Venelite

Nå har jeg sittet oppe i noen timer, frister bare å legge seg igjen. Det er ikke noe mening i sitte oppe når man bare er svimmel uansett. Nå er jula over ihvertfall, er en lettelse å tenke at det ikke er jul før neste år. Likevel er jeg sliten. Dypt inni meg, føles det ut som jeg kaster bort livet mitt.. noen som har det litt på samme måte?

Hvorfor føler du at du kaster bort livet ditt?

Noen bør hjelpe deg. Har du prøvd å få hjelp?

Jeg går til psykiater to ganger i uka, men har ikke time før uti midten av januar igjen.

Jeg lever fremdeles fordi jeg rett og slett ikke har funnet ut hvordan jeg skal ta livet av meg.

Du kan trene det bort.

Hvis det var meg du siterte, så klarer jeg ikke trene. Jeg har ikke krefter til det.

Det verste med jula er at det sender meg fullstendig inn i ett overspisingshelvete, og jeg får blysvart samvittighet for jeg klarer ikke kaste opp alt jeg overspiser..

Jeg avskyr virkelig livet mitt mer og mer for hver dag som går. Eneste gangen jeg orker å stå opp er en gang i uka når jeg skal til psykiateren. Ellers er det ingen vits for jeg har verken noe eller noen å gå til ellers. Bursdag har jeg også om ett par uker men som alltids så må jeg tilbringe den alene på rommet mitt med en eller annen serie på pcen. Er nesten så jeg håper at dommedag faktisk vil skje, for jeg klarer ikke å ta livet mitt selv..

Er det noen navkyndige personer her som kunne hjulpet meg litt?

Er i en ganske fortvila situasjon

Kanskje. Hva gjelder det?

Dustenav som aldri kan ta kontakt uansett hvor mange eposter jeg sender og hvor mange bekjente som ringer for meg. Da får jeg vel bare gå utifra at de ikke har søkt om skoleplass på voksenopplæringen for meg da.

Skulle ønske jeg hadde noen å være med.

Om det er en trøst er det langt ifra alle som koser seg i fjerne land. Mange som har det som deg!

Trikset er å finne likesinnede å prate med, eller se en film med. Det hjelper!

Ja men jeg vet ikke hvor jeg skal lete etter dem.

Fy faen som jeg hater sommeren. Absolutt alle andre koser seg i fjerne land på ferie mens jeg sitter her alene.

Enig med deg. Stort sett er de som har fortalt meg at selvmord er egoistisk de som har masse venner, fine hus, masse penger og drar på lange ferier flere ganger i året.

 

Er ikke alle som er så heldige at de til og med får en tekstmelding på slike dager. Det er ufattelig tungtvindt å være helt på egen hånd, og da spesielt i høytider. ett halvt år igjen til julaften og min bursdag. Hurra ( nei.. )

ojda,ille.

 

..og nå for tiden er det ju epost,sms å allt så det er ikke akkurat vanskelig.

Ser ut som vi har bursdag omtrent i den samme tiden,er jeg gående kunne jeg slenge avgårde en mail eller sms,kan ikke love jeg er gåendes da

 

(hadde for så vitt noe i den duren 90-95,men det var för gsm og dagens internet og tyst fast-telefon og ingen nmt telefon,men det er ikke vesentlig.)

 

Virker som vanlige slitere kan skjønne greia,og de som virkelig har resurser ser ut at bli avslappet etter hvert.

 

Erfaringsmessigt er de som har litt mer de verste,siden jeg bare kan snakke om erfaring er det givetvis ikke bestandig slik,men ofte nok.

 

Selv var jeg kok-forbannet første tiden når mennesker jeg brydde meg om tok livet sitt,men med tiden kom forståelsen,i det minste skjønne litt hvorfor og allt det der.

Nei det er jo ikke vanskelig med dagens teknologi, men når man ikke har noen hvem skulle man da fått det fra selv om det er relativt enkelt å sende?

Skulle ønske jeg bare kunne falle død om akkurat nå.

Typiskt at de menneskene som lirer av seg at selvmord er egoistisk,dvs mot dem,ellers om året så sitter dem i husene sine med sin familie,går på jobb med gode kolleger slik jeg har forstått det,far på båttur eller på hytta.

Og de obligatoriske sydenturene,noen av dem har hus og greier der nede.

Om det ikke er andre aktiviteter som jeg sjeldent er invitert på,ut å spise er vel det eneste jeg hvert skuttår blir invitert med på stort sett.

 

Så er det jul og bursdag og da får man noen sms´r,hyggelig det,en gang i året.Ellers steker man i sitt eget fett alene.

 

Tilbake til om det er egoistiskt at ta selvmord, trur det rubbar deras cirklar om det goda.hyggelige samfundet der dem selv gir tilbakemelding om deras vesentlige bidrag, at det finnes mennesker som synes det falska,glatte,dobbelmoralistiske og forljugna livet er så utenkbart at dem heller avslutter hele greia,er ikke noe de takler for da er plutselig ikke deres lille bobble så perfekt lenger.

 

Uttryckt på en annen måte, om de behandler meg som noe katten har dratt in i større delen av livet kan de stå og grine sine krokodiltårer på graven,sen håper jeg man kommer tilbake som et spøke så man kan gi litt tilbake,det siste var en spøk,hadde vart noe karma over den dog.

Enig med deg. Stort sett er de som har fortalt meg at selvmord er egoistisk de som har masse venner, fine hus, masse penger og drar på lange ferier flere ganger i året.

Er ikke alle som er så heldige at de til og med får en tekstmelding på slike dager. Det er ufattelig tungtvindt å være helt på egen hånd, og da spesielt i høytider. ett halvt år igjen til julaften og min bursdag. Hurra ( nei.. )

Jeg var så jævlig nær å slippe unna alt idag. Hvorfor slapp jeg ikke rekkverket? Hvorfor gikk jeg hjem istedet? Faen ta.

Ja, jeg har tenkt på det, men aldri gjennomført det. Den dagen jeg finner en 100% sikker og rett måte å dø på skal jeg gjennomføre det. Gleder meg veldig til å få dø.

Bare 5 dager igjen til møte med NAV. faen som jeg gruer meg, de kommer garantert til å slå hånden av meg.

Jeg kommer til å bli Nav-klient ut livet. Hipp hipp hurra.

Jeg er så lei av å sitte hjemme alene hele dagen. Så lei av å ikke komme meg noen vei i livet. Lei av å ikke klare å få videregående utdannelse og lei av å ikke få jobb noe sted. Er drittlei av byen min også. Herregud så godt å få det ut.

Jeg er ikke god til noen ting som helst. Gikk ut med bare 2ere på ungdomsskolen og har ikke hatt venner på flere år, så jeg er ikke god i verken faglige ting eller i det sosiale.

 

Jeg hadde vel bare LG (lite godt eller, som jeg nesten klarte å overbevise min mor om at betydde læreren gratulerer...) og G (godt) på skolen jeg også (tilsvarer vel omtrent 2 eller 3 tror jeg), men jeg KAN jo en hel masse for det da... (Den eneste grunnen til at jeg ikke dumpet var at de ihvertfall ikke ville ha meg der et år til....)

 

Problemet mitt var at jeg kjedet rumpa av meg på skolen, de klarte aldri å engasjere meg og jeg datt derfor veldig ofte ut.... Jeg fikk høre at hvis jeg ikke kom tidsnok på skolen så ville jeg aldri komme tidsnok på jobb, at jeg var håpløs, et null, en idiot, ja så og si alle mindre flaterende ting fikk jeg rett ut høre at jeg var, men stemte det? Vel, det stemte en stund... Det stemte så lenge jeg trodde på det selv... For jeg fikk, gjennom jobben, gå elektro grunnkurs i en alder av 28 år og gikk ut av det skole året med fire seksere og resten femmere... Og på den måten BEVISTE at jeg ikke var den idioten de fleste trodde jeg var...

 

Jeg begynte å jobbe på NSB som nittenåring og der lærte jeg med FORT at jeg hadde to valg for å ikke være et mobbe offer: enten måtte jeg le like hjertelig, helt litt hjerteligere, enn de som prøvde å mobbe meg eller jeg kunne bite hodene av deem medå svare noe enda verre tilbake og jeg gikk for en middelvei..

 

Jeg lever etter noen helt klare regler og en av dem er at de som ikke liker meg som jeg er, vel de driter jeg i. en annen regel er at jeg kun husker komplimenter og ikke fornærmelser, livet er for kort til å henge seg opp i negative ting. Det tredje er at jeg ikke bestandig MÅ si alt, men det jeg sier skal være sant. Fjerde er at jeg aldri "mobber/erter" noen som ikke tar igjen med samme mynt. (Slik unngår du å bli en mobber faktisk... For det er ikke alle som skjønner at slike sleng kommentarer er spøk og da er det bedre å la det være...)

 

Folk får like deg som du, for er det noe du ikke skal bruke energi på så er det å jenke deg eller gjøre deg til slik at folk liker deg. Det hjelper bare en kort stund, så oppfattes du som falsk...

 

Venner sier du? Jeg har en skikkelig venn, en jeg har hatt hele livet (siden jeg var 5 år) pluss kona da så klart, som også er min beste venn. Klart jeg har flere venner enn det, men jeg trenger ikke 1500 venner for å si at jeg har venner, slik altfor mange, bland annet på facebook, tror de må ha for å kunne si at de har venner. Ikke har jeg behov for å være sammen med een masse venner heller, jeg liker meg i mitt eget selvskap jeg og jeg har alltid vært en ensom ulv uten behov for å ha hundrevis av venner. For en ting har et langt liv lært meg og det er at de fleste venner kommer og går. Det er helt naturlig det, da vi forandres, får andre intresser også videre. Men den ene vennen jeg har VET jeg at vil stå ved min side samme faan hva jeg gjør, og jeg ved hans side samme hva han gjør også, og slike venner vokser ikke på trær. Og det er slike venner du må se etter... SKIKKELIGE venner, som står opp for deg ikke bare når det går bra, men også når det går til helvette. Det er de som faktisk tar deg som du er...

 

Men det krever litt av deg også. Prøv å gå litt inn i deg selv og se hva DU liker. Når du har stadfestet det er det mye lettere å se etter folk som, i første omgang, har de samme interessene, for å bli venner med dem. Vi er alle forskjellige, men etterhvert begynner du å finne ut av de forskjellige TYPENE som finnes der ute. Mens jeg jobbet på NSB kom jeg borti så og si alle typer mennesker, noe som lærte meg til å utvikle noe jeg kaller multi humor, for alle disse forskjellige menneskene har alle forskjellig humor og humor er ofte, veldig ofte, nøkkelen til vennskap. Det gjør at vi liker folk når vi deler hverandres humor og har noe felles vi kan le av. så ikke vær så sær at du kun ler av et par ting, se komiskt på det meste er mitt råd, også deg selv når det trengs... Da får du ofte de rundt deg til å le også... Som jeg gjorde da jeg skulle betale noe her om dagen og stappet inn tippe kortet i kort automaten... Ble en del latter rundt det forsøket av folkene bak meg i køen, men mest lo jeg av meg selv, som ikke oppdaget den store X'en midt på kortet før etter det tredje forsøket...

 

 

Så jeg snakker med ALLE de jeg traff, alt fra hardrockeren til bibel fantasten, for tema behøver ikke nødvendigvis bli hard rock eller gud av den grunn. Det finnes masse å snakke om og det første du kanskje bør gjøre er å søke litt kunnskap om det aller meste, da har du alltid noe å snakke om. Og husk at det ikke er ALT du trenger å si, men det du sier skal være sant. Det dummeste du kan gjøre er å legge ut om ting som ikke helt er sant, for folk oppfatter løgn VELDIG fort og løgnere blir ikke godt likt, for å si det mildt.

 

 

Hva det fagelige angår så er det ikke alle som er faglig sterke. Slik er det bare. Trodde lenge at jeg ikke var det selv til jeg oppdaget at jeg kan lese meg til lærdom for hva det måtte være... Hvem hadde trodd det liksom om idioten RWS.... Så jeg har lært alt fra å skru bil, mure, bygge hus, data og programmere fra bøker, rett og slett lest meg til lærdom...

 

... Og lese bøker anbefler jeg på det varmeste, for det øker både ditt ordforåd OG din forståelse og ikke minst gir det deg noe å snakke om... Les alt du kommer over som fenger og ikke vær redd for å like nye ting... Vær åpen for ALT men innta en sunn skepsis til alt også, også venner såklart, da de er mennesker de også. En vakker dag er jeg sikker på at du kommer til å se tilbake på din første post her med oppriktig undring, helt ute av stand til å fatte hvorfor du tenkte som du gjorde når du skrev dette

 

For den som venter på noe godt venter ikke forgeves, livet er litt lenger enn akkurat i dag eller i morgen vet du.

 

 

Så stå på, det ordner seg!! Carpe diem, grip dagen... Eller som kompisen min sier (Han er ungkar...) : Carpe skrottum (Grip ballene)... To sider av samme sak egentlig.,.. Man må bare ha baller som er store nok til å hoppe i det noen ganger.... og gripe sjansen.

 

Eller du kan gjøre som Pseudopod foreslår, dra til ham og spille TV spill... he he

Oi, lang post, men takk for at du tok deg bryet med å svare.

Vurderer selvmord fordi jeg ikke klarer å fullføre noen ting som helst. Grunnen til at jeg fortsatt er her er fordi jeg ikke har funnet en måte som er 100% sikker jeg vil dø av.

Du er med andre ord redd for at du ikke klarer å fullføre det heller.... joda, kjenner følelsen..

 

De fleste nordmenn har en lei tendens til å fokusere på det negative isteden for det positive... Har du prøvd å tenke litt på hva du faktisk ER god til? Det er egentlig ikke så dumt å starte der... Så vil du se at livet ditt faktisk har en mening allikevel Det er bare det at ingen andre finner den for deg, du må finne den selv...

Jeg er ikke god til noen ting som helst. Gikk ut med bare 2ere på ungdomsskolen og har ikke hatt venner på flere år, så jeg er ikke god i verken faglige ting eller i det sosiale.

Vurderer selvmord fordi jeg ikke klarer å fullføre noen ting som helst. Grunnen til at jeg fortsatt er her er fordi jeg ikke har funnet en måte som er 100% sikker jeg vil dø av.