c

Kjenner meg igjen. Vent, bli kjent med deg selv igjen og hvem du er uten eksen din. Det høres ut som du dater for å fylle et tomrom. 

Gi det litt med tid og så begynn i det små og finn en og snakk med vedkommende igjen før dere treffes. Hvis fu avlyser gang etter gang, er jo dette et klart tegn på at du ikke er klar enda. Jeg startet å date bare uker etter det var slutt med eksen, men skjønte fort at dette var bare for å fylle tomrommet etter han. Det er vanskelig å få følelser for andre når du ikke er over eksen din, tro meg. Snakker av erfaring. Du vil kjenne på kroppen din når du er klar. Men det er ikke nå.

 

 

Innlegget mitt var skrevet i desember. Etter dette så møttes vi igjen tre ganger mellom jul og nyttår og holdt på som før. Siste treffet var 1. januar. Siste treffet så var han hyggelig. Jeg var også hyggelig, og tonen virket helt fin ut mellom oss. Men etterpå så skrev han på mail at han ikke ville ha noen kontakt med meg. Og så ville han ikke prate mer. Ganske vondt, så jeg tror det tar litt tid før de sårene blir leget igjen. Nå har det gått 1 og en halv måned siden jeg møtte han sist, og jeg orker ikke å date i det hele tatt. Mistenker at han ikke var over eksen sin. Hun bodde langt ifra han, og de var bestebestevenner, så jeg tenker at jeg behøver gjerne ikke å psyke meg ned. Det kan være forklaringen i seg selv. Men men... jeg ble litt lei meg. 

 

Ja, det å gå rett på date bare klusser alt til. Jeg kjenner at helsen min ikke har godt av å stresse nå. Jeg er sårbar. Og dermed så er det lurt å stable seg litt på beina igjen. Slappe av, og ta hensyn til seg selv før en begir seg ut i å date. Jeg hater å date. Men det blir sikkert kjekkere å gjøre det når jeg er helt over han. 

 

Jeg synes ikke så bra om den måten han har behandlet meg på. Så jeg har begynt å bli lei han sånn sett. 

 

Fornuftig skrevet av deg, Oslojenta90. Det er bedre å vente, enn å løpe ut å date før man er over det. Heller ta tiden til hjelp. Det skal føles riktig når man går ut på date. Eller man skal tro at dette kan være riktig. Gidder ikke å date bare for å date. Har erfaring med det selv og. Jeg leser om nok av de som fyker ut på date med en gang det er slutt, men jeg tror ikke at jeg blir lykkeligere av det. Det har jeg forsøkt før, og det har bare blitt helt feil. Bedre å senke skuldrene først. Ingenting å stresse for.

Takk for svar!. 

 

Anonymous poster hash: df279...52c

 

Rart at han plutselig sier han ikke vil ha noe med deg å gjøre. Han kunne formulert seg på en annen måte, og helt ærlig, gitt deg det du fortjener; sannheten. Jeg skjønner det gjør vondt, utrolig vondt. Sånn var det med meg også. Ble dumpet ganske brutalt rett etter vi hadde kjøpt leilighet sammen og skulle til å flytte inn. Det har tatt lang tid å komme seg over, og dette var i november i fjor. Det snur livet ditt opp ned. Alt du trodde du skulle dele med en person i fremtiden blir plutselig revet vekk fra deg på et blunk. Jeg var også veldig sårbar i lang tid, og er vel egentlig en sårbar person som en del av meg. Det har jeg akseptert.

Jeg ble heller ikke behandlet bra, det er noe jeg har innsett i ettertid. Så egentlig var det bra det var slutt, uansett hvor vondt det enn var. Og hvis ikke du ble behandlet bra heller, er det nok det beste for deg også. Om du ikke ser det nå, vil du se det når du får ting mer på avstand.

 

Alle sa til meg at det vil bli bedre med tid, men jeg trodde ikke på de i det hele tatt. Kunne ikke se for meg et liv uten han. Jeg kom aldri til å finne noen andre. Men det er sant, jeg lover deg, det blir faktisk bedre, uansett om du tror det eller ikke. Ja, det gjør vondt, og såret vil blø i en god stund, og la det gjøre det. Men til slutt vil det slutte å blø. Du vil finne deg selv igjen og du vil bli klar til å finne den rette. Iallefall prøve deg frem. Jeg er på det punktet nå, og savner ikke engang eksen min. Jeg føler med deg, men du trenger egentlig ikke sympati, men empati. Med for mye sympati er det lett å havne i en offerrolle, og den kan det være vanskelig å komme seg ut av. "Stakkars meg. Ja, jeg er et offer". Med empati får du noen som forstår deg og heller kan anerkjenne følelsene dine uten å gjøre deg til et offer.

 

Så jeg gir deg min empati, og når tiden er inne, vil du komme deg videre og finne en som har det du ser etter. Jeg heier på deg! Du er sterk, sterkere enn du tror!

 

Tusen Tusen takk.... Du sier så utrolig mye klokt du!.  

 

Jeg forstår at du har vært igjennom en del tøffe tak i livet du også. Og det er vondt å bli såret av den du håpet på at du skulle få ha i livet ditt, og den som du trodde var glad i deg. Og en som man har tilbragt så mye tid sammen med... 

 

Kanskje det er en del menn som ikke kan prate ut? Jeg vet ikke om mannfolk har den tendensen...? Men jeg har en annen eks som dumpet meg, og han pratet villig ut. Det er faren til barna mine, men han sa at han synes at det minste man kan gjøre for hveandre er å prate ut. Det at han eksen ikke vil si et ord, får meg til å føle meg jævla stygg for å si det mildt sagt. Helt utrolig at han klarte å ha sex med meg når han ikke engang orker å vite av meg ? Sånn tenker jeg etterpå. 

 

Det er som et stort sår nå. Du har kjent og følt det samme, så du forstår nok hvordan såret er. Og du sier at du har også erfart det at det å løpe videre på date etter noe sånnt blir feil. Man kan risikere å bare få enda dårligere selvtillit ved å gjøre det... for tenk om jeg bare får avslag etter avslag... Faktisk så er det sånn at jeg tror at det er mannen som i enhver fremtid må ta intiativ til noe anngående meg, for jeg orker ikke lenger å få et eneste nei haha. Sånn er det nå. Men istedet for flere skuffelser, og for å komme over det med eksen så tror jeg at det beste er å bruke litt tid på meg selv først. Nå er det så kaldt ute allikevel så bedre å gå på dater når det blir varmere i været

 

Jeg kan hate eksen. Jeg kan bli sint på meg fordi jeg hater eksen sin oppførsel. Og så går jeg å spør meg selv. "er det dårlig gjort å gå ifra meg på den måten, uten å prate?" Da sier jeg : JA, samme hva andre måtte mene så synes jeg at han burde kunne tatt å pratet mer med meg før han gikk... for vi har delt så mye tid sammen. Han skylder meg ingenting men hadde han virkelig brydd seg så hadde han pratet, sånn tenker jeg...... 

 

Jaja... det beste er å tenke at man forsøkte selv å få alt til å fungere, og vitsen er jo at man har forsøkt, man kan ikke gjøre mer. Og da gjelder det å slikke sårene og få de til å gro slik at en blir istand til å mulig gå videre. Livet går videre med eller uten mann, men .... jeg ønsker jo at jeg skal få såpass selvtillit tilbake at jeg skal klare å date igjen. 

 

Håper at du har det bra nå. Var i November han brøt kontakten hos deg? Da er det ikke lenge siden, og det er bare å ta tiden til hjelp. Og klapp deg på skulderen og si til deg selv: Du har forsøkt så godt du kan. Og samme sier jeg til meg selv: Jeg forsøkte hardt å få alt til å fungere i forholdet jeg var i. Jeg forsøkte mitt beste. 

 

Vi skal ikke være så selvmedlidende, men vi har lov å tenke at det er dumt å måtte oppleve noe sånnt, men vi blir klokere og lærer

 

Jeg gir deg også min største empati til deg

 

Ja,det er tydeligvis noen mannfolk som ikke kan prate. Redde, feige, whatever. Skjønner at du føler det sånn med eksen din som ikke vil prate ut, det er jævlig. En stiller seg spørsmål som hva gjorde jeg feil? Hva er galt med meg? Hvorfor vil han ikke si noe?

Og man føler seg ikke god nok, det gjorde iallefall ikke jeg. Han skyldte i tillegg på meg, at det var min feil at han ikke turte å si noe før. Dette hadde han tenkt på i flere måneder, selv da vi lette etter leiligheter og skrev under papirer i banken. Samtidig sa han til meg at han gledet seg sånn til å flytte til et nytt sted, fremtiden osv. Jeg satt jo igjen som et spørsmålstegn.

Du føler det sånn nå, men det kan endre seg. Det gjorde det med meg iallefall. Jeg har funnet ut at jeg er god nok akkurat som jeg er. Får jeg avslag, er det pga mangel på kjemi, ikke at jeg er fæl. Sånn tenker jeg nå

Du virker som en flott jente, og du fortjener en god mann, og det tror jeg du vil få når tiden er rett.

Jeg har det mye bedre nå, var laaangt nede en stund, og skjønte ingenting. Syntes synd på meg selv. Men det ble en ond sirkel og bare vonde og negative tanker. Jeg er over han nå, og ser i etterkant at det var for det beste selv om han gjorde det på den verste måte tenkelig. Jeg har kuttet all kontakt og lar han leve livet sitt, og jeg skal leve mitt. Jeg skal leve for meg, ingen andre, og iallefall ikke for han. Og jeg vet jeg gjorde alt jeg kunne alt jeg kunne i forholdet og mer til, så det er hans tap. Ikke mitt. Og det samme gjelder deg. Det er hans tap. Hev deg over han og vis at du er sterkere enn han. Det er den beste "hevnen" man kan gi. "Jeg klarer meg uten deg".

Når alt det er sagt, ville jeg ikke vært foruten den opplevelsen. Nå vet jeg hva jeg IKKE vil ha i et forhold. Jeg har lært mye om meg selv og vokst mye på kort tid. Har såvidt begynt å date igjen, fordi det føles rett nå. Nå prøver jeg ikke lenger å fylle et tomrom, for det er ikke der lenger. Jeg har fylt det med selvtillit. Og det er så deilig å føle på.

Jeg tok forøvrig hjelp i form av psykolog en periode for å sortere tankene mine. Det hjalp mye. Kanskje det kan være noe for deg? Var deilig å bare snakke ut om alt jeg tenkte å føle til en utenforstående. Og hun var strålende. Gav meg verktøy til å klare å komme meg på beina igjen.

Empati til oss og lenge leve flotte kvinner!

 

 

Jeg ble dumpet for tre måneder siden. Jeg og den mannen har forsøkt å bli venner igjen helt til nå. Jeg blir invitert på dater hele tiden av to bekjente av meg. Jeg sier først ja og så trekker jeg meg. Noen som har vært der? Noen tips i en sånn situasjon?. Jeg er nok ikke over eksen ennå. Er nok derfor.

 

Anonymous poster hash: df279...52c

Kjenner meg igjen. Vent, bli kjent med deg selv igjen og hvem du er uten eksen din. Det høres ut som du dater for å fylle et tomrom. 

Gi det litt med tid og så begynn i det små og finn en og snakk med vedkommende igjen før dere treffes. Hvis fu avlyser gang etter gang, er jo dette et klart tegn på at du ikke er klar enda. Jeg startet å date bare uker etter det var slutt med eksen, men skjønte fort at dette var bare for å fylle tomrommet etter han. Det er vanskelig å få følelser for andre når du ikke er over eksen din, tro meg. Snakker av erfaring. Du vil kjenne på kroppen din når du er klar. Men det er ikke nå.

 

 

Innlegget mitt var skrevet i desember. Etter dette så møttes vi igjen tre ganger mellom jul og nyttår og holdt på som før. Siste treffet var 1. januar. Siste treffet så var han hyggelig. Jeg var også hyggelig, og tonen virket helt fin ut mellom oss. Men etterpå så skrev han på mail at han ikke ville ha noen kontakt med meg. Og så ville han ikke prate mer. Ganske vondt, så jeg tror det tar litt tid før de sårene blir leget igjen. Nå har det gått 1 og en halv måned siden jeg møtte han sist, og jeg orker ikke å date i det hele tatt. Mistenker at han ikke var over eksen sin. Hun bodde langt ifra han, og de var bestebestevenner, så jeg tenker at jeg behøver gjerne ikke å psyke meg ned. Det kan være forklaringen i seg selv. Men men... jeg ble litt lei meg. 

 

Ja, det å gå rett på date bare klusser alt til. Jeg kjenner at helsen min ikke har godt av å stresse nå. Jeg er sårbar. Og dermed så er det lurt å stable seg litt på beina igjen. Slappe av, og ta hensyn til seg selv før en begir seg ut i å date. Jeg hater å date. Men det blir sikkert kjekkere å gjøre det når jeg er helt over han. 

 

Jeg synes ikke så bra om den måten han har behandlet meg på. Så jeg har begynt å bli lei han sånn sett. 

 

Fornuftig skrevet av deg, Oslojenta90. Det er bedre å vente, enn å løpe ut å date før man er over det. Heller ta tiden til hjelp. Det skal føles riktig når man går ut på date. Eller man skal tro at dette kan være riktig. Gidder ikke å date bare for å date. Har erfaring med det selv og. Jeg leser om nok av de som fyker ut på date med en gang det er slutt, men jeg tror ikke at jeg blir lykkeligere av det. Det har jeg forsøkt før, og det har bare blitt helt feil. Bedre å senke skuldrene først. Ingenting å stresse for.

Takk for svar!. 

 

Anonymous poster hash: df279...52c

 

Rart at han plutselig sier han ikke vil ha noe med deg å gjøre. Han kunne formulert seg på en annen måte, og helt ærlig, gitt deg det du fortjener; sannheten. Jeg skjønner det gjør vondt, utrolig vondt. Sånn var det med meg også. Ble dumpet ganske brutalt rett etter vi hadde kjøpt leilighet sammen og skulle til å flytte inn. Det har tatt lang tid å komme seg over, og dette var i november i fjor. Det snur livet ditt opp ned. Alt du trodde du skulle dele med en person i fremtiden blir plutselig revet vekk fra deg på et blunk. Jeg var også veldig sårbar i lang tid, og er vel egentlig en sårbar person som en del av meg. Det har jeg akseptert.

Jeg ble heller ikke behandlet bra, det er noe jeg har innsett i ettertid. Så egentlig var det bra det var slutt, uansett hvor vondt det enn var. Og hvis ikke du ble behandlet bra heller, er det nok det beste for deg også. Om du ikke ser det nå, vil du se det når du får ting mer på avstand.

Alle sa til meg at det vil bli bedre med tid, men jeg trodde ikke på de i det hele tatt. Kunne ikke se for meg et liv uten han. Jeg kom aldri til å finne noen andre. Men det er sant, jeg lover deg, det blir faktisk bedre, uansett om du tror det eller ikke. Ja, det gjør vondt, og såret vil blø i en god stund, og la det gjøre det. Men til slutt vil det slutte å blø. Du vil finne deg selv igjen og du vil bli klar til å finne den rette. Iallefall prøve deg frem. Jeg er på det punktet nå, og savner ikke engang eksen min. Jeg føler med deg, men du trenger egentlig ikke sympati, men empati. Med for mye sympati er det lett å havne i en offerrolle, og den kan det være vanskelig å komme seg ut av. "Stakkars meg. Ja, jeg er et offer". Med empati får du noen som forstår deg og heller kan anerkjenne følelsene dine uten å gjøre deg til et offer.

Så jeg gir deg min empati, og når tiden er inne, vil du komme deg videre og finne en som har det du ser etter. Jeg heier på deg! Du er sterk, sterkere enn du tror!  

Justin Bieber - Sorry

 

Hva er poppers?

En type gass på boks som opprinnelig ble solgt som hjertemedisin, men som de siste tiårene har blitt brukt for å forsterke seksuelle opplevelser.

 

Å inhalere gassen i forbindelse med orgasme gjør at hjernen får mindre blod/oksygen, og det utvider arteriene, noe som forsterker nytelsen en hel del.

 

Noe av den samme effekten kan oppnås ved kvelning under orgasme. Ved regulær kvelning utvider imidlertid ikke arteriene seg, slik de gjør ved bruk av poppers. Men å misbruke det er ikke helt ufarlig dessverre, så det anbefales vel ikke akkurat av helsemyndighetene.

 

Æ, hørtes ut som noe man bør holde seg unna!

 

han er redd for at foreldrene vil kunne spore ham opp ved å si at de er foresatte til f.eks. politi og andre myndigheter.

Kan man (som voksen) frata ens biologiske foreldre status som pårørende? Eventuelt hvordan går man fram for å gjøre dette? 

En voksen person har normalt ikke foresatte, så det skulle ikke være mulig å påberope seg slik status.

"Nærmeste pårørende" må du oppgi når du legges inn på sykehus (i tilfelle du faller i koma eller dør). Du kan velge navnet fritt. Jeg kjenner ikke til at det er et begrep som forekommer i andre sammenhenger?

Sykehus/helsevesenet har jeg opplevd to ganger ikke har ivaretatt mitt behov for personvern, så der kan det trenges en skikkelig oppvask!

 

Det er en ting å oppføre andre som pårørende på sykehus, staten vil fremdeles regne de biologiske foreldrene som foreldre. Man må gå frem på en annen måte for å "bli kvitt" foreldrene. Jeg vet ikke hvordan man går frem, så jeg ville kontaktet lensmannskontoret eller en advokat som er spesialisert i dette området for å få mer informasjon

Les dette: http://jusinfo.no/index.php?site=default/721/839/898/901

Hei.

Møtte en veldig søt jente på fest i helga. Vi hadde en god tone og for meg kunne det virke som hun kanskje var litt interessert ihvertfall (mulig jeg legger for mye i det).

 

Anyways kunne jeg ihvertfall tenkt å bli bedre kjent med hun, men er det for tidlig å be hun ut på en kopp kaffe når vi bare har møtt hverandre en kveld? Vi er begge studenter, men holder til på forskjellige institutt noe som fører til at vi aldri ser hverandre. I tillegg tror jeg hun er ferdig med å studere nå til våren, så føler at det kan være en "nå eller aldri mulighet".

 

Helt tilslutt, er det en god ide å legge hun til på Facebook og invitere henne med ut derfra? Eller burde jeg håpe på at jeg treffer hun i løpet av semesteret i et av studentarrangementene for å bli bedre kjent først?

 

 

 

Ser det har gått neste et år nå. Hvordan gikk det???

Hei.

Møtte en veldig søt jente på fest i helga. Vi hadde en god tone og for meg kunne det virke som hun kanskje var litt interessert ihvertfall (mulig jeg legger for mye i det).

 

Anyways kunne jeg ihvertfall tenkt å bli bedre kjent med hun, men er det for tidlig å be hun ut på en kopp kaffe når vi bare har møtt hverandre en kveld? Vi er begge studenter, men holder til på forskjellige institutt noe som fører til at vi aldri ser hverandre. I tillegg tror jeg hun er ferdig med å studere nå til våren, så føler at det kan være en "nå eller aldri mulighet".

 

Helt tilslutt, er det en god ide å legge hun til på Facebook og invitere henne med ut derfra? Eller burde jeg håpe på at jeg treffer hun i løpet av semesteret i et av studentarrangementene for å bli bedre kjent først?

 

 

 

Add henne og skriv en liten melding om at du hadde det koselig med henne på festen og kunne tenke deg å treffe henne hvis hun har lyst. Spør om hun har lyst til å være med ut for noen øl, middag eller lignende. Du har ingenting å miste. Hvis du er skikkelig tøff kan du legge til at du synes hun var søt Hvis hun liker deg, er det en ting en jente blir mer veldig sjarmert av enn å høre at hun er søt  Lykke til, og gi en update!

PS: Ikke sats på at du møter henne ved en tilfelle, det er jo ikke sikkert du gjør!

Jeg ble dumpet for tre måneder siden. Jeg og den mannen har forsøkt å bli venner igjen helt til nå. Jeg blir invitert på dater hele tiden av to bekjente av meg. Jeg sier først ja og så trekker jeg meg. Noen som har vært der? Noen tips i en sånn situasjon?. Jeg er nok ikke over eksen ennå. Er nok derfor.

 

Anonymous poster hash: df279...52c

Kjenner meg igjen. Vent, bli kjent med deg selv igjen og hvem du er uten eksen din. Det høres ut som du dater for å fylle et tomrom. 

Gi det litt med tid og så begynn i det små og finn en og snakk med vedkommende igjen før dere treffes. Hvis fu avlyser gang etter gang, er jo dette et klart tegn på at du ikke er klar enda. Jeg startet å date bare uker etter det var slutt med eksen, men skjønte fort at dette var bare for å fylle tomrommet etter han. Det er vanskelig å få følelser for andre når du ikke er over eksen din, tro meg. Snakker av erfaring. Du vil kjenne på kroppen din når du er klar. Men det er ikke nå.

 

Så har også jeg klart det jeg trodde jeg ikke var i stand til, jeg har tråkket i salaten og hoppet til sengs med en jente på julebordet. Jeg har kjæreste gjennom seks år, som jeg er utrolig glad i og som jeg vet stoler 100% på meg. I alle fall frem til nå. Vedkommende det skjedde med har jeg knapt snakket med tidligere, og kommer garantert ikke til å snakke med igjen, så noen gjentakelse er uaktuelt. Det hele var rent fysisk, spontant og under påvirkning av store mengder alkohol og dårlig dømmekraft. 

 

De siste dagene etter det skjedde har jeg gått rundt med konstant kvalme, kaldsvette og dårlig matlyst. Jeg har overveid fordeler og ulemper med å fortelle kjæresten min, men endte til slutt opp med å ta den vanskelige praten, før det har gått for lang tid. For kjæresten var selvsagt dette et slag i trynet og en stor knekk i tilliten hun har hatt til meg. Likevel er hun villig til å jobbe videre og har ikke lyst til å miste meg, og vice versa. Jeg har også gjort det klart for henne at jeg aldri kommer til å gjøre noe lignende igjen, men skjønner at jeg ikke er i den mest troverdige situasjonen akkurat nå. Jeg har lagt alle kortene på bordet, og svart på alle spørsmål hun måtte ha. Likevel føler jeg at det kommer til å ta lang tid å gjenopprette den tilliten jeg så brutalt har ødelagt. 

 

Grunnen til at jeg skriver her er todelt; delvis for å få lesset ting av skuldrene mine, og delvis for å høre om noen har vært borti lignende erfaringer, og vet hva som funker (og ikke funker) for å gjenopprette forholdet. På forhånd takk!

 

Hilsen angrende synder. 

Anonymous poster hash: ac3a2...25a

 

Anonymous poster hash: ac3a2...25a

 

Synes det var veldig bra at du tok til fornuft og gjorde det riktige og fortalte henne sannheten. Det at hun er villig til å fortsette forholdet er ingen selvfølge, så det bør du være evig takknemlig for. Når det gjelder fortsettelsen, hva tenker du selv?

Jeg tror hun kommer til å være litt bekymret i starten hvis du skal ut med kompiser i starten, og det vil være helt naturlig. Du kan foreslå å ringe henne jevnlig eller å oppdatere henne hvor du er og hva du er. Men dette kan dere jo snakke litt om: Hvordan skal vi gjøre det videre og hva ønsker du av meg? Gi henne det hun trenger, det fortjener hun. 

Det høres ut som dette er noe du aldri vil gjøre igjen, og det håper jeg virkelig du mener. Husk at fylla har ikke skylda når det gjelder utroskap. At man har vært utro betyr at man alltid kommer til å være det igjen, er ikke nødvendigvis sant. Håper dette gjelder deg!! Hør med henne om hva hun trenger for å få henne til å stole på deg, og handle deretter.

Vis henne hvor mye du bryr deg om henne, gi henne oppmerksomhet og tid. Trenger hun litt avstand, respekter det. Fortell henne hvor mye du angrer og at du skulle ønske det aldri hadde skjedd. En ting du kan gjøre er å skrive et brev til henne. Fortell henne om det som skjedde, og så alt du føler for henne og hvordan du aldri kommer til å gjøre det igjen (For det skal du ikke?). Del alle dine tanker og følelser for henne i brevet. Bruk tiden fremover til å dedikere alt til henne. 

Vet ikke hva annet jeg skal si. Det er en utrolig vanskelig situasjon, og du er utrolig heldig som har en så fin jente som faktisk ønsker å fortsette med deg. Hun kunne lett kastet deg på dør. Det kommer til å ta tid til å bygge om tilliten igjen, og det er jo ikke rart. Høres virkelig ut som du angrer og med god grunn. Lykke til til dere begge og gi gjerne en update om hvordan ting går. 

 

Det er nok ikke alle som forstår seg på dette så det er lett å være dømmende...

 

Men jeg var sammen med ei før for noen år siden som var veldig løs tøs for å si det sånn, så jeg ble veldig sjalu ofte på måten hun var med andre gutter, spesielt på fest.

Hun var visst også utro, men det var egentlig bare pain den gang.

Så jeg gikk gjennom to år med denne dama, med en berg og dalbane av kåthet, sjalusi og kjærlighet. Det virker som disse følelsene ble litt floket sammen etter et jævlig dramatisk forhold.

 

Nå er jeg med ei uskyldig, søt dame som har hatt sex med veldig få før meg.

Tror jeg bare vil at hun skal være litt slem pike.

 

Anonymous poster hash: 27a0c...d02

 

Du er rar

 

 

Jeg er i nesten akkurat samme situasjon. Har hatt et forhold til en jente i over et år, og vi har sterke følelser for hverandre nå. Det startet med at vi var i forhold begge to, forhold som var kjipe og vi hadde ikke sex med kjærestene våre på hver vår kant. Vi begynte å møtes sporadisk og alt var spennende og deilig. Etter noen måneder var det viktig for meg at hun ikke hadde andre i tillegg til meg, og at hun ikke hadde sex med kjæresten sin. Kun da ville jeg fortsette. I begynnelsen var det bare gøy, og vi sa at så lenge det er gøy holder vi på. Men nå har det utviklet seg til noe mer, noe som kan bli noe bra.

Nei, dette er en logisk brist. Du tenkte klart i begynnelsen. I begynnelsen var det gøy, og det var ingen grunn til å ta hverken det ene eller det andre så tungt fordi dere ikke var emosjonelt investert i hverandre. Det forandret seg, og det ble viktig at dere kun hadde sex med hverandre. Dere ble emosjonelt investert i hverandre, og kunne ikke lenger se situasjonen klart. Faktum er likevel at dere begge var utro for å ha sex med hverandre, og du nektet henne å ha sex med sin egen kjæreste. Med andre ord så satser dere fullt og helt på utroskap. Og ingen av dere har noe problem med det. Er dette en kvalitet det virkelig er godt å ha med seg inn i et nytt eventuelt forhold? Vel, det spiller igrunn ingen rolle. For som sagt er dere emosjonelt investert, og dermed logisk blinde. Noe som tydelig fremgår av hva du forklarer videre.

 

 

Jeg mente ikke at jeg nektet henne å ha sex med kjæresten, men vi var i samme situasjon, vi hadde begge kjærester, vi hadde begge ikke hatt sex med kjærestene på flere år. Det var det som var litt av årsaken til at vi startet dette, at vi trengte noe vi ikke fikk av kjærestene, men vi var ikke tøffe nok til å slå opp, av ulike grunner. Da jeg begynte å få følelser for henne, og hun for meg var det viktigere for meg at hun delte noe intimt med meg og ikke med kjæresten enn før.

 

Jeg vet at det er endel logiske brister i det jeg skriver, og sånn er det kanskje når man er forelsket og er i en situasjon som ikke lett lar seg løse. Og det er vel litt av poenget her også. Å være utro er kjipt mot den du er utro mot. Enig. Men alt er ikke like A4 alltid.

 

Løsningene er mange, og årsakene til at man er utro er mange. Jeg har uansett tro på at man ikke alltid vil falle tilbake til det samme mønsteret dersom årsakene til at man i utgangspunktet er utro blir ordnet opp i og man kan kommunisere med hverandre om behov man har som kanskje ikke blir møtt.

 

Hvorfor kan hun ikke slå opp med typen? Det må dere vel ha pratet om?

Jeg må si meg enig med Evelen, er hun utro nå så er det sansynelig at det skjer igjen - med deg. Jeg synes i hvertfall at det er et dårlig utgangspukt til å bli et par når det blir innledet med utroskap fra den ene eller begge sidene. Hvis hun bare vil ha deg så hadde hun kansje dumpa han med engang? Jeg hadde i hvertfall skygga banen om en jeg hadde stått i med hadde kjæreste :-)

Ser absolutt poenget her, men nå vet vi ikke hva slags forhold hun har med nåværende type. Kanskje det er et forhold som er på randen uansett, eller at de rett og slett ikke har følelser for hverandre. Og det at de her to møtte hverandre var dråpen som tippet begeret?

Selv om dette er ingen unnskyldning, og utroskap er utroskap, og er feil. Hun bøt absolutt slå opp med typen. Men igjen, hvem vet hvordan de har det? Kanskje det er vanskelig å gå fra hverandre av ulike grunner. Men igjen, utroskap er feil og hun skylder typen såpass å være ærlig og slå opp!

Viagra og poppers er jo en fin kombo

Hva er poppers?

 

Sa jeg at jeg var frustrert? Jeg var ikke det...Og hvis du synes det var en kraftig reaksjon, kan du lese svaret mitt på nytt. Det er overhode ikke noe som tilsier at jeg er frustrert eller at jeg reagerer kraftig. Come on, a...

 

Trodde ikke at dette heller skulle kreve forklaring, men greit nok. Hvis du leser nøye gjennom hva jeg skriver, så ser du at jeg skriver: "mitt ironiske innlegg til å begynne med". Her refererer jeg selvsagt til mitt første innlegg hvor du svarte: "Jævla modent, dick!!". Jeg kan selvsagt ikke si med en garanti at du var frustrert i øyeblikket du skrev dette, men basert på selve innlegget, vil jeg påstå at du heller mer mot frustrert enn mot besinnet.

 

Du kan anta hva du vil, men da jeg skrev det var jeg ikke frustrert i det hele tatt. Og det mener jeg. No hard feelings. "Venner" igjen?

Joda, det er mange kriterier, jeg vil nå si at BMI er viktigere enn høyde f.eks

Rase-fiter hadde vel også vært noe, er ikke alle som finner alle raser attraktive.

 

Men det er vel lite poeng å ta den diskusjonen.

Det viktigste tror jeg er at man kunne hukket av hva man er interessert i, altså hva målet med tinderbruken er.

Enig i din siste setning Men BMI kan jo være misvisende da. En muskelbunt vil ha en høy BMI pga mye muskler, og ikke fordi man er feit....bare et eksempel...

 

Jeg nevnte jo at Tinder er overfladisk, det er det ikke noe å legge skjul på. Men i den overfladiske jungelen, betyr faktisk blant annet høyde noe....

 

Ja, har jeg sagt noe annet? Er jeg nettopp det jeg nevnte over, at jeg forstår at høyde ikke er ubetydelig. Og da burde du heller ikke ha noen grunn til å bli frustrert over gutter som har krav til din vekt og/eller puppestørrelse, og du burde jo strengt tatt ikke heller reagert så kraftig på mitt ironiske innlegg til å begynne med.

 

Sa jeg at jeg var frustrert? Jeg var ikke det...Og hvis du synes det var en kraftig reaksjon, kan du lese svaret mitt på nytt. Det er overhode ikke noe som tilsier at jeg er frustrert eller at jeg reagerer kraftig. Come on, a...

 

 

 

Siden Tinder i seg selv likevel er så overfladisk, kunne jeg tenke meg at når man registrerte seg, at man måtte skrive inn høyde og hva man er ute etter. Typ: Chat, venner, sex, date osv. 

Høyde betyr jo mye for kvinner etter hva jeg har erfart, og betyr mye for meg, og med å automatisk se høyde og hva personen er ute etter, kan man luke vekk ugresset!

Isåfall kan man like gjerne inkludere midjemål, bryststørrelse, og rumpeomkrets. Heck, hvorfor ikke inkludere penislengde, penisbredde, omkretsen på din vaginale åpning, og anal-villighet? Jeg har veldig strenge krav på disse områdene altså, om en jente ikke tåler at jeg er under 180, så skjer det ikke at jeg aksepterer noe mindre enn D++ (uten silikon selvsagt), skostørrelse på under 36, vekt på under 50kg, og maks én tidligere sexpartner. Uaktuelt.

 

Jævla modent, dick!!

 

Han tilhører nok "ugresset" under 1,80

 

Fra spøk til revolver, han trekker bare følgene av ditt ønske. Som var veldig overfladisk i mine øyne. Men så er jeg ikke på Tinder heller da

 

Jeg nevnte jo at Tinder er overfladisk, det er det ikke noe å legge skjul på. Men i den overfladiske jungelen, betyr faktisk blant annet høyde noe....

 

Siden Tinder i seg selv likevel er så overfladisk, kunne jeg tenke meg at når man registrerte seg, at man måtte skrive inn høyde og hva man er ute etter. Typ: Chat, venner, sex, date osv. 

Høyde betyr jo mye for kvinner etter hva jeg har erfart, og betyr mye for meg, og med å automatisk se høyde og hva personen er ute etter, kan man luke vekk ugresset!

 

Isåfall kan man like gjerne inkludere midjemål, bryststørrelse, og rumpeomkrets. Heck, hvorfor ikke inkludere penislengde, penisbredde, omkretsen på din vaginale åpning, og anal-villighet? Jeg har veldig strenge krav på disse områdene altså, om en jente ikke tåler at jeg er under 180, så skjer det ikke at jeg aksepterer noe mindre enn D++ (uten silikon selvsagt), skostørrelse på under 36, vekt på under 50kg, og maks én tidligere sexpartner. Uaktuelt.

 

Jævla modent, dick!!

Vet ikke om dette blir riktig katogori. Men prøver. 

 

Hva synd dere er dårlig med appen? Er det noen funksjoner dere savner? Hva kunne gjort tinder bedre?

Siden Tinder i seg selv likevel er så overfladisk, kunne jeg tenke meg at når man registrerte seg, at man måtte skrive inn høyde og hva man er ute etter. Typ: Chat, venner, sex, date osv. 

Høyde betyr jo mye for kvinner etter hva jeg har erfart, og betyr mye for meg, og med å automatisk se høyde og hva personen er ute etter, kan man luke vekk ugresset!