Neekita
-
Innlegg
139 -
Ble med
-
Besøkte siden sist
Innholdstype
Profiler
Forum
Hendelser
Blogger
Om forumet
Innlegg skrevet av Neekita
-
-
Takk for tips! Nå fant jeg en diskusjonstråd om nettopp TV serier. Der var det 300 sider med forslag, så jeg skal nok finne noe å glo på!
Trespiser: Det var ikke et dumt forslag det. Jeg pleide å se mye dokumentarer på documentaryheaven dot com. Har tilbringt så mange timer på den siden at nå tror jeg rett og slett ikke at det er flere dokumentarer igjen å se. Hvertfall ikke om emner som opptar meg. Leser at de siste sesongene av 24 har vært veldig bra, kanskje det hadde vært noe! Jeg fulgte med på sesong 1, men falt av i sesong 2.
-
På halsen er det ikke spesielt tynn hud så det vil ikke være mye vondere enn på armen. Smerte burde du ikke beskymre deg for uansett. Jeg har en tattis oppå foten hvor huden er veldig tynn, det skal visstnok være et av de vondeste stedene å tatovere, men det var ikke spesielt vondt.
Ser du har mulighet til å tatovere deg i Bergen, da anbefaller jeg Let's Buzz på det sterkeste.
Når det gjelder tatoveringen du har valgt synes jeg du skal tenke deg godt om før du tatoverer det DER på kroppen din. Synes den var lite fin, men smak og behag.
-
Last ned Chrome.
-
Jeg er graphic designer og hvis du har lyst til å betale meg kan jeg godt lage en superb header til deg
-
Så koselig da!! :-)
Jeg møtte min kjære på nettet. Jeg visste jeg kom til å treffe en fyr på nettet, den hardcore gameren som jeg er. Alle kompisene mine i virkeligheten har satt meg i friendzone for lengst og ser på meg som en av gutta, og det har de gjort siden vi var bittesmå. Ikke har jeg giddet å gå ut så mye heller, etter at jeg oppdaget gaming. Da ble plutselig lan i helgene istedenfor.
Jeg synes faktisk det er en fin måte å møte folk på jeg! :-)
-
Hvis ingenting annet funker, så vil jeg bare anbefalle roaccutan!! Min kjære hadde problemer med kviser tidligere og gikk på roaccutan i 6 måneder. Nå er han helt kvisefri og myk
Hmm... Men han var vel ganske alvorlig? Jeg er ikke så alvorlig, men har noen kviser.
Hørt at roaccutan har alvorlige bivirkniner.
Vil ikke si han var et veldig ekstremt tilfelle, men han hadde jo en god del ja. Grunnen til at hun gikk på roaccutan var at ingenting han hadde prøvd tidligere fungerte. Roaccutan fungerer veldig bra i de fleste tilfeller. Hvis du bare har en kvise her og der så er vel ikke det å anbefalle, som du sier så har den en del bivirkninger. Min gubbe fikk veldig tørr hud, øyne og lepper, han begynte også å blø neseblod et par ganger. Det er ikke så gale.
Uansett, lykke til!
-
Hei!
Akkurat nå har jeg veldig lite å gjøre om dagen og ser derfor etter noen serier å glo på :-)
Jeg kan jo ramse opp noen av seriene jeg har sett på den siste tiden.
The Walking Dead
Breaking Bad
The Event
Homeland
Dexter
Nikita
Har dere noen andre TV serier å anbefalle meg?
-
Hvis ingenting annet funker, så vil jeg bare anbefalle roaccutan!! Min kjære hadde problemer med kviser tidligere og gikk på roaccutan i 6 måneder. Nå er han helt kvisefri og myk
-
Har også stor respekt for lov og orden.
Men selger ikkje vennane mine av den grunn, uansett kva dei har gjort så veit ikkje eg om det.
Synes ikke du at du motsier deg selv litt her..?
-
7
-
-
TS, jeg er enig i at du gjorde det eneste rette og det ser det ut til at du allerede vet! Jeg synes du skal tenke litt over hva som faktisk skjedde. Uansett hvor dritings man er så er det noe feil i topplokket hvis man går så langt som å skade og nesten drepe en person. Har du tenkt på at det kunne vært deg? Du kjenner han best, men vær forsiktig!!
-
1
-
-
Jeg blir faktisk flau når folk snakker om Gud. Jeg synes det er bare tull! For meg er det så utrolig urealistisk og latterlig. Det er for meg det samme som å tro på at eseler kan fly. Litt i samme kategori som spøkelser og romvesner med ballong hode og gigantiske øyner. Jeg tror på vitenskapen, det som kan bevises eller sees.
Jeg respekterer folk som tror på Gud men jeg personlig ser jeg på bibelen som en eventyrbok på lik linje med Askepott og Snøhvit. Mennesker flest trenger bare noe å tro på, noe større enn oss selv, et lys i mørket. Regler å leve etter.
-
Det er merkelig det der. Jeg trodde det bare var meg i hele verden som hadde det vanskelig
Det føles på en måte litt godt å lese det dere skriver, og vite at jeg er ikke den eneste som sliter i hverdagen. Huff, livet er ikke lett. Ønsker dere alle lykke til.
-
Advarsel:
Inneholder lang text
Hei…
Om meg:
Er 20år ung mann, pleide å være aktiv med idrett og sosialt liv for lenge siden (typ ungdomsskolen). Noen vil kanskje si at det er vanskelig å prate med meg, da jeg har vanskelig å prate men personer in real life. Så jeg hadde problemer det første året på VGS uten ordentlige venner, mistet fort kontakt med venner fra ungdomsskolen. Heldigvis ville noen fra sport kretsen (tidligere landslagstrener) at jeg skulle være med å starte en linje på en toppidrettskole innenfor min idrett, jeg så det som en gylden sjanse for å komme meg unna det dystre livet jeg hadde da. Som resulterte i et pendlerliv og nye venner innenfor idretten min, men langt unna og lite kontakt utenfor skolen. Har alltid vært glad i å sitte på data når jeg har tid, så det ble fort sport, skole og data. Ikke noe sosialt liv, savnet å være 13år gammel med venner.
Så møtte jeg et lyspunkt i livet mitt, jeg trodde ikke at det var jeg som var så heldig. Via idretten min som jeg levde på fant jeg meg en kjæreste, en utrolig flott kjæreste. Som til og med bodde i samme by som meg, vi brukte noen mnd på å bli sammen. Det var helt utrolig for både meg og henne, vi gjorde ikke noe annet enn å være sammen når vi hadde tid. Og når vi ikke var sammen sendte vi 1000vis av sms og samtaler over mobil. Det var kun ett problem som kom ganske kjapt, hun hadde masse venner og et perfekt sosialt liv. Imens hadde jeg ingen ordentlige venner, kun sporten og henne. Noe som gnagde på henne, hun ville treffe mine venner og ville at jeg skulle komme meg ut. Men vi overlevde det at jeg ikke hadde noen venner i byen, og jeg var mye sammen med hennes venner.
Vi levde livet vårt, og jeg brukte mer tid på henne enn på idretten og skolen. Noe som resulterte i en dårlig skole, og i en periode var jeg faktisk langt nede. Jeg viste at skole var viktig og idretten var viktig for meg, og jeg holdt på å miste grepet på begge. Det ble mindre treninger, mindre skole. Jeg klarte ikke å dra på skolen, i stedet tok jeg bilen og kjørte meg lange turer i stedet for å dra på skolen. Ingen viste noe, ingen. Lærerne mine ble bekymret og lurte på hvor jeg var, og jeg orket ikke at de skulle bry seg om meg så ting fortsatte. Fraværsdagene ble større, og jeg var lite på skolen. Mistet prøver og alt jeg så var at min utdanning ble borte… Jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre, jeg klarte ikke å prestere i idretten og klarte ikke å dra på skolen, og jeg hadde ingen å snakke med (jeg ville ikke fortelle min kjære at jeg hadde problemer). Jeg ble til slutt syk av dette, og ble tynn igjen. For jeg hadde trent aktivt i 5/6 år, trent opp muskler og var så si topptrent. Før jeg trente var jeg tynn og spinkel, men trente meg opp via idretten med muskler. Men lite trening og alt gikk feil vei i livet, ble jeg dårligere og dårligere i form. Matlysten gikk ned fra et stort og rikelig kosthold til lite og dårlig mat. Gikk ifra 80kg på vekta til 65kg på kort tid, lurer på om jeg gikk ned på to/tre uker. Sykelig tynn ut ble jeg, jeg ble sendt til legen og de skjønte ingenting. Masse tester ble tatt, men ingenting så ut til å være galt med kroppen min. De dagene jeg var på skolen fikk jeg nye kommentarer, jeg hadde blitt tynn og musklene mine var ikke markerte lenger.
Det endte opp med at kjæresten min lurte på hva som skjedde, jeg var blitt tynn. Jeg hadde ikke noe forklaring på det, og jeg skyldte på at jeg var mye borte fra skolen pga at jeg var blitt så dårlig. Jeg fikk legeattest på at jeg var dårlig pga stort vekttap, og ble reddet ut av vgs med dette. Lærerne mine tok til slutt kontakt med foreldrene mine og lurte på om noe var galt, jeg manglet viktige prøver og mye fravær på skolen. Det ble ett møte på skolen som jeg mislikte sterkt der og da, men det var nok viktig for meg. På denne måten ble det lagt opp til at jeg skulle komme meg igjennom VGS uten å stryke i noen fag. Skolen hjalp meg igjennom VGS, takk!
Uansett, foreldrene mine fikk vite at jeg ikke var på skolen. Hvor hadde jeg vært? Hva gjorde jeg? Hadde jeg kommet i rare miljøer? Masse spørsmål stod for tur, men jeg hadde bare kjørt omkring. Laaange turer med bilen… Så var det kjæresten min, hun viste ikke noe om dette. Så jeg måtte fortelle henne ALT, og hun ble sur på meg (mest skuffet tror jeg). Vi slet noen uker, men vi var utrolig glade i hverandre. Så alt gikk tilbake til normalen imellom oss. Heldigvis. Så jeg kom meg igjennom VGS, men hadde mistet mye fra idretten min… I denne perioden jeg var i en veldig dårlig periode, så hadde også et 1. Divisjonslag hentet meg inn i klubben… Jeg hadde fast plass på laget siden jeg var bedre enn de andre alternativene de hadde. Men de hentet meg inn når jeg var midt i min dårlige periode… Jeg presterte dårlig og orket ikke å pendle til treningene (som var langt unna der jeg bodde, livet mitt var sterkt preget av pendling).. Lite treninger, og jeg gadd rett og slett ikke å møte opp på kamper heller. De få jeg var på den sesongen fikk jeg spille, men hadde lite kunnskap til lagets taktikker og rotasjoner osv. Så jeg følte at jeg gjorde det dårlig… Idretten min gikk nedover og jeg mistet grepet, det så dårlig ut her også. Og slik har det vært siden, jeg sluttet i 1.div laget etter at jeg var ferdig på vgs. Jeg trodde ikke jeg skulle få gjort noe mer innenfor min idrett, jeg kan se langt etter ett toppspill nå…
Så hva skjer etter min vgs? Jo, jeg vil ikke forlate kjæresten min i militæret, og jeg vil ikke flytte bort for å studere. Jeg er redd for å miste henne! For hun er 2 år yngre enn meg, og hadde 2 år igjen på vgs. Jeg bestemte meg for å jobbe ett år hjemme, for å tjene penger og være med kjæresten min. Hva skjer så? Jeg vet ikke selv engang, livet går videre og vi har vært sammen i snart to år. Jeg merker at hun blir redd for at ting skal bli for hverdagslig, hun maser mer og mer på meg. Hun vil at jeg skal ut med venner, dra på byen, ikke bare være med hennes venner… Men jeg har ingen jeg kan dra på byen med, de gamle vennene mine tørr jeg ikke å ta kontakt med. Jeg sitter med jobben, og det er det jeg kan. Jeg kan jobbe og følte meg trygg der, og når jeg var med kjæresten min. Vi er mye sammen, og vi koser oss og gjør masse sammen! Fjellturer og snowboardturer, hytteturer, ferier. Jeg har aldri gjort så mye med en person før!
Men en dag…. Hun vil snakke med meg…. Hun sier hun elsker meg, og alt det der…. Men, hun føler at vi har vært så mye sammen, at alt har blitt så vanelig, hun føler at vi liksom ikke oppfører oss som kjærester lenger. Hun ser oss som veldig veldig gode venner på en måte, men hun vil ikke gi slipp på meg siden hun fremdeles har så sterke følelser for meg sier hun. Så hun vil prøve på at vi ikke ser hverandre så ofte som vi gjorde da (nesten hver dag, fra vi var ledige til kvelds). Pluss at hun sier at hun er redd for at ting skal bli vanskelig når jeg flytter til sommeren som kommer, langdistanse forhold….. Hun vil ta en slags pause fra dagligdagslivet vi har nå, slik at vi kan bli enda tettere snart. Jeg tar dette veldig tungt der og da, og vil ikke. Jeg vil ikke miste henne slik, jeg vil beholde henne ut livet mitt, jeg føler at hun er den eneste og rette (mitt første forhold). Det ender slik hun vil, for jeg er redd for å miste henne. Vi treffes mindre og mindre, og jeg legger merke til at hun er mer med andre gutter som hun aldri har introdusert for meg… Jeg blir sykelig sjalu og det blir krangler imellom oss. Har hun ikke følelser for meg? Noe hun nekter for, hun elsker meg og bare meg… Hun gjør masse hun ikke forteller til meg, drar på kino med en gutt. Og henger med han hele tiden, drar til han på kveldene og ser på film, til og med overnatter der… Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, jeg elsker henne. Jeg er… Jeg vet ikke hva jeg er, jeg er redd… Det tar ikke lang tid før hun sier at hun vil se meg enda mindre, fordi hun tenker på når jeg flytter for å studere. Hun vil trene på å se meg mindre, og hun vil ikke at vi skal få en brå slutt når jeg har flyttet. For å skade meg da, fordi det vil gå utover skole osv. Både for henne og for meg. Hun nekter å la meg se meldinger lenger, og hun nekter å fortelle hvorfor hun er så mye sammen med den nye gutten. Jeg får ikke treffe han engang…. Jeg vet ikke hva jeg skal tro, jeg er i en tung periode nå. Det virker som at jeg har mistet henne. Hun vil jo at vi skal ta en pause imens jeg studerer, og flytte videre til meg når hun er ferdig på vgs. Hvis hun ikke har truffet en annen da, eller hvis jeg har truffet en annen så kan ting endre seg. Det er følelser her for begge, det vet jeg. Men hun er redd og jeg er redd. Det er i hvert fall det jeg tror da. Så til slutt endrer det seg imellom den nye gutten og henne, de møtes mindre og ikke noen overnattinger hos hverandre. Men jeg er redd, tanker flyr, var hun utro, vil hun ikke ha meg lenger, er jeg kjedelig, hvorfor er det slik, overvinner ikke kjærlighet alt? Det tar ikke lang tid før hun treffer enda en ny en over nettet, og vi har lan-party (dataparty) med mange onlinevenner og han nye kommer. Han er sterk, toppidretts fyr, god i alt, men han er en som driver med alle på en gang. Og min kjæreste som vil ha en pause vil at han skal komme (siden han spiller han også). De snakker og henger oppå hverandre hele tiden, de drar og blir borte lenge. De snakker sier hun bare, jeg er sjalu. …………………….Jeg er elendig til å forklare og skriver og alt sammen, jeg klarer ikke å snakke ut om ting til noen, jeg…….,.,,.,.,,,.,.,.,.,.,…. Uansett, de vil treffes mer og hun snakker hele tiden om at hun vil til han og besøke han, han er en så utrolig god venn sier hun. Det tar ikke lang tid før vi ordner enda et lan-party, hvor han kommer igjen, og hun lover at hun ikke skal henge så mye oppå han nå siden hun ser at jeg blir dårlig av det, at jeg ikke liker situasjonen. Men jeg ser at noe er galt, noe er veldig galt… Hun ville ikke ha vært slik imot meg om hun elsket meg, ville hun vell?.... Etter krangling og mye fram og tilbake… Så går hun lei av sjalusien min, og at jeg vil vite så mye.. Hun sprekker, hun sier sannheten rett opp i trynet på meg…. Hun sa ville ikke øve til jeg flytta, hun hadde mistet følelsene for meg. Det var bare en løgn for at det ikke skulle ha være en så brå slutt på at det gode vi hadde, jeg viste jo ingenting….. Da hun sa det viste jeg at hun ikke elsket meg, vi snakket ikke på lenge, jeg prøvde å få kontakt, jeg er desperat da…. Jeg elsket henne over alt på jord og jeg trodde hun følte det samme… Etter en stund fikk vi smålig kontakt igjen, hun er sur fordi jeg hadde ødelagt noe imellom både den første og den andre personen. Men jeg ville jo ikke miste henne, jeg hadde gjort alt for å ikke miste henne. Men det var jo allerede for sent, jeg var lost… Jeg drakk meg drita, viste ikke hva jeg gjorde. Jeg deppa, og jeg tenker. Alt jeg gjorde var å sitte inne, jobbe sitte inne jobbe. Foreldrene mine lurte på om noe var galt, hvor var kjæresten min? Jobben min begynte å spørre, jeg var annerledes, jeg var ikke meg selv… Jeg skjulte alt for meg selv. Til foreldrene mine sa jeg at vi hadde pause… Hun ville vente til hun var ferdig på skolen… Etter en mnd så ble det ganske offentlig at vi ikke var sammen lenger, de på jobben fikk vite hvorfor jeg var blitt annerledes. Og mamma og pappa ville hjelpe meg men jeg lot dem ikke gjøre noe for meg…..
Igjen så sitter jeg alene, helt alene nå, uten skole eller idrett. Kun en jobb 5dager i uken…. Tenker og gjør ingenting, jeg vil bare bort, jeg er knust… Jeg klarer ikke å legge fra meg hva som har skjedd, hva gjorde jeg galt? Jeg har følelser for henne, og det knuser meg bare mer og mer at hun bare vil være venn med meg nå… Jeg lever kun på at hun kanskje vil like meg igjen senere, hun er mer og mer med venner og mindre med andre gutter. Og sommeren kommer, og jeg får meg skoleplass på universitet…. Og jeg ender enda lenger unna henne, vet ikke hvor hun kommer til å være om et år da hun er ferdig på skolen. Hun nekter meg nesten i år dra fra byen for å studere, hun vil ikke at jeg skal dra. Men jeg må dra, jeg elsker henne…. Hun liker meg veldig godt, men kun som venn nå… Jeg er lost… Vi sitter i bilen og kjører kun for å kjøre, hun gråter fordi jeg må dra, samme gjør jeg. Jeg vil ikke miste helt kontakt med henne.. Livet mitt går i dass… Kjærlighetslivet mitt er ødelagt, jeg er ødelagt inni meg. Hun elsker meg ikke slik som før, jeg er alene! …. Jeg flytter og hver dag som går tenker jeg på henne, jeg elsker henne… Det har gått mange mnd siden jeg fikk vite at hun hadde sagt til meg at alt var en løgn. Jeg er knust når jeg drar ut av byen, livet mitt er ødelagt, og jeg håper på at noe skal drepe meg… Jeg sitter med selvmordstanker, og håper at det nye stedet kan redde meg ut av noe i hvert fall.
Jeg kommer til et helt nytt sted, aldri vært der i mitt liv. Ingen jeg kjenner, alt er nytt. Pluss at jeg mangler noe av det viktigste i mitt liv, jeg er på bånn… Tenker og tenker, og vil egentlig komme over henne siden jeg vet at vi aldri kommer til å bli sammen igjen. Jeg ser for meg et liv alene, jeg går ikke ut, jeg vil ikke treffe noen nye. Klarer ikke tanken engang, ny kjæreste? NEI, ikke aktuelt. Ingen mulighet for min idrett i nye byen, ingen å snakke med, ingenting bortsett fra skolen. Drømmene mine blir verre, mareritt om å miste en jeg har mistet allerede, tårer kommer hver kveld. Jeg sitter fast i tanker. Nå har jeg startet på universitet langt unna hjemmet mitt og har mye dødtid, sitter mye alene og har sluttet med sporten min. Vanskeligheter med å få meg nye venner og har vanskeligheter med å holde meg sosial. Gjør ikke ting lettere…. Ikke vet jeg hvordan jeg skal slutte å tenke på hva som har skjedd med kjæresten min, hvorfor er vi ikke sammen, hvorfor er jeg slik etter et forhold. Jeg liker ikke livet mitt, jeg hater det. Jeg vil egentlig ikke leve, men jeg vil ikke ta livet mitt. Men jeg vil ikke fortsette slik, men alt jeg gjør er å tenke og det gjør ikke ting bedre…
Hun har også fått seg en ny nesten kjæreste fra utlandet langt unna, typ fly noen timer. Jeg kjenner han, jeg har møtt han, jeg har vært hjemme imens han har vært her. Funnet på ting sammen med de, og jeg hater det. Men viser det ikke for dem, men jeg tror de kanskje ser at jeg ikke liker det. Men jeg nekter å slutte å holde kontakt med henne, og ikke møte henne. Jeg vil ha henne i livet mitt, enten som venn eller kjæreste. Hun er livet mitt… Til nyttår skal vi også på hytte for å stå på snowboard, sammen med flere. Jeg gruer meg veldig, jeg takler ikke at hun er sammen med andre. Jeg liker det ikke, og har veldig vanskelig for å ikke snakke om det.
Etter at en stund har gått, har fått meg noen nye venner i den nye byen, de vet ikke noe om hvordan forholdet med madammen endte. Men jeg har en følelse av at de ser at noe er galt, for jeg de lar meg ikke sitte mye alene. Noe som jeg setter utrolig stor pris på, men samtidig blir utrolig irritert noen ganger. Jeg har aldri hatt noen venner som er så snille som de er, kommer og besøker meg og får med meg ut på ting. Men samtidig når de driver meg ut, så vil jeg ikke alltid det. Av og til vil jeg bare sitte alene og tenke, jeg vet det kanskje er feil å sitte alene men jeg har ingen jeg vil snakke med. Og ikke minst vil jeg snakke med noen, få ting ut og få hjelp, men jeg vil ikke si noe til noen. Jeg vil ikke vise at jeg er svak for noe, jeg hater det.
Jeg viste ikke at det fantes en slik tråd som dette, før jeg fikk tips av en snill bruker : ) Men om det hjelper meg å skrive her gjenstår å se, for jeg har alltid vært en person som holder på mine ting. Vil ikke snakke med noen jeg ikke kan stole 110,2% på, ikke engang foreldrene mine vil jeg snakke med. In fact, den eneste personen jeg har latt mine tanker flyte fritt med var min kjæreste. Et forhold som varte fra 2009 til tidlig i 2011, det er dette forholdets slutt jeg ikke takler. Sikkert mange som tenker at det var et kort forhold, kanskje for kort til å kunne sørge over det. Men det å være så tett knyttet med en person i to år, for så å miste hun. Det er ikke noe jeg takler, det er rett og slett noe jeg sliter med enda, snart ett år etterpå. Jeg trenger hjelp, vil ikke gråte og vil ikke tenke slik jeg gjør. Vil ikke sove dårlig og vil ikke spise dårlig. Dette var en håpløs post, unnskyld til de som tok seg tid til å lese den, for så å finne ut at jeg bare er en dårlig person som ikke takler å miste noen. Jeg bare sliter, og ting blir ikke bedre, ting bare sitter fast. Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av det. Det hjelper ikke å dra ut med de nye vennene mine, jeg gjør det hele tiden. Så fort jeg blir alene, så kommer alt enda en gang…. Så dette var min uoversiktlige og dårlige tekst, med mine problemer i livet. Masse som ikke er her, jeg klarer ikke å skrive om alt. Dette er vanskelig å skrive om i seg selv, og enda vanskeligere å få med alt…
Unnskyld og takk for dere som leser dette… Jeg vet ikke.
Postet av anonym: a885b522d738dd5c30f7f884993c27a0
Postet av anonym: a885b522d738dd5c30f7f884993c27a0
Først av alt vil jeg si at du ikke er en dårlig person. Det å miste noen man er så inderlig glad i er aldri lett og det kan ta lang tid før man klarer å komme seg videre. Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver. Jeg hadde også en kjæreste som jeg valgte å tilbringe all min tid med - jeg kuttet ut hestesporten som jeg elsket, og mistet alle vennene mine. Etter at det ble slutt, var jeg akkurat som du føler deg nå.
Kjærlighet gjør deg blind. For en annen person hadde det nok vært veldig tydelig at hun var utro mot deg slik som hun oppførte seg når hun ville tilbringe mindre tid med deg. Desverre er det der veldig typisk oss jenter. Hvis interessen forsvinner så vil vi helst ikke si det rett ut at det er over. Det var ikke rett av henne å ikke fortelle deg hvordan hun egentlig følte, men jeg er nesten sikker på at hun gjorde det på den måten fordi hun bryr seg om deg og ville ikke såre deg. Hun prøvde nok å gjøre overgangen myk og trodde at litt avstand ville gjøre det lettere for deg.
Jeg forstår at du fortsatt elsker henne og vil holde kontakten med henne, men kjære søte deg.. Du er nesten nødt til å ta litt avstand fra henne. Jeg garanterer deg at du vil komme over henne mye raskere. Det er veldig vanskelig, om ikke umulig å komme over noen man virkelig elsker og har vært i et forhold med, når man er blitt satt over i friendzone.
Hvis du forklarer hvorfor du trenger avstand til henne kan du kan jo alltids ta kontakt med henne senere når du har klart å komme deg over henne og er hundre prosent sikker på at de gamle følelsene ikke vil blomstre opp igjen når dere snakkes igjen.
Jeg vet det er vanskelig, men du klarer dette!! Ikke gi opp håpet. Ting ordner seg, men vær forberedt på at det kan ta tid. Jeg synes du høres ut som en utrolig grei gutt med et stort hjerte, alt ordner seg for snille gutter :-)
-
Ok, etter å ha lest deres anbefallinger tror jeg det blir dette:
QPAD FH Komplett L.E.
Corsair Obsidian 650D Midi Tower Sort
Corsair TX V2 650W PSU
MSI P67A-G45 B3, Socket-1155
Intel® Core i5-2500K Processor
Kingston ValueR. DDR3 1333MHz 8GB, CL9
ZOTAC GeForce GTX 570 1280MB PhysX CUDA
ZOTAC GeForce GTX 570 1280MB PhysX CUDA
Corsair SSD Force Series 3, 90GB
Seagate Barracuda® 7200.12 1TB
-
Ok, i så fall må det blir noe ala dette:
Netshop Miditower, "Chiron", sort
Corsair GS 800W strømforsyning
ASUS P8P67 B3 P67 hovedkort socket 1155
Intel Core i5 2500K Quad Prosessor
Kingston HyperX 8 GB-kit DDR3 1600 MHz
Western Digital 1 TB Green 3,5", SATA
Gainward GeForce GTX 590 3072MB PhysX
Sony DVD-brenner AD-5280S intern
Looks good or no?
Som sagt, kabinett er smak og behag. (Ta eit du synest ser fint ut og som ikkje er lagd "billigt")
Ein Corsair HX 650W/750W (80+ silver, og 7 års garanti!!) vil nok vere bedre enn den corsair gs
Som arni sa to gtx 570 er bedre og billigere enn ein 590.
Ka med 500GB 7200 rpm hdd (viss du ikkje vil ha ssd), til dei grønne hdd blir billigere
anbefaler eit z68 hovedkort frå asus, gen3 eller ikkje
PS: anbefaler å kjøpe på komplett/dustinhome, god service på begge, men dustin er billigere
Da har jeg bare et par spørsmål.
Jeg har sett på netshop.no men tror kundeservice og leveringstid der er noe dårligere enn komplett. De har jeg bare gode erfaringer med. Er det en PC fra komplett jeg kan ta utgangspungt i?
Er dere sikker på at to GTX570 skjermkort er bedre enn et GTX590? Arni nevnte jo også at det var en del ulemper med crossfire skjermkort..
-
Ok, i så fall må det blir noe ala dette:
Netshop Miditower, "Chiron", sort
Corsair GS 800W strømforsyning
ASUS P8P67 B3 P67 hovedkort socket 1155
Intel Core i5 2500K Quad Prosessor
Kingston HyperX 8 GB-kit DDR3 1600 MHz
Western Digital 1 TB Green 3,5", SATA
Gainward GeForce GTX 590 3072MB PhysX
Sony DVD-brenner AD-5280S intern
Looks good or no?
-
Ja, du har kanskje et poeng der. Jeg fant nettopp disse:
http://www.geforce.com/Active/en_US/shared/images/guides/battlefield-3-beta/sli-scaling.png
Jeg vurderer nå å kjøpe GTX590 istedenfor to GTX560. Jeg mekket sammen dette:
Lancool PC-K58, Miditower, Sort
Chieftec Super 750W CFT-750-14CS
ASUS M4N98TD EVO, Socket-AM3
AMD Phenom II X6 1100T Black Edt.
Kingston HyperX 8 GB-kit DDR3 1600 MHz
Western Digital 1 TB Green 3,5", SATA
ASUS GeForce GTX 590 3072MB PhysX
Sony DVD-brenner AD-5280S intern
Ser dette bra ut? Er det eventuelt noe jeg bør endre?
-
Rumpelstiltskin, en ting som burde ha vært tatt opp allerede, trenger du absolutt alt, eller har du noe fra før (eks. mus, tastatur, høytallere, skjerm eller annet)?
Og en ting til, du sier du ikke har lyst til å bygge selv. Det er greit, det skal jeg ikke presse deg til (selv om det er veldig lett, morsomt, og givende
), men kjenner du noen som kunne ha bygget for deg?Når en bestiller PC'er fra Komplett, Netshop eller andre har de som regel et bestemt utvalg, og bygger en selv (eller får noen til å gjøre det) kan en plukke helt fritt mellom godbitene.
-Deluze
Edit: Et oppsett jeg holder på med for en annen person kan være midt i blinken for deg om du kan få noen til å hjelpe deg med å bygge. Oppsettet er uten skjerm, mus, tastatur og høytallere.
Edit 2: Hardisken er liten (500 GB) grunnet spinnville priser om dagen, jeg synes ikke det forsvarer seg å kjøpe 1TB eller større før prisene har falt igjen.
Mus, tastatur og skjerm har jeg!
Kanskje det hadde vært en bedre idè å bygge selv. jeg tror muligens jeg vet om noen som kunne hjulpet meg med det, er litt usikker men skal spørre han. Om ikke, så er det vel ikke såå vanskelig å bygge selv, er det? Jeg burde vel kunne klare det om jeg leser litt på forhånd.
Jeg skal lese litt på det og se hva jeg bestemmer meg for
Geforce GTX560 Ti SLI: ( to kort)
1280x1024 - 80 frames/sec
1600x1200 - 66 frames/sec
1920x1200 - 56 frames/sec
2560x1600 - 14 frames/sec
To GTX560 var jo det jeg egentlig hadde planlagt å kjøpe. Jeg har 1920x1200 og 56 FPS høres jo helt greit ut så lenge det er stabilt(?)
-
Hvilken vil være best for gaming?
Corsair Obsidian 650D Midi Tower Sort
Corsair HX 750W PSU
MSI P67A-G45 B3, Socket-1155
Intel® Core i5-2500K Processor
Kingston ValueR. DDR3 1333MHz 8GB, CL9
ZOTAC GeForce GTX 580 3072MB PhysX CUDA
Seagate Barracuda® 7200.12 1TB
Sony Optiarc DVD±RW Writer, AD-5280S
eller
Corsair Graphite 600T Midi Tower Hvit
Chieftec Nitro Series BPS-750C 750W PSU
Gigabyte GA-990FXA-UD3, Socket-AM3+
AMD Phenom II X6 1055T
Antec Kuhler H2O 620 CPU Kjøler
Corsair Vengeance DDR3 1600MHz 8GB CL9
XFX Radeon HD 6950 1GB GDDR5 "Dual Fan"
XFX Radeon HD 6950 1GB GDDR5 "Dual Fan"
Sony Optiarc DVD±RW Writer, AD-5280S
Corsair SSD Force Series F60A, 60GB
Seagate Barracuda® 7200.12 1TB
-
En kjerne er ikke en kjerne. Intels i5 2500k har f.eks mye mer ytelse per kjerne enn AMDs sekskjerne.
BF3 spiser videominne til frokost og kan finne på å bruke opptil 1.4GB i 1920x1080 på ultra settings. To skjermkort i SLI/CFX speiler minnet til hverandre noe som i praksis betyr at du kun vil ha 1GB minne tilgjengelig og ikke 2GB, selv om begge kortene har 1GB minne.
Hadde jeg vært deg ville jeg kjøpt GTX580 som drar BF3 helt flott på high. Dette kortet ilag med i5 2500k vil gjøre deg fornøyd, garantert
Så to skjermkort er ikke nødvendigvis bedre enn et? F.eks, er et GTX580 bedre enn to "ASUS GeForce GTX 560Ti 1GB PhysX CUDA"?
-
Krangel var nok feil begrep å bruke ja.
Og du har rett i bruken av ordet best, selv om jeg for min egen del tenker best=pris/ytelse. Men nok om det.
Skal vi da gå tilbake til topic?
@Trådstarer, er det noe mer du ønsker hjelp til?
-Deluze
Takk for innspill så langt.
Jeg blir bare mer og mer forvirret jo mer jeg leser både her og i andre tråder. I flere tråder anbefaller dere heller å kjøpe en PC med 4 kjerner enn 6. Hvorfor det? Jeg er klar over at de fleste spill ikke bruker mer enn 4 kjerner men er ikke 6 likevel bedre å kjøpe? Det koster jo bare et par hundre lapper mer.
Jeg leser også flere steder at Battlefield 3 krever mye videominne (Er videominne det samme som grafikkminne?). Hvis jeg har to 1GB skjermkort betyr det at jeg har 2GB videominne? I så fall burde det holde til at jeg kan kjøre bf3 med en alright fps? Egentlig er det ok så lenge jeg kan få rundt 40-50 fps så lenge det er stabilt.
Nei, huff.. Utrolig vanskelig å bestemme seg når man ikke har full peiling, det er så mange forskjellige meninger
Jeg kan vel stille et bedre spørsmål, har du/dere noen linker til PCer du vil anbefalle? Trenger ikke være en ferdig mekket pc, på de fleste nettbutikker har man jo mulighet til å konfigurere litt. -
-
Det er jo veldig individuelt. Ikke alle jenter ønsker seg smykker og skinnende diamanter, akkurat som ikke alle mannfolk hadde blitt glad for en xbox i julepresang ;-)
Som meg selv, jeg ville blitt mye gladere for å få noen data dippidutter enn smykker.
Du kjenne hun nok best. Har hun en hobby? Hva gjør hun i fritiden? og husk at gaven trenger ikke nødvendigvis å være så dyr. Finn på noe kreativt som viser at du har brukt tid på å finne noe hun faktisk liker og vil få nytte av.
-
Åh, er det noen som vet om Nick & Johnny Strong BLACK selges i Norge mer? Det forsvant plutselig fra butikkene i mitt nærområde for ca 1 år siden
Trenger hjelp angående tattovering.
i Mote og velvære
Skrevet
åh Jada! Bare ta deg en tur innom en tattis sjappe og fortell dem ideen din, som fyren ovenfor foreslo.
Jeg synes bare sånn tribal opplegg er veldig uoriginalt. Det er så mange som har slike tatoveringer. Tenk deg, det er noe du kommer til å ha på kroppen for resten av ditt liv - da velger du ikke tribal som er det mest typiske folk tatoverer på seg.
En venn av meg tatoverte tribal på overarmene. Back in the days, var det litt av badboy-bigmuscles imaget. Det angrer han veldig på den dag i dag. Lite kult når du reiser til syden og ser noen har nesten heeelt like tatovering som deg, noe som skjedde med han. En tattis skal være noe originalt!