Feskinger

En tåpelig anmeldelse i mine øyne. Synes teksten minner mer om noe en sint forumbruker kunne mane frem i et øyeblikk av harnisk, og jeg forventer ærlig talt langt mer av en fagmann.

Nå må du ikke glemme at spillanmeldere er glorifiserte forumbrukere. Slik vil det nok fortsette å være i overskuelig framtid.

Det var vel på tide med en anmeldelse som retter opp litt av inntrykket for et år hvor dere har spydd ut niere og tiere som en bulimiker på lavkarbo.

Nei, Lasse er flink, han. Bare ikke slipp han løs på Rockstars spill.

Gikk til innkjøp i dag på "lanseringen" på Deichmanske. Jon Cato kunne fortelle at om han solgte 20.000 eksemplarer kunne han skrive hva som helst neste gang, så bare å løpe og kjøpe til tøyet ryker!

Veldig uenig i at det går an å kalle Ready Player One strålende. Den eneste interessante ideen i boka er spill som et underskuddsfenomen, men Cline evner ikke å utforske verken denne eller noe som helst annet av litterær interesse i det som er og blir en annenrangs underholdningsroman.

http://spillborring.blogspot.com/2011/10/klar-for-slakt-en-anmeldelse-av-ready.html

Ingen grunn til å tvile på at Øystein Furevik er Norges verste spillskribent lenger.

Festlig med Wittgenstein-sitat, og omtalen er veloverveid og godt argumentert. Tror nok ikke jeg kjøper dette da jeg i hovedsak spiller FPS i single player og ikke hadde sansen for det første MW i det hele tatt.

Kva er det som manglar i Amnesia?

Synes det er fortellerteknisk svakt med for lite narrativt incentiv til å utforske verdenen og anakronistisk, men jeg har bare spilt det i en snau time, så det kan godt hende at det gir mer mening etterhvert.

Fin, om enn noe mangelfull, artikkel, Lasse. Det er spennende at du trekker fram akkurat skrekkspillene, fordi skrekk, i de aller fleste av sine inkarnasjoner, sjeldent nærmer seg den kulturelle kanon. Det finnes selvfølgelig unntak, som Geto Boys' Mind Playin Tricks On Me og forfatterskapet til for eksempel Edgar Allan Poe, men i det store og hele knyttes usikkerhet og frykt til lavere og instinktive følelser. Følelser er vanskelige å snakke om, spesielt i kombinasjon med kunst, fordi de etter mitt syn på knyttes opp mot noe mer for at de skal være kritisk interessante. Det er ikke noe mål å skape en følelse i seg selv, det er bare første skritt mot å konkretisere og realisere et avansert uttrykk som setter spor. Hva skiller for eksempel en "avansert" følelse fra en uavansert følelse? Her stopper artikkelen din brått opp, du kommer med noen eksempler på spill du har likt, men som alt for ofte i Gamers diskusjonsdel, tar leserne dette som et startsignal til å ramse opp egne favorittspill, og den virkelige interessante diskusjonen -- hvorfor er noen spill bedre enn andre og hva er det som gjør dette? -- forsvinner ut i periferien. Jeg kaller selv Silent Hill 2 et av favorittspillene mine, det er ikke det, men etter mitt syn analyserer du spillet etter funksjonalistiske prinsipper idet du plukker det fra hverandre og peker på kvaliteter i audiovisuelt design, men slettes ikke ser på hva spillet egentlig forteller oss; kanskje fordi det ikke interesserer deg? Jeg må innrømme at jeg ser spill holistisk, at man ved å dekonstruere dem bare tar et steg mot å sette dem sammen igjen som komplekse former for kulturelle uttrykk. Ikke nødvendigvis fordi spillene er kompliserte, men fordi konteksten deres er det.

Har spilt litt Amnesia, og det er på mange måter et prisverdig spill, om enn noe framtvunget. Det interesserer meg estetisk, men som verk, er det meget mangelfullt.

Dette er nok den beste saken som så langt har blitt skrevet om Utøya-massakren og dataspill så langt. Bra at du ikke faller i fella og gjør det til en sentimental oss-mot-dem-greie, som andre journalister som Kjersti Stuestøl og Snorre Bryne tidligere har gjort. Du argumenterer saklig, og presenterer en holdbar teori for hvorfor det har oppstått mer eller mindre tabloide saker som er sjokkerende uvitende om spills bruksområder, formspråk og innhold. Det eneste jeg reagerer litt på er tittelen, men ellers er dette meget bra. Jeg savner imidlertid en tekst som tar tak i spillmedienes manglende evne til å kommunisere med allmenheten på meningsfulle måter. Synes anekdoten din i starten godt kunne utviklet seg til et avsnitt der du, som spilljournalist, filosoferer litt over hvorfor tverrfaglig kommunikasjon er så vanskelig.

Bra at du tar ordet, Audun.

Her var det litt mye synsing. Hvilket belegg har du for å hevde at karakter-inflasjonen er et resultat av kommersielle interesser? Og i hvilken grad mener du at spillanmeldere har mindre ryggrad nå til dags enn for fem år siden?

Her er jeg grunnleggende uenig. Det må være i Gamers interesse å legge bevisbyrde for at de selv bedriver en form for journalistikk som er stueren når påststanden ikke er urimelig. Sammenlignet med antall spill som blir anmeldt er de mellom 20-30 spillene som hvert år høster 9 og 10/10 hos Gamer alt for mange. Selvfølgelig har du rett i at spill ikke er film, musikk eller litteratur, men med tanke på hvor homogent markedet for spill i dag er, og hvordan selv en side som Gamer aktivt overser nisjetitler (Radiant Silvergun og Street Fighter 3: Third Strike), kritiserer dem på urimelige måter (Dark Souls og El Shaddai) eller er alt for sent ute med anmeldelser (ICO og Shadow of the Colossus HD), er det alt for mange. Gamer har, siden Kent William Innholt og Erlend Grefsrud forlot siden slettes ikke kompetanse eller vilje til å dekke noen av de dypeste og mest kunstferdige spillene på markedet. Og selv om man kan skjule seg bak at noen av disse spillene er gjenutgivelser, er den totale mangelen på oppmerksomhet dere viser dem fullstendig ødeleggende for mediets omdømme og vekst. Jeg tror ikke vi skal undervurdere rollen kritikeren spiller i å lære leseren sin å like de riktige tingene slik at man opparbeider seg en kulturell kapital som med tid og stunder kan føre til at den norske spillbransjen ikke fortsetter å være et fata morgana holdt i live av kommersielle interesser.

Og før du ber meg, radiohodet eller noen andre om å begrunne dette: Hvilken interessegruppe tjener den norske spillpressen? Siden vi ikke har en egen industri, ikke deler ut utmerkelser med integritet og ikke på noen måte pådriver en estetisk forandring, men ganske enkelt konsummerer underholdningen vi blir servert fra utlandet for så å spre den, er det ikke å gå for langt å si at den norske spillpresse, Gamer inkludert, tjener spillindustrien først og sist. Det er spillindustrien som holder sidene gående, det er spillindustrien som sender journalister på smøreturer mot nærmest konsekvent oppbyggende (hypende) tekster som betaling. Hva gjør så leseren? Han leser, og kommenterer. Men disse kommentarene beviser ikke mer enn at gjennomsnittsleseren deres har et forhold til spillmediet som er ukritisk og med en klar bias mot PR-maskineriets fabrikerte sannhet.

Det som i tillegg er skummelt med Gamer er at man gir uttrykk for at man, til tross for at man sverger til subjektivisme, har fastslått at enhver debatt rundt spillene som omtales skal begrenses av en indre justis. Anmelderne kan ikke kritisere hverandres tekster fordi det ikke ser profesjonelt ut, og kanskje enda verre, subjektivisme har blitt en sannhet der ideen om at konsensus om spill er mulig, les av.

Uten å ha noen konkrete kilder for hånd nå vil jeg selv hevde at det tradisjonelle anmelderlandskapet i det store og hele er forholdsvis uforandret. Samtidig har leserne fått nye og spennende arenaer som tilbyr alternativ spillkritikk og -kultur -- da kanskje særlig i Amerika.

For å se på Norge, som tross alt er den sentrale problemstillingen, har norsk spillkritikk etter mitt syn mistet sine to fremste stemmer, Erlend Grefsrud og Kent William Innholt. Disse lager nå spill. Problemet med blogosfæren, som jeg går ut fra at du mener med nye og spennende stemmer, er at de færreste av de som skriver om spill der har en relevant utdanning, fordi denne ikke finnes. Selv om det finnes mennesker med imponerende kunnskap der ute, har ingen av dem så langt funnet det talerøret som er nødvendig for å kunne påvirke hvordan spill oppleves og lages innenfor en gitt kultur. De som forstår spill godt nok til å skrive godt om dem ser ut til å være mer interessert i å lage spill selv enn å skrive om dem, og det er vanskelig å klandre dem for det.

Er det Uncharted 3 du snakker om her eller er det større spillproduksjoner generelt? Om det er det første: hvordan kan du hevde at spillet fortjener noe som helst uten å ha spilt det? Om det er det andre: hvilket spill er det du snakker om?

Jeg kan ikke tro den kognitive dissonansen som ligger i denne diskusjonen. For det første: Man kan få en pekepinn på om et spill er godt eller dårlig gjennom å se på videoer av det og lese anmeldelser av det. For det andre: Så lenge alt man sier om et spill er subjektivt er det vel strengt tatt irrelevant om spillet er spilt. For det tredje: Uncharted 3 er det tredje spillet i en serie i en bransje som har spesialisert seg på minimale forbedringer som sjeldent betyr noe som helst for opplevelsen, og i mange tilfeller faktisk forringer den. Disse premissene burde gjøre det mer enn mulig å beregne med relativt stor nøyaktighet om et spill er bra eller dårlig uten å spille det.

Synes selv det er spennende med slike massive demokratiske vurderinger som skjer på Metacritic, RateYourMusic og IMDb. Problemet er bare at fokuset er helt feil. Å tilegne et produkt en tallverdi, uten å nødvendigvis ha en tekst som forklarer hvorfor akkurat dette tallet er gitt, hjelper ingen. Av de få brukerne som faktisk skriver noe begrenser det seg som regel (i de tilfellene jeg har sett) til et par ord om et eneste aspekt av spillet. Noen bryter selvfølgelig med normen, men ikke et betydelig nok antall til at jeg kan stole på brukervurderinger som en helhetlig grundig vurdering.

Igjen er jeg grunnleggende uenig. Fra et kritisk perspektiv har du selvfølgelig rett, men Gamer.no må ikke i et sekund tro at de driver med kritikk. Det de driver med er forbrukerveiledning, og jeg ser ingenting i noen av Gamers aktive skribenters tekster som tilsier at tekstene deres er verdt mer enn tallet til slutt. Jeg tror ikke spilljournalister flest forstår hva kritikk er, og så lenge man måler underholdningsverdi, er prosentandelen like godt som noe som helst fordi anmeldelsen ikke formidler noe som helst som ikke lar seg kvantifisere. Selvfølgelig bidrar man ytterligere til dette gjennom å tviholde på å premiere spill med noe som lar seg omregne til prosent.

Forskjellige medier kritiseres helt forskjellig. Filmanmelderi, musikkanmelderi og spillanmelderi har så og si ingenting til felles, bortsett fra selve ønsket om å se på et verks oppbygging, plassere det innen mediets kanon, og fremheve og begrunne negative og positive egenskaper.

Dette er interessant. Det jeg undres litt over er om man i det hele tatt trenger dagens spillanmeldelser fordi de befinner seg på et så infantilt stadium at de slettes ikke kommuniserer verkets oppbygging eller setter det i en større kontekst.

Jeg tror også du fokuserer for mye på selve karakteren. En tallverdi er ikke noe annet enn en lettfattelig oppsummering av selve anmeldelsesteksten. Her på Gamer.no har vi en skala som beskriver hva hvert tall betyr (som Kjersti lenket til nederst i blogginnlegget). For min del har jeg aldri brydd meg om hva andre gir når jeg anmelder et spill, og har i den grad det er mulig forsøkt å unngå andres vurderinger før jeg selv har gjort meg opp en egen mening.

Så lenge Gamer fortsetter å sette karakter etter anmeldelsene sine forandrer intensjonen deres om å la teksten være autonom seg svært lite. Selvfølgelig er ikke dette Gamers feil, men ved å benytte seg av en tierskala, som lett forstås som en prosentandel, har man på mange måter redet sin egen seng. Og som alle vet: Skalaen deres begrunnes ikke på en fornuftig måte. De tre siste utmerkelsene skiller kun hvorvidt spillet har påvirket anmelderen emosjonelt, og blir dermed vanskelig å forholde seg til.

Et siste spørsmål: Kan du argumentere for hvorfor det er negativt å lese andres anmeldelser før du gjør opp din mening? For meg er det ganske åpenbart at god kritikk åpner diskursen rundt det som omtales, tilbyr alternative perspektiver og får en til å reevaluere sin egen mening. Hvorfor er dette negativt?

Skeptisk til bruk av ordet pretensiøst, spesielt når det ikke relateres til noe annet enn anmelderens begrensede forståelse av noe.

De ulike kapitlene har poengberegning og du kan sammenligne scoren din med andres på nett. Her trengs det mer teknikk og evner enn det jeg har selv, vil jeg tro./quote]

 

Dette er spesielt problematisk. Hvordan kan du påstå at El Shaddai ikke er dypt nok når du ikke har innsikt i hvordan spillet kan spilles? Vil du hevde at Street Fighter-serien ikke er dyp fordi du kan vinne mot dårlig motstand ved å spamme prosjektilangrep?

 

Synes uansett ikke at teksten på noen måte står til den lave karakteren. Virker som du er mest interessert i å provosere de som liker denne typen spill, og når Gamer har en uttalt politikk om å ikke la anmeldere som ikke liker en bestemt sjanger anmelde spill, merkelig som den er, synes jeg det er merkelig at teksten i det hele tatt publiseres. Det stiller seg kanskje annerledes for østlige nisjetitler enn vestlig dusinvare, ikke vet jeg.

Det gjør ingenting med at Gamer benytter seg av en definisjon på objektivitet som ikke samsvarer med den daglige bruken. Dere har aldri vært i nærheten av å forklare hva dere egentlig baserer forståelsen deres på, annen enn den pseudofilosofiske konklusjonen om at "alt er subjektivt". Jeg er fullstendig klar over at Gamer ikke er en filosofisk nettside, men det hadde ikke skadet om noen hadde skrevet tekster om ting som forholdet mellom form og innhold eller estetikk som forsøker noe mer enn å formidle personlig smak gjennom "svært gode skriveferdigheter, god sans for humor og et stort engasjement for spill."

Artikkelen du linker til, Joachim, svarer slettes ikke på kjernen i kritikken min. Selv om dette er en tullesak, på mer enn et vis, hever det den ikke over kritikk. Spesielt ikke når det uttalte målet er å gjøre narr av en type lesere som egentlig ikke eksisterer, men som kanskje ikke er like flinke til å formidle hva de mener som deg.

Solipsisme betyr forresten at man ikke tror på noe utenfor selvet. Selv om solipsisten er vanskelig å motbevise, er bidraget deres til en hvilken som helst diskurs omtrent like fruktbart som denne bloggposten.

God jobb hvis målet er å sementere statusen deres som arrogante drittsekker ytterligere. Du trenger ikke akkurat leve for ordboken for å vite at objektiv like gjerne betyr saklig eller upartisk, og du trenger ikke å gå ned fra den suverene posisjonen som Gamer-journalist for å forstå at det er dette vi mener med en objektiv anmeldelse. Ren objektivisme er selvfølgelig problematisk, men ikke mer problematisk enn ren subjektivisme, som fordrer noe som er enda mer latterlig enn objektivisme, nemlig solipsisme. Men hvis Gamer.no fortsatt sverger til å fremmedgjøre lesere som ikke opererer med deres definisjonsapparat gjennom marginaliserende overlegenhet, er sikkert dette veldig moro for alle som er med på prosjekt vi vet mer enn deg.

Jeg synes at de som spør etter objektive anmeldelser har et viktig poeng som du, Eigil, viser at du ikke forstår når du skriver:

Med utgangspunkt i det empiriske faktum at mennesker er ulike og at en universell standard for estetisk appell ennå ikke er etablert tross filosofenes mange forsøk, finnes det ikke godt nok grunnlag for å avgjøre om grafikken er «god» eller «dårlig»./quote]

 

Her kunne du like gjerne snakket om det empiriske faktum at mennesker er like, og at dette er premisset for en hvilken som helst form for intellektuelt arbeide. Vi deler et sanseapparat som til en viss grad lar seg kvantifisere, vi deler mentale evner som også lar seg kvantifisere, og selv om forskning og filosofi ikke har kommet til noen entydig konklusjon til hva som gjør oss til mennesker, virker det en smule regressivt å hevde at vi ikke kan nærme oss dette. Personlig tenker jeg at det finnes en sannhet vi kan nærme oss, men som er uoppnåelig -- At estetikk kan utvikle seg over tid slik at man får mer avanserte uttrykk som dermed appellerer i større grad til intellektet og emosjonene våre. Dette mener jeg er grunnlaget for all kritikk, men hvis du er uenig, har du selvfølgelig all rett til å mene det du mener. Men jeg tror ikke latterliggjøring noensinne vil konkurrere med dialog når målet er en fruktbar idéutveksling.

Om framtidsvisjonen i Deus Ex: HR

http://spillborring.blogspot.com/2011/10/deus-ex-spillmatisk-revolusjon.html

Som vanlig er det tåpelig med eksklusivt innhold på forhåndsbestillinger og i spesialpakker, spesielt når det ligger så nærme kjærneopplevelsen av spillet (snike seg rundt).

Det eneste jeg husker er de horrible shmup-sekvensene og BioWare-middelmådighet .

Flott å se deg tilbake på hjemlige trakter, Joachim!

Enig i mye av det du skriver, men for mange så er det sånn FPS-spill skal være. For min del leser jeg mange av tingene som ble skrevet i den andre anmeldelsen som fikk 3/10 her, mens her er det jo basert på et kjent univers, så da er jo det meste tilgitt, siden det automatisk blir kult. Dette er jo veldig forståelig også.

 

Pinlig historie, horder av fiender, uendelig ammunisjon, klisjeer og stereotyper er like fullt ikke noe som er ubetinget positivt, uansett om spillet er basert på Warhammer eller Titten Tei.

 

Multiplayeren høres jo ganske bra ut, da, og spillmekanismene er sikkert en del bedre enn i det andre spillet som ble anmeldt, men 8/10.... FPS-sjangeren har så ufattelig mye igjen før det når sitt potensiale, at den dagen det kommer et virkelig bra FPS-spill, så finnes det jo ikke karakterer igjen å gi.

 

På den andre siden, så er det vel kanskje ingen som vil ha et FPS-spill med bra historie, interessante karakterer og variert gameplay, så da er nok 8/10 noe folk vil være enig i.

 

Noen liker jo Steven Seagal-filmer også.

Synes det virker litt merkelig at man skal vurdere spill etter en tenkt standard for potensiale. Vi kan selvfølgelig anta at spill vil bli bedre enn Space Marine, akkurat som man kan anta at en masseprodusert bil i framtiden blir raskere enn Bugatti Veyron Super Sport, men å argumentere for at spillet/bilen/filmen/boka har mindre verdi fordi det muligens vil komme noe bedre en gang i framtida er en logikk jeg ville vært forsiktig å benytte meg av. Hvis du derimot argumenterer for en tidsuavhengig forståelse av kvalitet, i den grad en slik definisjon er mulig, har du sikkert rett i at Space Marine ikke kommer til å bli stående som noen formalistisk klassiker og at actionspill-kulturen har basert seg vel mye på testosteron-injiseringer i barnesinn.

Ikke at Space Marine ser ut som noe 8/10-spill, men argumentasjonen din er litt merkelig.

Tror nok du har misforstått hvordan karaktersetting fungerer i spillanmeldelser. Karakteren settes ikke ut fra et potensielt "perfekt" spill som blir utgitt en gang i fremtiden. Den settes ut fra forventninger satt på grunnlag av spillene som er ute akkurat nå. En score på 8/10 for 10 år siden er ikke sammenlignbar med en tilsvarende score i dag, og heller ikke med en om 2 år.

Ikke nødvendigvis misforstått, snarere formulert seg klønete. Din definisjon går ut fra at spill blir bedre idet teknologien utvikler seg, mens jeg opplever at de beste spillanmelderne er de som evner å se forbi teknologiske begrensninger og måle uttrykk opp mot form. Å si at mange av dagens fps ikke utnytter teknologien som er tilgjengelig godt nok er knapt en kontroversiell påstand. Selvfølgelig har alle spill en tydelig tidskoloritt (naturligvis lar også denne seg manipulere), men det betyr ikke at det er riktig å vurdere Homer mot Joyce eller Michelangelo mot Damien Hirst. Man kan selvfølgelig bygge videre på enkeltelementer, men kvalitet har en uforklarlig tendens til å bli stående på tvers av generasjonene. Dette avhenger også av om man utelukkende skal forstå spill som mekaniske artefakter, eller om formstudier også skal regnes som verdifulle.

Karakterskalaen til Gamer legger opp til at spillene som befinner seg i området 9-10 er de spillene som vil bli minst påvirket av tidens tann, sant nok, men for meg representerer det en ansvarsfraskrivelse som smakdommere.

Må huske på at det ikke er Lasse som står for alle omtalene på Gamer. Selv om han har fortjent sin andel nakkeskudd (RDR), synes jeg han er atskillig flinkere enn gjennomsnittsanmelderen her til lands: den visjonsløse molboen. Det han skriver virker representativt for Gamers lesere, og hvis dere ikke liker det, er kanskje ikke Gamer siden for dere. Spillkritikk krever tross alt en kognitiv sonans med leserne dine.

Det største problemet med Gamer slik jeg ser det er at karakterskalaen deres er fullstendig villedende, selv om de lenge har påstått at de ønsker å bruke hele spekteret av den. Redaksjonen har ingen felles forståelse av hva spill er, og ender derfor opp med å benytte seg av nærmere femten forskjellige definisjoner på hva som kjennetegner et godt spill, selv om man opererer med samme begrunnelse. Selvfølgelig er ikke dette unikt for Gamer, men en side som Spill.no, der Jon Cato Lorentzen tar for seg de viktigste omtalene, viser seg langt mer konsekvent i hvordan vurderingen foregår. Den åpenbare løsningen er å utpeke en hovedanmelder som tar for seg alle stortitlene, og heller la de andre skribentene skrive feature-saker, men det kommer neppe til å skje.

Bra sak, Lasse. Artig å se at noen av oss motstår fristelsen til å skrive komplekse analyser av kvalitetsmangler der vi knytter dem opp mot et generelt forfall. Jeg går ut fra at noen ganger er et dårlig spill bare et dårlig spill. :!:

God sak! Forsøker å følge iOS-scenen med argusøyne, men tviler på om jeg kommer til å kjøpe dette. Ikke fordi estetikken er resirkulert, men fordi mekanikken virker uinspirert. Det er litt vanskelig å forstå om du angriper selve estetikken, som slår meg som unyansert, eller om problemet er hvordan middelmådige spill (la oss ta utgangspunkt i de du nevner: Cut the Rope, Bumpy Road og World of Goo) bruker kvasiartistiske uttrykksformer for å bekrefte egen fortreffelighet for en horisontløs forbruker. Jeg er veldig for å skille estetikk og mekanikk, som du gjør her, for så å forene dem igjen på et senere stadium når du får en forståelse av hvordan de to elementene belyser hverandre.

Liker også hvordan du ikke er redd for å utforske inspirasjonskildene til Contre Jour, selv om jeg er usikker på om et tydeligere narrativ er løsningen på noe som helst. Om noe har jo iOS-plattformen satt mekanikk tilbake i fokus, om enn på godt (Trainyard) og vondt (Angry Birds).

...men ikke iPhone og iPad.

En treg start og et stagnerende sluttparti setter små bremser på et ellers fantastisk spill. Midpartiet er fantastisk. For flere og mer utfyllende ord om Trainyard, nede på stasjonen tidlig en morgen.

Som svar på http://www.pressfire.no/nyheter/PC/3853/N-kommer-filmen-som-er-inspirert-av-spillperspektiv

Det er også et relevant innlegg som utdyper og nyanserer bildet av Alan Wake.

Hvis det ikke er i henhold til forumets retningslinjer kan jeg godt frastå fra å poste lingnende linker i fremtiden.

Subtil avledning ved hjelp av skryt: Du skriver forøvrig godt om Alpha Protocol i din egen blogg.

Og fortsett med å snuble Rune Håkonsen i finurlige "tilbakemeldeinger".

Forventet ikke allverdens, men ble nesten positivt overasket når jeg spann plata i sommer

http://spillborring.blogspot.com/2011/08/sannheten-om-alan-wake.html